Et hus kan være stort eller lite, men så lenge de husene som omgir det, er like små, tilfredsstiller det alle sosiale krav til en bolig. Men hvis det reiser seg et palass ved siden av det lille huset, så skrumper det inn fra et lite hus til en hytte. Det lille huset viser nå at dets innehaver bare stiller små eller ingen krav, og det kan under sivilisasjonens utvikling skyte nokså høyt i været - hvis palasset ved siden av skyter i været i samme forhold eller enda hurtigere, vil beboeren av det forholdsvis lille huset føle seg mer uvel, ufri og trykket innenfor dets fire vegger.

En merkbar øking i arbeidslønnen forutsetter en rask tilvekst av produktiv kapital. Den raske vekst i den produktive kapital framkaller en like rask vekst i rikdommen, luksusen, de samfunnsmessige behov og samfunnsmessige nytelser. Selv om arbeiderens nytelser er steget, er den sosiale tilfredsstillelse de gir, sunket sammenliknet med kapitalistens økte nytelser, som er utilgjengelige for arbeideren, sammenliknet med samfunnets utviklingstrinn i det hele. Våre behov og nytelser har sin rot i samfunnet, vi måler dem derfor med samfunnet og ikke med de gjenstander som tjener til å tilfredsstille dem. Fordi de er av samfunnsmessig natur, er de av relativ natur.

Arbeidslønnen bestemmes overhodet ikke bare av den mengde varer som jeg kan bytte til meg for den. Den inneholder forskjellige forhold.

Det arbeiderne får for sin arbeidskraft, er i første omgang en bestemt sum penger. Bestemmes arbeidslønnen bare av denne pengeprisen ?

I det 16. århundre økte mengden av gull og sølv som sirkulerte i Europa, som følge av oppdagelsen av rikere og mer lettdrevne gruver i Amerika. Gullets og sølvets verdi sank derfor i forhold til andre varer. Arbeiderne fikk samme mengde av utmyntet sølv for sin arbeidskraft som tidligere. Pengeprisen på deres arbeid vedble å være den samme, og likevel var deres ar,

beidslønn falt, for i bytte for samme mengde sølv fikk de nå en mindre mengde av andre varer. Dette var en av de omstendigheter som fremmet kapitalens vekst og borgerskapets fram~ vekst i det 16. århundre.

La oss ta et annet tilfelle. Vinteren 1847 steg som følge av misvekst de uunnværlige levnetsmidler - kom, kjøtt, smør, ost osv. - betydelig i pris. La oss gå ut fra at arbeiderne fikk den samme pengesum for sin arbeidskraft som tidligere. Var ikke deres arbeidslønn da falt? jo, selvfølgelig. For de samme penger fikk de mindre brød, kjøtt osv. i bytte. Deres arbeidslønn var falt, ikke fordi sølvets verdi var blitt mindre, men fordi verdien av levnetsmidlene var steget.

La oss endelig forutsette at pengeprisen på arbeidet vedble å være den samme, mens alle priser på jordbruks- og fabrikkvarer falt i pris på grunn av bruken av nye maskiner, gunstige værforhold osv. For den samme mengde penger kan arbeiderne nå kjøpe flere varer av alle slag. Deres arbeidslønn er altså steget nettopp fordi dens pengeverdi er uforandret.

Pengeprisen på arbeidet, den nominelle arbeidslønn, faller altså ikke sammen med den reelle arbeidslønn, dvs. den sum av varer som virkelig blir gitt i bytte for arbeidslønnen. Når vi taler om stigning eller fall i arbeidslønnen, må vi derfor ikke bare ta arbeidets pengepris, den nominelle arbeidslønn, i betraktning.

Men verken den nominelle arbeidslønn, dvs. den pengesum som arbeideren selger seg til kapitalisten for, eller den reelle arbeidslønn, dvs. den mengde varer han kan kjøpe for disse pengene, uttømmer de forhold som arbeidslønnen inneholder.

Først og fremst bestemmes arbeidslønnen dessuten av sitt forhold til kapitalistens fortjeneste, hans profitt - forholdsmessig, relativ arbeidslønn.

Den reelle arbeidslønn uttrykker prisen på arbeid i forhold til prisen på andre varer, den relative arbeidslønn derimot betegner det umiddelbare arbeids andel i den nye verdi den har skapt, i forhold til den del som tilfaller det opphopede arbeid, kapitalen.

Vi sa ovenfor, på side 41 -: «Arbeidslønnen er ikke en andel som arbeideren har i den vare han har produsert. Arbeidslønnen er en del av de allerede tilstedeværende varer som kapitalisten kjøper seg en bestemt sum produktiv arbeidskraft for.» Men

kapitalisten må få erstattet denne arbeidslønnen gjennom den pris han får for det produkt arbeideren har framstilt, han må få den erstattet på en slik måte at han som regel har igjen et overskudd ut over sine utlagte produksjonskostnader, en profitt. Utsalgsprisen på den vare arbeideren har framstilt, faller for kapitalisten i tre deler: for det første erstatning for prisen på de råstoffer han har skaffet på forhånd, samt erstatning for prisen på de redskaper, maskiner og andre arbeidsmidler som han Uke ens har skaffet; for det annet erstatning for den arbeidslønn han har forskuttert, og for det tredje det overskudd som blir til overs, kapitalistens profitt. Mens den første del bare erstatter tidligere eksisterende verdier, er det klart at både erstatningen for arbeidslønnen og kapitalistens overskuddsprofitt i det store og hele blir tatt fra den nye verdi som er skapt og tilført råstoffene gjennom arbeiderens arbeid. Og i denne betydning kan vi, for å sammenlikne dem med hverandre, oppfatte både arbeidslønn og profitt som deler av arbeidernes produkt.

Den reelle arbeidslønn kan holde seg uforandret, den kan til og med stige, og likevel kan den relative arbeidslønn synke. La oss f. eks. anta at alle eksistensmidler er falt i pris med to tredeler, mens daglønnen bare har falt med en tredel, altså f. eks. fra tre mark til to mark. Enda arbeideren med disse to mark rår over en større sum av varer enn før med tre mark, så har likevel hans arbeidslønn minket i forhold til kapitalistens fortjeneste. Kapitalistens (f. eks. fabrikantens) profitt er økt med en mark, dvs. for en mindre sum bytteverdier som han betaler arbeideren, må arbeideren produsere en større sum bytteverdier enn før. Kapitalens andel er steget i forhold til arbeidets andel. Fordelingen av den samfunnsmessige rikdom mellom kapital og arbeid er blitt enda mer ulik. Med den samme kapital rår kapitalisten over en større mengde arbeid. Kapitalistklassens makt over arbeiderklassen er vokst, arbeiderens samfunnsmessige stilling har forverret seg, er blitt trykt enda ett trinn ned under kapitalistens.

Hva er tid den allmenne lov som bestemmer arbeidslønnens og profittens stigning og fall?

De står i omvendt forhold til hverandre. Kapitalens andel, profitten, stii ger i samme forhold som arbeidets andel, arbeidslønnen, faller, og omvendt. Profitten stiger i samme grad som arbeidslønnen faller, det; faller i samme grad som arbeidslønnen stiger.

aktig bytte av sine produkter med andre kapitalister, gjennom stigning i etterspørselen etter hans vare, enten som følge av at det blir åpnet nye markeder eller som følge av et forbigående økt behov på de gamle markeder osv., at kapitalistens profitt altså kan økes ved å snyte andre kapitalister, uavhengig av arbeidslønnens stigning og fall, av arbeidskraftens bytteverdi, eller at kapitalistens profitt også kan stige gjennom forbedring av arbeidsredskapene, ny anvendelse av naturkreftene osv.

For det første må det innrømmes at resultatet blir det samme selv om det er oppstått på motsatt vis. Profitten er riktignok ikke steget fordi arbeidslønnen er falt, men arbeidslønnen er falt fordi profitten er steget. Kapitalisten har med den samme sum, fremmed arbeidskraft, kjøpt en større sum bytteverdier uten derfor å ha betalt mer for arbeidet, det vil si at arbeidet blir dårligere betalt i forhold til den nettoinntekt det gir kapitalisten.

Dessuten må vi huske at trass i svingningene i vareprisen bestemmes enhver vares gjennomsnittspris, det forhold i hvilket den kan byttes med andre varer, av dens produksjonskostnader. Derved utliknes nødvendigvis forfordelingen innenfor kapitalistklassen. Forbedringen av maskinene, ny anvendelse av naturkrefter i produksjonens tjeneste gjør det mulig innenfor en gitt arbeidstid, med samme sum av arbeid og kapital, å skape en større mengde produkter, men absolutt ikke en større mengde bytteverdier. Om jeg ved bruk av spinnemaskinen kan levere dobbelt så mye garn i timen som før den ble oppfunnet, f. eks. 100 pund istedenfor 50, så får jeg i det lange løp ikke flere varer i bytte for disse 100 pund enn tidligere for 50, fordi produksjonskostnadene er gått ned med det halve , eller fordi jeg kan levere det dobbelte produkt med de samme kostnader.

Endelig, i hvilket forhold enn kapitalistklassen, borgerskapet - i et enkelt land eller på hele verdensmarkedet - fordeler nettoutbyttet av produksjonen seg imellom, så er totalsummen av dette nettoutbytte alltid bare den sum som det opphopede arbeid i det store og hele er blitt økt med gjennom umiddelbart arbeid. Denne totalsum øker altså i samme forhold som arbeidet øker kapitalen, dvs. i samme forhold som profitten stiger, sammenliknet med arbeidslønnen.

Vi ser derfor at selv om vi holder oss innenfor forholdet mellom kapital og lønnsarbeid, er kapitalens interesser og lønnsarbeidets interesser diametralt motsatte.

En rask øking av kapitalen er lik en rask øking av profitten. Profitten kan bare øke raskt når prisen på arbeid, den relative arbeidslønn, minker like raskt. Den relative arbeidslønn kan synke selv om den reelle arbeidslønn stiger samtidig med den nominelle arbeidslønn, med arbeidets pengeverdi, bare den ikke stiger i samme forhold som profitten. Hvis f. eks. arbeidslønnen i gode forretningstider stiger med fem prosent, profitten derimot med 30 prosent, så har den relative arbeidslønn ikke økt, men minket.

Hvis altså arbeiderens inntekt øker med kapitalens raske vekst, så øker samtidig den sosiale kløft som skiller arbeideren fra kapitalisten, og kapitalens makt over arbeidet, arbeidets avhengighet av kapitalen, øker samtidig.

At arbeideren er interesser ' t i at kapitalen vokser hurtig, betyr bare: jo raskere arbeideren øker den fremmede rikdom, dess større smuler faller det av til ham selv, dess flere arbeidere kan få beskjeftigelse og settes inn i verden, dess mer kan massen av slaver som er avhengige av kapitalen, økes.

Hvis kapitalen vokser raskt, kan arbeidslønnen stige. Kapitalens profitt stiger likevel uten sammenlikning raskere. Arbeiderens materielle stilling har bedret seg, men på bekostning av hans samfunnsmessige stilling. Den samfunnsmessige kløft som skiller ham fra kapitalen, er blitt bredere.

At de gunstigste forhold for lønnsarbeidet er den raskest mulige vekst av den produktive kapital, betyr bare: jo raskere arbeiderklassen vokser og øker den fiendtlige makt, den fremmede rikdom, som rår over den, på dess gunstigere vilkår vil den få lov til på nytt å arbeide for å utvide kapitalens makt, nøye seg med selv å smi de gylne lenker hvormed borgerskapet sleper den etter seg.

Til litraturoversikten.

Lønnsarbeid og kapital V