Brev til de tyske kommunistene

    Kjære kamerater!

    Jeg hadde tenkt at jeg skulle legge fram mitt syn på lærdommene fra Den kommunistiske internasjonales 3. kongress i en større artikkel. På grunn av sykdom har jeg dessverre hittil ikke kunnet ta fatt på dette arbeidet. Ettersom deres parti, «Tysklands Forente Kommunistiske Parti» (VKPD) har fastsatt sin kongress til 22. august, er det blitt nødvendig for meg å skrive dette brevet i all hast, jeg må avslutte det om noen timer så det ikke skal bli for seint å sende det til Tyskland.

    Så vidt jeg kan bedømme, er situasjonen for det kommunistiske partiet i Tyskland spesielt vanskelig. Det er forståelig.

    For det første, og det er det viktigste, har Tysklands internasjonale stilling blitt overordentlig hurtig og alvorlig tilspisset fra slutten av 1918, samtidig som landets indre revolusjonære krise driver proletariatets fortropp til en øyeblikkelig maktovertakelse. Samtidig har det tyske og hele det internasjonale borgerskapet, som er ypperlig væpnet og organisert, og har trukket lærdom av «erfaringen fra Russland», kastet seg over Tysklands revolusjonære proletariat med et vanvittig hat.

    Flere titusen av Tysklands beste menn og kvinner, av dets revolusjonære arbeidere, er blitt myrdet eller forfulgt av borgerskapet, av dets helter Noske & Co., av dets umiddelbare tjenere Scheidemann osv., av dets indirekte og «subtile» (og derfor særlig verdifulle) .håndlangere, ridderne av « 2 1/2-Internasjonalen», med deres gemene karakterløshet, vakling, pedantisme og småborgerlighet. Det væpnede borgerskapet har satt opp en snare for de våpenløse arbeiderne, myrdet dem i massevis, tatt livet av deres ledere etter systematisk å ha grepet dem en etter en, og har visst å utnytte på en meget smart måte det kontrarevolusjonære skrålet blant sosialdemokratene av begge nyanser, både den scheidemanske og den kautskyanske.

    Men et virkelig revolusjonært parti hadde de tyske arbeiderne ikke under krisen, som følge av at splittelsen kom for seint, som en følge av åket fra de forbannede tradisjonene med «enhet» med den bestikkelige (Scheidemann, Legien, David og konsorter) og karakterløse (Kautsky, Hilferding og tronsorter) banden av lakeier for kapitalen. Hos enhver ærlig, bevisst arbeider som tok Basel-manifestet av 1912 for god fisk, og ikke for en «formell skrivelse» fra slynglene i den 2. og 2 1/2-avdelingen, våknet et glødende hat til det gamle tyske sosialdemokratiets opportunisme, og dette hatet - som er den edleste og mest opphøyde følelse hos de beste blant de undertrykte og utbyttede massene forblindet folk og gjorde det umulig for dem å vurdere kaldt og utarbeide en riktig strategi som svar på den ypperlige strategien til Ententens kapitalister, som var væpnede og organiserte og hadde trukket lærdom av «erfaringen fra Russland», og som hadde støtte fra Frankrike, England og Amerika, og dette hatet drev dem ut i en for tidlig oppstand.

    Derfor fulgte utviklingen av den revolusjonære arbeiderbevegelsen i Tyskland fra slutten av 1918 en særlig vanskelig og pinefull vei. Men den gikk og vil fortsette å gå urokkelig framover. Det er en ubestridelig kjensgjerning at arbeidermassene gradvis går over til venstre, og det gjelder det virkelige flertall av det arbeidende og utbyttede folk i Tyskland, både de som er organisert i de gamle mensjevikiske fagforeningene (dvs. fagforeninger som tjener borgerskapet) og de helt eller nesten uorganiserte. Det gjelder ikke å miste tålmodigheten og kaldblodigheten, systematisk å rette fortidas feil, arbeide iherdig for å vinne flertallet blant arbeidermassene i og utenfor fagforeningene, tålmodig å bygge opp et sterkt og klokt kommunistisk parti som vil være i stand til virkelig å lede massene under alle slags vendinger i begivenhetene, å utarbeide en strategi på høyde med den beste internasjonale strategien til det mest «opplyste» og fremskredne borgerskapet (som har lært av en århundrelang erfaring i sin alminnelighet og av «erfaringen fra Russland» i særdeleshet) - og dette vil det tyske proletariatet gjøre, dette vil garantere det seieren.

    På den annen side vanskeliggjøres Tysklands Kommunistiske Partis stilling ytterligere ved at noen dårlige kommunister har skilt seg ut til venstre («Tysklands Kommunistiske Arbeiderparti» - KAPD) og til høyre (Paul Levi med hans lille tidsskrift «Unser Weg» eller «Sowiet»).

    Vi har gitt «venstre» eller «KA-pistene» tilstrekkelig med advarsler på den internasjonale arena, helt fra Den kommunistiske internasjonales 2. kongress. Så lenge det ennå ikke er utviklet tilstrekkelig sterke, erfarne og innflytelsesrike kommunistiske partier i hvert fall i de viktigste landene, må en finne seg i at halvanarkistiske elementer deltar på våre internasjonale kongresser, og det er til og med til en viss grad nyttig. Det er nyttig i den grad disse elementene tjener som et anskuelig «avskrekkende eksempel» for uerfarne kommunister og i den grad de selv ennå er i stand til å lære. Over hele verden deler anarkismen seg - det er en prosess som begynte ikke i går, men fra begynnelsen av den imperialistiske krigen 19141918 - i to retninger, i en pro-sovjetisk og en anti-sovjetisk, en som er for proletariatets diktatur og en som er mot det. En må la denne spaltningsprosessen i anarkismen vokse og modne. I Vest-Europa fins det nesten ikke folk som har opplevd noen store revolusjoner; erfaringen fra de store revolusjonene er nesten fullstendig glemt; og overgangen fra ønsket om å være revolusjonær og fra snakk (og resolusjoner) omrevolusjon til virkelig revolusjonært arbeid er en meget vanskelig, langsom og pinefull overgang.

    Men det sier seg selv at de halvanarkistiske elementene kan og må tåles bare innenfor visse grenser. I Tyskland har vi tålt dem meget lenge. Den kommunistiske internosjonales 3. kongress stilte dem et ultimatum med en nøyaktig tidsfrist. Hvis de nå selv har gått ut av Den kommunistiske internasjonaje, er det så meget bedre. For det første slipper vi bryet med å ekskludere dem. For det andre er det nå meget inngående og meget anskuelig demonstrert og påvist med klare fakta overfor alle vaklende arbeidere, overfor alle som følte seg tiltrukket til anarkismen av hat til det gamle sosialdemokratiets opportunisme, at Den kommunistiske internasjonale har vært tålmodig, at den på ingen måte satte anarkistene utenfor straks og betingelsesløst, at den har lyttet oppmerksomt til dem og hjulpet dem å trekke lærdommer.

    En må nå vie «KA-pistene» mindre oppmerksomhet. Vi har bare lagd reklame for dem med vår polemikk mot dem. De er alt for ukloke, det er ikke riktig å ta dem alvorlig og det er ikke lønn verd å bli sint på dem. De verken har eller vil få noen innflytelse i massene hvis vi ikke selv begår feil. Vi vil la denne små-retningen dø en naturlig død; arbeiderne vil selv forstå hvor holdningsløs den er. Vi vil drive en meget solid propaganda for de organisatoriske og taktiske vedtakene fra Den kommunistiske internasjonales 3. kongress og sette dem ut i livet, samtidig som vi vil lage mindre reklame fra KApistene med vår polemikk mot dem. Barnesykdommens radikalisme kommer og går med veksten i bevegelsen.

    På samme måte er det unødvendig at vi nå hjelper Paul Levi, det er unødvendig at vi med vår polemikk lager reklame for ham. Det han mest av alt ønsker, er at vi skal diskutere med ham. Etter vedtakene fra Den kommunistiske internasjonales 3. kongress må vi glemme ham og rette all oppmerksomhet og alle krefter mot et fredelig (uten kjekl, uten polemikk, uten påminnelser om gårsdagens slagsmål), saklig og positivt arbeid i tråd med vedtakene fra vår 3. kongress. Etter mitt syn syndes det ikke lite mot dette felles og enstemmige vedtaket fra den 3. kongressen i kamerat Karl Radeks artikkel «Den 3. verdenskongressen om mars-offensiven og den videre taktikk» i hovedorganet for Tysklands Forente Kommunistiske Parti «Die Rote Fahne» i utgavene for 14. og 15. juli 1921. Denne artikkelen, som en kamerat blant de polske kommunistene har sendt meg, er unødvendig skarp - det er direkte til skade for saken - ikke bare mot Paul Levi (det ville ennå ikke vært så ille), men også mot Clara Zetkin.

    Men Clara Zetkin inngikk selv i Moskva under den 3. kongressen en «fredsavtale» med sentralkomiteen i Tysklands Forente Kommunistiske Parti om et vennskapelig, fraksjonsløst arbeid! Og vi har alle godtatt denne avtalen. Kamerat Karl Radek har i sin ubetimelige polemiske iver til og med gått så langt som til den direkte usannhet å tillegge Clara Zetkin den tanke at hun «utsetter» (verlegt) «enhver allmenn partiaksjon» (jede allgemeine Aktion der Partei) «til den dag da de store massene vil reise seg» (auf den Tag wo die grossen Massen aufstehen werden). Det er klart at kamerat Karl Radek med slike metoder gjør Paul Levi en tjeneste han ikke kunne ønske seg bedre. Paul Levi ønsker bare at diskusjonen skal trekke ut i det uendelige, at flest mulig skal trekkes med i diskusjonene, at en skulle forsøke å støte Clara Zetkin vekk fra partiet med polemiske brudd på den «fredsavtalen» hun selv har inngått og som hele Den kommunistiske internasjonale har godtatt. Kamerat Karl Radek har med sin artikkel gitt et fortreffelig eksempel på hvordan en hjelper Paul Levi «fra venstre».

    Jeg må her forklare de tyske kameratene hvorfor jeg så lenge forsvarte Paul Levi på den 3. kongress. For det første fordi jeg ble kjent med Levi kjennom Radek i Sveits i 1915 eller 1916. Levi var allerede den gang bolsjevik. Og jeg kan ikke la være å ha en viss mistillit til den som kom til bolsjevismen først etter at den hadde seiret i Russland og hadde vunnet en rekke seire på den internasjonale arena. Men denne årsaken er selvsagt uvesentlig, for mitt personlige kjennskap til Paul Levi er tross alt lite. Langt viktigere var den andre årsaken, nemlig at Levi egentlig har rett i mye av sin kritikk mot mars-offensiven i 1921 i Tyskland (selvsagt ikke at offensiven var «et kupp»; denne påstanden fra Paul Levis side er noe sprøyt).

    Levi har riktignok gjort alt mulig og mye umulig for å svekke og ødelegge sin kritikk, for å gjøre det vanskeligere for seg selv og andre å forstå det vesentlige gjennom en masse bagateller hvor han har klart urett. Levi har ikledd sin kritikk en utilgjengelig og skadelig form. Levi, som maner andre til forsiktighet og en overveid strategi, har selv dummet seg ut verre enn en smågutt, han har gått ut i kamp for tidlig, så uforberedt, så meningsløst og vilt at han uunngåelig tapte «slaget» (og ødela eller vanskeliggjorde arbeidet for seg selv for mange år), selv om dette «slaget» kunne og burde vinnes. Levi opptrådte som en «intellektuell» anarkist (hvis jeg ikke tar feil kalles det på tysk en « Edelanarchist») i stedet for å opptre som et organisert medlem av den proletariske kommunistiske internasjonalen. Levi har brutt disiplinen. Dette, sammen med hans utrolig dumme feil, har gjort det vanskelig å konsentrere oppmerksomheten om sakens kjerne. Og sakens kjerne, dvs. vurderingen og rettingen av de mange feilene som Tysklands Forente Kommunistiske Parti begikk under mars-offensiven i 1921, hadde og har en veldig betydning. For å kunne forklare og rette disse feilene (som enkelte har utropt til en perle av marxistisk taktikk) var det nødvendig å stå på høyre fløy under Den kommunistiske internasjonales 3. kongress. Ellers ville Den kommunistiske internasjonales linje ha blitt uriktig.

    Jeg forsvarte og måtte forsvare Levi ettersom jeg fant meg stilt overfor motstandere av ham som skrek opp om «mensjevisme» og «sentrisme» uten å ville se feilene under mars-offensiven og forstå at det er nødvendig å forklare og rette dem. Det var folk som har omdannet den revolusjonære marxismen til en karikatur og gjort kampen mot « sentrismen» til en underholdende sport. Slike folk truet med å påføre hele saken den største skade, fordi «ingen i verden vil kunne kompromittere de revolusjonære marxistene - hvis de ikke kompromitterer seg selv.»

    Jeg har sagt til slike folk: la oss anta at Levi er blitt mensjevik. jeg kjenner ham lite personlig, jeg skal ikke holde på mitt hvis man kan bevise det for meg. Men det er ennå ikke bevist. Det eneste som er påvist hittil er at han har mistet hodet. Å erklære en person for mensjevik bare av den grunn, er en barnslig dumhet. Det er en langvarig og vanskelig sak å utvikle erfarne og innflytelsesrike ledere for partiet. Og uten dette blir proletariatets diktatur, dets «enhetlige vilje», bare en frase.

    Hos oss i Russland tok det 15 år (1903-1917) å forme en gruppe ledere, det var 15 år i kamp mot mensjevismen, 15 år med forfølgelse fra tsarismens side, 15 år som omfattet den første revolusjonen (1905), som var en stor og mektig revolusjon. Og likevel hadde vi sørgelige tilfelle da selv de dyktigste kameratene «mistet hodet». Hvis våre vesteuropeiske kamerater innbiller seg at de er garantert mot liknende «sørgelige tilfelle», så er det en barnaktighet som det ikke går an å kjempe mot. Levi måtte ekskluderes på grunn av brudd på disiplinen. Taktikken måtte fastlegges på grunnlag av en inngående avklaring og retting av feilene fra mars-offensiven i 1921. Og hvis Levi etter dette fortsatt ønsker å oppføre seg slik han har gjort, da vil han ha bekreftet at det var riktig å ekskludere ham, da vil det vise seg med enda større kraft og enda mer overbevisende for de vaklende eller usikre arbeiderne at vedtakene om Paul Levi fra den 3. kongress var fullstendig riktige.

    Og ettersom jeg var meget forsiktig på kongressen i vurderingen av Levis feil, kan jeg nå så meget tryggere si at Levi har hatt hastverk med å bekrefte de verste antakelser. jeg har liggende foran meg nr. 6 av hans lille tidsskrift «Unser Weg» (datert 15. juli 1921) . Det går fram av en redaksjonell spissartikkel at Paul Levi kjenner vedtakene fra den 3. kongress. Og hva er hans svar? Mensjevikisk snakk om «den store bannbulle» (grosser Bann), om «kirkejuss» (kanonisches Recht), om at han vil «vurdere» disse vedtakene «i full frihet» (in vollståndiger Freiheit). Hvilken frihet kan vel være mer fullsten dig enn at han er frigjort fra sitt medlemsskap i partiet og Komintern! Men partimedlemmene, ser dere, vil skrive hos ham, Levi, anonymt!

