For det første, hva er hovedtanken, grunn-idéen, i våre teser? Det er at det går et skille mellom undertrykte og undertrykkende nasjoner. Vi understreker dette skillet - i motsetning til den 2. Internasjonale og det borgerlige demokratiet. Det er særlig viktig for proletariatet og Den kommunistiske internasjonale i imperialismens epoke å konstatere konkrete økonomiske fakta og ikke gå ut fra abstrakte premisser, men ut fra den konkrete virkeligheten når de koloniale og nasjonale spørsmål skal løses.

Det er et karakteristisk trekk ved imperialismen at hele verden, slik vi ser den, nå er delt i et stort antall undertrykte nasjoner og et meget lite antall undertrykker-nasjoner som rår over kolossale rikdommer og en veldig militærmakt. Det overveldende flertall av jordas befolkning, over en milliard, ja etter all sannsynlighet en og en kvart milliard mennesker av hele verdens befolkning på anslagsvis en og tre kvart milliard, altså
om lag 70 prosent, tilhører de undertrykte nasjonene, som enten er direkte avhengige kolonier eller halvkoloniale stater (som for eksempel Persia, Tyrkia og Kina) eller er sterkt avhengige av en stor imperialistisk makt, etter å ha blitt beseiret av dens armé og ha undertegnet fredsavtaler med dem. Dette skillet mellom undertrykte og undertrykkende nasjoner går som en bærende idé gjennom alle tesene, ikke bare gjennom de første som bærer min underskrift og som er trykt tidligere, men også gjennom kamerat Roys teser. Disse siste tesene er vesentlig skrevet med utgangspunkt i situasjonen for India og andre store asiatiske folkeslag som er undertrykt av England, og det er dette som gir dem så veldig betydning for oss.

Hovedtanke nr. 3 i våre teser går ut på at de mellomfolkelige forbindelsene og hele det statlige verdenssystemet under den nåværende verdenssituasjon, etter den imperialistiske krigen, bestemmes av kampen mellom den lille gruppen av imperialistiske nasjoner og sovjetbevegelsen og sovjetstatene med Sovjet-Russland i spissen. Hvis vi mister dette av syne, kan vi ikke stille et eneste nasjonalt eller kolonialt spørsmål riktig, om det så var tale om den fjerneste avkrok av verden. Bare ved å ta utgangspunkt i dette vil de kommunistiske partiene både i de siviliserte såvel som i de tilbakeliggende land kunne stille og løse de politiske spørsmålene riktig.

For det, tredje vil jeg særlig framheve spørsmålet om den borgerligdemokratiske bevegelsen i de tilbakeliggende landene. Nettopp dette spørsmålet har skapt en del uenighet. Vi har diskutert om det vil være prinsipielt og teoretisk riktig å erklære at Den kommunistiske internasjonale og de kommunistiske partiene bør støtte den borgerligdemokratiske bevegelsen i de tilbakeliggende landene eller ikke. Som resultat av denne diskusjonen er vi kommet til den enstemmige løsningen at vi i stedet for å snakke om den «borgerligdemokratiske» bevegelsen bør snakke om den nasjonalrevolusjonære bevegelsen. Det kan ikke herske den minste tvil om at enhver nasjonal bevegelse bare kan være borgerlig-demokratisk, ettersom hovedmassen av befolkningen i de tilbakeliggende landene består av bønder som er representanter for borgerlig-kapitalistiske forhold. Det ville være en utopi å tro at de proletariske partiene, om de i det hele tatt har kunnet oppstå i slike land, vil kunne føre en kommunistisk taktikk og en kommunistisk politikk i disse tilbakeliggende landene uten å ha et spesielt forhold til bondebevegelsen, uten faktisk å støtte den. Men her innvendes det at vi vil viske ut ethvert skille mellom en reformistisk og en revolusjonær bevegelse om vi skal snakke om en borgerlig-demokratisk bevegelse. Men denne forskjellen har i den senere tid kommet helt klart til uttrykk i de tilbakeliggende og koloniale landene, ettersom det imperialistiske borgerskapet av alle krefter forsøker å skape en reformistisk bevegelse også blant de undertrykte folkene. Det har skjedd en viss tilnærming mellom borgerskapet i de utbyttende og i de koloniale landene, slik at borgerskapet i de undertrykte landene svært ofte - kanskje i de fleste tilfellene - nok støtter den nasjonale bevegelsen, men samtidig kjemper mot alle revolusjonære bevegelser og revolusjonære klasser med samtykke fra det imperialistiske borgerskapet, dvs. sammen med det. Dette er blitt ugjendrivelig påvist i kommisjonen, og vi har sett det som det eneste riktige å ta hensyn til denne forskjellen og har nesten over alt erstattet uttrykket «borgerlig-demokratisk» med uttrykket «nasjonal-revolusjonær». Grunnen til at vi har skiftet uttrykk er at vi som kommunister bare bør og vil støtte de borgerlige frigjøringsbevegelsene i de koloniale landene når disse bevegelsene virkelig er revolusjonære, når representantene for dem ikke vil hindre oss i å oppdra og organisere bondebefolkningen og de brede massene av utbyttede i revolusjonær ånd. Men hvis disse betingelsene ikke er til stede, bør kommunistene i disse landene kjempe mot det reformistiske borgerskapet, hvor også heltene fra Den 2. internasjonale hører hjemme.
Det finnes allerede reformistiske partier i de koloniale landene, og representantene for disse partiene kaller seg av og til sosialdemokrater og sosialister. Det nevnte skillet er nå innført i alle tesene og jeg tror at vårt synspunkt på denne måten er blitt formulert langt nøyaktigere.

Videre vil jeg gjerne få komme med en merknad om bondesovjetene. De russiske kommunistenes praktiske arbeid i de koloniene som tidligere tilhørte tsardømmet, som Turkestan og liknende, stilte oss overfor spørsmålet om vi skulle anvende en kommunistisk taktikk og politikk under førkapitalistiske forhold, for det viktigste kjennetegnet på disse landene er at det der ennå hersker førkapitalistiske forhold, og at det derfor ikke engang kan være snakk om en rent proletarisk bevegelse. Det finnes nesten ikke noe industriproletariat i disse landene. Likevel påtok vi oss og måtte vi påta oss rollen som ledere. Vårt arbeid har vist oss at vi i disse landene vil måtte overvinne veldige vansker, men de praktiske resultatene av vårt arbeid har også vist at det på tross av disse vanskene er mulig å vekke en streben etter en selvstendig politisk tenkning og en selvstendig politisk virksomhet blant massene også der hvor det nesten ikke finnes noe proletariat.

Det er et meget interessant og viktig felt av det praktiske arbeidet som 'her åpner seg for oss. Vår felles erfaring på dette området er ennå ikke særlig stor, men vi vil litt etter litt samle stadig mer og mer materiale. Det er hevet over enhver diskusjon at proletariatet i de fremskredne land bør og må hjelpe de tilbakeliggende arbeidende massene og at utviklingen i de tilbakeliggende landene må forlate sitt nåværende studium når det seirende proletariatet i sovjetrepublikkene strekker hånden ut til disse massene og kan gi dem støtte.

Det har vært en temmelig livlig debatt i kommisjonen om dette spørsmålet, ikke bare i forbindelse med de tesene som er kommet fra min hånd, men enda mer i forbindelse med kamerat Roys teser som han vil forsvare her og som er blitt enstemmig vedtatt med noen endringer.

Spørsmålet ble stilt på følgende vis: kan vi godta den påstand at det kapitalistiske utviklingsstadiet for økonomien er uunngåelig også for de tilbakeliggende folkene som nå frigjør seg og blant hvilke en nå, etter krigen, kan merke en bevegelse på framstegets vei. Vi har svart nei på dette spørsmålet. Hvis det seirende revolusjonære proletariatet driver en systematisk propaganda blant dem og sovjetregjeringen yter dem hjelp med alle midler den har til rådighet, vil det være uriktig å anta at det kapitalistiske utviklingsstadiet er uunngåelig for de tilbakeliggende folkeslagene. I alle koloniale og tilbakeliggende land må vi ikke bare skape selvstendige kampkadre og partiorganisasjoner, ikke bare føre en øyeblikkelig propaganda for å organisere bonde-sovjeter og arbeide for å tilpasse dem de førkapitalistiske forholdene, men Den kommunistiske internasjonalen bør også vedta og teoretisk begrunne den tese at de tilbakeliggende landene, med hjelp fra proletariatet i de fremskredne landene, kan gå over til sovjetsystemet og etter visse utviklingstrinn til kommunismen, uten å gå gjennom det kapitalistiske utviklingsstadiet.

Det er ikke mulig å si på forhånd hvilke midler som er nødvendige for dette. Det er den praktiske erfaring som vil fortelle oss det. Men det er slått fast at tanken om sovjeter står alle de arbeidende massene blant de mest tilbakeliggende folkene nær, og at disse organisasjonene, sovjetene, må tilpasse forholdene i det førkapitalistiske samfunnssystemet og at det kommunistiske partiets arbeid i denne retning må ta til øyeblikkelig over hele verden.

Jeg ville også gjerne få framheve betydningen av de kommunistiske partienes revolusjonære arbeid ikke bare i deres egne land, men også i de koloniale landene, og i sær blant troppene som de utbyttende nasjonene bruker til å holde folkene i koloniene nede.

Kamerat Quelch fra det britiske sosialistiske partiet talte om dette i vår kommisjon. Han sa at den vanlige engelske arbeider regner det for forræderi å hjelpe de slavebundne folkene i deres oppstand mot det engelske herredømmet. Det er riktig at det sjåvinistisk innstilte arbeideraristokratiet i England, og Amerika utgjør en meget stor fare for sosialismen og er den sterkeste støtten for Den 2. internasjonale, at vi her står overfor et meget stort forræderi fra lederne og arbeiderne som tilhører denne borgerlige 2. internasjonale. Også innen Den 2. internasjonale har en diskutert det koloniale spørsmål. Basel-manifestet57 forteller dette helt tydelig. Den 2. internasjonales partier lovet å opptre på revolusjonært vis, men vi ser ikke noe virkelig revolusjonært arbeid fra partiene i Den 2. internasjonale eller noen hjelp til de utbyttede og avhengige folkene i deres oppstand mot undertrykkernasjonene, og jeg vil anta heller ikke fra flertallet av de partiene som har gått ut av Den 2. internasjonale og nå ønsker å gå inn i Den 3. internasjonale. Vi må uttale oss om dette så det virkelig høres og ikke kan tilbakevises. Vi vil se om det vil bli gjort forsøk på å tilbakevise dette.

Alle disse vurderingene har også ligget til grunn for våre resolusjoner, som utvilsomt er alt for lange, men jeg tror at de likevel vil bli til nytte og vil bidra til å utvikle og organisere et virkelig revolusjonært arbeid i de nasjonale og koloniale spørsmålene, og det er vår hovedoppgave.