2. Det kommunistiske parti, som den bevisste talsmann for proletariatets kamp for å avkaste borgerskapets åk, må i samsvar med sin hovedoppgave, å bekjenne det borgerlige demokrati og avsløre dets løgnaktighet og hykleri, behandle også det nasjonale spørsmål slik at det ikke gjør abstrakte og formelle prinsipper til det sentrale, men for det første foretar en nøyaktig vurdering av den konkrete historiske og særlig da den økonomiske situasjon; for det annet slik at det trekker en tydelig skillelinje mellom de undertrykte klassers, de arbeidende og utbyttede!~ interesser, og det allmenne begrep folkeinteresser overhodet, et begrep som betegner den herskende klasses interesser; for det tredje like nøye skjelner mellom undertrykte, avhengige, ikke-likeberettigede nasjoner og undertrykkernasjoner, utbytternasjoner med alle rettigheter - i motsetning til den borgerlig-demokratiske løgn som utvisker den kjensgjerning som er karakteristisk for finanskapitalens og imperialismens epoke, nemlig at et lite mindretall av rike, førende kapitalistiske land legger det over veldende flertall av jordas befolkning finansielle slavelenker.

3.Den imperialistiske krig 1914-18 har særlig tydelig vist alle nasjoner og undertrykte klasser i verden hvor løgnaktige de borgerligdemokratiske frasene er, idet praksis har vist at de meget omtalte «vestlige demokratiers» Versaillestraktat er en enda mer brutal og nederdrektig voldshandling mot de svake nasjoner enn de tyske junkeres og keiserens Brest-Litovsk-traktat. Folkeforbundet og Ententens hele etterkrigspolitikk demonstrerer denne sannheten enda klarere og krassere, og dette skjerper overalt den revolusjonære kampen som føres både av proletariatet i de fremskredne land og av de arbeidende masser i de koloniale og avhengige land, og fremskynder et sammenbrudd av de småborgerlig-nasjonale illusjoner om at nasjonene under kapitalismen kan leve sammen i fred og likhet.

4. Av de nevnte grunnsetninger framgår det at Kominterns hele politikk i det internasjonale og koloniale spørsmål må bygge på en tilnærming mellom proletarene og de arbeidende masser i alle nasjoner og land til felles revolusjonær kamp for å styrte godseierne og borgerskapet. For bare en slik gjensidig tilnærming garanterer seier over kapitalismen, hvilket er forutsetningen for å kunne avskaffe den nasjonale undertrykkelsen og mangelen på nasjonal likeberettigelse.

5. Den politiske verdenssituasjonen har nå satt proletariatets diktatur på dagsordenen, og alt som skjer i verdenspolitikken konsentrerer seg nødvendigvis om det ene sentrale punkt, verdensborgerskapets kamp mot den russiske sovjetrepublikken, som uunngåelig blir det samlende punkt såvel for sovjetbevegelsene blant fremskredne arbeidere i alle land som for alle nasjonale frihetsbevegelser i koloniene og de undertrykte folkeslag, som av bitter erfaring lærer å innse at det ikke finnes noen i koloniale og annen redning for dem enn sovjetmaktens seier over verdensimperialismen.

6. Følgelig kan en i denne tiden ikke nøye seg med bare å anerkjenne eller forkynne en tilnærming mellom arbeidsfolket i de forskjellige nasjoner, men en må føre en politikk som virkeliggjør det mest intime forbund mellom alle nasjonale frihetsbevegelser og SovjetRussland, slik at fonnene for et slikt forbund fastlegges i samsvar med det utviklingstrinn som er nådd av den kommunistiske bevegelse blant de enkelte lands proletariat eller den borgerlig-deinokratiske - frihetsbevegelse blant arbeiderne og bøndene i de tilbakeliggende nasjonaliteter.

7. Føderasjon er en overgangsform til fullstendig enhet mellom arbeidsfolket i de forskjellige nasjoner. Føderasjonen har alt vist seg formålstjenlig i praksis, både i forholdet mellom RSFSR og de andre sovjetrepublikkene (tidligere den ungarske, finske, latviske, nå den aserbaidsjanske, den ukrainske) og innenfor RSFSR i forholdet til de nasjonaliteter som før verken eksisterte som stat eller hadde autonomi (f. eks. de basjkiriske og tatariske autonome republikker i RSHR, som ble grunnlagt i 1919 og 1920).

8. 1 så måte er det Kominterns oppgave å videreutvikle og å studere og kontrollere de erfaringer som blir gjort med disse nye føderasjonene, som oppstår på basis av sovjetsystemet og sovjetbevegelsen. Når en anerkjenner føderasjonen som en overgang til fullstendig enhet, må en gå inn for et mer og mer intimt føderativt forbund, i erkjennelse av, for det første at det er umulig å bevare sovjetrepublikkenes eksistens, omgitt som de er av hele verdens langt sterkere imperialistmakter, med mindre det består et intimt forbund mellom sovjetrepublikkene. For det annet at et intimt økonomisk forbund mellom sovjetrepublikkene er nødvendig for å kunne gjenreise de produktivkrefter imperialismen har ødelagt, trygge arbeidsfolkets velferd. For det tredje at det består en tendens til å opprette en enhetlig verdensøkonomi som reguleres av alle nasjoners proletariat etter en felles plan, en tendens som gjør seg ganske klart gjeldende allerede under kapitalismen, og som ubetinget må utvikles videre og bringes til fullendelse under sosialismen.

9. Når det gjelder de innenrikske forhold, så kan Kominterns nasjonale politikk ikke innskrenke seg til naken, formell, deklarativ og praktisk helt uforpliktende anerkjennelse av nasjonenes likeberettigelse, hvilket de borgerlige demokrater innskrenker seg til, uansett om de åpent kaller seg borgerlige demokrater eller om de gjemmer seg bak navnet sosialister, slik som sosialistene i Den 2. internasjonale.

10. Å anerkjenne internasjonalismen i ord - og i praksis, i all propaganda, agitasjon og praktisk arbeid å forfalske den med spissborgerlig nasjonalisme og pasifisme, er en helt alminnelig foreteelse ikke bare blant Den 2. internasjonales partier, men også blant dem som er gått ut av denne internasjonalen, ja ofte til og med blant dem som nå kaller seg kommunistiske. Kampen mot dette onde, mot de mest inngrodde, småborgerlig-internasjonale fordommer, rykker mer i forgrunnen jo mer aktuelt det blir å forvandle proletariatets diktatur fra et nasjonalt diktatur (dvs. som bare består i et enkelt land og ikke kan bestemme verdenspolitikken) til et internasjonalt (dvs.
proletariatets diktatur i det minste i flere fremskredne land, slik at det kan øve avgjørende innflytelse på hele verdenspolitikken). Den småborgerlige nasjonalisme er anerkjennelse av nasjonens like rett og intet mer, og (helt bortsett fra den rent formelle karakter som en slik anerkjennelse har) rører således ikke ved den nasjonale egoisme, mens den proletariske internasjonalisme for det første krever at de interesser som knytter seg til den proletariske kamp i et enkelt land, skal underordnes de interesser som knytter seg til den proletariske kampen i verdensmålestokk; for det annet krever den at den nasjonen som har greidd å seire over borgerskapet, skal ha evne og vilje til å bringe de største nasjonale ofre for å styrte den internasjonale kapital.
I de allerede fullstendig kapitalistiske stater, der det fins arbeiderpartier som virkelig er proletariatets fortropp, er følgelig kampen mot de opportunistiske og spissborgerlig-pasifistiske forvanskninger av internasjonalismens begrep og politikk den første og viktigste oppgave.

11. Når det gjelder de mer tilbakeliggende stater og og nasjoner, der føydale eller patriarkalske og bondepatriarkalske forhold er framherskende, må en særlig være oppmerksom på:
for det første nødvendigheten av at alle kommunistiske partier yter hjelp til den borgerlig-demokratiske frihetsbevegelse i disse landene; plikten til å yte den mest aktive hjelp hviler i første rekke på arbeiderne i det landet som den tilbakeliggende nasjon står i kolonialt eller finansielt avhengighetsforhold til;
for det annet nødvendigheten av å bekjempe geistligheten og andre reaksjonære og middelalderlige elementer som har innflytelse i de tilbakeliggende land;
for det tredje nødvendigheten av å bekjempe panislamismen og liknende strømninger, som forsøker å kombinere frihetsbevegelsen mot den européiske og amerikanske imperialisme med en styrkelse av khanenes, godseiernes, mullahenes og liknende herskapers stilling;
for det fjerde nødvendigheten av å yte særskilt støtte til bondebevegelsen i de tilbakeliggende land mot godseierne, mot storgrunneiendommen, mot alle slags utslag og levninger av føydalismen, en må ta sikte på å gi bondebevegelsen en så revolusjonær karakter som mulig og etablere det mest intime forbund mellom Vest-Europas kommunistiske proletariat og den revolusjonære bondebevegelse i Østen, i koloniene, i de tilbakeliggende land i det hele tatt;
for det femte nødvendigheten av en energisk kamp mot forsøkene på å gi de borgerlig-demokratiske frihetsstrømninger i de tilbakeliggende land et kommunistisk skjær. Den kommunistiske internasjonale bør bare støtte de borgerlig-demokratiske nasjonale bevegelser i koloniene og de tilbakeliggende land på den betingelse at elementene til de framtidige proletariske partier, partier som er kommunistiske ikke bare i navnet, i alle tilbakeliggende land samles og oppdras i bevisstheten om deres særlige oppgaver, å bekjempe de borgerlig-demokratiske bevegelser innenfor deres egen nasjon. Den kommunistiske internasjonale bør inngå et midlertidig forbund med det borgerlige demokrati i koloniene og de tilbakeliggende land, men de må ikke la seg oppsluke av det og må ubetinget bevare den proletariske bevegelses selvstendighet, selv i dens spedeste form;
for det sjette nødvendigheten av at det ustanselig forklares og avsløres for de bredeste arbeidende masser i alle land, særlig de tilbakeliggende, hvilket bedrag de imperialistiske makter systematisk begår når de oppretter stater som formelt er politisk uavhengige, men som er helt avhengige av dem økonomisk, finansielt og militært; i den nåværende internasjonale situasjon er det ingen annen redning for de avhengige og svake nasjoner enn et forbund av sovjetrepublikker.

12. Imperialistmaktenes århundrelange undertrykkelse av de koloniale og svake folkeslag har ikke bare etterlatt forbitrelse blant de arbeidende masser i de undertrykte land til undertrykkernasjonene i det hele tatt, også til disse nasjoners proletariat. Denne fullt ut berettigede mistro kunne ikke annet enn styrkes ved det skammelige forræderi som flertallet av de offisielle førere for dette proletariat begikk mot sosialismen i årene 1914-1919, da de på sosialsjåvinistisk vis brukte «fedrelandsforsvaret» til å dekke over at forsvaret gjaldt «deres» borgerskaps «rett» til å undertrykke koloniene og utplyndre de finansielt avhengige land. På den annen side, jo mer tilbakeliggende et land er, dess sterkere preget er det av småproduksjon i jordbruket, av patriarkalske forhold og ramnekroksmentalitet, noe som uunngåelig gjør de mest inngrodde småborgerlige fordommer, nemlig den nasjonale egoisme og nasjonale innskrenkethet, særlig sterke og seiglivede. Da disse fordommene først kan forsvinne etter at imperialismen og kapitalismen er forsvunnet i de fremskredne land, og etter at hele grunnlaget for de tilbakeliggende lands økonomi har gjennomgått en radikal forandring, kan disse fordommene bare dø bort meget langsomt. Derfor er det en plikt for det bevisste kommunistiske proletariat i alle land å vise særlig oppmerksomhet når det gjelder de overleverte nasjonale fordommer i ' de land og nasjonaliteter som har vært lengst undertrykt, og det er også påkrevd å gjøre visse innrømmelser for å oppnå en hurtigere overvinnelse av denne mistroen og disse fordommene. Uten en frivillig innsats for forbund og enhet fra proletariatet og dernest fra de arbeidende masser i alle land og nasjoner kan seieren over kapitalismen ikke fullføres.