Uoverensstemmelser i den europeiske arbeiderbevegelse


    De viktigste taktiske uoverensstemmelser i arbeiderbevegelsen i Europa og Amerika i dag går ut på en kamp mot de to store retningene som avviker fra marxismen, som faktisk er blitt den herskende teori i denne bevegelsen. Disse to retningene er revisjonismen (opportunismen, reformismen) og anarkismen (anarkosyndikalismen, anarko-sosialismen). Begge disse avvikene fra den marxistiske teori og den marxistiske taktikk som hersker i arbeiderbevegelsen, har gjort seg gjeldende i forskjellige former og forskjellige avskygninger i alle siviliserte land gjennom arbeiderbevegelsens mer enn halvhundreårige historie.

    Alene denne kjensgjerning viser at disse avvikene ikke kan forklares som tilfeldigheter eller feil hos enkeltpersoner eller grupper, og heller ikke med innflytelse av nasjonale særegenheter eller tradisjoner osv. Det må være grunnleggende årsaker i det økonomiske system og i karakteren av alle kapitalistiske lands utvikling som stadig framkaller disse avvikene. En liten bok som ble gitt ut i fjor av en hollandsk marxist, Anton Pannekoek: «De taktiske uoverensstemmelser i arbeiderbevegelsen» (Anton Pannekoek: «Die taktischen Differenzen in der Arbeiterbewegung», Hamburg, Erdmann Dubber, 1909), er, et interessant forsøk på en vitenskapelig undersøkelse av disse årsakene. I vår videre utgreiing skal vi gjøre leseren kjent' med Pannekoeks konklusjoner, som ubestridelig er riktige.

    En av de dypeste årsaker som periodisk fører til uenighet om taktikken, er selve arbeiderbevegelsens vekst. Hvis en ikke bruker et eller annet fantastisk ideal som kriterium på denne bevegelsen, men betrakter den som en praktisk bevegelse av vanlige mennesker, blir det klart at vervingen av stadig større mengder av nye «rekrutter», innrulleringen av nye lag av de arbeidende masser uunngåelig må være ledsaget av vakling på teoriens og taktikkens område, gjentakelser av gamle feil, midlertidig tilbakevenden til foreldede synsmåter og foreldede metoder osv. Arbeiderbevegelsen i hvert land bruker periodisk mer eller mindre energi, oppmerksomhet og tid på å «lære opp» rekrutter.

    Dessuten er tempoet i kapitalismens utvikling forskjellig i de forskjellige land og på forskjellige områder av folkehusholdningen. Marxismen blir lettest, hurtigst, mest fullstendig og varig fordøyd av arbeiderklassen og dens ideologer der hvor storindustrien er mest utviklet. Økonomiske forhold som er tilbakeliggende eller som er hemmet i sin utvikling, medfører stadig at det dukker opp tilhengere av arbeiderbevegelsen som bare mestrer visse sider ved marxismen, bare visse deler av det nye livssynet, eller enkelte paroler og krav, og ikke er i stand til å foreta et avgjort brudd med det borgerlige livssyns tradisjoner i sin alminnelighet og med det borgerlige demokratiske livssynet i særdeleshet.

    En annen stadig kilde til meningsdivergenser er den dialektiske karakter hos samfunnsutviklingen, som foregår i motsetninger og gjennom motsetninger. Kapitalismen er progressiv fordi den ødelegger de gamle produksjonsmåtene og utvikler produktivkreftene, men samtidig, på et bestemt utviklingstrinn, hemmer den produktivkreftenes vekst. Deri utvikler, organiserer og disiplinerer arbeiderne - og den knuser, undertrykker, fører til utarting, fattigdom osv. Kapitalismen skaper sin egen banemann, den skaper selv elementer av et nytt system, men samtidig, uten et «sprang», forandrer disse enkeltelementer ingenting i den alminnelige tingenes ordning og rokker ikke ved kapitalens herredømme. Marxismen, den dialektiske materialismens teori, er i stand til å omfatte .disse motsetningene i det virkelige liv, i kapitalismens og arbeiderbevegelsens virkelige historie. Men det er overflødig å si at massene lærer av det virkelige liv og ikke av bøker, og derfor er det at visse individer eller grupper stadig overdriver, opphøyer til en ensidig teori, et ensidig taktisk system snart det ene og snart det andre trekk ved den kapitalistiske utvikling, snart den ene og snart den andre «lærdom» av denne utviklingen.

    Borgerlige ideologer, liberale og demokrater som ikke forstår marxismen og ikke forstår den moderne arbeiderbevegelsen, hopper stadig fra den ene hjelpeløse ytterlighet til den andre. En gang forklarer de alt med den påstand at ondsinnete personer «hisser» klasse mot klasse - en annen gang trøster de seg med den påstand at arbeiderpartiet er et «fredelig reformparti». Både anarkosyndikalismen og reformismen, som griper fatt i en side ved arbeiderbevegelsen, opphøyer ensidigheten til en teori og erklærer at slike tendenser eller trekk hos denne bevegelsen som er særegne for en bestemt periode og bestemte vilkår for arbeiderklassens virksomhet, gjensidig utelukker hverandre - må betraktes som et direkte produkt av dette borgerlige livssynet og dets innflytelse. Men det virkelige liv, den virkelige historie omfatter disse forskjellige tendenser, akkurat som livet og utviklingen i naturen omfatter både langsom utvikling og plutselig sprang, brudd på kontinuiteten.

    Revisjonistene mener at alle betraktninger om «sprang» og den grunnleggende motsetning mellom arbeiderbevegelsen og hele det gamle samfunn bare er fraser. De betrakter reformer som en delvis virkeliggjøring av sosialismen. Anarkosyndikalistene forkaster «detaljarbeidet», især utnyttingen av parlamentstribunen.

    I virkeligheten betyr den sistnevnte taktikk at en venter på de «store dager» og ikke evner å beherske de krefter som skaper store hendinger. Begge er en hindring for det viktigste og vesentligste, nemlig arbeidernes samling i store, mektige og riktig fungerende organisasjoner som er i stand til å fungere riktig under alle forhold, organisasjoner som er fylt av klassekampens ånd, klart ser sine mål og er oppdratt i det sanne marxistiske livssyn.

    Her vil vi tillate oss et lite sidesprang og i parentes gjøre oppmerksom på, for å unngå mulige misforståelser, at Pannekoek illustrerer sin analyse utelukkende med eksempler fra den vesteuropeiske historie, spesielt Frankrikes og Tysklands historie, og fullstendig ser bort fra Russland. Når det av og til kan se ut som om han hentyder til Russland, er det bare fordi de grunnleggende tendenser som har ført til visse avvik fra den marxistiske taktikk, også kan iakttas i vårt land, trass i den veldige forskjellen mellom Russland og Vesten i kultur, tradisjoner, historie og økonomi.

    En overmåte viktig årsak til uoverensstemmelser mellom deltakerne i arbeiderbevegelsen er endelig forandringene i taktikken hos de herskende klasser i sin alminnelighet og hos borgerskapet i særdeleshet. Hvis, borgerskapets taktikk alltid var den samme eller i det minste ensartet, ville arbeiderklassen fort lære å svare på den med en taktikk som også alltid var den samme eller ensartet. I virkeligheten utvikler borgerskapet i alle land uunngåelig to herskesystemer, to metoder for å kjempe for sine interesser og opprettholde sitt herredømme, metoder som snart avløser hverandre og snart fletter seg sammen i de forskjelligste kombinasjoner. Det er for det første voldsmetoden, den metoden som går ut på å nekte alle innrømmelser til arbeiderbevegelsen, metoden med å støtte alle gamle og utlevde institusjoner, metoden med uforsonlig motstand mot alle reformer. Dette er kjernen i den konservative politikken, som i Vest-Europa mer og mer opphører å være godseierklassens politikk og mer og mer blir en avart av den alminnelige borgerlige politikk. Den andre metoden er er «liberalismens» metode, skritt i retning av utvikling av politiske rettigheter, reformer, innrømmelser osv.

    Borgerskapet går ikke over fra den ene metoden til den andre på grunn av onde hensikter, hos enkeltpersoner og ikke vilkårlig,. men på grunn av de fundamentale motsetninger i dets egen stilling. Et normalt kapitalistisk samfunn kan ikke utvikle seg med framgang uten et fast representativt system, uten bestemte politiske rettigheter for befolkningen, som må utmerke seg ved forholdsvis høye «kulturelle» krav. Disse kravene om et visst minimum av kultur skapes av betingelsene for den kapitalistiske produksjonsmåten med dens høye teknikk, innviklethet, smidighet, bevegelighet, den hurtige utvikling av konkurransen på verdensmarkedet osv. Vakling i borgerskapets taktikk, overganger fra maktsystemet til systemet med tilsynelatende reformer er derfor karakteristisk for alle de europeiske lands historie i det siste halve århundre, men samtidig utvikler de forskjellige land hovedsakelig den ene eller den andre metoden i bestemte perioder. Eksempelvis var England i sekstiårene i det 19. århundre det klassiske land for den «liberale» borgerlige politikk, mens Tyskland i sytti- og åttiårene holdt seg til maktmetoden osv.

    Da denne metoden hersket i Tyskland, vakte dette systemet, ett av de borgerliges styresystemer, et ensidig ekko i framgangen for anarkosyndikalismen eller anarkismen, som den ble kalt den gang (de «unge» i begynnelsen av av nittiårene, tohann Most i begynnelsen av åttiårene). Da det i 1890 inntrådte en vending i retning av «innrømmelser», viste det seg, som alltid, at denne vendingen var enda farligere for arbeiderbevegelsen, og at den fant en like ensidig gjenklang i form av borgerlig «reformisme»: opportunismen i arbeiderbevegelsen. «Det positive og reelle mål for borgerskapets liberale politikk,» sier Pannekoek, «er å føre arbeiderne bak lyset, å splitte deres rekker og gjøre deres politikk til et avmektig haleheng til den avmektige, alltid avmektige og døgnflueaktige skinnreformbevegelsen.»

    Ikke sjelden når borgerskapet for en viss tid sitt mål gjennom en «liberal» politikk. Denne er, som Pannekoek med rette bemerker, en «lurere» politikk. En del av arbeiderne, en del av deres representanter lar seg stundom bedra av de tilsynelatende innrømmelsene. Revisjonistene hevder at læren om klassekampen er «foreldet», eller de begynner å føre en politikk som i virkeligheten går ut på å avstå fra klassekampen. Siksakene i den borgerlige taktikk framkaller en styrkelse av revisjonismen i arbeiderbevegelsen, og ikke sjelden skjerper de uoverensstemmelsene innenfor arbeiderbevegelsen til direkte splittelse.

    Alle årsaker av denne art framkaller meningsdivergenser om taktikken innenfor arbeiderbevegelsen, i proletariatets rekker. Men det fins ikke og kan ikke finnes noen kinesisk mur mellom proletariatet og de lag av småborgerskapet, deriblant også bøndene, som kommer i berøring med det. Det er klart at når enkeltpersoner, grupper og lag går over fra småborgerskapet til proletariatet, så må det i sin tur nødvendigvis framkalle vakling i proletariatets taktikk.

    De erfaringer som arbeiderbevegelsen i de forskjellige land har gjort, hjelper oss til å forstå kjernen i den marxistiske taktikk i konkrete, praktiske spørsmål; de hjelper de yngre land til klarere å se den virkelige klassemessige betydning av avvikene fra marxismen og bekjempe disse avvikene med større hell.


    Desember 1910.


    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake