«Kommunismen»

«Den kommunistiske internasjonales tidsskrift for
landene i Sørøst-Europa»
(Utgis på tysk), Wien.
Heftene fra nr. 1-2 av
1.februar 1920 til nr. 18 av 8. mai 1920

    Et utmerket tidsskrift som utkommer i Wien med nevnte tittel, bringer en mengde svært interessant materiale om den kommunistiske bevegelsens vekst i Østerrike, Polen og andre land, foruten en oversikt over hendingene i den internasjonale bevegelsen og artikler om Ungarn, Tyskland, om felles oppgaver og taktikk osv. En kan ikke la være å påpeke en mangel som straks springer en i øynene selv ved et hurtig gjennomsyn. jeg tenker på de umiskjennelige utslagene av «kommunismens barnesykdom - radikalismen» som tidsskriftet lider under og som jeg har behandlet i en liten brosjyre som nylig kom ut i Petrograd.

    jeg vil gjerne straks få påpeke tre utslag av denne sykdommen i det utmerkede tidsskriftet «Kommunismen». I nr. 6 (3. mars 1920) bringes en artikkel av kamerat G. L.:** «Til spørsmålet om parlamentarismen», som redaksjonen betegner som et diskusjonsinnlegg og som kamerat B. K., forfatteren av artikkelen «Til spørsmålet om gjennomføringen av boikott av parlamentet» (nr. 18 av 8. mai 1920, (heldigvis) distanser& seg fra, dvs. erklærer seg uenig i.

    G. L.'s artikkel er meget radikalistisk og meget dårlig. Marxismen i den går bare på ordbruket; forskjellen mellom «forsvars»- og «angreps»-taktikk er konstruert; den inneholder ingen konkret analyse av nøyaktig fram stilt historiske situasjoner; den tar ikke hensyn til det aller vesentligste (at det er nødvendig å erobre og lære a erobre alle felter av arbeidet og alle institusjoner borgerskapet bruker til å utøve sin innflytelse over massene osv.).

    I sin artikkel «Hendingene i Tyskland» (nr. 14 av 17. april 1920) kritiserer kamerat B. K.* erklæringen fra sentralkomitéen i Tysklands Kommunistiske Parti av 21. mars 1920, en erklæring som også jeg kritiserer i min brosjyre. Men vår kritikk er radikalt forskjellig i sin karakter. Kamerat B. K. kritiserer den på grunnlag av sitater fra Marx hvor han behandler situasjoner som ikke likner den foreliggende, han forkaster fullstendig den taktikk sentralkomitéen i Tysklands Kommunistiske Parti følger og går helt utenom det vesentlige. Han omgår det som er selve kjernen i marxismen, det som er dens levende sjel: den konkrete analysen av den konkrete situasjon. Når flertallet av arbeiderne i byene har har forlatt Scheidemann-folkene og kautskyanerne og fortsetter å forlate høyrefløyen til fordel for venstrefløyen innenfor det kautskianske partiet (som er «uavhengig» av en riktig revolusjonær taktikk)

    dvs. faktisk går over til kommunismen, når situasjonen er slik, kan det da være tillatelig å neglisjere den oppgave å registrere overgangs- og kompromisstiltak overfor slike arbeidere? Kan det være tillatelig å neglisjere eller fortie erfaringen fra bolsjevikene, som i april og mai 1917 nettopp førte en politikk som i sitt vesen var en kompromiss-politikk, da de erklærte at det ikke var mulig simpelthen å styrte den provisoriske regjeringen (til Lvov, Miljukov, Kerenskij osv.), fordi arbeiderne i sovjetene ennå støttet dem, men at en først måtte få flertallet av disse arbeiderne eller i hvert fall en betydelig del av dem til å endre syn?

    Etter min oppfatning er det utillatelig.

    Og endelig avdekker den ovennevnte artikkelen av kamerat B. K. i «Kommunist» nr. 18 overordentlig klart, anskuelig og tydelig hans feil, som er hans sympati for en taktikk som går ut på boikott av parlamentet i våre -dagers Europa. For samtidig som artikkelforfatteren tar avstand fra «den syndikalistiske boikotten» og den «passive boikotten», har han oppfunnet en «aktiv» boikott (å hvor «radikalt»!... ) og viser dermed forbausende klart hvor dypt han feiler i sin vurdering.

    «Den aktive boikotten betyr at det kommunistiske partiet ikke begrenser seg til en parole om å unnlate å delta i valgene, men driver en like omfattende revolusjonær agitasjon for boikotten som om det hadde deltatt i valget og som om dens agitasjon og aksjon (arbeid, virksomhet, handling, kamp) hadde tatt sikte på å vinne et størst mulig antall arbeiderstemmer,» skriver forfatteren (s. 552).

    Dette er en perle. Bedre enn noen kritikk vil dette ta knekken på antiparlamentarikerne. Å klekke ut en «aktiv» boikott, «som om» vi tok del i valgene!! Massen av uopplyste og halvopplyste arbeidere og bønder deltar for alvor i valgene, fordi de ennå tror på de borgerligdemokratiske fordommene, fordi de ennå er fanger av disse fordommene. Men i stedet for å hjelpe disse uopplyste (om enn «meget kultiverte») småborgerne til å bli kvitt disse fordommene gjennom personlig erfaring, skal vi ta avstand fra deltakelse i parlamentet, skal vi pusle med et taktisk påfunn, som ikke har et fnugg av vanlig borgerlig gemenhet.

    Bravo, bravo, kamerat B. KA Med ditt forsvar av antiparlamentarismen vil du hurtigere bidra til å ta knekken på denne dumheten enn jeg vil kunne med min kritikk.


    12. juni 1920. Trykt 14. juli 1920 i tidsskriftet «Den kommunistiske internasjonale» nr. 11. Signert: N. Lenin.


    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake