Hvordan virker den produktive kapitals vekst på arbeidslønnen ? Hvis den produktive kapital i det borgerlige samfunn i det store og hele vokser, finner det sted en mer allsidig opphoping av kapital. Kapitalene øker i tall og omfang. Økingen av kapitalenes tall øker konkurransen mellom kapitalistene innbyrdes. Kapitalenes økende omfang gjør det mulig å føre enda veldigere arbeiderhærer med enda mektigere krigsredskaper utpå den industrielle slagmark.

Den ene kapitalist kan bare slå den andre av marken og erobre hans kapital ved å selge billigere. For å kunne selge billigere uten å ruinere seg selv må han produsere billigere, dvs. øke arbeidets produktivkraft så mye som mulig. Men arbeidets produktivkraft økes først og fremst ved en større arbeidsdeling, gjennom en mer allsidig innføring og stadig forbedring i maskinapparatet. jo større arbeiderhæren er som arbeidet blir fordelt på, jo mer gigantisk målestokken fot innføring av maskiner er, dess mer minker forholdsvis produksjonskostnadene og dess fruktbarere blir arbeidet. Derav oppstår det en alminnelig kappestrid mellom kapitalistene om å øke arbeidsdelingen og bruken av maskiner og utbytte dem i størst mulig omfang.

Hvis nå en kapitalist ved større arbeidsdeling, ved bruk av nye maskiner og forbedring av dem, ved mer lønnsom og omfattende utnytting av naturkreftene har funnet midler til med den samme sum av arbeid eller opphopet arbeid å produsere en større mengde produkter, en større mengde varer enn sine konkurrenter, hvis han f. eks. i den samme arbeidstid som hans konkurrenter vever en halv yard lerret, kan produsere en hel yard lerret, hvorledes vil så denne kapitalisten gå fram?

Han kunne fortsette å selge en halv yard lerret for den gamle markedspris, men det ville ikke være noe middel til å slå sine konkurrenter av marken og øke sin egen avsetning. Men i samme grad som hans produksjon har utvidet seg, har også hans avsetningsbehov utvidet seg. De mektigere og kostbarere produksjonsmidler som han har tatt i bruk, setter ham rett nok i stand til å selge sine varer billigere, men de tvinger ham samtidig til å selge flere varer, til å erobre et uten sammenlikning større marked for sine varer. Vår kapitalist vil altså selge sin halve yard lerret billigere enn hans konkurrenter gjør.

Kapitalisten vil likevel ikke selge den hele yard så billig som hans konkurrenter selger en halv yard, enda produksjonen av den hele yard ikke koster ham mer enn den halve yard koster de andre. Ellers ville han ikke tjene noe ekstra på det, men bare få produksjonskostnadene tilbake i bytte. Hans eventuelt større inntekt ville skrive seg fra at han hadde satt en større kapital i bevegelse, men ikke fra at han hadde utnyttet sin kapital bedre enn de andre. Dessuten når han det mål han vil nå, om han bare setter prisen på sin vare noen prosent lavere enn hans konkurrenter gjør. Han slår dem av marken, han tar fra dem i det minste en del av deres marked ved å underby dem. Og endelig må vi huske at den kurante pris alltid ligger over eller under produksjonskostnadene, alt etter som salget av varen finner sted på en årstid som er gunstig eller ugunstig for industrien. Alt etter som markedsprisen på en yard lerret ligger under eller over de hittil vanlige produksjonskostnader for den, vil kapitalisten som har satt inn nye og mer effektive produksjonsmidler, kunne selge så og så mange prosent over sine virkelige produksjonskostnader.

Kapitalistene kommer derfor vekselvis i samme stilling som de var før innføringen av de nye produksjonsmidler, og om de med disse midler kan levere det dobbelte produkt til samme pris blir de nå tvunget til å levere det dobbelte produkt under den gamle pris. På grunnlag av disse nye produksjonskost

nader begynner det samme spillet om igjen. Mer arbeidsdeling, flere maskiner, utnytting av maskinene og arbeidsdelingen i større målestokk. Og konkurransen bringer igjen den samme motvirkning mot dette resultatet.

Vi ser således hvordan produksjonsmåten og produksjonsmidlene stadig gjennomgår omveltninger, blir revolusjonert. Hvordan arbeidsdelingen med nødvendighet blir fulgt av større arbeidsdeling, bruken av maskiner av enda større bruk av maskiner, arbeid i stor målestokk av arbeid i enda større målestokk.

Dette er den lov som stadig på nytt kaster den borgerlige produksjon ut av dens gamle bane og tvinger kapitalen til å anspenne arbeidets produksjonskrefter fordi den har anspent dem, den lov som ikke unner kapitalen noen ro, men stadig hvisker til den: «Videre! Videre!»

Denne loven er den samme lov som innenfor handelsperiodenes svingninger nødvendigvis utjevner en vares pris til dens produksjonskostnader.

Hvilke mektige produksjonsmidler en kapitalist enn setter inn, vil konkurransen gjøre disse produksjonsmidler alminnelige, og fra det øyeblikk da den har gjort dem alminnelige, er det eneste resultat av hans kapitals større fruktbarhet bare at han nå for samme pris må levere ti, tjue, hundre ganger så mye som før. Men da han kanskje må selge tusen ganger så mye som før for å oppveie den lavere salgspris ved å omsette produktet i større masser, fordi et økt salg nå er nødvendig, ikke bare for å tjene mer, men for å få erstatning for produksjonskostnadene - selve produksjonsapparatet blir, som vi har sett, stadig dyrere - og fordi dette massesalg er blitt et livsspørsmål ikke bare for ham, men også for hans rivaler, så begynner den gamle kampen på nytt så mye heftigerejo mer effektive de allerede oppfunne produksjonsmidler er. Arbeidsdelingen og bruken av maskiner vil derfor gienta seg på nytt i ulike større målestokk.

Hvor stor makt de anvendte produksjonsmidler enn har, vil konkurransen alltid søke å frarøve kapitalen de gylne frukter av denne makt, idet den fører vareprisen tilbake til produksjonskostnadene, idet den således gjør billigere produksjon - levering av stadig større mengder av produkter for samme totalpris - til en ufravikelig lov i samme grad som det kan produseres billigere, dvs. produseres mer med samme sum av arbeid. På denne måten vil kapitalisten ingenting ha vunnet ved sine egne

anstrengelser utenom forpliktelsen til å levere mer på samme arbeidstid, kort sagt: vanskeligere vilkår for å kunne utnytte si" kapital. Mens konkurransen slik stadig forfølger ham med sin lov om produksjonskostnadene og hvert våpen som han smir mot sine rivaler, vender seg mot ham selv, prøver kapitalisten ustanselig å få overtaket over konkurransen, idet han utrettelig innfører nye maskiner, som rett nok er dyrere, men som produserer billigere, innfører ny arbeidsdeling istedenfor den gamle, og venter ikke til konkurransen har gjort de gamle foreldet.

Hvis en nå forestiller seg denne febrilske aktivitet samtidig på hele verdensmarkedet, så forstår en hvorledes kapitalens vekst, opphoping og konsentrasjon fører til en uavbrutt økende arbeidsdeling, bruk av nye og forbedring av gamle maskiner, hodekuls og i stadig mer kolossal målestokk.

Men hvorledes virker nå disse omstendigheter, som er uatskillelig knyttet til den produktive kapitals vekst, på bestemmelsen av arbeidslønnen ?

Den større arbeidsdeling setter en arbeider i stand til å utføre fem, ti, tjue manns arbeid, den øker altså konkurransen mellom arbeiderne til det femdobbelte, tidobbelte, tjuedobbelte. Arbeiderne konkurrerer ikke bare ved at den ene selger seg billigere enn den andre, de konkurrerer ved at en gjør arbeid for fem, ti eller tjue, og den arbeidsdeling som kapitalen har innført og stadig utvider, tvinger arbeiderne til å konkurrere med hverandre på denne måten.

Videre: i samme grad som arbeidsdelingen øker, forenkles arbeidet. Arbeiderens spesielle ferdighet blir verdiløs. Han forvandles til en enkel, én-strenget produktivkraft som verken behøver å sette legemlig eller åndelig spennkraft inn. Hans arbeid blir et arbeid som alle kan utføre. Derfor trenger konkurrenter inn på ham fra alle sider, og dessuten må vi huske at jo enklere og lettere det er å lære arbeidet, jo lavere produksjonskostnader det krever å tilegne seg det, dess lavere synker arbeidslønnen, for likesom prisen på enhver annen vare bestemmes den av produksjonskostnadene.

Altså, i samme grad som arbeidet blir mer utilfredsstillende, mer motbydelig, i samme grad øker konkurransen og minker arbeidslønnen. Arbeideren prøver å holde sin arbeidslønn oppe på samme sum ved å arbeide mer, enten ved å arbeide flere timer eller ved å produsere mer pr. time.
Drevet av nød øker han arbeids delingens ulykkelige virkninger enda mer. Resultatet blir at jo mer han arbeider, dess mindre lønn får han, og det av den enkle grunn at i samme grad som han konkurrerer med sine arbeidskamerater, gjør han dem til like mange konkurrenter som tilbyr seg på like dårlige vilkår som han selv, at han altså i siste instans konkurrerer med seg selv, seg selv som medlem av arbeiderklassen.

Maskinene avstedkommer de samme virkninger i mye større målestokk ved at faglærte arbeidere fortrenges av ikke faglærte, menn av kvinner, voksne av barn. De avstedkommer de samme resultater der de nylig er innført, ved å kaste håndarbeidere på gata i massevis, og der hvor maskinene blir videre utviklet, forbedret og erstattet med mer produktive maskiner, ved at arbeiderne blir avskjediget i mindre flokker. Ovenfor har vi i raske trekk skildret den industrielle krigen mellom kapitalistene innbyrdes. Denne krigen har den særegenhet at slagene i den blir vunnet mindre ved verving enn ved avskjedigelse av arbeiderhæren. Generalene, kapitalistene, konkurrerer med hverandre om hvem som kan avskjedige flest industrisoldater.

Økonomene forteller oss rett nok at de arbeidere som maskinene har gjort overflødige, finner nye sysselsettingsgrener.

De våger ikke direkte å påstå at de samme arbeiderne som er blitt avskjediget, får beskjeftigelse i nye arbeidsgrener. Kjensgjerningene roper for høyt mot denne løgnen. De påstår egentlig bare at nye arbeidsmuligheter vil åpne seg for andre deler av arbeiderklassen, f. eks. for den del av den unge arbeidergenerasjon som allerede sto ferdig til å gå inn i den industrigren som er gått til grunne. Dette må selvsagt være trøsterikt å høre for de kasserte arbeiderne. De herrer kapitalister kommer aldri til å lide mangel på friskt kjøtt og blod til utbytting og vil la de døde begrave sine døde. Dette er snarere noe borgerne trøster seg selv enn arbeiderne med. Hvis hele lønnsarbeiderklassen ble tilintetgjort av maskinene, hvor skrekkelig ville ikke det være for kapitalen, som uten lønnsarbeid hører opp å være kapital!

Men sett at de som direkte er blitt trengt ut av arbeidet på grunn av maskinene, og hele den del av den nye generasjon som allerede gikk og ventet på denne jobben, fant en ny beskjeftigelse. Er det da noen som tror at denne ville bli så høyt betalt som den som de hadde gått glipp av?
Det ville vare i strid med alle økonomiens lover. Vi har sett hvordan den moderne industri alltid fører med seg at en enklere og underordnet art av beskjeftigelse erstatter den mer sammensatte og høyere.

Hvordan skulle da en arbeidermasse, som på grunn av maskinene er blitt kastet ut av en industrigren, finne tilflukt i en annen uten at denne er lavere, dårligere betalt?

En har som et unntak nevnt de arbeidere som selv arbeider med fabrikasjon av maskiner. Så snart det blir behov og bruk for flere maskiner i industrien, sier en, må antallet av maskiner nødvendigvis øke, altså må maskinfabrikasjonen og altså også beskjeftigelsen av arbeidere i maskinfabrikasjonen øke, og de arbeidere som blir brukt i denne industrigren, må være dyktige, ja tilmed opplyste arbeidere.

Siden 1840 har denne påstanden, som også tidligere var en halvsannhet, mistet ethvert skinn av sannsynlighet, for stadig mer fullkommengjorte maskiner er blitt tatt i bruk i fabrikasjonen av maskiner i like høy grad som i fabrikasjonen av bomullsgarn, og de arbeidere som er sysselsatt i maskinfabrikkene, kan overfor de mest kunstferdige maskiner bare spille rollen som svært enkle maskiner.

Men istedenfor den mann som ble avskjediget på grunn av maskinen, beskjeftiger fabrikken kanskje tre barn og en kvinne. Og skulle ikke mannens lønn strekke til for de tre barna og en kvinne? Måtte ikke minimumslønnen være tilstrekkelig til å opprettholde og formere arbeiderbefolkningen? Hva beviser altså denne yndede borgerlige talemåte? Intet annet enn at det nå blir brukt fire ganger så mange arbeiderliv som før for å tjene til livsopphold for en arbeiderfamilie.

La oss summere opp det vi har sagt: jo mer den produktive kapital vokser, dess mer øker arbeidsdelingen og bruken av maskiner. Og jo mer arbeidsdelingen og bruken av maskiner øker, dess mer øker konkurransen mellom arbeiderne og dess mer Synker deres lønn.

Dertil kommer at arbeiderklassen også får tilsig fra de høyere lag i samfunnet: en masse små industridrivende og små rentierer blir kastet inn i deres rekker og har ikke annet å gjøre enn skyndsomt å strekke armene ut ved siden av arbeidernes armer. På denne måten blir det en stadig tettere skog av oppstrakte armer som krever arbeid, og armene selv blir stadig magrere.

i en krig der en av de første betingelser er å produsere i stadig større målestokk, dvs. nettopp å være en stor og ikke en liten industridrivende.

At kapitalrenten faller i samme forhold som kapitalens masse og antall øker, som kapitalen vokser, og at den lille rentier derfor ikke lenger kan leve av sine renter, men må slå seg på industri og altså bidrar til å øke de små industridrivendes rekker og dermed skaper framtidige kandidater til proletariatet, alt dette behøver ingen nærmere forklaring.

8.Marx kunne ikke oppfylle løftet «Fortsettelse følger» (se Engels innledning). Manuskriptet til fortsettelsen har vært umulig å finne. Derimot er det funnet et manuskript om arbeidslønnen som uten tvil har ligget til grunn for foredraget i 1847, og som i innhold delvis faller sammen med, delvis er en videreføring av «Lønnsarbeid og kapital». Red.

Til litraturoversikten.

Karl Marx:Lønn, pris og profitt