Kominterns 3. kongress
    22. juni-12. juli 1921
    '

Tale på et møte med medlemmer av de
tyske, polske, tsjekkoslovakiske, ungarske og italienske
delegasjonene


11. JULI


    I går leste jeg i «Pravda» noen meldinger som overbeviste meg om at tidspunktet for en offensiv antakelig er nærmere enn vi har antatt på kongressen hvor våre unge kamerater angrep oss kraftig for dette. Jeg skal komme nærmere inn på disse meldingene seinere, men jeg vil først si at jo nærmere generalangrepet kommer, jo mer «opportunistisk» bør vi opptre. Dere vil nå reise hjem og fortelle arbeiderne at vi er blitt fornuftigere enn vi var før den 3. kongressen. Vær ikke generte, men si at vi har begått feil og nå vil opptre forsiktigere; dermed vil vi trekke over på vår side massene fra det sosialdemokratiske og uavhengige sosialdemokratiske partiet, disse massene som objektivt drives over til oss av hele utviklingens gang, men som er redde for oss. Jeg vil med utgangspunkt i vårt eksempel påvise at det er nødvendig å opptre mer forsiktig.

    Under den første tida av krigen holdt vi - bolsjevikene - oss kun til en parole: borgerkrig, en nådeløs borgerkrig. Vi brennemerket enhver som ikke gikk inn for en borgerkrig, som forræder. Men da vi i mars 1917 vendte tilbake til Russland, endret vi fullstendig holdning. Da vi vendte tilbake til Russland og snakket med bøndene og arbeiderne, oppdaget vi at de alle gikk inn for forsvar av fedrelandet, men selvsagt la noe helt annet i dette enn mensjevikene, og vi kunne ikke kalle disse jevne arbeiderne og bøndene for uslinger og forrædere. Vi karakteriserte det som en «oppriktig forsvarsvilje». Jeg har tenkt å skrive en stor artikkel om dette og offentliggjøre alt materialet. Den 7. april skrev jeg noen teser hvor jeg gikk inn for forsiktighet og tålmodighet. Den holdning vi først inntok under krigens første tid, var riktig. Det var den gang nødvendig å samle en fast, bestemt kjerne. Den holdning vi deretter inntok, var også riktig. Den tok sitt utgangspunkt i at det var nødvendig å erobre massene. Vi gikk allerede den gang mot tanken om at en øyeblikkelig skulle styrte den provisoriske regjering. Jeg skrev: «Vi må styrte regjeringen, fordi den er oligarkisk og ikke en folkeregjering, fordi den verken kan gi oss brød eller fred. Men den kan ikke styrtes øyeblikkelig, fordi den støtter seg på arbeidersovjetene og ennå har arbeidernes tillit.

    Vi er ikke blanquister, vi vil ikke styre med et mindretall av arbeiderklassen mot flertallet». Kadettene, som er dyktige politikere, oppdaget straks motsetningen mellom vår tidligere og vår nye holdning og kalte oss hyklere. Men siden de samtidig kalte oss spioner, forrædere, uslinger og tyske agenter, gjorde ikke den første betegnelsen noe inntrykk. Den 20. april kom den første krisen. Miljukovs note om Dardanellene avslørte regjeringen som imperialistisk Som følge av dette gikk væpnede soldatmasser til angrep på regjeringsbygningen og styrtet Miljukov. De sto under ledelse av en partiløs, en herr Linde. Denne bevegelsen var ikke organisert av partiet. Vi karakteriserte dengang denne bevegelsen på følgende vis: det er noe mer enn en væpnet demonstrasjon og noe mindre enn en væpnet oppstand. På vår konferanse den 22. april krevde venstreretningen at en øyeblikkelig skulle styrte regjeringen. Men sentralkomiteen gikk imot parolen om borgerkrig, og vi ga alle agitatorene i provinsen pålegg om å avsløre den skammelige løgnen at bolsjevikene gikk inn for borgerkrig. Den 22. april skrev jeg at parolen «ned med den provisoriske regjering!» var uriktig, fordi denne parolen enten var en frase eller et eventyr om den ikke har folkeflertallet bak seg.

    Vi var ikke redde for å kalle våre venstrefolk « eventyrere» framfor fienden. Mensjevikene jublet i denne anledning og snakket om vår bankerott. Men vi sa at alle forsøk på å ligge litt til venstre for sentralkomiteen, om det bare var en tanke til venstre, er en dumhet og at den som står til venstre for sentralkomiteen allerede har mistet sin sunne sans. Vi lot oss ikke skremme av at våre fiender frydet seg over våre feilskudd.

    Nå er vår eneste strategi å bli sterkere, og derfor klokere, fornuftigere, mer «opportunistiske», og dette må vi fortelle massene. Men etter at vi har erobret massene takket være vår fornuft, vil vi anvende angrepstaktikken og det i ordets strengeste betydning.

    Så litt om tre meldinger.

    1) Kommunearbeiderne i Berlin har gått ut i streik. Kommunearbeiderne er i sitt flertall konservative folk som tilhører det sosialdemokratiske partiets flertall og Det uavhengige sosialdemokratiske partiet, de sitter godt i det, men er blitt nødt til å streike.

    2) Tekstilarbeiderne i Lille har gått til streik.

    3) Den tredje kjensgjerningen er den viktigste. I Roma pågår det et møte med sikte på å organisere kampen mot fascistene, der 50 000 arbeidere deltar - representanter for alle partiene - kommunistene, sosialistene og republikanerne. 5 000 krigsdeltakere er kommet til møtet i uniform og ikke en eneste fascist har våget å vise seg på gata. Dette viser at det er mer sprengstoff i Europa enn vi har trodd. Lazzari roste vår resolusjon om taktikken. Det var en stor seier for vår kongress. Hvis Lazzari godtar den, vil sikkert de mange tusen arbeiderne som støtter ham, komme over til oss, og deres ledere vil ikke kunne skremme dem fra oss. «Il faut reculer, pour mieux sauter> (Det er nødvendig å rykke tilbake for å kunne hoppe bedre). Og dette hoppet er uunngåelig, ettersom den objektive stillingen blir uutholdelig.

    Vi begynner altså å anvende vår nye taktikk. Det er ikke nødvendig å nære frykt, vi kommer ikke for seint, men kan tvert om komme i skade for å begynne alt for tidlig, og hvis dere spør om Russland kan holde ut så lenge, svarer vi at vi nå fører en krig mot småborgerskapet, mot bøndene, det er en økonomisk krig som er langt farligere for oss enn den krigen vi har bak oss. Men som Clausewitz sa, er krigens egen kraft en fare, og vi har ikke et øyeblikk stått utenfor fare. Jeg er sikker på at om vi vil opptre forsiktigere, om vi gjør innrømmelser i tide, vil vi seire også i denne krigen, selv om den skal vare i mer enn tre år.

    Jeg resymerer:

    1) Over hele Europa sier vi enstemmig at vi vil anvende en ny taktikk, og vi vil på denne måten erobre massene.

    2) Angrepet må samordnes i de viktigste landene: Tyskland, Tsjekkoslovakia, Italia. Her trengs det forberedelse og stadig samarbeid. Europa er svanger med en revolusjon, men det er ikke mulig å utarbeide en timeplan på forhånd. Vi i Russland vil holde ut ikke bare i fem år, men også mer. Den eneste riktige taktikk er den vi nå har antatt. Jeg er sikker på at vi vil kunne erobre en posisjon for revolusjonen som Ententen ikke vil ha noe å stille opp mot, og det vil være begynnelsen til en seier i verdensmålestokk.

    2.

    Smeral er tilfreds med min tale, viser det seg, men den tolkning han gir av den, er ensidig. I kommisjonen sa jeg at Smeral, for å finne en riktig linje, bør ta tre steg til venstre og Kreibuch et steg til høyre. Smeral har dessverre ikke sagt noe om at han vil ta disse stegene. Han har heller ikke sagt noe om hvordan han forestiller seg tingenes tilstand. Hva angår vanskene, gjentok Smeral bare det gamle og sa ikke noe nytt. Smeral sa at jeg hadde fjernet hans engstelse.

    I våres var han redd for at den kommunistiske ledelsen ville kreve at han skulle rykke ut for tidlig, men begivenhetene hadde feid vekk denne engstelsen. Det er imidlertid noe annet som bekymrer oss, nemlig: forberedes det virkelig en offensiv i Tsjekkoslovakia eller begrenser saken seg bare til snakk om vanskene. Venstrefeilen er simpelthen en feil, den er ikke så stor og kan lett rettes. Men hvis feilen går på viljen til å angripe, da er det slett ikke noen liten feil, men et forræderi. Slik feil kan ikke rettes. Det er en grunnfalsk teori at vi skal gjennomføre revolusjonen, men først etter at andre har satt i gang.

    3.

    De tilbaketogene vi har gjort på denne kongressen, må etter min oppfatning sammenliknes med våre handlinger i Russland i 1917 og kan tjene som en forberedelse til et angrep. Våre motstandere vil si at vi i dag ikke sier det samme som vi tidligere har sagt. De vil høste få fordeler av det, men arbeidermassene vil forstå oss hvis vi forteller dem i hvilken forstand mars-offensiven kan regnes som en suksess og hvorfor vi kritiserer dens feil og sier at vi i framtida må forberede oss bedre. Jeg er enig med Terracini når han sier at Smeral og Burains tolkning ikke er riktig. Hvis en skal forstå samordningen slik at vi må tente til et annet land begynner, så er ikke dette en kommunistisk tolkning, men simpelthen et bedrag. Samordningen bør bestå i at kameratene fra andre land får vite hvilke momenter som er betydningsfulle. Den viktigste tolkningen av samordningen er denne: en bedre og hurtigere etterlikning av gode eksempler. Vi har et godt eksempel i Romas arbeidere.

    Trykt første gang i tidsskriftet «Spørsmål i SUKPs historie» nr. 5, 1958: den første talen i sin helhet, den andre og tredje etter et forkortet stenogram.


    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake