Til «Pravda» s tiårsjubileum


    Ti år er gått siden den legale «Pravda» ble grunnlagt som en - etter tsarens lover legal - bolsjevikisk dagsavis. Men forut for denne tiårsperioden ligger en annen periode som også varte i om lag ti år: ni år (1903-1912) regnet fra bolsjevismen oppsto, og tretten år (1900-1912) hvis en regner fra grunnleggelsen av «Iskra> (i 1900) som var helt ut «bolsjevikisk» i sin orientering.

    Tiårsjubileum for en bolsjevikisk avis, utgitt i Russland . . . Bare ti år er gått siden den gang! Men i løpet av denne tida har kampens innhold og bevegelse utviklet seg hundre år fram i tida. Tempoet i samfunnsutviklingen har i de siste årene likefram vært overnaturlig, målt med gammel målestokk, med målestokken til de europeiske filistrene, som heltene fra Den 2. internasjonale og 2 1/2internasjonalen - disse siviliserte filistrene som er vant til å regne det for «naturlig» at mange hundre millioner mennesker (over en milliard om en skal være nøyaktig) i koloniene og i de halvt avhengige og fullstendig fattige landene må finne seg i å tåle den behandlingen de får, slik som inderne og kineserne, tåle en uhørt utbytting og direkte plyndring, tåle sult, vold og fornedrelse alt dette for at de «siviliserte» folk på «fritt», «demokratisk» og «parlamentarisk» vis skal kunne bestemme om byttet skal deles på fredelig vis eller om et dusin millioner mennesker skal sables ned i kamp om fordeling av imperialismens bytte - i går mellom Tyskland og England, i morgen mellom Japan og Amerika (med Frankrike og England som mer eller mindre direkte deltakere).

    Den viktigste årsaken til at verdensutviklingen har skutt så veldig fart er at nye hundreder og atter hundreder av millioner mennesker er trukket med i den. Det gamle borgerlige og imperialistiske Europa, som har vært vant til å regne seg som verdens navle, gikk under den første imperialistiske krigen i forråtnelse og sprakk som en stinkende verkebyll. Hvor meget enn folk som Spengler jamrer seg over dette og får følge av alle dannede spissborgere som er i stand til å la seg begeistre av ham (eller i det minste interessere seg for ham) - så representerer dette forfallet for det gamle Europa bare en av de mange episodene i historien om forfallet for verdens borgerskap, som har forspist seg på grunn av den imperialistiske plyndringen og undertrykkelsen av flertallet av verdens befolkning.

    Dette flertallet har nå våknet og satt seg i bevegelse, og selv de sterkeste og «mektigste» maktene har ikke kraft til å stanse denne bevegelsen. Hva skulle de stille opp med! De nåværende seierherrene i den første imperialistiske krigen har ikke engang kraft nok til å beseire selv det lille, det ørlille Irland, de har ikke kraft til å komme ut av det virvaret som er skapt dem imellom i finans- og valuta-spørsmålene. Og India og Kina syder. Det er over 700 millioner mennesker. Sammen med de omliggende asiatiske landene, som likner dem meget, omfatter de vel halvparten av jordas befolkning. Et 1905 er der i anmarsj, uavvendelig og i stadig raskere tempo, bare med den vesentlige og veldige forskjellen at revolusjonen i Russland ennå (i hvert fall i begynnelsen) kunne foregå isolert, dvs. uten straks å trekke andre land med i revolusjonen. Men de revolusjonene som nå vokser fram i India og Kina, er allerede nå trukket med i den revolusjonære kampen, i den revolusjonære bevegelsen, i den internasjonale revolusjonen.

    Tiårsjubileet for «Pravda» som legal bolsjevikisk dagsavis viser oss klart en av merkepælene i den store akselerasjonen i den mektige verdensrevolusjonen. I årene 19061907 slo tsarismen tilsynelatende revolusjonen sønder og sammen. Etter noen få år klarte det bolsjevikiske partiet - i en annen form, på en annen måte - å rykke inn i fiendens borg og begynne «på legalt vis» et daglig arbeid for å sprenge tsarens og godseiernes forhatte selv herskerdømme innenfra. Det gikk enda noen år og den proletariske revolusjonen bolsjevismen hadde organisert, førte fram til seier.

    Da det gamle «Iskra» ble grunnlagt i 1900, var det kanskje et dusin revolusjonære som deltok. Da bolsjevismen oppsto, var det cirka førti revolusjonære som tok del i de illegale kongressene i Brussel og London i 1903.

    I årene 1912-1913, da den legale bolsjevikiske avisa « Pravda» trådte fram, hadde den titusener og hundretusener arbeidere bak seg, folk som med sine innsamlinger av kopeker vant over både tsarens undertrykkelse og over konkurransen fra sosialismens småborgerlige forrædere, mensjevikene.

    Ved valgene til den konstituerende forsamling i november i 1917 fikk bolsjevikene 9 millioner av 36 millioner avgitte stemmer. Men i praksis - ikke ved avstemningen, men i kamp - hadde bolsjevikene i slutten av oktober og i november 1917 støtte fra flertallet av proletariatet og de bevisste bøndene, fra flertallet av de delegerte til den 2. all-russiske sovjetkongressen, fra den mest aktive og bevisste delen av det arbeidende folk, og spesielt fra armeen som da talte tolv millioner mann.

    Disse tall gir et lite bilde av «akselerasjonen» i den revolusjonære verdensbevegelsen i løpet av de siste tjue årene. Det er et meget lite og meget ufullstendig bilde som kun i grove trekk viser historien til et folk på bare 150 millioner, mens revolusjonen i løpet av disse tjue årene har fått sin begynnelse og vokst fram til en uovervinnelig kraft i land med en befolkning på opptil en milliard og mer (hele Asia, for heller ikke å glemme Sør-Afrika, som nylig minnet om sitt krav på å bli regnet for mennesker og ikke slaver, og gjorde dette på en måte som ikke var helt «parlamentarisk»).

    Og hvis noen - unnskyld uttrykket - « Spengler-barn» trekker den slutning av dette (en kan vente alle slags dumheter fra «åndshøvdingene» i Den 2. internasjonale og 2 1/2-internasjonalen) at en ved å bruke denne regnemåten utelukker Europas og Amerikas proletariat fra de revolusjonære kreftene, vil vi svare: de nevnte « åndshøvdingene» resonnerer stadig som om vi, når vi vet at et barn kan ventes ni måneder etter at det ble unnfanget, også kan beregne både time og minutt for fødselen og barnets stilling ved fødselen og den fødendes tilstand under fødselen og nøyaktig hvor vondt det vil gjøre og hvilke farer mor og barn vil stå overfor. I sannhet «åndshøvdinger»! De kan slett ikke forestille seg at fra den internasjonale revolusjonens synspunkt er overgangen fra chartismen til Henderson-folkenes lakeitjeneste for borgerskapet, eller fra Varlin til Renaudel, eller fra Wilhelm Liebknecht og Bebel til Zuidekum, Scheideman og Noske noe i likhet med en bils «overgang» fra en jevn og rett bilvei på hundrevis av kilometer til en skitten, stinkende søledam på den samme veien, til en søledam på flere alens dybde.

    Menneskene skaper selv sin egen historie. Men chartistene, Varlin og Liebknecht skaper den med hode og hjerte. Lederne for Den 2. internasjonale og 2 1/2-internasjonalen «skaper» den derimot med helt andre kroppsdeler: de gjødsler grunnen for nye chartister, for nye Varlin'er, for nye Liebknecht'er.

    Det ville være meget skadelig for de revolusjonære å bedra seg selv på det nåværende meget vanskelige tidspunkt. Selv om bolsjevismen virkelig er blitt en internasjonal kraft, selv om det allerede i alle de siviliserte og fremskredne land er født nye chartister, nye Varlin'er, nye Liebknecht'er som vokser fram i legale kommunistiske partier (legale slik som vår «Pravda» under tsarismen for ti år siden), så er det internasjonale borgerskapet likevel ennå langt sterkere enn dets klassefiende. Dette borgerskapet, som har gjort alt som har stått i dets makt for å vanskeliggjøre fødselen av den proletariske makt i Russland og øke dens fødselssmerter og farer, er i stand til å dømme millioner og titalls millioner mennesker til lidelser og død gjennom hvitegardistiske og imperialistiske kriger osv. Dette må vi ikke glemme. Vi bør vite å utforme vår taktikk i samsvar med den særegne tingenes tilstand vi nå opplever. Ennå kan borgerskapet fritt pine, mishandle og myrde. Men stanse det revolusjonære proletariatets fulle seier, som er uavvendelig og vil komme fra et verdenshistorisk synspunkt meget snart - det kan det ikke.


    2/5 1922

    Trykt i «Pravda» nr. 98, 5. mai 1922.
    Signert: N. Lenin


    Til litraturoversikten

    Til bake