jeg har fått opp en hel rekke lapper og vil svare kort på de av dem som det ennå ikke er gitt noe svar på. Men først vil jeg få lese en lapp av informativ karakter som er kommet opp her og som jeg synes er talende:

«På kongressen for Arsamas-distriktet i Nisjegorodguvernementet erklærte en partiløs bonde følgende i forbindelse med spørsmålet om konsesjoner, noe vi rapporterer som et karakteristisk trekk: 'Kamerater! Vi sender dere til den all-russiske kongressen og erklærer at vi, bøndene, er villige til å sulte, fryse og tåle pliktytelser i tre år til bare ikke moder Russland blir solgt mot konsesjoner.'»

jeg mener at denne lappen vil bli meget nyttig og må føyes inn i kongressens offisielle beretning, fordi den viser den siden av spørsmålet som kapitalistene ikke har for øye, og vi bør på ingen måte skjule at det her er en fare og at vi må være på dobbelt vakt for denne faren. jeg har allerede sagt at disse påminnelsene vil skjerpe arbeidernes og bøndenes oppmerksomhet, og hvis det kommer slike påminnelser fra den uopplyste bondebefolkningens midte, så er det av særlig betydning, fordi det framhever en oppgave som på det nåværende tidspunkt har en overordentlig stor betydning i samband med at dere pa denne kongressen vil måtte behandle det lovutkastet om hjelp til bondeøkonormen som er lagt fram i Folke kommisærenes råd. Det er nødvendig å kunne overbevise de partiløse bøndene, vinne dem over på vår side og få dem til å opptre selvstendig. En slik lapp viser at det er fullt mulig å vinne en stor seier, og vi vil klare det.

«Vil ikke kapitalistene, som får konsesjoner, hisse opp de proletariske arbeidermassene mot sovjetmakten, siden vi som er oppe i en økonomisk krise og ødeleggelse, ikke vil kunne klare å tilfredsstille arbeiderne materielt på samme måte som kapitalistene kan?»

Jeg har allerede sagt at arbeiderne i de fremskredne landene og i flertallet av dem materielt sett får mer enn hos oss, og likevel trekkes den russiske arbeider av alle krefter fra de fremskredne landene til Sovjet-Russland, vel vitende om alle de savn arbeiderne må tåle.

«Vil det ikke også dukke opp russiske Rjabusjkinskijtyper og liknende pakk sammen med de engelske og amerikanske kapitalistene?»

Dette må sees i sammenheng med en annen lapp hvor det spørres om de som får konsesjon ikke også vil få eksterritorialrett. Nei, selvsagt vil vi ikke på noen måte gi dem eksterritorialrett. Eksterritorialrett får bare ambassadørene og kun på bestemte betingelser. Hvis Rjabusjkinskij tror at han vil kunne skjule seg for de kompetente organer, tror jeg han vil ta feil.

Så vil jeg få opplyse at kamerat Lesjava skriver følgende: «Vanderlip har presentert et mandat fra et titalls store syndikater. Våre spesial-organer har kontrollert dette. Det er allerede bekreftet av, Krasin fra London, som der også har kontrollert at gruppene Vanderlip har fått fullmakt av, mener det alvorlig.»

Jeg vil svare de kameratene som spør hvorfor avtalen ikke er offentliggjort, at vi ikke vil ha noen fordel av å offentliggjøre avtalen, fordi kapitalistene som kjemper seg imellom, tror at den inneholder langt verre ting. Det viser det oppstyret som en har sett i pressen. La dem bare tro det, vi tenker slett ikke å skuffe dem. Og de som ønsker å sette seg inn i denne avtalen, har full mulighet til å gjøre det. Dessuten har jeg påvist at avtalen kan tre i kraft etter at USAs nye president har tilrådt sitt embete. Og vi skal holde partikongress i februar. Partiet vil følgelig ha full mulighet til å foreta den nødvendige kontroll og fatte de nødvendige vedtak.

«Om mulig ville jeg gjerne få opplyst for hvor lang tid en har leid bort Kamtsjatka (eller for hvor lang tid en har tenkt å leie den bort) og om det foruten politiske fordeler, også gir økonomiske fordeler for RSFSR, og i hvilken form?»

Vi har ikke leid bort Kamtsjatka og kan ikke gjøre det før i mars. Den økonomiske fordelen ligger i at de ifølge avtalen er forpliktet til å gi oss en del av de produktene som de skal utvinne av fjellenes rikdommer.

«Innrømmer vi ikke, når vi gir konsesjoner, at de kapitalistiske statene vil eksistere i lang tid, og sier vi ikke med det at vår tese om at verdensrevolusjonen vil komme snart, er en uriktig tese?»

Bukharin har svart på dette. Det viktige er ikke om vi innrømmer at de vil bestå gjennom lengre tid, men at gigantiske krefter driver dem mot avgrunnen. Vår eksistens og den kjensgjerning at vi hurtigere vil komme ut av den kritiske situasjonen og sulten, er en gigantisk kraft og en sterkere revolusjonær faktor enn de småpengene (ut fra verdensøkonomisk synspunkt) som de får av oss. For oss har noen hundre eller tusen maskiner og lokomotiver en veldig betydning, ettersom det vil gjøre det mulig å forkorte gjenoppbyggingen av transportvesenet, som Trotskij mente ville ta fire og et halvt år og som han siden reduserte til tre og et halvt år, med ytterligere ett år. Og for oss har det en veldig betydning å kunne forkorte ødeleggelsene og sulten, med ett år.

«Hva hvis Japan, for å hindre oss i å leie bort Kamtsjatka til Amerika, okkuperer denne halvøya med sine tropper og erklærer den for japansk?»

Japan behersker faktisk allerede nå Kamtsjatka, og hvis de kunne gjøre det, ville de ha okkupert den, men de kan ikke av frykt for Amerika.

«Hvor vil kapitalistene ta arbeidskraften fra? Skal de ta den med seg inn i landet? Neppe. Hvis de vil benytte russiske arbeidere, vil vi - foruten at de russiske arbeiderne kommer i kapitalistenes hender - også få forstyrrelser på vårt arbeidsmarked, noe som igjen vil virke forstyrrende på den økonomiske enhetsplanen.»

Jeg forstår ikke hvordan den økonomiske planen vil bli, forstyrret av at våre arbeidere tar arbeid der. De kan ikke komme utenom våre fagforeninger, våre økonomiske organisasjoner og vårt parti. Arbeiderne på de fremskredne kapitalistiske bedriftene vil lære opp våre arbeidere for oss i de beste produksjonsmetodene. Samtidig som våre arbeidere vil måtte innordne seg under kapitalistiske arbeidsforhold, vil de være underlagt vår arbeidervernlovgivning eller de spesialavtalene som begrenser den, uten at de skal være redde for å gå derfra om forholdene blir dårlige. Hvis forholdene blir ugunstige, vil arbeiderne gå sin vei. Noen kamerater er redde for at forholdene vil bli gode, andre for at de vil bli dårlige. Vi får se i likhet med våre arbeidere og bønder - og treffe de nødvendige tiltak.

«Når konsesjonærene begynner å arbeide etter at de har fått konsesjonen, vil da RKPs arbeid med å organisere kommunistiske celler blant dem som arbeider på konsesjonsavtalens område kunne foregå åpent eller bare illegalt?»

Her har vi en uriktig forestilling om konsesjonene og konsesjonærene. En konsesjonær er ingen myndighet. Han overtar intet område, men bare retten til å drive økonomisk virksomhet på et område. Alle myndighetsorganer og alle domstoler vil fortsatt høre inn under RSFSR alene.

«Hvis arbeidsløsheten i Amerika forserer revolusjonen, så vil jo vi med konsesjonene gi Amerika en mulighet til å overleve krisen, dvs. utsette revolusjonen.»

Dette argumentet har kamerat Bukharin gjendrevet.

«Hvis det internasjonale borgerskapet får kjennskap til sovjetmaktens taktikk i forbindelse med konsesjonene, hvilken stilling vil da sovjetmakten komme i? Vil ikke dette skade oss?»

Tvert om. Hele Europa har visst om konsesjonene, og det oppstyret det har vakt der, viser at borgerskapet er engstelig. En kan merke at det er redd for å komme for seint. Alle kapitalister som ikke vil risikere å tape forbindelsene med Russland, har allerede begynt å merke at de henger etter og at mer initiativrike ligger foran. Og vi utnytter motsetningene mellom kapitalistene.

«Foreligger det planer eller prosjekter om konsesjon for store industribedrifter i Moskva og i sentrum overhodet? Det snakkes for eksempel om tre slike konsesjoner: i Moskva, Jaroslavl og Ljubertsi.»

Jeg kjenner ikke noe til slike konsesjoner. I Ljubertsi finnes det en amerikansk fabrikk som ikke er nasjonalisert og aldri har vært det, men det er ikke gitt noen konsesjoner. Den eneste konsesjon i sentrum som kameratene i Det høyeste sovjet for folkehusholdningen har snakket om som en mulighet, er en konsesjon til de tyske kjemikerne for å utvikle fargeindustrien og gi dem en av fabrikkene i leie. Alle i Folkekommisærenes Råd har uttalt at dette er mulig, men samtalene har hittil ikke hatt noen praktisk betydning.

Tyskland ligger så mye lenger framme enn vårt land at selv de fremskredne landene opplevde vansker under den imperialistiske krigen da den tyske kjemiske industrien sluttet å levere dem sine produkter. Og vi må være rede til å gi de tyske kjemikerne en høyere betaling for å utvikle den kjemiske industrien. Dette er den beste måten å lære på: å leie ut en av fabrikkene til tyskerne på konsesjon. Ingen skoler eller forelesninger hjelper så godt som praktisk arbeid på en fabrikk, hvor en kan lære opp arbeiderne i løpet av et halvt år og siden få dem til å bygge opp en annen og liknende fabrikk ved siden av. Det er latterlig å tro at tyskerne med deres internasjonale stilling skal kunne gjøre oss noe. I Folkekommisærenes Råd har det ikke vært noen uoverensstemmelser, prinsipielt kan det tillates. Dessverre har dette spørsmålet ikke fått noen praktisk løsning. Jeg bør understreke at vi snakker veldig mye om konsesjoner, men foreløpig ikke har klart å gi en eneste konsesjon. Vi vil regne det som et stort resultat når vi kan gi i hvert fall en eneste konsesjon, når dere kan se de konkrete betingelsene for konsesjonene.

Videre:

«Hvilke land kan en gi konsesjoner til? Kan de gis til Polen?»

Vi mener alle kan få konsesjoner, deriblant også Polen.

«Vil ikke kapitalistene kunne utnytte konsesjonene til å avverge kriser hos seg selv og dermed utsette den sosiale revolusjonen?»

Hvis kapitalistene hadde kunnet avverge kriser hos seg selv, ville kapitalismen ha vart evig. De er utvilsomt blinde brikker i mekanismen, noe den imperialistiske krigen har vist. Hver måned som går, viser at kapitalismens krise forsterkes,

«Konsesjonærene vil kunne gi sine arbeidere bedre vilkår for å så splid blant arbeiderne.»

Det er ikke mulig å skape en dypere splid blant våre med dette, til det er vi blitt for sterke.

«Vil det bli organisert faglige celler på konsesjonærenes territorium?»

Konsesjonærene vil stå for den økonomiske utnyttelsen, men myndighetene og lovene vil fortsatt være utelukkende sovjetiske.

«Er det ikke mulig å sette betingelser som gir oss garanti mot faren for at det sovjetiske stats-systemet vil bli forvrengt og en kapitalistisk ordning vil bli innført?»

Slike betingelser har vi i lovene for RSFSR. Hvis kontraagenten bryter dem, har vi rett til å si opp avtalen.

«Hva går det foreløpige utkastet til avtale med de amerikanske imperialistene om konsesjon på Kamtsjatka ut på?»

Jeg har sagt at konsesjonsperioden er på 50-60 år. Vi får en del av produktene, de får rett til å opprette en militær- og marine-base i en bukt ikke langt fra oljekilden.

«De sier at det har større betydning å gi konsesjoner til kapitalistene i de undertrykte landene, som Tyskland, enn til andre land. Men hva mener De om at kapitalistene i de undertrykte landene, når de får konsesjon, vil kunne heve landets økonomiske stilling, noe som vil kunne utsette revolusjonen der?»

Fra et revolusjonært synspunkt utgjør Sovjet-Russlands kamp mot de øvrige, de kapitalistiske landene, krumtappen i den internasjonale situasjonen. Hovedsaken er å styrke Sovjet-Russland og gjøre det ubeseirelig, og dette har sammenheng med de undertrykte og koloniale landenes kamp.

«Hvilken rolle spiller den turkestanske bomullen i konsesjonene?»

Det har hittil ikke vært tale om levering av turkestansk bomull, dette spørsmålet har ikke vært drøftet.

«Vil det bli gitt konsesjon til gjenreisning av industribedrifter og vil jernbaner bli overlatt med konsesjon?»

Det er utelukket, jernbanene utgjør en helhetlig, udelelig bedrift.

«Har det vært reist spørsmål om å gi konsesjoner for slaktehus?»

«I de lokale protestene mot konsesjonene er det ikke de sunne stemningene som er kommet til uttrykk, men de patriotiske følelsene hos det sterke småborgerlige laget på landet og småborgerskapet i byene.»

Patriotismen hos en person som heller vil sulte i tre år enn å overlate Russland til utlendingene, er en ekte patriotisme, og vi ville ikke ha klart oss i tre år uten den. Uten denne patriotismen ville vi ikke ha kunnet forsvare sovjetrepublikken, tilintetgjøre privateiendommen og ilegge 300 millioner pund matvarer i skatt, som vi gjør nå. Dette er den beste revolusjonære patriotismen. Men det er ikke sant at kulakkene heller vil sulte i tre år enn å slippe til utenlandske kapitalister som kulakkene vil kunne ha fordeler av. Det er ikke kulakkene det er tale om, men om de mellomstore partiløse bøndene.

Er det ikke grunn til å frykte at det i forbindelse med den antatt forestående krigen mellom Amerika og Japan er mulig at Japan vil foreta et alvorlig angrep på vårt Sovjet-Russland? Hvordan skal en da forholde seg? Skal vi forsvare oss mot Japan i forbund med det imperialistiske Amerika og benytte dets hjelp som reell kraft?»

Selvsagt vil vi det, og vi har gang på gang sagt at det ikke er prinsipielt utillatelig å inngå et forbund med en imperialisme mot en annen hvis målet er å styrke den sosialistiske republikken. Det ville nå være langt vanskeligere for Japan å angripe Sovjet-Russland enn det var for ett år siden.

«Forklar Ententens politikk overfor Tyrkia og forholdene oss imellom.»

Det ville selvsagt ikke være det rette stedet å snakke om dette spørsmålet i den offisielle beretningen, ettersom det er et meget komplisert forhold det dreier seg om. Alt avhenger av det innfløkte kreftenes spill i det borgerlige Grusia, som står på randen av en katastrofe. De kamerater som er interessert i dette spørsmålet, vil sikkert ha stort utbytte av å lytte til innlegget fra kamerat Mesjerjakov, «Pravda» s redaktør, som er vendt tilbake fra Grusia, hvor han oppholdt seg i noen uker, hvis det ikke var måneder, og samlet et meget interessant materiale om det mensjevikiske kongedømmet. Grusia står på randen av en katastrofe. Det tyrkiske angrepet var tenkt å ramme oss. Ententen har gravd en grav for oss og falt selv i den, for vi har fått Sovjet-Armenia.

Det er kadettene, oktobristene og nasjonalistene som sitter med makten i Tyrkia, og de er rede til å selge oss til Ententen. Men det er meget vanskelig å gjøre, fordi det tyrkiske folket er opprørt over den vanvittige undertrykkelsen fra Ententens side, og sympatien med SovjetRussland vokser etter hvert som vi øker vår hjelp til den uavhengige aserbaidsjanske republikken i dens kamp for en virkelig frigjøring av de muhammedanske bøndene som har jaget bort godseierne, men er redde for å ta jorda og som om en tid ikke lenger vil være redde; når de tar over jorda, vil heller ikke den tyrkiske godseieren kunne bli sittende lenge.

Vi selv har vært og vil fortsette å være overordentlig fredsvennlige i Kaukasus, og vi kan informere våre kaukasiske kamerater om at vi ikke vil tillate den minste uforsiktighet som kan trekke oss inn i en krig. Vår fredspolitikk har hittil vært så vellykket at Ententen er blitt nervøs og setter i verk skarpe forholdsregler mot oss, men de rammer bare dem selv.

«Hva vil skje videre i Grusia?»

Det spørres bm det har vært på tale andre konsesjoner enn Kamtsjatka. Vi har ikke diskutert andre konsesjoner med Vanderlip.

Så om utdeling av materiale. Det kan ikke deles ut, for det første fordi trykkeriene er opptatte, og for det andre fordi vi ikke ønsker at en skal få tak i dette materialet i utlandet, hvor det er folk som ønsker å velte tiltaket vårt. Og foreløpig har vi ikke nådd fram til en eneste konsesjon, vi har ikke en eneste avtale, og vi må først få en avtale før vi kan begynne å snakke om farer. Foreløpig har vi intet og opptrer halv-legalt.

«Hva vil skje med konsesjonene og med det arbeidet og de anlegg som konsesjonærene utfører hvis a) de bryter RSFSRs lover, b) det bryter ut krig med den stat, hvis representant er konsesjonær, og c) med andre stater?»

I tilfelle brudd på avtalen vil konsesjonærene bli stilt for en domstol i samsvar med lovene for RSFSR. I tilfelle krig brytes konsesjonsavtalen og eiendommen stilles til rådighet for RSFSR på militært vis.

«Det russiske borgerskapet som har flyktet utenlands, vil kunne ta del i utnyttelsen av konsesjonene med sin kapital. Kan det ikke skje at de gamle eierne vil komme til å drive under dekke av et utenlandsk firma?»

Hvis en tidligere bedriftseier kommer til å reise under den utenlandske kapitalens firma gjennom skogene i de nordlige delene av det europeiske Russland, utgjør ikke det noen fare. Vi har mange gamle bedriftseiere som befinner seg i Moskvas sentrum. Det er tusen ganger mindre grunn til å. frykte dette, ettersom vi vil få en liste over alle utlendinger som kommer, enn de bedriftseierne som er i virksomhet på våre bedrifter og som det dessverre ennå ikke holdes oppsyn med.

«De har påvist og framhevet konsesjonenes politiske betydning. Og det er forståelig. Men det som i første rekke foruroliger provinsen, er følgende: med konsesjonene følger handelsforbindelser. Hvilke trusler og farer innebærer dette for republikken i form av ødeleggelse og undergraving av sovjetsystemet innenfra (muligens økt spekulasjon osv.) og hvordan kan en sikre seg mot dette?»

Jeg har allerede vært inne på dette. Spekulasjonen har vært en stor trusel mot oss i former som «Sukharevka>,62 som vi har ført en stadig kamp mot. Vi forstår selvsagt at det fortsatt forekommer spekulasjon selv etter at «Sukharevka> ble stengt, og at det forekommer overalt hvor det finnes småeiere, og slike eiere har vi titalls millioner av. Her truer en virkelig fare, og ikke fra storkapitalen som hos oss vil stå under spesielt oppsyn fra alle kanter. En må heller ikke glemme at vi vil få en avtale som vi alltid kan annulere, og det eneste som da kan hende oss, er at vi i verste fall må betale en konvensjonalbot.

«Hvordan forholder det seg med tsarens gjeld, vil Ententen gå med på noen form for avtale uten at gjelden betales?»

England har allerede gått med på ikke å kreve oss for gjelden, siden vi har foreslått et utkast til en handelsavtale. Vi har nå begynt å inngå handelskontrakter i samsvar med dette utkastet, og ifølge det er vi ikke forpliktet til å betale gjelden. Jeg sier at England har gått med på dette, mens Frankrike ikke er villig. Og vi forteller Frankrike at vi ikke er uvillige i prinsippet. Vi skal snakke om det nøyaktige omfanget av betalingene på en konferanse, der vi har tenkt å si at de også er ansvarlige for alle skadene de har påført oss med sin innblanding. En spesial-kommisjon er i arbeid med dette spørsmålet, og den har foreløpig beregnet at gjelden løper opp i en sum på 10 milliarder gullrubler.

Trykt første gang i 1963 i tidsskriftet «Kommunist" ni. 6