    Først - et knep rettet mot partiet, slagsmål om en krok, ødeleggelse av partiets arbeid.

    Deretter - en faktisk fordømmelse av kongressens vedtak.

    Det er storartet.

    Men dermed ødelegger Levi seg også for godt.

    Paul Levi ønsker å forlenge slagsmålet.

    Det ville være den største strategiske feil å imøtekomme dette ønsket. Jeg ville gi de tyske kameratene et råd: forby polemikken mot Levi og hans lille tidsskrift i partiets dagsaviser. Lag ikke reklame for ham. Det er ikke nødvendig å la ham få avlede et kjempende partis oppmerksomhet fra det viktigste over til noe uviktig. Om det skulle bli helt nødvendig, bør en polemisere i ukeavisene og månedstidsskriftene, og så langt det er mulig ikke gi KA-pistene og Paul Levi den fornøyelse de har når deres navn nevnes, men simpelthen snakke om «noen ikke særlig kloke kritikere som absolutt vil regne seg som kommunister».

    Jeg er blitt informert om at selv den radikalistiske Friesland på det siste møtet i den utvidede sentralkomiteen (Aussehuss) ble nødt til å rette en skarp kritikk mot Maslov, som leker radikalisme og ønsker å øve seg i en sport en kunne kalle «jakt på sentrister». Også her i Moskva merket en hvor ufornuftig (det er mildt sagt) denne Maslov oppfører seg. Egentlig burde det tyske partiet sende denne Maslov og to-tre av hans meningsfeller og våpenbrødre som ikke ønsker å overholde «fredsavtalen» og er overivrige, til et par års oppdrag i SovjetRussland. Vi vil finne en nyttig beskjeftigelse til dem. Vi ville ha gitt dem et friskt oppkok. Og det ville ha vært til stor nytte både for den internasjonale og den tyske bevegelsen.

    De tyske kommunistene bør, koste hva det koste vil, gjøre slutt på det indre slagsmålet, kvitte seg med de strid bare elementene på begge sider, la Paul Levi og KApistene gå i glemmeboka og beskjeftige seg med de viktige oppgavene.

    Oppgaver er det nok av.

    ***

    Resolusjonene fra Kominterns 3. kongress om de taktiske og organisasjonsmessige spørsmålene innebærer etter min mening et stort framsteg for bevegelsen. Det gjelder å legge alle krefter til for virkelig å sette disse resolusjonene ut i livet. Det er vanskelig. Men det bør og må gjøres.

    Først måtte kommunistene proklamere sine prinsipper for hele verden. Det skjedde på den 1. kongressen. Det var det første steget.

    Det neste steget var å utforme Den kommunistiske internasjonales organisasjon og utarbeide opptakelsesbetingelsene for den - disse betingelsene som skilte den fra sentristene, fra de direkte og indirekte agentene for borgerskapet innenfor arbeiderbevegelsen. Det skjedde på den 2. kongressen.

    På den 3. kongressen var det nødvendig å begynne et praktisk positivt arbeid, konkret fastlegge, ut fra den praktiske erfaring fra den kommunistiske kampen som alt er begynt, hvordan en skal arbeide videre både på det taktiske og organisasjonsmessige planet. Også dette tredje steget har vi tatt. Vi har en arme av kommunister over hele verden. Den er ennå dårlig opplært og dårlig organisert. Det ville være til den største skade for saken om en glemte denne sannheten av frykt for å erkjenne den. Denne armeen må på saklig måte læres skikkelig opp og organiseres skikkelig, idet den med største forsiktighet og strenghet kontrollerer seg selv og studerer sin egen bevegelses erfaring, den må prøves i alle slags manøvre, i forskjellige slags kamper, i angreps- og retrettoperasjoner. Uten en slik langvarig og krevende skole kan en ikke seire.

    «Kjernepunktet» i situasjonen for den internasjonale kommunistiske bevegelsen var sommeren 1921 det at noen av de beste og mest innflytelsesrike delene av Den kommunistiske internasjonale ikke hadde forstått denne oppgaven helt riktig, at de overdrev «kampen mot sentrismen» en smule, at de overskred en smule den grensen hvor denne kampen går over til å bli en sport, der den revolusjonære marxismen begynner å kompromitteres.

    Dette var «kjernepunktet» ved den 3. kongress.

    Overdrivelsen var ikke stor. Men den faren den førte med seg, var veldig. Det var vanskelig å bekjempe den, fordi det var de absolutt beste og mest hengivne elementene, som det i det hele tatt ikke ville ha vært noen Kommunistisk Internasjonale uten, som gjorde seg skyldig i denne overdrivelsen. I de taktiske endringsforslagene som ble trykt i avisa «Moskva» på tysk, fransk og engelsk, undertegnet av den tyske, østerrikske og italienske delegasjonen, kom denne overdrivelsen klart til uttrykk - og enda klarere ble det fordi endringsforslagene kom til et resolusjonsutkast som allerede var avsluttet (etter et langvarig og allsidig forberedende arbeid). Det rettet opp Den kommunistiske internasjonales linje at disse endringsforslagene ble avvist, det var en seier over den faren som overdrivelsen innebar.

    Men hvis en ikke hadde fått bukt med ovedrivelsene, ville det med sikkerhet ha tatt knekken på Den kommunistiske internasjonale. For «ingen i verden kan kompromittere de revolusjonære marxistene, om de ikke kompromitterer seg selv». Ingen i verden vil kunne hindre kommunistenes seier over Den 2. internasjonale og 2 1/2 Internasjonalen (og for Vest-Europa og Amerikas vedkommende i det 20. århundre, etter den første imperialistiske krigen, vil det innebære en seier over borgerskapet), hvis da ikke kommunistene selv hindrer det.

    Og selv en liten overdrivelse betyr en hindring for seieren.

    I tidsrommet mellom den 2. og den 3. kongressen lærte vi å føre en seierrik kamp mot sentralismen i internasjonal målestokk. Dette er bevist i praksis. Denne kampen vil vi fortsette (utelukkelsen av Levi og Serratis parti) helt til dens avslutning.

    Men vi har ennå ikke lært oss å føre en kamp mot de feilaktige overdrivelsene i kampen mot sentrismen i internasjonal målestokk. Men vi har foreslått denne vår mangel, noe forløpet og utgangen av den 3. kongressen viser. Og nettopp fordi vi er blitt oss bevisst denne vår mangel, vil vi klare å kvitte oss med den.

    Da vil vi bli uovervinnelige, fordi borgerskapet i Vest-Europa og Amerika ikke vil være i stand til å holde seg ved makten uten en støtte blant proletariatet (gjennom de borgerlige agentene i Den 2. internasjonale og 2 1/2-Internasjonalen) .

    Grundigere og mer solid forberedelse til nye, mer avgjørende angreps- og forsvarskamper - det er hovedinnholdet i vedtakene fra den 3. kongressen.

      « . . . Kommunismen vil bli en massekraft i Italia, hvis Italias Kommunistiske Parti, som uopphørlig og ubøyelig kjemper mot serratismens opportunistiske politikk, samtidig vil klare å knytte forbindelsen med proletariatets masser i fagforeningene, i streiker, i kamp mot fascistenes kontrarevolusjonære organisasjoner, sveise sammen alle arbeiderklassens organisasjoner i en bevegelse og omdanne dens egenmektige aksjoner til grundig forberedte kamper . . . »

      « . . . Jo dyktigere Tysklands Forente Kommunistiske Parti vil bli til å lede masseaksjonene, jo større evne vil det også få til å avpasse sine kamp-paroler etter den foreliggende situasjon, studere disse situasjonene inngående og gjennomføre aksjonene mest mulig enhetlig og disiplinert . . . »

    Dette er de vesentligste punktene i resolusjonen om de taktiske spørsmål fra den 3. kongress.

    «Hovedoppgaven» (overskriften til § 3 i resolusjonen om de taktiske spørsmål) er å erobre flertallet av proletariatet over på vår side.

    Denne erobringen av flertallet forstår vi selvsagt ikke formelt, slik som 2y2-Internasjonalens riddere av det småborgerlige «demokrati» forstår den. Da hele proletariatet i Roma i juli 1921 gikk med kommunistene mot fascistene, både det reformistiske proletariatet fra fagforeningene og det sentristiske fra Serratis parti, var det en erobring arg flertallet av arbeiderklassen på vår side.

    Dette var så langt fra en avgjørende erobring, men bare en delvis, bare en kortvarig, bare en lokal erobring. Men det var en erobring av flertallet. En slik erobring er mulig - selv når flertallet av proletariatet formelt følger lederne fra borgerskapet eller ledere som fører en borgerlig politikk (slik som alle lederne for Den 2. internasjonale og 2 1/2-Internasjonalen), eller når flertallet av proletariatet vakler. En slik erobring er i anmarsj overalt i hele verden og på alle måter. Vi må forberede den grundigere og mer solid, og ikke forsømme en eneste alvorlig anledning når borgerskapet gjøn det nødvendig for proletariatet å reise seg til kamp; vi vil lære oss til å finne de riktige tidspunktene når proletariatets masser ikke kan la være å reise seg sammen med oss.

    Da vil seieren være sikret, uansett hvilke alvorlige enkeltnederlag og harde enkeltmarsjer det måtte komme i vårt store felttog.

    Våre taktiske og strategiske metoder ligger ennå tilbake (målt med internasjonal målestokk) for den ypperlige strategien til borgerskapet, som har trukket lærdom av erfaringen fra Russland og ikke lar seg «ta ved overrumpling». Men de krefter vi har bak oss, er langt, langt større, vi vil lære oss taktikk og strategi, vi vil utvikle denne «vitenskapen» på grunnlag av erfaringene fra feilene under mars-offensiven i 1921. Vi skal beherske denne «vitenskapen» til fullkommenhet.

    I de aller fleste land er våre partier langt, langt fra å være slike som virkelig kommunistiske partier bør være for å kunne tjene som en avantgarde for den virkelig revolusjonære og eneste revolusjonære klassen, fra at alle partiets medlemmer er med i kampen, i bevegelsen, i massenes daglige liv. Men vi er klar over denne vår mangel og vi har avdekket den meget anskuelig i resolusjonen om partiets arbeid fra den 3. kongressen. Og vi vil overvinne denne mangelen.

    Kamerater, tyske kommunister! La meg få avslutte med et ønske om at partikongressen deres den 22. august bestemt og for alltid vil gjøre slutt på småkampen mot folk som har skilt seg ut til høyre og venstre. Vi har hatt nok av indre partistrid! Vekk med alle som måtte ønske å hale den ut direkte eller indirekte. Vi kjenner nå våre oppgaver meget klarere, mer konkret og anskuelig enn i går, vi er ikke redde for åpent å påpeke våre feil, for å rette på dem. Vi vil nå sette inn alle partiets krefter på å bedre dets organisasjon, på å bedre kvaliteten og innholdet i partiets arbeid, på å skape en nærere tilknytning til massene, på å utarbeide en stadig riktigere og nøyaktigere taktikk og strategi for arbeiderklassen.

    Med kommunistisk hilsen

    N. Lenin


    14. august 1921.

    Trykt på tysk i avisa «Die Rote Fahne» nr. 384 av 22. august 1921.
    Trykt på russisk 21. oktober 1921 i «Bulletin fra Den kommunistiske internasjonales eksekustivkomite» nr. 3


    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake