Om gullets betydning nå
og etter at sosialismen har vunnet fullstendig seier


    Den beste måten å feire årsdagen for den store revolusjonen på, er å konsentrere oppmerksomheten om de oppgavene den ennå ikke har løst. En slik feiring av revolusjonen er særlig på sin plass og nødvendig når tilstanden er slik at det fins grunnleggende oppgaver som revolusjonen ennå ikke har løst, når det er påkrevd å tilegne seg noe nytt (nytt sammenliknet med det som revolusjonen tidligere har ytt).


    Det nye for vår revolusjon for øyeblikket er nødvendigheten av å ty til en «reformistisk>, skrittvis framgangsmåte, en forsiktig metode med omgående bevegelser i grunnspørsmålene i den økonomiske oppbygningen. Denne «nyheten> framkaller en rekke både teoretiske og praktiske spørsmål, betenkeligheter, tvil osv.


    Det teoretiske spørsmålet er slik: Hvordan skal en forklare at en etter en rekke høyst revolusjonære handlinger går over til utpreget «reformistiske> handlingsmåter på det samme kampområdet, og enda revolusjonen tatt som helhet gjennomgående har gått fra seier til seier? Dreier det seg ikke her om en < oppgivelse av posisjonene», om en «innrømmelse av sammenbruddet> eller liknende? Fiendene, fra de reaksjonære av halvføydal støpning og til mensjevikene eller andre riddere av 2 1/2-internasjonalen, sier naturligvis at slik er det. Det er jo nettopp fordi de er fiender at de ved enhver gitt anledning og uten noen grunn roper ut erklæringer av dette slaget. Den rørende enheten mellom alle partier - fra de føydale til mensjevikene - i dette spørsmål gir nok en gang bevis for at alle disse partiene virkelig utgjør «en reaksjonær masse> i forhold til den proletariske revolusjon (som i parentes bemerket Engels forutså i sine brev til Bebel av 1875 og 1884).


    Men visse . . . «betenkeligheter» fins det også hos revolusjonens venner.


    Vi vil gjenreise storindustrien og få i gang det direkte produktutbytte mellom den og småbondebrukene og samtidig hjelpe disse til å gå over til fellesdrift. For å få gjenreist storindustrien vil vi gjennom pliktleveringer ta en viss mengde fødemidler og råstoffer på kreditt hos bøndene. Dette var planen (eller metoden, systemet) som vi gjennomførte i mer enn tre år, fram til våren 1921. Det var en revolusjonær behandling av oppgaven fordi det betydde en direkte og fullstendig knusing av det gamle, for å erstatte det med en ny samfunnsøkonomisk formasjon.


    Fra våren 1921 av har vi erstattet denne framgangsmåten, denne planen, denne metoden, dette systemet (vi har ennå ikke «erstattet», men er bare først i ferd med å «erstatte», og har ikke oppfattet rekkevidden fullt ut ennå) med en helt annen, reformistisk framgangsmåte, nemlig ikke å knuse den gamle samfunnsøkonomiske formasjon, handelen, småproduksjonen, de små ervervsdrivende, kapitalismen, men å bringe liv i handelen, ervervsdriften i det små, kapitalismen, en framgangsmåte som går ut på at vi legger dem under oss forsiktig og gradvis, eller får mulighet til å underkaste dem statsreguleringene og alene i takt med graden av gjenoppdrivelse.


    Det er en helt annen framgangsmåte ved behandlingen av oppgaven.


    Sammenliknet med den tidligere, den revolusjonære, er denne framgangsmåten reformistisk (en revolusjon er en omdannelse som knuser det gamle fra roten og grunnlaget av, som ikke omformer det forsiktig, langsomt, gradvis i den hensikt å knuse minst mulig).


    Det spørs da: Når dere har prøvd de revolusjonære metodene og etterpå innrømt at de har slått feil, og dere så har gått over til reformistiske metoder, beviser ikke det at dere erklærer revolusjonen i det hele tatt som et feilgrep? Beviser ikke det at en overhodet ikke skulle ha begynt med revolusjonen, men med reformer, og at en skulle ha innskrenket seg til reformer?


    En slik slutning trekker mensjevikene og konsorter. Men denne slutningen er enten en sofisme eller regulær svindel av folk som i politikken «kan mer enn sitt fadervår», eller det er den rene barnslighet av folk som ikke har vært ute en høstdag før. Den største faren - og kanskje tilmed den eneste - for en virkelig revolusjonær, ligger i overdrivelsen av det revolusjonære, i muligheten for at han kan se bort fra grensene og vilkårene for en velplassert og framgangsrik anvendelse av revolusjonære metoder. Virkelige revolusjonære har oftest brekt nakken fordi de begynte å skrive «Revolusjon» med stor bokstav, opphøye «revolusjonen» til noe nesten guddommelig, miste hodet og evnen til kaldblodig og nøkternt overlegg, til å bedømme, vurdere i hvilke øyeblikk, under hvilke omstendigheter, på hvilket virkefelt en må forstå å handle revolusjonært, - og i hvilket øyeblikk, under hvilke omstendigheter og på hvilket virkefelt en må forstå å gå over til reformistisk framgangsmåte. Virkelige revolusjonære går til grunne (ikke i betydningen ytre nederlag, men i betydningen indre sammenbrudd for deres sak) bare i tilfelle de mister den nøkterne dømmekraften og innbiller seg at den «store, seierrike, verdensomspennende» revolusjon ubetinget kan og måløse på revolusjonær måte alle og enhver oppgave under alle omstendigheter og på alle virksomhetsområder, - men i slike tilfelle går de også sikkert til grunne.


    Den som «innbiller seg» slikt, er fortapt, for det har satt seg griller i hodet hans i et grunnleggende spørsmål, og under en forbitret krig (revolusjonen er den mest forbitrede krig) er nederlaget straffen for allslags griller.


    Hvor har man det fra at den «store, seierrike, verdensomspennende» revolusjon bare kan og bør anvende revolusjonære metoder? Ingensteds fra. Det er også loddrett og ubetinget feilaktig. Det feilaktige i en slik oppfatning er selvinnlysende på grunnlag av teoretiske lære setninger, så lenge en ikke forlater marxismens grunn. Det feilaktige i en slik oppfatning bekreftes også av erfaringene fra vår revolusjon. Teoretisk: under en revolusjon gjøres det dumheter like så vel som til enhver annen tid, har Engels sagt, og han sa det riktige. En må bestrebe seg på å gjøre så få dumheter som mulig og hurtigst mulig å rette opp de en gjør, og en må så nøkternt som mulig bedømme hvilke oppgaver en kan løse med revolusjonære metoder og når dette kan skje, og hvilke oppgaver som ikke kan løses med slike midler. Vår egen erfaring: Brestfreden var eksempel på en framgangsmåte som ikke på noe vis var revolusjonær, men reformistisk og til og med verre enn reformistisk, for det var en framgangsmåte som var rettet bakover, mens reformistiske aksjoner i regelen går langsomt, skrittvis framover, men ikke bakover. At vi ved avslutningen av Brest-freden brukte en riktig taktikk, det er i dag bevist så mange ganger og er så klart for alle og så allment erkjent, at det ikke lønner seg lenger å bruke ord på dette emnet.


    Helt fullført er bare det borgerlig-demokratiske arbeid i vår revolusjon. Og vi har all mulig rett til å være stolte av dette. Revolusjonens proletariske og sosialistiske arbeid går ut på tre hovedting: 1. En revolusjonær vei ut av den imperialistiske verdenskrigen; avsløring og avskjæring av nedslaktingen som foregikk mellom de to verdensgrupper av kapitalistiske røvere; her har vi på vår side fullført oppgaven helt; på alle sider kunne dette bare blitt fullført av revolusjon i en rekke av de fremskredne land, 2. Sovjetsystemet er skapt, en form for virkeliggjøring av proletariatets diktatur. Det er skjedd et omslag i verdensomfang. Epoken med borgerlig-demokratisk parlamentarisme er slutt. Et tytt kapittel i verdenshistorien er begynt: det proletariske diktaturs epoke. Sovjetsystemet og alle former for proletariatets diktatur vil bare kunne utformes og fullføres i en rekke land. Her i landet er det svært mye uferdig når det gjelder dette.


    Det ville være utilgivelig ikke å se det. Gjøre ferdig, forme om, begynne på nytt igjen - det vil vi fremdeles måtte gjøre mer enn en gang. Hvert trinn vi klatrer framover og oppover i utviklingen av produktivkreftene og kulturen, må følges av en videre utforming og omforming av vårt sovjetsystem, og økonomisk og kulturelt står vi på et meget lavt trinn. Det er mange omdannelser som står framfor oss, og å «stange mot» dette ville være toppen av stahet (for ikke å si noe verre). 3. Oppbyggingen av fundamentet for det sosialistiske system i økonomien. På dette området har vi ennå ikke fullført det viktigste, det mest grunnleggende. Men dette er selve kjernen i vårt arbeid, det er kjernen både prinsipielt og praktisk sett, og dette gjelder både for RSFSR på det nåværende tidspunkt og internasjonalt. Siden grunnlaget til det viktigste ennå ikke er fullført, så må en rette oppmerksomheten mot dette. Og her ligger vansken i formen for overgangen.


    «Det er ikke nok bare å være revolusjonær og tilhenger av sosialismen eller kommunist,» skrev jeg i april 1918 i «Sovjetmaktens nærmeste oppgaver. «En må forstå i hvert øyeblikk å finne det spesielle ledd i kjeden som en må gripe fatt i med all kraft for å holde fast hele kjeden og forberede overgangen til neste ledd grundig. Ordningen av leddene, deres form, deres forbindelse, deres forskjell fra hverandre i den historiske hendingskjeden er ikke så enkle som i en vanlig kjede laget av en smed.»


    I det nåværende øyeblikk og på det virkefelt som det dreier seg om, er et slikt ledd i kjeden arbeidet med å få liv i den indre handeden op, samtidig at den blir riktig regulert (ledet) av staten. Handelen er nettopp det <ledd» i den historiske hendingskjeden, i overgangsformene for vår sosialistiske oppbygging i 1921 og 1922, som vi, den proletariske statsmakt, vi, det kommunistiske parti som har førerskapet, « må gripe fatt i med all kraft». Hvis vi nå griper kraftig nok fatt i dette leddet, så vil vi i den nærmeste framtid helt sikkert beherske hele kjeden. På noen annen måte får vi ikke tak til å beherske hele kjeden, vil vi ikke kunne skape fundamentet til de sosialistiske samfunnsøkonomiske forbindelser.


    Dette ser merkelig ut. Kommunisme og handel? Det er vel noe som ikke står til hverandre, de rimer ikke ihop, det ligger på hver sin kant. Men tenker en det gjennom økonomisk, så ligger ikke det ene lenger fra det andre enn kommunismen fra småbondebruket, det patriarkalske landbruket.


    Når vi har vunnet seier i verdensomfang, da tror jeg vi skal bygge offentlige avtreder av gull i gatene i noen av de største byene i verden. Det ville være den « rettferdigste» envendelsen av gullet og den som kunne være mest anskuelig og oppbyggelig for de generasjoner som ikke har glemt hvordan man for gullets skyld meide ned 10 millioner mennesker og gjorde tredve millioner til krøplinger i den «store frigjørings» krigen 1914-1918, krigen for å avgjøre det store spørsmål hvilken fred som var den dårligste, Brest-freden eller Versailles-freden, og hvordan man for gullets skyld gjør seg rede til å meie ned tjue millioner mennesker og gjøre seksti millioner til krøplinger i en krig sånn cirka 1925 eller 1928, enten det nå blir mellom Japan og Amerika, England og Amerika eller noe i den stil:


    Men hvor «rettferdig», hvor nyttig, hvor human den nevnte anvendelsen av gullet enn ville være, så sier vi likevel: vi må arbeide ennå i ti, tjue år like iherdig og med samme framgang som vi har arbeidet fra 1917 til 1921, men på et enda bredere felt, før vi kommer så langt. Foreløpig må vi økonomisere sterkt med gullet i RSFSR, vi må selge det så dyrt som mulig og kjøpe varer for det så billig som mulig. En må tute med de ulver som er ute, men i betraktning av at alle ulvene må utryddes slik det sømmer seg i et fornuftig menneskesamfunn, vil vi holde oss til det kloke russiske ordtaket: «Skryt ikke når du drar ut i slaget, skryt først når du vender tilbake fra slaget . . . »


    Handelen er den eneste mulige økonomiske forbindelse mellom de mange millioner småbrukere og storindustrien, når . . . når det ved ved siden av disse gårdbrukerne ikke fins en veldig maskinell storindustri med et elektrisk ledningsnett, en industri som både ut fra sin tekniske effektivitet og sine forskjellige organisatoriske < overbygninger» og alt annet tilbehør som henger sammen med den, er i stand til å forsyne de små gårdbrukerne med bedre produkter i større mengde og fortere og billigere enn før. I verdensmålestokk er dette «når» allerede et faktum, dette vilkåret er alt til stede, men et enkelt land, og til og med et av de mest tilbakeliggende kapitalistiske land, som har gjort forsøk på å sette ut i livet denne nye forbindelsen mellom industrien og landbruket med ett slag og direkte, som har gjort forsøk på å gjøre den til virkelighet og praktisk komme i gang med den, dette landet har ikke greid denne oppgaven gjennom et «stormangrep> og må nå prøve å mestre den gjennom en rekke langsomme, gradvise, forsiktige «beleirings»operasjoner.


    Den proletariske statsmakt evner å mestre handelen, angi retningen for den, sette bestemte grenser for den. Et lite, ganske lite eksempel: I Donbas kan det spores en liten, en foreløpig aldri så liten, men ubestridelig økonomisk gjenopplivelse, dels takket være økning i arbeidsproduktiviteten, dels også på grunn av bortforpaktning av de små bondegruvene. Den proletariske statsmakt får på denne måten en liten ( jammerlig liten i forhold til de fremskredne land, men ganske merkbar i vår fattigdom) mengde tilleggskull til en selvkostnadspris som vi kan sette til 100 og som må selges til de enkelte statsinstitusjoner til 120, til private personer for 140.


    (I parentes bemerket er disse tallene tatt helt tilfeldig, for det første fordi jeg ikke kjenner de nøyaktige tallene og for det annet fordi jeg foreløpig ikke ville brukt de riktige tallene selv om jeg hadde kjent dem.) Dette tyder på at selv om det skjer i meget beskjeden utstrekning, så begynner vi likevel å mestre omsetningen, mellom industrien og landbruket, vi begynner å mestre engroshandelen, den oppgave å få taket på den forhåndenværende, tilbakeliggende småproduksjon eller på den svekkede, ødelagte storindustrien, vi begynner å få liv i handelen på det gitte økonomiske grunnlag, begynner å få den enkle gjennomsnitts bonden (men som er en massefigur, representant for massen, bæreren av spontaniteten) til å merke den økonomiske gjenopplivelsen og å utnytte dette til et mer systematisk og iherdig, mer omfattende og framgangsrikt arbeid med henblikk på å gjenreise storindustrien.


