Nye tider, gamle feil i ny skikkelse


    Enhver egenartet vending i historien framkaller visse forandringer i formen for de småborgerlige svingningene som alltid finner sted rundt om proletariatet og som alltid i større eller mindre monn trenger inn blant proletariatet.


    Småborgerlig reformisme, dvs. en lakeitjeneste for borgerskapet som er innhyllet i vakre demokratiske og «sosial»demokratiske fraser og avmektige ønsker, og småborgerlig revolusjonisme, truende, oppblåst, drabelig i ord, men et splittet, atomisert, vettløst ingenting i handling - det er de to «retninger» i disse svingningene. De er uunngåelige så lenge kapitalismens dypeste røtter ikke er utryddet. For tiden modifiserer de sin form med den bestemte vendingen i sovjetmaktens økonomiske politikk.


    Grunnmotivet hos mensjevikenes etterplaprere er: «Bolsjevikene har gjort kuvending i retning av kapitalismen, det er ute med dem. Revolusjonen viser seg altså å være borgerlig, også oktoberrevolusjonen! Leve demokratiet! Leve reformismen!» Kjernen i dette er det samme enten det synges rent mensjevikisk eller med sosialrevolusjonære variasjoner, i den 2. internasjonales eller 2 1/2-internasjonalistisk dur.


    Grunnmotivet hos halvanarkistene av typen det tyske «kommunistiske arbeiderparti» eller den delen av vår forhenværende arbeideropposisjon som har gått ut av partiet eller faller fra, er: «Nå har ikke bolsjevikene tillit til arbeiderklassen!» Parolene som utledes av dette likner mer eller mindre på Kronstadt-parolene fra våren 1921.


    Marxistenes oppgave er så nøkternt og nøyaktig som mulig å bedømme de virkelige klassekreftene og de ubestridelige kjensgjerningene, og å sette dette opp imot reformist-filisternes og revolusjonist-filisternes jammer og panikk. Tenk på hovedetappene i vår revolusjon. Den første, så å si rent politiske etappen, er fra 25. oktober til 5: januar, til oppløsningen av den konstituerende forsamling. I løpet av ti uker gjorde vi hundre ganger mer for virkelig og fullstendig å knuse levningene av føydalismen i Russland enn mensjevikene og de sosialrevolusjonære i løpet av de åtte månedene de hadde makten (februar til oktober 1917). Mensjevikene og de sosialrevolusjonære og i utlandet alle helter av 2 1/2-internasjonalen var på den tid ynkelige håndlangere for reaksjonen. Anarkistene sto enten forvirret ved siden av, eller de hjalp oss. Var revolusjonen den gang en borgerlig revolusjon? Naturligvis var den det - i den monn det verket vi fullførte betydde fullendingen av den borgerlig-demokratiske revolusjon, for så vidt som det ennå ikke var noen klassekamp «bøndene» imellom. Men samtidig ytet vi et kjempearbeid som gikk langt ut over den borgerlige revolusjon og til fordel for den sosialistiske, proletariske revolusjon: 1. Vi har i en grad uten tidligere sidestykke utfoldet arbeiderklassens krefter forat arbeiderklassen skal bruke statsmakten. 2. Vi har slått et slag mot det spissborgerlige demokratis hellige dyr, den konstituerende forsamling og de borgerlige «friheter» av typen pressefrihet for de rike, et slag som har gitt dønninger over hele verden. 3. Vi har skapt sovjet-typen av en statsmakt, et gigantisk skritt framover etter 1793 og 1871.


    Annen etappe. Brestfreden. Orgier av revolusjonært frasemakeri mot freden - halvpatriotiske fraser hos de sosialrevolusjonære og mensjevikene, «venstre» -fraser hos en del av bolsjevikene. «Når de først har laget sin fred med imperialismen, så er de ferdige» - slik snakket den spissborger som var råket i panikk eller var skadefro. Men de sosialrevolusjonære og mensjevikene sluttet fred med imperialismen som deltakere i det borgerlige røvertoktet mot arbeiderne. Vi «sluttet fred» ved å gi fra oss en del av det vi eide til røveren, for å redde arbeidermakten, for å kunne rette enda sterkere slag mot røveren. Snikksnakk om at vi «ikke har tillit til arbeiderklassens krefter» hørte vi dengang nok av, men vi har ikke latt oss bedra av fraser.


    Tredje etappe. Borgerkrigen med deltakelse fra og med tsjekkoslovakene og «tilhengerne av konstituerende forsamling» til og med Wrangel, 1918 til 1920. Vår røde hær eksisterte ikke ennå ved begynnelsen av krigen. Fremdeles i dag er denne hæren ubetydelig sammenliknet med en hvilken som helst av Entente-landenes hærer, materielt sett. Og likevel vant vi seier i kampen mot Ententens verdensmakt. Forbundet mellom bøndene og arbeiderne under ledelse av den proletariske statsmakt - denne verdenshistoriske framgangen - nådde en utvikling uten sidestykke. Mensjevikene og deres sosialrevolusjonære spilte rollen som monarkiets hjelpesmenn, både på direkte vei (som ministre, organisatorer, propagandister) og tilslørt (Tsjernov og Martov på det mest «raffinerte» og skurkaktige, da de utad toet sine hender i uskyld, men i virkeligheten brukte pennen mot oss). Anarkistene tuslet hjelpeløse hit og dit - en del hjalp oss, en annen del skadet arbeidet ved å skrike opp mot militærdisiplinen eller ved sin skepsis.


    Fjerde etappe. Ententen er nødt til å oppgi sin intervensjon og sin blokade (for hvor lang tid?). Ikke før er det fryktelig ødelagte landet så vidt i gang med å komme seg, før hele dybden i ødeleggelsen blir synlig, landet gjennomgår den verste nød, industrien ligger nede, høsten slår feil, sult og farsott herjer.


    Dermed har vi nådd det høyeste og samtidig det vanskeligste trinnet i vår verdenshistoriske kamp. I den nåværende situasjon og i den perioden vi nå er inne i er fienden ikke den samme som i går. Fienden er ikke lenger hvitegardistenes hærstyrker under kommando av godseierne, som ble støttet av alle. mensjeviker og sosialrevolusjonære, av hele verdens borgerskap. Fienden er nå hverdagens økonomiske tilstand i et småbondeland med en ruinert storindustri. Fienden er det småborgerlige element som omgir oss nesten som luften vi puster i, og det trenger seg meget aktivt inn i proletariatets rekker. Proletariatet på sin side er deklassert, dvs. det er kastet ut av sitt klassespor. Fabrikkene og verkstedene står proletariatet er svekket, splittet, avkreftet. Og det småborgerlige element i landet selv får støtte fra hele det internasjonale borgerskaps stadig verdensomspennende makt.


    Nåvel, er det så ikke grunn til å engste seg? Især for slike helter som mensjevikene og de sosialrevolusjonære, og de hjelpeløse anarkistene, ridderne av 2%2-internasjonalen, og for slike som ynder «venstre»-fraser. «Bolsjevikene bøyer av i retning av kapitalismen, bolsjevikene er ferdige, deres revolusjon er heller ikke kommet ut over rammen for den borgerlige revolusjon.» Denne jamringen hører vi nok av.


    Men vi har allerede vent oss til det.


    Vi undervurderer ikke faren. Vi ser den rett i øynene. Vi sier til arbeiderne og bøndene: Faren er stor - vi trenger mer energi, utholdenhet, kaldblodighet, kast ut med forakt de som plaprer etter mensjevikene og de sosialrevolusjonære, panikkmakerne og skrikhalsene!


    Faren er stor. Fienden er økonomisk mye sterkere enn vi, på samme måten som han i går var militært mye sterkere enn vi. Det vet vi, og i denne viten ligger vår styrke. Vi har allerede gjort et slikt kjempearbeid både når det gjelder å renske ut føydalismen i Russland og for å utvikle alle arbeidernes og bøndenes krefter, både for den verdensomspennende kampen mot imperialismen og for den 2. internasjonales og 2 1/2-internasjonalens banaliteter og skurkestreker at panisk oppstyr ikke virker på oss lenger. Vår politiske virksomhet er til fulle og til overmål «rettferdiggjort» ved at vi i handling har bevist for hele verden hva den revolusjonære proletariske ånd kan nå fram til i sammenlikning med det mensjevikisk-sosialrevolusjonære «demokrati» og den feige reformismen som pynter seg med paradefraser.


    Den som alt fra begynnelsen av en stor kamp er redd for nederlag, han kan bare kalle seg sosialist under arbeidernes hån.


    Nettopp fordi vi ikke skremmes av å se faren i øynene, utnytter vi våre krefter bedre til kamp, bedømmer vi sjansene mer nøkternt, omhyggelig, beregnende, gjør vi alle innrømmelser som styrker oss og som splitter fiendens krefter (i dag ser selv den dummeste at «Brest-freden» var en innrømmelse som styrket oss og splittet den internasjonale imperialismens krefter) .


    Mensjevikene skriker opp om at naturalskatten, handelsfriheten, tildelingen av konsesjoner og åpningen for statskapitalismen betyr kommunismens sammenbrudd. Til disse mensjeviker i utlandet har nå også den tidligere kommunist Levi sluttet seg -, og denne Levi må en forsvare så lenge det var mulig å prøve å se de feilene han gjorde som en reaksjon på en rekke av de feil som var gjort av «venstre»kommunistene, særlig i mars 1921 i Tyskland; denne Levi kan en ikke forsvare når han istedenfor å innrømme sin feil glir ut i mensjevisme over hele linjen.


    De bjeffende mensjevikene viser vi ganske enkelt til det faktum at kommunistene allerede våren 1918 proklamerte og gikk inn for ideen om en blokk, et samband med statskapitalismen mot de småborgerlige elementene. For tre år siden! I de første månedene for den bolsjevikiske seieren! Nøkterne var bolsjevikene alt dengang, og siden har ingen kunnet gjendrive riktigheten i vår nøkterne bedømmelse av de krefter som virkelig eksisterte.


    Levi, som er havnet i mensjevismen, gir bolsjevikene (som han «spår» vil bli overvunnet av kapitalismen på samme måten som alle spissborgere, demokrater, sosialdemokrater osv. spådde vår undergang hvis vi oppløste den konstituerende forsamling!) det råd at de vender seg til hele arbeiderklassen om hjelp! For hittil, det ser dere vel, er det bare en del av arbeiderklassen som har støttet dem!


    Her er det en bemerkelsesverdig overensstemmelse mellom Levi og de halvanarkister og skrålhalser, delvis med noen folk fra den forhenværende «arbeideropposisjon», som så gjerne lirer av seg høyttravende fraser om temaet: bolsjevikene «har ikke tillit til arbeiderklassens krefter» nå. Både mensjevikene som anarkistenes etterplaprere forvandler dette begrepet «arbeiderklassens krefter» til et hellig dyr, uten å være i stand til å tenke gjennom dets virkelige, konkrete innhold. De deklamerer istedenfor å undersøke og analysere dette innholdet.


    Herrene i 2 1/2-internasjonalen som gjerne vil kalle seg revolusjonære, viser seg i virkeligheten i enhver alvorlig situasjon som kontrarevolusjonære, for de er redde for å tilintetgjøre det gamle statsapparatet med vold, de har ikke tillit til arbeiderklassens krefter.

    Da vi sa dette om de sosialrevolusjonære og deres gelikere, var dette ikke en frase i vår munn. Hvert menneske vet at gjennom oktoberrevolusjonen steg det faktisk opp nye krefter, en ny klasse - at de beste representanter for proletariatet i dag styrer Russland, har skapt en hær og fører den, har skapt en lokaladministrasjon osv., leder industrien osv. Når vi kommer over byråkratiske utvekster i denne forvaltningen, så konserverer vi ikke dette ondet, men vi avdekker det, kjemper mot det. Den som i kampen mot forvrengninger av det nye samfunnssystemet glemmer dets innhold, den som glemmer at arbeiderklassen har skapt en stat av sovjettypen og leder den, han evner rett og slett ikke å tenke og prater tull.


    Men «arbeiderklassens krefter» er ikke uten grenser. Når tilstrømningen av friske krefter fra arbeiderklassen nå er svak, ofte meget svak, når tilstrømningen av krefter ennå er svak trass i alle dekreter og opprop, trass i all agitasjon og alle forordninger om «å la partiløse rykke opp», så er det bare rene frasemakeriet når en vil komme seg vekk fra det med å deklamere om < manglende tro på arbeiderklassens krefter».


    Det skal et «pusterom» til før vi kan få disse nye kreftene, de vil vokse fram bare langsomt, og på annen måte enn på grunnlag av en gjenreist storindustri (dvs. nøye og konkret talt på grunnlag av elektrifisering) kan de ikke vokse fram noe steds fra.


    Etter de uhørt store anstrengelsene uten sidestykke noe sted i verden trenger arbeiderklassen i et rutinert småbondeland, en arbeiderklasse som er sterkt medtatt av deklassering, en viss tid på seg for å få nye krefter til å vokse fram og rykke opp, og forat de gamle og brukte kan «repareres». Arbeidet med å skape et militær- og statsapparat som greide å holde ut påkjenningene i årene fra 1917 til 1921, var et storverk som har lagt beslag på, slitt ut, utmattet «arbeiderklassens krefter» - de virkelige krefter (og ikke de som bare eksisterer i skrikhalsenes deklamering). Dette må man forstå, og regne med det nødvendige, riktigere: det uunngåelige, i at det vil skje en tilvekst av nye krefter fra arbeiderklassen i nedsatt temo.


    Når mensjevikene bjeffer løs om bolsjevikenes «bonapartisme» (som etter det de sier støtter seg på hæren og apparatet, mot «demokratiets» vilje), så kommer borgerskapets taktikk på en betegnende måte til uttrykk i dette, og Miljukov gjør fullstendig rett når han støtter dem, støtter «Kronstadt»-parolene (fra våren 1921) . Borgerskapet regner ganske riktig med at de virkelige «arbeiderklassens krefter» for tiden består i denne klassens mektige fortropp (Russtands Kommunistiske Parti, som har tilkjempet seg rollen som avantgarde for den eneste revolusjonære klasse, navnet, kunnskapene, kraften - ikke med ett slag, men gjennom handling i løpet av 25 år) sammen med elementer som på grunn av deklassering er blitt sterkt svekket og som ligger mest under for den mensjevikiske vaklingen.


    Under parolen «Mer tillit til arbeiderklassens kraft» drives det i dag et arbeid som i virkeligheten styrker de mensjevikiske og anarkistiske innflytelsene: Kronstadt har helt klart vist og bevist det våren 1921. Enhver klassebevisst arbeider må avsløre og jage på porten alle de som skriker opp om vår «manglende tro på arbeiderklassens krefter», for disse skrikhalsene er i virkeligheten hjelpesmenn for borgerskapet og godseierne, og til deres fordel søker de å få i stand en svekkelse av proletariatet ved å utvide mensjevikenes og anarkistenes innflytelse.


    Her ligger hunden begravet, hvis en nøkternt skal se på kjerneinnholdet i begrepet «arbeiderklassens krefter»!


    Hvilket arbeid har dere å vise til, mine herrer, hva har dere ytt for å la de partiløse faktisk rykke opp på den viktigste «front» for tiden, økonomi-fronten, arbeidet med den økonomiske oppbyggingen? Dette spørsmålet må de klassebevisste arbeidere stille skrikhalsene overfor. Slik kan og skal en alltid avsløre skrikhalsene, bringe beviset for at de i virkeligheten ikke fremmer oppbyggingen av økonomien, men hindrer den, at de ikke hjelper den proletariske revolusjon, men hemmer den, at de ikke er målsmenn-politiske området - i et omfang som verden ikke at de tjener en annen klasse.


    Vår parole er: Ned med skrikhalsene! Ned med de som ubevisst tjener hvitegardistbanden, de som gjentar den ulykkelige feilen som Kronstadt-folket gjorde våren 1921 ! Fram til saklig, praktisk arbeid et arbeid som grunner seg på forståelse av det særegne i den nåværende situasjon og oppgavene den stiller. Det vi har bruk for, er ikke fraser, men handling.


    En nøktern vurdering av dette særegne og de virkelige og ikke ihopdiktede klassekreftene, forteller oss følgende:


    Etter en periode med ny framgang for proletariatets skapende kraft på det militære, administrative og allmennpolitiske området - i et omfang som verden ikke har sett make til - er det ikke tilfeldig, men uunngåelig, det skyldes ikke personer eller partier, men objektive årsaker, at det er inntrådt en periode hvor det skjer en mye langsommere tilvekst av nye krefter. I det økonomiske arbeidet går oppbyggingen uunngåelig for seg langsommere, vanskeligere, mer gradvis, og dette følger av selve dette arbeidets natur sammenliknet med det militære, administrative, allmenn-politiske arbeid. Det følger også av at dette arbeidet er særlig vanskelig og fordi det dreier seg om noe som har dypere røtter, om en kan si det slik.


    Derfor vil vi gå fram med den aller største, med tredobbelt omhu når vi fastlegger oppgavene i denne nye, høyere etappe i kampen. Vi vil stille oss oppgavene mer beskjedent, vi vil gjøre noen flere innrømmelser, naturligvis innenfor grensene av det som proletariatet kan gå med på, hvis det vil fortsette å være herskende klasse. Vi må snarest mulig få inn en rimelig naturalskatt og gi den størst mulige frihet til utvikling, forankring og gjenreisning av bondehusholdningene, vi setter bort de bedrifter som ikke er ubetinget nødvendig for oss å holde, til forpaktere, også til privatkapitalister og på konsesjonsvilkår til utlendinger. Vi trenger en blokk eller et forbund mellom den proletariske stat og statskapitalismen mot det småborgerlige elementet. Dette forbund må settes ut i livet med fin hånd, etter regelen: «Måle sju ganger og klippe en.» Direkte for oss selv beholder vi et noe mindre arbeidsområde, bare det som er absolutt påkrevd. Vi vil konsentrere arbeiderklassens avsvekkede krefter på mindre for nettopp derigjennom å få bedre fotfeste. Vi vil la oss kontrollere av den praktiske erfaring ikke bare en gang og to ganger, men mange ganger. Skritt for skritt, fra tue til tue, - annerledes kan ikke en «hær» som vår rykke fram i dag på en så møysommelig vei, i en så vanskelig stilling, under slike farer. Den som synes dette arbeidet er «kjedelig», «uinteressant», «idiotisk», den som rynker på nesen eller kommer i panikk eller som beruser seg i deklamasjon om at den «gamle kraften», den «gamle begeistringen» osv. ikke fins lenger, han bør en heller «frita for arbeid» og legge på is så han ikke gjør noen skade, for han har ingen evne og ingen vilje til å forstå det særegne på det nåværende trinn, i den nåværende etappe av kampen.


    Under vilkår da landet er uhyre ødelagt og proletariatets krefter er utslitt av nesten overmenneskelige anstrengelser, tar vi fatt på det vanskeligste: å legge fundamentet for en virkelig sosialistisk økonomi, å få i stand en riktig vareutveksling (bedre: produktutbytte) mellom industrien og landbruket. Ennå er fienden mye sterkere enn vi; anarkiet og smughandelen som er forbundet med det individuelle varebytte, undergraver hvert skritt vi tar i arbeidet vårt. Vi ser klart vanskene, og vi vil overvinne dem systematisk og hårdnakket. Vi trenger mer initiativ og selvstendighet i de lokale organisasjonene, flere krefter der, og det må gis mer akt på deres praktiske erfaringer. Arbeiderklassen kan ikke lege sine sår på annen måte, ikke gjenreise sin proletariske klassekraft på annen måte, bøndene kan ikke styrkes i sin tillit til proletariatets førerskap på annen måte enn i takt med den faktiske framgangen i gjenreisningen av industrien og opprettelsen av et riktig statlig produktbytte, som er fordelaktig både for bonden og for arbeideren. I takt med framgangen for dette vil vi også få tilstrømning av nye krefter, kanskje ikke så fort som enhver av oss gjerne ville ønske, men vi vil få den.


    Fram til arbeid - til et arbeid hvor det gjelder å gå langsomt og omtenksomt til verks, men et arbeid som krever utholdenhet og pågåenhet!


    20. august 1921.

    Offentliggjort i avisen «Pravda» nr. 190, 28. august 1921.


    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake