Brev til de østerrikske kommunistene


    Østerrikes Kommunistiske Parti har vedtatt å boikotte valgene til det borgerlig-demokratiske parlamentet. Den kommunistiske internasjonales 2. kongress, som nettopp er avsluttet, har vedtatt at den eneste riktige taktikken er at kommunistene deltar i valgene til de borgerlige parlamentene og deltar i disse parlamentene.

    På grunnlag av informasjonene fra delegatene for det østerrikske kommunistiske partiet er jeg sikker på at det vil stille et vedtak fra Den kommunistiske internasjonale høyere enn et vedtak fra ett av partiene. Det kan også neppe være tvil om at de østerrikske sosialdemokratene, disse forræderne mot sosialismen, som har gått over til borgerskapets side, vil være skadefro over vedtaket fra Den kommunistiske internasjonale, som går imot det østerrikske kommunistiske partiets vedtak om boikott. Men de bevisste arbeiderne vil selvsagt ikke legge noen vekt på skadefryden hos slike herrer som de østerrikske sosialdemokratene, kampfellene til Scheideman og Noske, Albert Tomas og Gompers. Renner-folkenes lakei-tjeneste for borgerskapet har vært tilstrekkelig avslørende, og i alle land vokser stadig arbeidernes raseri mot heltene i Den 2. eller gule internasjonale både i omfang og dybde.

    I det borgerlige parlamentet og på alle felter av sitt «arbeid», like til deres egen presse, oppfører de østerrikske sosialdemokratene seg som småborgerlige demokrater som bare er i stand til å vakle karakterløst, samtidig som faktisk er helt avhengige avkapitalistklassen. Vi kommunister går inn i det borgerlige parlamentet for å benytte denne tribunen i en tvers igjennom råtten kapitalistisk institusjon, der en bedrar arbeiderne og det arbeidende folk, til å avsløre bedraget.

    Et av de østerrikske kommunistenes argumenter mot deltakelsen i det borgerlige parlamentet fortjener en mer inngående vurdering. Det er følgende argument:
    «For kommunistene har parlamentet bare betydning som en agitasjonstribune. I Østerrike har vi de arbeiderdeputertes råd som agitasjonstribune. Vi gir derfor avkall på å ta del i valgene til det borgerlige parlament. I Tyskland finnes det ikke noe arbeiderdeputertes råd som en kunne ta alvorlig. De tyske kommunistene har derfor en annen taktikk».
    jeg mener dette er et uholdbart argument. Så lenge vi ennå ikke er i stand til å jage det borgerlige parlamentet fra hverandre, bør vi motarbeide det både utenfra og innenfra. Så lenge et noenlunde betydelig antall av det arbeidende folk - ikke bare proletarer, men også halvproletarer og småbønder - ennå har tillit til det borgerligdemokratiske redskapet borgerskapet bruker til å bedra arbeiderne, bør vi avsløre bedraget nettopp fra denne tribunen, som de tilbakeliggende lagene av arbeiderne og særlig de ikkeproletariske arbeidende massene regner som den viktigste og mest autoritative.

    Så lenge vi kommunister ikke er i stand til å overta statsmakten og gjennomføre valg for det arbeidende folk vil deres egne sovjeter rettet mot borgerskapet, så lenge borgerskapet ennå sitter med statsmakten og maner de forskjellige klassene av befolkningen til valg, er vi forpliktet til å ta del i valgene for å kunne agitere blant hele det arbeidende folk og ikke bare blant proletarene. Så lenge en i det borgerlige parlamentet bedrar arbeiderne og bruker fraser om «demokrati» for å dekke over finanssvindel og all slags korrupsjon (det er intet sted hvor borgerskapet i den grad anvender bestikkelser av særlig «utsøkt» slag overfor forfattere, deputerte, advokater osv. som i det borgerlige parlamentet) - så lenge er vi, kommunistene, forpliktet til urokkelig å avsløre dette bedraget nettopp i denne institusjonen som angivelig er et uttrykk for folkeviljen, men i ' virkeligheten dekker over hvordan de rike bedrar folket, vi må avsløre ethvert og alle slags tilfelle av Renner & Co's overgang til kapitalistenes side mot arbeiderne. Forholdet mellom de borgerlige partiene og fraksjonene kommer stadig oftere til uttrykk nettopp i parlamentet og avspeiler forholdet mellom alle klassene i det borgerlige samfunnet. Vi kommunister må derfor fortelle folket sannheten om klassenes forhold til partiene, om godseiernes forhold til dagleierne, de rike bøndenes forhold til fattigbøndene, storkapitalens forhold til funksjonærene og småhåndverkerne osv., nettopp i det borgerlige parlamentet, nettopp innenfra.

    Alt dette må proletariatet vite for å lære å forstå alle kapitalens gemene og raffinerte skurkestreker, for å lære seg å påvirke de småborgerlige massene og de ikke-proletariske arbeidende massene. Uten denne «lærdommen» vil ikke proletariatet kunne klare å løse oppgavene under proletariatets diktatur, for også da vil borgerskapet fra sin nye stilling (stillingen som styrtet klassen) fortsette i andre former, på andre virkefelt, sin politikk med sikte på å føre bøndene bak lyset, bestikke og skremme funksjonærene og dekke sine egennyttige og uredelige hensikter bak fraser om «demokrati».

    Nei, de østerrikske kommunistene vil ikke la seg skremme av at Renner og liknende lakeier for borgerskapet er skadefro. De østerrikske kommunistene vil ikke være redde for å bekjenne seg åpent og likefram til den internasjonale proletariske disiplinen. Vi er stolte over at vi løser de store spørsmålene i arbeidernes kamp for sin frigjøring samtidig som vi underordner - oss det revolusjonære proletariatets disiplin og tar. hensyn til arbeidernes erfaring fra forskjellige land, i det vi tar hensyn til deres kunnskaper og vilje og således gjennomfører i praksis (og ikke bare i ord som Rennerfolkene, Fritz Adler og Otto Bauer) enheten i arbeidernes klassekamp for kommunismen i hele verden.

    15. august 1920. Trykt på tysk 31. august 1920 i «Die Rote Fahne» (Wien) nr. 396 N. Lenin


    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake