Til min store beklagelse må jeg begrense meg til selvforsvar. (Latter i salen). Jeg sier til min storebeklagelse - for etter å ha hørt talen til kamerat Terracini og forslagene til endringer fra de tre delegasjonene, ville jeg helst gå over til angrep. Det er nemlig nødvendig å gå til offensiv mot de synspunktene som Terracini og disse tre delegasjonene har forsvart.

Hvis kongressen ikke vil gå til et avgjørende angrep på slike feil, på slike «venstre»dumheter, så er hele bevegelsen dømt til undergang. Det er min dypeste overbevisning. Men vi er organiserte og disiplinerte marxister. Vi kan ikke slå oss tilfreds med taler mot enkelte kamerater.

Vi russere er dødsens lei disse venstrefrasene. Vi er organisasjonsfolk. Når vi utarbeider våre planer, bør vi gå organisasjonsveien og prøve å finne en riktig linje. Det er selvsagt ingen hemmelighet for noen at våre teser er et kompromiss. Men hvorfor skulle det ikke være det?

Blant kommunistene, som allerede holder sin tredje kongress og har utarbeidet et visst grunnlag, er kompromissene under visse betingelser nødvendige. Våre teser, som er foreslått av den russiske delegasjonen, er blitt meget nøye vurdert og forberedt og er et resultat av lange overveielser og møter med forskjellige delegasjoner.

De tar sikte på å fastlegge en hovedlinje for Den kommunistiske internasjonale og er særlig nødvendige nå, etter at vi ikke bare formelt har for dømt de nåværende sentristene, men også satt dem utenfor partiet. Det er fakta. Jeg må ta disse tesene i forsvar.

Og når så Terracini nå dukker opp og sier at vi må fortsette kampen mot sentristene og deretter forteller hvordan han tenker seg at denne kampen bør føres, da sier jeg at hvis disse endringsforslagene skal betegne en bestemt retning, så er det nødvendig med en nådeløs kamp mot denne retningen, fordi det i motsatt tilfelle ikke vil finnes noen kommunisme og ikke vil finnes noen Kommunistisk Internasjonale.

Det forundrer meg at Tysklands Kommunistiske Arbeiderparti ikke har undertegnet disse endringsforslagene. (Munterhet i salen.) For hør bare hva Terracini forsvarer og hva disse endringene går ut på. De begynner på følgende vis: « På 1. side, 1. spalte, 19. linje børe en stryke: 'Flertallet . . . '» Flertallet!

Det er noe overordentlig farlig. (Latter.) Så videre: « i stedet for uttrykket 'grunnprinsippene' bør en skrive 'målet'». Grunnprinsipper og mål - det er to forskjellige ting: også anarkistene vil være enige med oss når det gjelder målet, for også de går inn for å gjøre slutt på utbyttingen og klasseskilnaden.

Det er ikke så mange anarkistene jeg har møtt og snakket med i mitt liv, men jeg har likevel sett nok til dem. Jeg har i blant klart å bli enig med dem om målene, men aldri om prinsippene. Prinsipper er ikke målet, ikke programmet, ikke taktikken og ikke teorien. Taktikken og teorien - det er ikke prinsipper. Hva skiller oss fra anarkistene når det gjelder prinsipper? Kommunismens prinsipp går ut på å opprette proletariatets diktatur og anvende statlige tvangsmidler i overgangsperioden. Dette er kommunismens prinsipper, men ikke dens mål. Og de kameratene som har kommet med et slikt forslag har begått en feil.

For det andre heter det der: «Ordet 'flertallet' bør strykes.» La oss lese angjeldende avsnitt i sin helhet:
«Den kommunistiske internasjonales 3. kongress tar fatt på en omvurdering av de taktiske spørsmål i en situasjon da den objektive situasjon i en hel rekke land er skjerpet i revolusjonær betydning og det er organisert en hel rekke kommunistiske massepartier, som dog ikke noe sted har tatt den faktiske ledelsen av flertallet av arbeiderklassen i deres virkelig revolusjonære kamp.»

Og så vil man stryke ordet «flertallet». Hvis vi ikke kan komme overens om slike enkle ting, da forstår jeg ikke hvordan vi skal kunne arbeide sammen og føre proletariatet til seier. Da er det ikke noe å undre seg over at vi heller ikke kan komme fram til enighet i spørsmålet om prinsippene. Vis meg et parti som allerede har flertallet av arbeiderklassen bak seg. Terracini har ikke engang tenkt på å anføre det minste eksempel. Ja, et slikt eksempel fins rett og slett ikke.

Altså: i stedet for «prinsippene» vil de sette ordet «mål» og ordet «flertallet» skal strykes. Takker så hjertelig! Men vi kan ikke gå med på dette. Ikke engang det tyske partiet - som er et av de beste - har flertallet av arbeiderklassen bak seg. Det er en kjensgjerning. Vi som står foran en hard kamp, er ikke redde for å fortelle denne sannheten, men her er det tre delegasjoner som ønsker å begynne med en usannhet, for hvis kongressen stryker ordet «flertallet», så viser den derved at den ønsker en usannhet. Det er fullstendig klart.

Så følger et slikt endringsforslag: «På side 4, spalte 1, linje 10 bør en stryke ordene 'Åpent brev' osv.» Jeg har i dag allerede hørt en tale hvor jeg fant den samme tanken. Men der fant jeg det helt naturlig. Det var talen til kamerat Hempel som er medlem av Tysklands Kommunistiske Arbeiderparti. Han sa: «Åpent brev» var en opportunistisk aksjon. Til min store beklagelse og dype gremmelse har jeg allerede tidligere privat hørt liknende uttalelser.

Men når «Åpent brev» erklæres for opportunistisk fra denne kongressens talerstol etter en så langvarig debatt, da er det en skam! Og så står kamerat Terracini opp på vegne av tre delegasjoner og vil stryke ordene «Åpent brev».

Hva har da kampen mot TKAP tjent til? «Åpent brev» er et mønstergyldig politisk steg. Det sies i våre teser. Og vi må absolutt forsvare det. Det er mønstergyldig som en første handling i en praktisk metode for å trekke med flertallet av arbeiderklassen. Den som ikke forstår at vi i Europa - der nesten alle proletarene er organisert - bør erobre flertallet av arbeiderklassen, han er tapt for den kommunistiske bevegelsen, han vil aldri kunne lære noe hvis han i løpet av de tre årene som er gått siden den store revolusjonen ennå ikke har oppfattet dette.

Terracini sier at vi seiret i Russland selv om partiet var meget lite. Han er ikke tilfreds med det tesene sier om Tsjekkoslovakia. Her er det kommet 27 endringsforslag, og hvis jeg hadde villet kritisere dem, måtte jeg - i likhet med noen talere - ha holdt på i minst tre timer. Det er her blitt sagt at det kommunistiske partiet i Tsjekkoslovakia teller mellom 300 000 og 400 000 medlemmer, at det gjelder å trekke med flertallet, skape en uovervinnelig kraft og fortsette å trekke med nye arbeidermasser. Terracini er allerede klar til angrep. Han sier: hvis det i partiet allerede er 400 000 arbeidere, hva skal en da med flere? Stryk! (Munterhet.) Han er redd for ordet «massene> og ønsker å fjerne det. Det er ikke mye kamerat Terracini har forstått av den russiske revolusjonen.

I Russland var vi et lite parti, men vi hadde dessuten støtte fra flertallet av de arbeider- og bondedeputertes sovjeter over hele landet. (Tilrop: «Det er riktig!>.) Hvor har dere det? Vi hadde støtte fra nesten halve armeen, som den gang talte minst ti millioner mann. Men har dere flertallet av armeen bak dere? Vis meg et land hvor det er tilfelle! Hvis kamerat Terracinis synspunkter deles av tre delegasjoner, da er det noe galt i Internasjonalen. Da må vi si: «Stopp! Til avgjørende kamp! Ellers vil Den kommunistiske internasjonale gå under.» (Bevegelse i salen.)

På grunnlag av den erfaring jeg har, må jeg si at selv om jeg inntar en forsvarsholdning (munterhet i salen), så er målet og prinsippet for min tale å forsvare resolusjonen og de tesene vår delegasjon har foreslått. Det ville selvsagt være pedantisk å si at en ikke må forandre en bokstav i dem. Jeg har i min tid lest ikke så få resolusjoner og jeg vet godt at en i hver linje kunne foreta utmerkede endringer. Men det ville være pedantisk. Når jeg nå likevel erklærer at en ikke kan endre en bokstav i politisk forstand, så er det fordi rettelsene etter mitt syn har en helt bestemt politisk karakter fordi de fører inn på en vei som er skadelig og farlig for Den kommunistiske internasjonale. Derfor må jeg, og alle vi, og den russiske delegasjonen insistere på at ikke en bokstav bør endres i tesene. Vi har ikke bare fordømt våre høyreelementer - vi har også satt dem utenfor. Men hvis en gjør det til sport å kjempe mot høyre slik som Terracini, må vi si: < Nå er det nok! Ellers vil faren bli alt for stor!>

Terracini har forsvart teorien om offensiv kamp.

I denne forbindelse foreslås de famøse endringene i et opus som strekker seg over to-tre sider. Vi behøver ikke lese dem. Vi vet hva det står der. Terracini har sagt helt tydelig hva det er tale om. Han har forsvart angrepsteorien ved å vise til de «dynamiske tendensene» og til «overgang fra passivitet til aktivitet». Vi i Russland har allerede tilstrekkelig politisk erfaring fra kampen mot sentristene. Alt for 15 år siden førte vi kamp mot våre opportunister og sentrister og likeledes mot mensjevikene, og vi seiret ikke bare over mensjevikene, men også over halv-anarkistene.

Hvis vi ikke hadde gjort det, ville vi ikke ha klart å beholde makten gjennom tre og et halvt år, ja ikke en gang i tre og en halv uke, og vi ville ikke ha kunnet innkalle kommunistiske kongresser her. De «dynamiske tendensene», «overgang fra passivitet til aktivitet> - det er bare fraser som de venstre-sosialrevolusjonære satte i omløp for å ramme oss. Nå sitter de i fengsler og forsvarer der < kommunismens mål> og tenker på «overgangen fra passivitet til aktivitet». (Munterhet i salen.) Det er ikke mulig å argumentere på den måten som det er gjort i endringsforslagene, fordi de verken inneholder marxisme eller politisk erfaring eller argumentasjon. Utviklet da vi i våre teser en allmenn teori om revolusjonær offensiv? Har da Radek eller noen annen av oss begått en slik dumhet? Vi snakker om teorien om offensiv i forbindelse med et helt bestemt land og i en helt bestemt periode.

Fra vår kamp mot mensjevikene kan vi vise til et tilfelle som viser at det allerede før den første revolusjonen fantes folk som tvilte på at et revolusjonært parti burde gå til offensiv. Hvis det hos en eller annen sosialdemokrat - den gang kalte vi oss alle det - dukket opp en slik tvil, gikk vi til kamp mot ham og sa at han var opportunist, at han ikke forsto noe av marxismen og det revolusjonære partiets dialektikk. Kan da partiet bestride at en revolusjonær offensiv er tillatelig generelt sett? Om vi skulle finne slike eksempler, må vi gå hele femten år tilbake i tida. Hvis det fins en sentrist eller maskert sentrist som bestrider teorien om offensiv, må han øyeblikkelig ekskluderes. Dette spørsmålet kan ikke vekke diskusjon. Men det at vi ennå i dag, etter at Den kommunistiske internasjonale har bestått i tre år, diskuterer om de «dynamiske tendensene», om «overgang fra passivitet til aktivitet», det er en skam.

Her har vi ingen uoverensstemmelser med kamerat Radek, som har utarbeidet tesene sammen med oss. Det ville kanskje ikke være helt riktig om en i Tyskland begynte å snakke om teorien om revolusjonær offensiv, siden det der ikke er forberedt noen virkelig offensiv. Likevel representerer mars-offensiven et stort steg framover, på tross av de feilene som lederne for den har begått. Men dette har ingen betydning. Mange hundre tusen arbeidere har kjempet heroisk. Hvor tappert Tysklands Kommunistiske Arbeiderparti enn har kjempet mot borgerskapet, må vi likevel si det samme som kamerat Radek skrev i en russisk artikkel om Max Hoelz. Hvis en person kjemper heroisk mot borgerskapet, er det selvsagt meget prisverdig, selv om han er anarkist, men når flere hundre tusen kjemper mot sosialforrædernes og borgerskapets gemene provokasjon, da er det et virkelig steg framover.

Når vi seiret i Russland, og det så lett, var det fordi vi forberedte vår revolusjon under den imperialistiske krigen. Det var den første betingelsen. Ti millioner arbeidere og bønder var under våpen i vårt land og våre paroler var: øyeblikkelig fred, hva som enn måtte skje. Vi seiret fordi de bredeste bondemassene var revolusjonært innstilt mot godseierne. De sosialrevolusjonære, tilhengerne av Den 2. internasjonale og 2 1/2-Internasjonalen,s9 var i november 1917 et stort bondeparti. De krevde revolusjonære tiltak, men i likhet med dagens helter i Den 2. Internasjonale og 2y2-Internasjonalen hadde de ikke tilstrekkelig mot til å opptre revolusjonært. I august og september 1917 sa vi: « På det teoretiske området kjemper vi fortsatt, mot SR-ene, men på det praktiske området er vi rede til å godta deres program, for bare vi er i stand til å sette dette programmet ut i livet.» Som sagt, så gjort. Bøndene, som var fiendtlig innstilt mot oss i november 1917, etter at vi hadde seiret, og som sendte et flertall av sosialrevolusjonære til den konstituerende forsamling, ble vunnet over på vår side, om ikke i løpet av noen dager, som jeg feilaktig antok og forutsa, men i alle fall i løpet av noen uker. Forskjellen var ikke stor. Vis meg det landet i Europa hvor dere ville kunne vinne flertallet av bøndene over på deres side i løpet av noen uker! Kanskje Italia? (Latter i salen.) Hvis det sies at vi seiret i Russland selv om vi hadde et lite parti, viser dette bare at det er folk som ikke har forstått den russiske revolusjonen og slett ikke forstår hvordan en må forberede en revolusjon.

Vårt første steg var å skape et virkelig kommunistisk parti, for å vite hvem vi hadde med å gjøre og hvem vi kunne ha full tillit til. Parolen fra den første og den andre kongressen var < Ut med sentristene!» Hvis vi ikke over hele linjen og over hele verden kvitter oss med sentristene og halvsentristene, som vi i Russland kaller mensjevikene, da har vi ikke engang forstått kommunismens ABC.

Vår første oppgave er å skape et virkelig revolusjonært parti og bryte med mensjevikene. Men det er bare en forskole. Vi holder allerede vår 3. kongress, og kamerat Terracini hevder fortsatt at forskolens oppgave er å renske ut, forfølge og avsløre sentristene og halvsentristene. Jeg takker så meget! Vi har allerede gjort dette grundig nok. Allerede på den 2. kongressen sa vi at sentristene er våre fiender.

Men det gjelder jo å gå framover. Annet trinn vil bestå i at de som er organisert i partiet, må lære seg å forberede en revolusjon. I mange land har vi ikke engang lært oss å beherske ledelsen. Vi har seiret i Russland fordi vi på vår side hadde ikke bare det ubestridte flertall av arbeiderklassen (under valgene i 1917 hadde vi det avgjørende flertall av arbeiderne med oss mot mensjevikene), men også fordi halve armeen gikk over til vår side straks etter at vi hadde erobret makten og ni tiendedeler av bondemassene gjorde det samme i løpet av noen uker; vi seiret fordi vi antok ikke vårt eget agrarprogram, men de sosialrevolusjonæres og satte det ut i livet.

Vår seier besto nettopp i at vi gjennomførte SR-programmet; derfor var denne seieren så lett. Finnes det da virkelig hos dere i vest liknende illusjoner? Det er en latterlig påstand! Sammenlikn da de konkrete økonomiske betingelsene, kamerat Terracini og alle dere andre som har undertegnet endringsforslagene!

Men selv om flertallet meget snart var på vår side, var de vanskelighetene vi møtte etter seieren, meget store. Likevel har vi klart oss, fordi vi husket ikke bare våre mål, men også våre prinsipper, og fordi vi ikke ga plass i vårt parti for personer som tidde om prinsippene og snakket om målene, om de «dynamiske tendensene» og < overgang fra passivitet til aktivitet». Vi vil kanskje bli anklaget for at vi foretrekker å holde den slags herrer i fengsel. Men ellers ville diktaturet ikke være mulig.

Vi bør forberede diktaturet, og det innebærer kamp mot den slags fraser og endringer. (Latter i salen.) Overalt i våre teser snakkes det om massene.

Våre kamerater til venstre, Tysklands Kommunistiske Arbeiderparti, misbruker alt for ofte dette ordet. Men kamerat Terracini og alle de som har undertegnet endringsforslagene, vet heller ikke hva en forstår med ordet < masse».

Jeg har allerede talt for lenge; jeg ville derfor bare si noen ord om begrepet < massene» . Begrepet < massene» forandrer seg ettersom kampens karakter forandrer seg. Da kampen var i sin begynnelse, var det tilstrekkelig med noen tusen virkelig revolusjonære arbeidere for at en skulle kunne snakke om en masse. Hvis et parti klarer å trekke med i kampen ikke bare sine egne medlemmer, hvis det også klarer å trekke med de partiløse, så er det allerede en begynnelse til erobringen av massene. Under vår revolusjon forekom det tilfelle da noen tusen arbeidere utgjorde massen.

I vår bevegelses historie, i vår kamp mot mensjevikene, vil dere finne mange slike eksempler da det i en by var nok med noen tusen arbeidere for å gi bevegelsen en klar massekarakter. Hvis noen tusen partiløse arbeidere, som vanligvis lever et spissborgerlig liv og frister en ynkelig tilværelse uten noen gang å ha hørt om politikk, begynner å opptre på revolusjonært vis, da står dere foran en masse.

Hvis bevegelsen sprer seg og vokser i styrke, vil den gradvis gå over til en virkelig revolusjon. Dette så vi i 1905 og i 1917, under de tre revolusjonene, og dere vil også komme til å oppleve det.

Når revolusjonen er tilstrekkelig forberedt, blir begrepet «massene» et annet: noen tusen arbeidere utgjør ikke lenger en masse. Dette ordet begynner å betegne noe annet. Begrepet masse forandrer seg i den betydning at det kommer til å bety flertallet, og ikke bare et simpelt flertall av arbeiderne, men flertallet av alle de utbyttede; en revolusjonær kan ikke forstå det på annen måte, enhver annen tolkning av dette ordet blir uforståelig.

Det er mulig at også et lite parti, for eksempel det engelske og det amerikanske, etter å ha studert den politiske utviklingen grundig og gjort seg kjent med de partiløse massenes liv og vaner, også kan skape en revolusjonær bevegelse på et gunstig tidspunkt (kamerat Radek har nevnt gruvearbeiderstreiken som et godt eksempeldel).

Hvis et slikt parti trer fram med sine paroler på et slikt tidspunkt og oppnår at mange millioner arbeidere følger det, da vil dere stå overfor en massebevegelse.

Jeg benekter ikke kategorisk at også et ganske lite parti kan begynne en revolusjon og føre den fram til seier. Men det gjelder å vite hvilke metoder en må bruke for å vinne massene over på sin side. Dette krever en grundig forberedelse av revolusjonen.

Men så er det noen kamerater som står fram og sier: vi må øyeblikkelig gå vekk fra kravet om «store» masser. Vi må gå til kamp mot slike kamerater. Ikke i noe land vil dere kunne seire uten en grundig forberedelse. Det er tilstrekkelig med et ganske lite parti for å lede massene. I visse situasjoner er det ikke nødvendig med store organisasjoner.

Men for å kunne seire må en ha massenes støtte og sympati. Det er ikke alltid nødvendig med et absolutt flertall, men for å seire og kunne holde seg ved makten er det nødvendig ikke bare med et flertall av arbeiderklassen - jeg bruker her uttrykket «arbeiderklassen» i dets vest-europeiske betydning, dvs. i betydningen industriproletariatet - men også flertallet av landbefolkningens utbyttede og arbeidende mennesker.

Har dere tenkt over det? Kan vi finne den minste antydning til en slik tanke i Terracinis tale? Der snakkes det bare om de «dynamiske tendensene» og om «overgang fra passivitet til aktivitet». Kommer han inn på matvarespørsmålet, i hvert fall i noen få ord? Men arbeiderne krever å få mat, selv om de også kan tåle meget og sulte, slik vi til en viss grad har sett det i Russland.

Vi må derfor vinne over på vår side ikke bare flertallet av arbeiderklassen, men også flertallet av landbefolkningens arbeidende og utbyttede mennesker. Har dere gått i gang med det? Nesten ingen steder.

Jeg gjentar derfor: jeg vil ubetinget forsvare våre teser, og jeg regner dette forsvaret som min plikt. Vi har ikke bare fordømt sentristene, men også satt dem utenfor partiet. Nå må vi vende oss mot den andre siden, som jeg mener også er farlig.

Vi må fortelle våre kamerater sannheten på høfligste måte (og i våre teser er det sagt både elskverdig og høflig), slik at ingen skal føle seg fornærmet: vi står nå overfor andre spørsmål som er viktigere enn å jage sentrister. Vi har hatt nok av det spørsmålet. En har til og med gått litt lei av det. Kameratene bør i stedet lære seg å føre en virkelig revolusjonær kamp.

De tyske arbeiderne har allerede gått i gang med det. Mange hundre tusen proletarer har kjempet heltemodig i Tyskland. Enhver som går imot denne kampen, må øyeblikkelig ekskluderes. Men siden gjelder det ikke å drive med vidløftig snakk, men straks gå i gang med å lære, lære av de feil vi har begått for bedre å kunne organisere kampen.

Vi bør ikke skjule våre feil overfor fienden. Den som er redd for dette, er ingen revolusjonær. Vi må tvert om si åpent fra til arbeiderne: «Ja, vi har begått feil,» for at de ikke skal gjenta seg i framtida og for at vi bedre skal kunne velge tidspunkt. Hvis flertallet av det arbeidende folk - ikke bare flertallet av arbeiderne, men flertallet av alle utbyttede og undertrykte - under selve kampen går over til vår side, da vil vi virkelig seire. (Langvarig applaus.)