Vanskene er umåtelige. Vi er vant til å måtte kjempe under
umåtelige vansker. Det er noe i det når våre fiender kaller oss
«steinharde» og sier vi driver en «halsbrekkende politikk». Men vi
har også tilegnet oss, i hvert fall i en viss monn, en annen kunst som
er nødvendig i revolusjonen: smidighet, evne til å forandre vår taktikk
raskt og brått, regne med endringer i de objektive vilkår og å velge
en annen vei til vårt mål når den gamle veien har vist seg
uhensiktsmessig, umulig i det gitte tidsrom.
Båret av begeistringens bølger og med folkets entusiasme vekket
av oss - først allmennpolitisk og seinere militært, regnet vi med at vi
umiddelbart med grunnlag i denne begeistringen også ville løse de
like så store økonomiske oppgavene (like så store som de
allmennpolitiske og de militære). Vi regnet med - eller kanskje vil det
være riktigere å si: vi forutsatte uten tilstrekkelig forhåndsvurdering -
at den proletariske staten ved å utstede direkte forordninger kunne
ordne den statlige produksjon og den statlige fordeling av produktene
kommunistisk i et småbondeland. Livet selv har vist oss at vi tok feil.
Det trengtes en rekke overgangstrinn: statskapitalisme og sosialisme,
for å forberede overgangen til kommunismen, forberede den ved
arbeid gjennom en lang årrekke. Ikke direkte på begeistringens
grunnlag, men med støtte av den entusiasmen som er født av den
store revolusjonen, på grunnlag av den personlige interesse,
interessen for personlig fordel, på prinsippet om lønnsomhet skal dere
streve med å ta de første faste steg som i et småbondeland fører via
statskapitalismen over til sosialismen, - for på noen annen
måte vil dere ikke komme fram til kommunismen, på noen annen
måte vil dere ikke kunne føre dusinvis av millioner mennesker fram
til kommunismen. Slik talte livet til oss. Slik talte revolusjonens
objektive utviklingsgang til oss.
|
Og vi, som i løpet av tre-fire år har lært oss litt om kunsten å gjøre
brå vendinger (når det trengs), vi har nå iherdig oppmerksomt,
utholdende (om enn ikke tilstrekkelig iherdig oppmerksom og
utholdende) tatt til med å lære den nye vendingen, den «nye
økonomiske politikk». Den proletariske stat må bli en varsommere,
omsorgsfullere, forstandigere «husholder», en storkjøpmann i ordets
rette mening - for ellers kan ikke denne staten bringe et
småbondeland økonomisk på bena, en annen overgang til
kommunismen fins det ikke i dag, under de nåværende betingelser,
ved siden av det kapitalistiske (foreløpig kapitalistiske) Vesten.
Storkjøpmannen er en økonomisk type som er like langt fra
kommunismen som himmelen fra jorden. Men dette er nettopp en av
de motsigelsene som i det levende liv fører fra bondesmåbruket over
statskapitalismen til sosialismen.
Personlig fordel øker produksjonen,
og det vi framfor alt og for enhver pris trenger, er økning av
produksjonen. Storhandelen forener småbonde-millionene økonomisk,
den er fordelaktig for dem, binder dem sammen, fører dem fram til
det neste trinn: til forskjellige former for sambinding og forening i
selve produksjonen. Vi har allere tatt til med den nødvendige
omleggingen av vår økonomiske politikk. Vi har på dette område
atskillig framgang, ikke stor, men uten tvil en delvis framgang. Vi er
allerede i ferd med å forlate de «forberedende kurser» på denne nye
«vitenskapens» område. Hvis vi lærer sikkert og iherdig å
sammenholde hvert skritt vi tar med den praktiske erfaring og ikke er
redde for å begynne forfra flere ganger, retter våre feil og setter oss
inn i deres betydning, da vil vi også bli oppflyttet i de neste klassene.
Vi vil gjennomgå hele «skolen», selv om forholdene i
verdensøkonomien og verdenspolitikken har gjort den lengre og
vanskeligere enn vi kunne ønske det. Men hvor mye det enn skal
koste,
hvor store anstrengelser vi enn skal gjennom i overgangs
tiden, og hvor store lidelsene, sulten, forfallet enn blir,
- vi vil ikke tape motet og vi skal føre vårt verk fram
til en seierrik slutt.
14. 5. 1921.
Offentliggjort i avisa «Pravda»
nr. 234, 18. oktober 1921.
Signert: N. Lenin
19/10 1921.
|