Vi har betalt en alt for høy pris"


    Tenk deg at en talsmann for kommunistene må trenge seg inn i en bygning, der borgerskapets representanter driver sin propaganda overfor en tallrik arbeiderforsamling. Tenk deg videre at borgerskapet krever en høy avgift for å slippe oss inn i bygningen. Hvis inngangsavgiften ikke var avtalt på forhånd, burde vi selvsagt kjøpslå for ikke å belaste vårt partis budsjett alt for hardt. Hvis vi har betalt en alt for høy pris for å komme inn i bygningen, har vi utvilsomt gjort en feil. Men det er bedre å betale en høy pris - i hvert fall inntil vi lærer oss å kjøpslå skikkelig - enn å si fra seg muligheten for å komme til orde overfor de arbeiderne som reformistene, borgerskapets mest trofaste venner, så å si har hatt «eneretten» til.

    Denne sammenlikningen sto for meg da jeg i dagens nummer av «Pravda» leste et telegram fra Berlin om på hvilke betingelser en har oppnådd en avtale mellom representantene for de tre internasjonalene.

    Våre representanter har etter min oppfatning handlet uriktig ved å gå med på følgende to betingelser: den første betingelsen er at sovjetmakten ikke skal anvende dødsstraff i saken mot de 47 sosialrevolusjonære; den andre betingelsen er at sovjetmakten skal tillate at representanter for alle de tre internasjonalene skal få overvære rettssaken

    Begge disse to betingelsene er rett og slett en politisk innrømmelse fra det revolusjonære proletariatet overfor det reaksjonære borgerskapet. Hvis det er noen som trekker denne karakteristikken i tvil, vil det være tilstrekkelig å stille ham følgende spørsmål for å avdekke hans politiske naivitet: vil den engelske eller noen annen regjering i vår tid gå med på at representanter for alle de tre internasjonalene skal få være til stede under prosessen mot de irske arbeidere som er anklaget for oppstand?

    Eller under prosessen mot arbeiderne i Sør-Afrika som er anklaget for oppstanden nylig? Ville den engelske eller noen annen regjering i noe liknende tilfelle gå med på å love at de ikke vil anvende dødsstraff overfor sine politiske motstandere? Det er tilstrekkelig å tenke en smule over spørsmålet for å forstå følgende enkle sannhet: i hele verden står vi overfor en kamp mellom det reaksjonære borgerskapet og det revolusjonære proletariatet. I det foreliggende tilfellet gjør Komintern, som representerer den ene parten i denne kampen, en politisk innrømmelse til den andre parten - det reaksjonære borgerskapet. Fordi alle og enhver (uten de som ønsker å skjule den åpenbare sannhet) vet at de sosialrevolusjonære har skutt på kommunistene og satt i verk en oppstand mot dem, at de faktisk, ja enkelte ganger også formelt, har opptrådt i felles front med hele det internasjonale reaksjonære borgerskapet.

    Så kan en spørre hvilken innrømmelse det internasjonale borgerskapet har gitt oss til gjengjeld. Det kan bare være ett svar på dette: de har ikke gitt oss noen innrømmelse i det hele tatt.

    Bare tomt snakk med sikte på å tildekke denne enkle og klare sannheten i klassekampen, bare innvendinger som kaster blår i øynene på arbeiderne og de arbeidende massene kan prøve å tåkelegge denne åpenbare sannhet. Ifølge avtalen som representantene for Den 3. internasjonale har undertegnet i Berlin, har vi allerede gitt det internasjonale borgerskapet to innrømmelser uten at vi har oppnådd den minste innrømmelse fra dem til gjengjeld.

    Representanten for Den 2. internasjonale og 2 1/2-internasjonalen har spilt rollen som utpresser av de politiske innrømmelsene proletariatet har gitt borgerskapet, samtidig som de bestemt har avslått å oppnå eller i det minste forsøke å oppnå noen som helst politiske innrømmelser fra det internasjonale borgerskapets side overfor det revolusjonære proletariatet. Denne ubestridelige politiske kjensgjerningen har selvsagt blitt tåkelagt av det borgerlige diplomatiets dyktige representanter (borgerskapet har gjennom flere århundrer lært sin klasses talsmenn opp til å være dyktige diplomater), men forsøkene på å tåkelegge kjensgjerningene endrer ikke det minste på kjensgjerningene selv.

    De forskjellige representantene for Den 2. internasjonale og 2 1/2-internasjonalen har direkte eller indirekte vært forbundet med borgerskapet - men dette er i denne forbindelse av tienderangs betydning. Vi beskylder dem ikke for å ha hatt direkte forbindelse. Det angår slett ikke saken om det har vært en direkte forbindelse eller om det har vært en temmelig komplisert indirekte forbindelse. Det eneste som berører saken er at Komintern har gitt det internasjonale borgerskapet en innrømmelse etter press fra representantene for Den 2. internasjonale og 2 1/2-internasjonalen og at vi ikke har oppnådd noen innrømmelse til gjengjeld.

    Hvilken slutning kan en trekke av dette?

    Slutningen er i første rekke den at kameratene Radek, Bukharin og andre, som har representert Den kommunistiske internasjonale, har opptrådt uriktig.

    Videre. Betyr dette at vi bør annulere den avtalen de har undertegnet? Nei. Jeg mener at det ville være en uriktig slutning og at det ikke vil være formålstjenlig å bryte den avtalen som er blitt undertegnet. Vi må bare trekke den slutning at de borgerlige diplomatene denne gang viste seg å være dyktigere enn våre og at vi neste gang vil måtte kjøpslå og manøvrere på en klokere måte - hvis en ikke på forhånd har kommet overens om en inngangsavgift til bygningen. Vi må gjøre oss til regel ikke å gi det internasjonale borgerskapet politiske innrømmelser (hvor dyktig disse innrømmelsene enn måtte være skjult av alle slags mellommenn), hvis vi ikke til gjengjeld oppnår mer eller mindre likeverdige innrømmelser fra det internasjonale borgerskapet overfor SovjetRussland eller andre deler av det internasjonale proletariatet som kjemper mot kapitalismen.

    Det er mulig at de italienske kommunistene og en del av de franske kommunistene og syndikalistene, som har gått mot enhetsfrontens taktikk, vil trekke den slutning av de ovenstående betraktningene at enhetsfrontens taktikk er uriktig. Dette ville være en uriktig slutning. Hvis kommunistenes representanter har betalt en alt for høy pris for å komme inn i bygningen, hvor de vil ha en viss, om enn ikke stor mulighet til å få de arbeiderne i tale som hittil utelukkende har vært reformistenes « enemerker», så gjelder det å forsøke å rette opp denne feilen neste gang. Men det ville ha vært en langt større feil å avvise enhver betingelse og enhver avgift for å komme inn i den lukkede og temmelig strengt bevoktede bygningen. Den feilen kameratene Radek, Bukharin og andre har begått, er ikke stor, og det verste vi kan risikere er at Sovjet-Russlands fiender, oppglødd av Berlinkonferansens utfall, vil sette i verk to-tre muligens vellykte attentater mot enkeltpersoner. Nå vet de nemlig på forhånd at de kan beskytte kommunistene og ha en sjanse for at en konferanse i likhet med Berlin-konferansen vil hindre kommunistene i å skyte dem.

    Nå, men vi har i alle fall klart å slå en viss bresje i den lukkede bygningen. Kamerat Radek har i alle fall klart å vise overfor i det minste en del av arbeiderne at Den 2. internasjonale har nektet å ta med parolen om opphevelse av Versailles-avtalen blant demonstrasjonsparolene. Den meget store feilen til de italienske kommunistene og en del av de franske kommunistene og syndikalistene består i at de slår seg tilfreds med de bannere de har hos seg selv. De slår seg tilfreds med at de vet at representantene for Den 2. internasjonale og 2 1/2-internasjonalen, og likeledes herrene Paul Levi, Serrati o. 1. er meget dyktige representanter for borgerskapet og sprer dets innflytelse.

    Men de arbeidere og andre som virkelig vet dette og virkelig forstår betydningen av det, er utvilsomt i mindretall både i Italia og England, i Amerika og Frankrike. Kommunistene bør ikke stirre på sin egen navle, men lære seg å opptre slik at de uten å vike tilbake for visse ofre, uten å frykte de feil som er uunngåelige i begynnelsen av enhver ny og vanskelig sak, vil kunne trenge inn i den lukkede bygningen der borgerskapets representanter øver sin innflytelse på arbeiderne. De kommunister som ikke ønsker å forstå dette og ikke ønsker å lære dette, kan ikke håpe å vinne et flertall blant arbeiderne, eller de vil i hvert fall vanskeliggjøre og hindre arbeidet for å oppnå et slikt flertall. Og det er helt utilgivelig både for kommunister og for alle oppriktige tilhengere av arbeiderrevolusjonen.

    Borgerskapet har gjennom sine diplomater igjen vist seg dyktigere enn representantene for Den kommunistiske internasjonale. Dette er lærdommen av Berlin-konferansen. Vi vil ikke glemme denne lærdommen. Vi vil trekke alle nødvendige slutninger av den. Representantene for Den 2. internasjonale og 2 1/2-internasjonalen trenger enhetsfronten, fordi de håper at de dermed kan svekke oss gjennom veldige innrømmelser fra vår side; de håper å kunne trenge seg inn i vår kommunistiske bygning uten noen form for avgift; de håper at de ved hjelp av enhetsfrontens taktikk skal kunne overbevise arbeiderne om at den reformistiske taktikken er riktig og den revolusjonære taktikken er uriktig.

    Vi trenger enhetsfronten fordi vi håper å overbevise arbeiderne om det motsatte. Feilene fra våre kommunistiske representanters side vil vi belaste dem og de partiene som begår disse feilene, og samtidig vil vi forsøke å lære av disse feilene og unngå at de skal gjenta seg i framtida. Men ikke i noe tilfelle vil vi velte våre kommunisters feil over på de proletariske massene, som over hele verden står overfor et stormløp fra den angripende kapitalen. Vi har antatt enhetsfrontens taktikk og vil føre den helt til sin slutt for å kunne hjelpe disse massene til å kjempe mot kapitalen, for å kunne hjelpe dem til å forstå den «utspekulerte mekanikken» i hele den internasjonale økonomien og i hele den internasjonale politikken.


    Diktert over telefon 9. april 1922.
    Trykt i «Pravda» nr. 81, 11. april 1922
    Signert: Lenin


    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake