2) at mengden av reallønnen, dvs. lønningene, målt etter den varemengde som kan kjøpes for dem, er et uforanderlig beløp, en konstant størrelse.
Nå er hans første påstand åpenbart feilaktig. Fra år til år vil dere finne at produksjonens verdi og mengde øker, at det nasjonale arbeids produktivkraft stiger og at det pengebeløp som
er nødvendig for å sette denne økende produksjonen i sirkuIasjon, stadig skifter. Det som gjelder ved slutten av året og for forskjellige år, sammenliknet med hverandre, gjelder for hver gjennomsnittsdag i året. Den nasjonale produksjonens mengde eller størrelse skifter stadig. Den er ikke en konstant, men en variabel størrelse, og, bortsett fra forandringer i folketallet, kan det ikke være annerledes på grunn av den stadige forandringen i opphopingen av kapital og arbeidets produktivkraft. Det er helt riktig at hvis det fant sted en stigning i den alminnelige lønnsraten i dag, så ville denne i seg selv ikke øyeblikkelig forandre produksjonsmengden, uansett hva dens endelige virkning måtte bli. Den ville i første omgang springe fram av den rådende tilstand. Men om den nasjonale produksjonenfør lønnsøkingen var forandlig og ikke uforanderlig, så ville den fortsette å være foranderlig og ikke fast også etter lønnsøkingen.
Men sett at den nasjonale produksjonens mengde var konstant og ikke variabel. Selv da ville det som vår venn Weston anser for en logisk slutning, vedbli å være bare en påstand. Hvis jeg har et gitt tall, la oss si 8, så hindrer ikke dette talls absolutte grenser at dets deler forandrer sine relative grenser. Hvis profitten var lik 6 og lønningene lik 2, så kunne lønningene stige til 6 og profitten synke til 2, og likevel ville totalsummen være 8. Således ville en uforanderlig produksjonsmengde på ingen måte bevise at lønnsmengden er uforanderlig. Hvordan beviser nå vår venn Weston denne uforanderlighet? Ved å påstå at det forholder seg slik.
Men selv om vi går ut fra at hans påstand er riktig, så måtte denne påstanden virke i to retninger, mens han bare lar den gjelde i én retning. Hvis lønns-summen er en konstant størrelse, kan den verken økes eller minskes. Hvis arbeiderne altså handler tåpelig når de tvinger igjennom et midlertidig lønnstillegg, så ville kapitalistene ikke handle mindre tåpelig ved å tvinge igjennom en midlertidig lønnsreduksjon. Vår venn Weston nekter ikke for at arbeiderne under visse omstendigheter kan tvinge igjennom et lønnstillegg, men da lønns- summen ifølge sin natur er uforanderlig, så må det inntre en reaksjon. På den andre siden vet han også at kapitalisten kan tvinge igjennom et lønnsnedslag, og faktisk også stadig prøver å gjøre det. Ifølge prinsippet om lønningenes uforanderlighet måtte en reaksjon følge i like høy grad i dette tilfellet som i det første. Arbeiderne ville
derfor handle riktig om de satte seg til motverge mot forsøk på eller faktisk gjennomførte lønnsnedslag. De ville derfor handle riktig om de tvang igjennom lønnstillegg, for enhver reaksjon mot lønnsnedslag er en aksjon for lønnstillegg.Hvis han bestrider denne slutningen, må han gi opp den forutsetning som den springer ut av. Istedenfor å si at lønns-summen er en konstant størrelse, må han si at den - enda den ikke kan og ikke må stige - kan og må synke når kapitalen finner for godt å senke den. Hvis kapitalistene finner for godt å fore dere med poteter istedenfor kjøtt og med havre istedenfor hvete, så må dere godta hans vilje som en lov i den politiske økonomi og bøye dere for den. Hvis lønnsraten i ett land, for eksempel Sambandsstatene, er høyere enn i et annet land, for eksempel England, så må dere forklare denne forskjellen i lønnsraten med en forskjell mellom viljen til den amerikanske kapitalisten og den engelske kapitalisten, en metode som utvilsomt i høy grad ville forenkle studiet ikke bare av de økonomiske fenomener, men også av alle andre fenomener.
Men selv da kunne vi komme til å spørre hvorfor viljen til den amerikanske kapitalisten er forskjellig fra viljen til den engelske kapitalisten. Og for å svare på dette spørsmålet må en gå utenfor viljens område. En prestemann kan prøve å innbille meg at gud vil én ting i Frankrike og en annen ting i England. Hvis jeg ber ham om å forklare denne viljespaltningen, kunne han være freidig nok til å svare at guds vilje er å ha én vilje i Frankrike og en annen i England. Men vår venn Weston er sikkert den siste til å bygge en bevisføring på en slik fullkommen fornektelse av enhver fornuft.
Kapitalistens vilje er sikkert å ta så mye som mulig. Det vi har å gjøre, er ikke å prate om hans vilje, men å undersøke hans makt, grensene for denne makten og karakteren av disse grenser.
2. [Produksjon, lønn, profitt]