    Vi må ikke gi oss over til «følelses-sosialismen» eller til den gammel-russiske halvt herremannsaktige, halvt bondeaktige, patriarkalske holdningen som særkjennes ved en vettløs ringeakt for handelen. En bør nyttiggjøre seg en hvilken som helst økenomisk overgangsform og en må forstå å nyttiggjøre seg dem når det kreves for å forankre sambandet mellom bøndene og proletariatet, for så raskt som mulig å sette liv i folkehusholdningen i et ruinert og utmattet land, for å høyne industrien, for å lette framgangen for videre, mer omfattende og dyptgripende tiltak som f. eks. elektrifiseringen.


    Forholdet mellom reform og revolusjon er det bare marxismen som har bestemt nøyaktig og riktig, men Marx kunne bare se dette forholdet fra den ene siden, nemlig ut fra den situasjon som går forut for proletariatets første noenlunde sikre, noenlunde varige seier, selv om det bare er i ett land. I en slik situasjon var grunnlaget for et riktig forhold mellom dem følgende: Reformene er et biprodukt av proletariatets revolusjonære klassekamp. I hele den kapitalistiske verden danner dette forholdet grunnlaget for proletariatets revolusjonære taktikk, det er den elementære sannhet som de korrupte førerne for den 2. internasjonale og de halvpedantiske og halvaffekterte ridderne av 2 1/2-internasjonalen fordreier og gjemmer vekk. Etterat proletariatet har vunnet seier om bare i et enkelt land, kommer det noe nytt ut i forholdet mellom reformer og revolusjon. Prinsipielt har ingenting forandret seg, men i formen inntrer en endring som det ikke var mulig for Marx å forutse, men som likevel bare kan erkjennes på grunnlag av marxismens filosofi og politikk. Hvorfor kunne vi utnytte tilbakeoget i Brest riktig? Fordi vi hadde rykket så langt fram at vi hadde råd til et tilbaketog. Vi hadde reist sovjetstaten i en slik svimlende fart i de få ukene fra 25. oktober 1917 til Brest-freden, vi hadde kommet oss ut av den imperialistiske krig på revolusjonens vei og hadde ført den borgerlig-demokratiske revolusjon til ende, slik at til og med en omfattende retrettbevegelse (Brest-freden) likevel lot oss stå igjen med posisjoner tilstrekkelig til å utnytte «pusterommet» og gjøre seierrikt framstøt mot Koltsjak, Denikin, Judenitsj, Pilsudski, Wrangel.


    Forut for proletariatets seier er reformene biprodukter av den revolusjonære klassekampen. Etter seieren er de (men forblir fremdeles i internasjonal målestokk et «biprodukt» som før) for det land der seieren er vunnet, dessuten et nødvendig og berettiget pusterom i tilfelle når kreftene åpenbart ikke strekker til for å gjennomføre den ene eller annen overgang, fordi de tidligere har vært anspent til bristepunktet. Seieren gir et slikt «kraftoverskudd» at en kan holde ut selv et påtvunget tilbaketog, holde ut både i materiell og moralsk mening. Å holde ut i materiell forstand vil si å holde såpass overvekt av krefter at motstanderen ikke kan slå oss fullstendig. Å holde ut i moralsk forstand vil si ikke å la seg demoralisere og desorganisere, holde fast ved en nøktern vurdering av situasjonen, beholde motet og sinnsroen, trekke seg tilbake, også langt om så skal være, men selv da med overlegg, trekke seg tilbake på en slik måte at en blåser retretten i rett tid og på nytt kan gå over på offensiven.


    Vi har trukket oss tilbake til statskapitalismen. Men vi har trukket oss tilbake med måte. Nå trekker vi oss tilbake til statsregulering av handelen, men vi vil trekke oss tilbake med måte. Det er alt tegn som tyder på at vi kan vente slutten på dette tilbaketoget, at det om ikke altfor lenge er mulig å innstille dette tilbaketoget. Jo mer bevisst og samdrektig, jo mer fordomsfritt vi gjennomfører dette nødvendige tilbaketoget, dess raskere kan vi avslutte det, dess sikrere. fortere og bredere vil vår seierrike frammarsj bli.


    5. november 1921. - «Pravda» nr. 251, 6.-7. nov. 1921.


    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake