Om «radikalistisk» barnaktighet

og små borgerlighet


    Avisa «Kommunist» (nr. 1, 20. april 1918), som utgis av en liten gruppe «venstrekommunister», og de « tesene» de har lansert, bekrefter til fulle det jeg skrev i min brosjyre om sovjetmaktens nærmeste oppgaver.' En kunne ikke ønske seg noen klarere bekreftelse - i den politiske litteraturen - av all den naiviteten som ligger i det forsvaret av den småborgerlige mangelen på disiplin som de < radikalistiske» frasene ofte dekker. Det er nyttig og nødvendig å se nærmere på «venstrekommunistenes» standpunkter, for de er betegnende for den situasjonen vi nå opplever. De viser med uvanlig klarhet - fra den negative siden - «kjernepunktet> i den nåværende situasjonen. De er lærerike fordi vi her står overfor de beste av dem som ikke har forstått situasjonen i dag, folk som både i betydning og hengivenhet står meget, meget høyere enn dusin-representantene for den samme feilen, nemlig de venstre-sosialrevolusjonære.


    I


    Gruppen av «venstrekommunister> har presentert sine «teser om den aktuelle situasjon> slik det høver seg en politisk størrelse eller en størrelse som pretenderer til en politisk rolle. Det er en god marxistisk skikk å presentere en sammenhengende og helhetlig framstilling av grunnlaget for ens syn og taktikk. Og denne gode marxistiske skikken har bidratt til å avdekke våre «venstrefolk»s feil, fordi allerede et forsøk på å argumentere - og ikke bare deklamere - viser at argumentene er uholdbare.

    Det første som springer er, i øynene er alle hentydningene, antydningene og påskuddene for å komme inn på det gamle spørsmålet om det var riktig å gå med på freden i Brest. «Venstrefolkene» har ikke våget å stille dette spørsmålet like fram, men vrir seg på en komisk måte, hoper det ene argumentet på det andre, trekker fram vurderinger, søker etter alle slags «på den ene siden> og < på den andre siden», utvikler tanker om de forskjelligste emner osv. og forsøkes ikke legge merke til at det er seg selv de rammer.

    < Venstrefolkene» forteller omsorgsfullt at det på partikongressen var 12 som stemte mot freden, mens 28 stemte for, men de tier beskjedent om at de ikke fikk mindre enn en tiendedel av de mange hundre stemmene til den bolsjevikiske fraksjonen på sovjetkongressen. De lager seg en < teori» om at det var «de utmattede og deklasserte> som drev freden igjennom, mens «arbeiderne og bøndene i de sørlige områdene, som er økonomisk mer levedyktige og bedre forsynt med korn» gikk mot freden. Kan en annet enn smile av dette? Ikke en lyd om avstemningen på den allukrainske sovjetkongressen for fred, ikke et ord om den sosiale og klassemessige karakteren av det typiske småborgerlige og deklasserte politiske konglomeratet i Russland som var mot freden (de venstresosialrevolusjonæres parti). Dette er simpelthen en barnslig manøvre full av underlige forklaringer som skal skjule deres nederlag under et < vitenskapelig> skall, som skal dekke over fakta, fordi en enkel kontroll av disse fakta ville ha vist at det nettopp var de deklasserte, intellektuelle parti toppene» og de øverste lagene som gikk imot freden med paroler som var småborgerlige revolusjonære fraser, mens nettopp massene av arbeidere og utbyttede bønder drev freden igjennom.

    Den enkle og klare sannhet baner seg vei gjennom alle disse erklæringene og påfunnene fra «venstrekommunistene» i spørsmålet om krig og fred. «Fredsslutningen har foreløpig svekket imperialistenes bestrebelser for å skape et internasjonalt komplott,> må forfatterne av tesene innrømme (dette er ikke helt nøyaktig framstilt hos «venstrefolkene», men det er her ikke stedet å feste seg ved små unøyaktigheter). «Fredsslutningen har allerede ført til en skjerping av konflikten mellom de imperialistiske maktene».

    Dette er en kjensgjerning. Nettopp dette har avgjørende betydning. Nettopp derfor var motstanderne av en fredsslutning, objektivt sett, et leketøy i imperialismens hender, de hadde gått i den fellen imperialistene hadde satt opp. For så lenge det ikke har brutt ut en internasjonal sosialistisk revolusjon som omfatter en rekke land og som er så sterk at den kan beseire den internasjonale imperialismen, så lenge er det en direkte plikt for sosialistene som har seiret i ett (særdeles tilbakeliggende) land, ikke å gå ut i direkte kamp mot imperialismens giganter, men å prøve å unngå direkte kamp, å vente til konflikten mellom imperialistene har svekket dem ytterligere, til revolusjonen er kommet enda nærmere i andre land. Våre «venstrefolk> forsto ikke denne enkle sannheten i januar, februar og mars, og selv nå er de redde for å erkjenne dette åpent; men denne sannheten baner seg vei tvers gjennom all deres forvirring: «på den ene siden er det umulig ikke å innrømme, på den andre siden må en vedgå . . .»

    I sine teser skriver «venstrefolkene>

      < I løpet av kommende vår og sommer vil sammenbruddet i det imperialistiske systemet begynne, og hvis den tyske imperialismen skulle seire i denne fasen av krigen, vil dette sammenbruddet bare bli utsatt en stund og anta enda krassere former.»


    Denne formuleringen er enda mer barnslig-unøyaktig, på tross av at den gjør krav på å være vitenskapelig. Det er en helt barnslig «oppfatning» av vitenskapen at den kan forutsi i hvilket år, hvilken vår og sommer «sammenbruddet vil begynne».


    Slike forsøk på å forutsi noe det ikke er mulig å vite på forhånd, er latterlige og fåfengte. Ingen alvorlig politiker vil noen sinne si når det ene eller andre sammenbruddet < i systemet> < vil begynne> ( i sær ettersom sammenbruddet i systemet allerede har begynt, mens det i virkeligheten dreier seg om når eksplosjonen vil komme i de enkelte land).

    Men en uomtvistelig sannhet baner seg vei tvers gjennom formuleringene barnslige hjelpeløshet: revolusjonens utbrudd i andre, mer fremskredne land er kommet oss nærmere nå, en måned etter at freden har åpnet et pusterom, enn den var for en måned eller halvannen siden.

    Altså?

    Altså hadde de som gikk inn for fred helt rett, noe historien alt har bevist, da de overfor tilhengerne av det effektfulle hevdet at en må vite å vurdere styrkeforholdet og ikke hjelpe imperialistene ved å lette deres kamp mot sosialismen mens den ennå er svak og en vet at det er ugunstige sjanser for sosialismen i denne kampen.

    Men våre «venstrekommunister», som også ynder å kalle seg < proletariske> kommunister, fordi de har særlig lite proletarisk og særlig mye småborgerlig ved seg, evner ikke å vurdere styrkeforholdet. Dette er et hovedpunkt i marxismen og i den marxistiske taktikken, men de omgår dette hovedpunktet med «stolte» fraser som denne:

      < . . . Rotfestingen av den passive 'fredspsykologien' blant massene er en objektiv kjensgjerning i den politiske virkeligheten . . .>


    Dette er i sannhet en perle! Etter å ha gjennomgått de tyngste lidelser i en tre år lang erkereaksjonær krig, har folket takket være sovjetmakten og dens riktige taktikk, som ikke er blitt deformert av frasemakeri, fått et ganske ørlite, uvarig og slett ikke fullstendig pusterom, men de < radikale> småintellektuelle deklamerer dypsindig med en prektighet som er en selvforgudende Narcissus verdig: «rotfestingen ( ! ! ! ) av den passive ( ! ! ! ! a a a ) fredspsykologien i massene (???) ...»,Hadde jeg ikke rett da jeg på

    partikongressen sa at «venstrekommunistene»s avis eller tidsskrift ikke burde hete «Kommunist», men «Szlachcic» ?

    ( Szlachcic - lav polsk landadelsmann. )


    Det er utrolig at en kommunist med i det minste et minimum av forståelse for det arbeidende folks og de utbyttede massenes kår og tenkemåte kan synke ned til dette standpunkt som er typisk for den intellektuelle, for småborgeren, for den deklasserte med pappaguttens eller szlachcic'ens innstilling som erklærer < fredspsykologien» for «passiv» og kaller det «aktivitet» å vifte med pappsverd. For det er nettopp å vifte med pappsverd når våre «venstrefolk> omgår det velkjente faktum, som krigen i Ukraina igjen har bekreftet, at folkene som er utmattet etter tre års krig, ikke kan kjempe uten et pusterom, at krigen vil føre til en reinspikka småborgerlig nederlagsstemning hvis vi ikke har krefter til å organisere den i landsmålestokk, og ikke til en proletarisk jerndisiplin. I avisa «Kommunist» ser en overalt at våre «venstrekommunister» ikke har det minste begrep om jerndisiplin og hvordan den bygges opp, at de er gjennomsyret av den småborgerlige deklasserte intellektuelles tenkemåte.

    II


    Men kanskje «venstrekommunistenes» fraser om krigen bare er barnslig overmot som dessuten vedrører fortida og derfor er uten enhver politisk betydning? Det finnes de som forsvarer våre < venstrekommunister» på denne måten. Men det er ikke riktig. Hvis en tar sikte på å ha den politiske ledelsen, må en kunne vurdere de politiske oppgavene, men ettersom «venstrekommunistene» ikke gjør det, forvandles de til de mest karakterløse talsmenn for en vakling som objektivt sett bare har en betydning: med sin vakling hjelper «venstrekommunistene» imperialistene til å provosere den russiske sovjetrepublikken ut i et sammenstøt som er ugunstig for oss, hjelper de imperialistene til å drive oss inn i en felle. Hør bare:

      «. . . Den russiske arbeiderrevolusjonen kan ikke 'redde seg' ved å vike av fra den internasjonale revolusjonære veien, ved alltid å forsøke å unngå kamp og gi etter for presset fra den internasjonale kapitalen, ved stadig å gjøre innrømmelser til 'kapitalen i vårt eget land'.

      Ut fra dette synspunkt er det nødvendig å føre en fast internasjonal klassepolitikk som forener den internasjonale revolusjonære propagandaen i ord og handling og styrker den organiske forbindelsen med den internasjonale sosialismen (og ikke med den internasjonale kapitalen) . . .»

    Angrepene på innenrikspolitikken som en finner her, skal jeg komme nærmere inn på for seg. Men la oss først ta for oss dette fråtseri i fraser - og deres fryktsomhet i handling - når det gjelder utenrikspolitikken. Hvilken taktikk er på det nåværende tidspunkt helt ufravikelig for enhver som ikke vil bli et redskap for den imperialistiske provokasjon og la seg fange i en felle? Enhver politiker bør gi et klart og likefram svar på dette spørsmålet. Det er vel kjent hva vårt parti svarer: på det nåværende tidspunkt er det nødvendig åvike, å unngå et direkte sammenstøt. Våre «venstrefolk» våger ikke å si det motsatte og fyrer løs i løse lufta: < en fast internasjonal klassepolitikk»!!

    Dette er å føre massene bak lyset. Hvis dere vil kjempe nå, bør dere si det rett ut. Ellers er dere objektivt sett et redskap for den imperialistiske provokasjonen. Og den subjektive «psykologien» deres er verdig en småborger som setter seg på sin høye hest og spiller viktig, men klart føler at proletaren har rett når han hevder at en, så lenge en ikke har krefter nok, må vike (for den vestlige og østlige imperialismen) om det så skulle være helt til Ural, fordi dette er den eneste sjansen for revolusjonen til å seire i den perioden da revolusjonen modner i Vest, en revolusjon som (uansett hva <venstrekommunistene» sier) ikke «vil> begynne « til våren eller sommeren», men som for huer måned som går, kommer stadig nærmere og blir stadig mer sannsynlig.

    < Venstrefolkene> har ikke noen < egen> politikk, de våger ikke å si at det ikke er nødvendig å vike nå. De vrir og vender seg, leker med ordene, trekker fram spørsmålet om en < alltid» bør unngå kamp, i stedet for å diskutere om en bør unngå kamp på det nåværende tidspunkt. De blåser såpebobler: < den internasjonale revolusjonære propagandaen i handling»!!!

    Hva betyr det?

    Det kan bare innebære en av to ting: enten er det tomt prat i Nozdrevstil eller det betyr en angrepskrig for å styrte den internasjonale imperialismen.

    (Nozdrev - person i Gogols roman «Døde sjeler», typen på en godseier, kranglefant og bedrager. Gogol sier om ham at han er en «historisk personlighet, for overalt lager han «historier» og skandaler.)

    Slikt tøv går det ikke an å legge fram, og < venstrekommunistene> må derfor dekke seg bak klingende og tomme fraser for ikke å bli ledd ut av alle bevisste proletarer: en uoppmerksom leser vil kanskje ikke tenke over hva det egentlig betyr når en snakker om «den internasjonale revolusjonære propagandaen i handling».

    Det er karakteristisk for de deklasserte småborgerlige intellektuelle at de strør om seg med klingende fraser. De organiserte proletariske kommunistene vil antagelig bli straffet for denne < maneren>: ved at de i hvert fall vil bli ledd ut og vil tape enhver ansvarlig post. Det er nødvendig å fortelle massene den bitre sannhet enkelt, klart og like fram: det er mulig og til og med sannsynlig at krigstilhengerne på nytt vil få overtaket i Tyskland (i den betydning at de straks vil gå til offensiv mot oss) og at Tyskland sammen med Japan vil dele oss og ta strupetak på oss i samsvar med en formell eller stilltiende avtale. Hvis vi ikke vil følge skrikhalsene, må vår taktikk være følgende: vente, trekke i langdrag, unngå åpen kamp, trekke oss tilbake. Hvis vi setter skrikhalsene på porten og < tøyer oss> mens vi skaper en virkelig jernhard, virkelig proletarisk, virkelig kommunistisk disiplin, vil vi ha gode sjanser til å vinne mange måneder, og da vil vi, selv om vi (i verste fall) må trekke oss tilbake helt til Ural, gjøre det lettere for vår forbundsfelle (det internasjonale proletariat) å komme oss til unnsetning, og gir det større muligheter for «å legge bak seg> (for å bruke et idrettsuttrykk) den avstanden som skiller begynnelsen til revolusjonære utbrudd fra en revolusjon.

    Denne og bare denne taktikken vil i praksis styrke forbindelsen mellom en enkelt og temperært isolert avdeling av den internasjonale sosialismen og de andre avdelingene, mens dere, kjære « venstrekommunister» oppriktig talt bare er i stand til å «styrke den organiske forbindelsen> mellom en klingende frase og en annen klingende frase. Og dette er en dårlig «organisk forbindelse»!

    Og jeg vil forklare dere hvorfor dere er kommet i en slik ulykkelig situasjon: det er fordi dere legger mer vekt på å lære utenat og huske revolusjonens paroler enn å tenke dem grundig igjennom. Derfor skriver dere ordene «forsvar av det sosialistiske fedrelandet» i gåseøyne, noe som antagelig skal vise at dere forsøker å være ironiske, mens det i virkeligheten nettopp viser at dere har hodet fullt av grøt. Dere er vant til å betrakte < forsvarsvilje> som noe sjofelt og motbydelig, dette har dere pugget inn og slått fast, dere har lært det så iherdig utenat at enkelte av dere har gjentatt til det absurde at forsvar av fedrelandet i den imperialistiske epoken er utillatelig (i virkeligheten er det utillatelig bare i en imperialistisk reaksjonær krig som føres av borgerskapet). Men dere har ikke tenkt over hvorfor og når < forsvarsviljen> er sjofel.

    Å godta forsvar av fedrelandet betyr å godta at krigen er lovlig og rettferdig. Lovlig og rettferdig fra hvilket synspunkt? Bare fra det sosialistiske proletariske synspunkt, ut fra hensynet til dets frigjøringskamp; vi godtar ikke noe annet synspunkt. Hvis det er utbytterklassen som fører krigen for å styrke sitt herredømme som klasse, er dette en forbrytersk krig og < forsvarsvilje» i en slik krig er sjofel og innebærer et forræderi mot sosialismen. Hvis krigen føres av proletariatet, som har seiret over borgerskapet i sitt eget land, og hvis den føres for å styrke og utvikle sosialismen, da er krigen lovlig og «hellig».

    Vi er blitt forsvarsvenner etter 25. oktober 1917. Dette har jeg sagt klart gang på gang, og dette våger dere ikke å benekte. Nettopp for å «styrke forbindelsen> med den internasjonale sosialismen er det tvingende nødvendig å forsvare vårt sosialistiske fedreland. Lettsindighet med forsvaret av landet, hvor proletariatet allerede har seiret, ville ødelegge forbindelsen med den internasjonale sosialismen. Da vi var representanter for en undertrykt klasse, var vi ikke lettsindige overfor forsvaret av fedrelandet i den imperialistiske krigen, vi gikk prinsipielt mot et slikt forsvar. Etter å ha blitt representanter for en herskende klasse, som `har begynt å organisere sosialismen, krever vi at alle skal ta landets forsvar alvorlig. Å ta landets forsvar alvorlig betyr å forberede seg grundig og ta nøye hensyn til styrkeforholdet. Når vi vet at vi har få krefter, er det viktigste forsvarsmiddelet retrett innover mot landets midte (den som måtte betrakte dette som en søkt formel i dette tilfelle, kan lese hos gamle Clausewitz, en av de virkelig store militærskribentene, hva historien lærer oss på dette punkt). Men hos «venstresosialistene> finner en ikke den minste antydning til at de har forstått betydningen av spørsmålet om styrkeforholdet.


    Da vi var prinsipielle motstandere av forsvarsvesenet, hadde vi rett til å le ut dem som ville < bevare sitt fedreland angivelig for dermed å gagne sosialismen. Da vi fikk rett til å være proletariske forsvarsvenner, forandret hele problemstillingen seg radikalt. Det er blitt vår plikt å vurdere styrkeforholdet meget nøye, å avveie meget nøye om vår forbundsfelle (det internasjonale proletariatet) vil nå fram til oss i tide. Det er i kapitalens interesse å knuse fienden (det revolusjonære proletariatet) før arbeiderne i alle land har klart å forene seg (det vil i praksis si før det har begynt revolusjonen). Det er i vår interesse å gjøre alt som står i vår makt, å utnytte selv den aller minste sjanse, for å forhale det avgjørende slaget til det øyeblikk (eller < til etter> det øyeblikk) da de revolusjonære avdelingene har sluttet seg sammen til en mektig internasjonal arme.

    La oss gå over til våre «venstrekommunister» s feiltrinn i innenrikspolitikken. En kan vanskelig la være å smile når en leser slike fraser i tesene om den aktuelle situasjonen:

      « . . .En planmessig utnyttelse av de resterende produksjonsmidlene er bare tenkelig om en sosialiserer med fast hånd» . . . < en må ikke kapitulere for borgerskapet og dets småborgerlige intellektuelle håndlangere, men knuse borgerskapet og sette en stopper for sabotasjen for godt . . . >

    Hvor meget fasthet finner en ikke hos de kjære <venstrekommunistene» . . . og hvor lite tenkning! Hva vil det si «å sosialisere med fast hånd»?

    En kan være urokkelig eller vaklende i spørsmålet om nasjonalisering og konfiskering. Men saken er jo den at selv den største fasthet i verden er utilstrekkelig for å gå over fra nasjonalisering og konfiskering til sosialisering. Svakheten ved våre «venstrefolk> er nettopp at de med denne naive, barnslige kombinasjonen av ord: « sosialisere med fast hånd> avdekker at de er helt uten forståelse for hva det hele egentlig dreier seg om, hva som er kjernen i «den aktuelle situasjonen». «Venstrefolkenes> feiltrinn består i at de ikke har oppfattet det vesentlige i < den aktuelle situasjonen, ved overgangen fra konfiskering (der den viktigste politiske egenskapen er fasthet ved gjennomføringen) til sosialisering (hvis gjennomføring krever en annen egenskap av den revolusjonære).

    Det viktigste ved den aktuelle situasjonen i går var å nasjonalisere og konfiskere med fast hånd, å beseire og knuse borgerskapet, å sette en stopper for sabotasjen. I dag må en være blind for ikke å se at vi har nasjonalisert, konfiskert, beseiret og knust mer enn vi sela har oversikt over. Men sosialiseringen skiller seg nettopp fra den enkle konfiskeringen ved at en kan konfiskere med fasthet alene uten å kunne vurdere og fordele riktig, men det er ikke mulig å sosialisere uten en slik kunnen.

    Det er vår historiske fortjeneste at vi i går med fast hånd konfiskerte, slo ned på borgerskapet og satte en stopper for sabotasjen (og vil vise fasthet også i framtida). Men å skrive om dette i dag i «teser om den aktuelle situasjonen», det er å stirre seg blind på fortida og ikke forstå overgangen til framtida.

    «Sette en stopper for sabotasjen for godt» . . . De har sannelig funnet en oppgave! For sabotørene er tilstrekkelig «knekt> hos oss. Det er noe ganske annet vi mangler, nemlig en oversikt over hvilke sabotører en bør ta hånd om og hvor en skal sende dem, hvordan vi skal organisere våre egne krefter til kontroll, for eksempel ha en bolsjevikisk leder eller kontrollør for de mange hundre sabotører som trer inn i vår tjeneste. Å slenge om seg med fraser som «å sosialisere med fast hånd», «å knuse», «å sette en stopper for» er den rene skyggeboksing. Det er karakteristisk for en småborgerlig revolusjonær at han ikke forstår at det er utilstrekkelig for sosialismen å knuse, slå ned osv. - vel er det tilstrekkelig for småborgerlige eiendomsbesittere som reiser seg i raseri mot de store eiendomsbesitterne, men en proletarisk revolusjonær vil aldri gjøre en slik feil.

    Hvis de ord vi har sitert framkaller smil, så vekker det likefram en homerisk latter når «venstrekommunistene> sier de har oppdaget at sovjetrepublikken står i fare for «å utvikle seg i retning av statskapitalisme» på grunn av «det høyrekommunistiske avviket». Her har de virkelig noe å skremme med! Og både i sine teser og i sine artikler gjentar «venstrekommunistene» denne sin fryktelige oppdagelse med stor flid . . .

    Men de har ikke tenkt på at statskapitalisme ville ha betydd et steg framover i forhold til den situasjonen vi i dag har i sovjetrepublikken. Hvis vi om for eksempel et halvt år hadde fått statskapitalisme, ville det ha betydd en veldig framgang og vært den beste garanti for at sosialismen om et år ville ha stabilisert seg for godt og blitt uovervinnelig.

    Jeg kan forestille meg med hvilken hellig harme < venstrekommunistene» ville ta avstand fra disse ord og hvilken < drepende kritikk» de vil rette mot < det høyrebolsjevikiske avviket» når de står overfor arbeiderne. Hvordan kan det ha seg? At en overgang til stats kapitalisme kan være et steg framover i den sosialistiske sovjetrepublikken? Er ikke dette et forræderi mot sosialismen?

    Nettopp her ligger roter. til «venstrekommunistene» s økonomiske feil. Og derfor må en komme nærmere inn på. nettopp dette punktet.

    For det første har ikke < venstrekommunistene» forstått hva som er vesentlig i den overgangen fra kapitalismen til sosialismen som gir oss rett og grunn til å kalle oss en sosialistisk sovjetrepublikk.

    For det andre avdekker de sin småborgerlighet nettopp ved ikke å se at den småborgerlige spontaniteten er sosialismens hovedfiende hos oss. For det tredje, når de skremmer med «statskapitalisme», avslører de at de ikke har forstått hva som skiller sovjetstaten fra den borgerlige staten i økonomisk henseende.

    La oss se nærmere på disse tre momentene.

    Av alle dem som har behandlet Russlands økonomi, er det visst ennå ingen som har benektet at det er en overgangsøkonomi. Det er visst heller ingen kommunist som har nektet for at uttrykket sosialistisk sovjetrepublikk innebærer at sovjetmakten er fast bestemt på å gjennomføre overgangen til sosialismen, men at det på ingen måte betyr at de økonomiske forholdene er sosialistiske.

    Hva betyr så ordet overgang? Betyr det da ikke, anvendt på økonomien, at det i det gitte systemet finnes elementer, partikler og deler både av kapitalisme og av sosialisme? Alle vil medgi at det er slik. Men ikke alle som medgir dette, tenker konkret over hvilke elementer av de forskjellige økonomiske og sosiale strukturene som forekommer i Russland. Og dette er nettopp kjernespørsmålet.

    Vi skal nevne disse elementene:


    1) Den patriarkale økonomien, det vil i stor utstrekning si naturalhusholdningen, bondeøkonomien;

    2) Den lille vareproduksjonen (hit henhører de fleste av de bøndene som selger korn);

    3) Privatkapitalismen;

    4) Statskapitalismen;

    5) Sosialismen.

    Russland er så stort og mangeartet at alle disse samfunnsøkonomiske strukturene her fletter seg inn i hverandre. Det er nettopp dette som gjør situasjonen så egenartet.

    Det spørres hvilke elementer som er de framherskende. Det er innlysende at i et småbondeland er det den småborgerlige spontaniteten som er og må være framherskende; flertallet, ja det overveldende flertallet av jordbrukerne, er små vareprodusenter. Her og der blir det statskapitalistiske hylsteret (kornmonopolet, statskontrollerte bedriftseiere og handlende, borgerlige samvirkelag) revet i stykker av spekulantene, og den viktigste gjenstanden for spekulasjonen er kornet.

    Hovedslaget pågår nettopp på dette feltet. Hvem står så kampen mellom, om en anvender slike økonomiske kategorier som «statskapitalisme»? Mellom fjerde og femte trinn i denne rangordningen som jeg nettopp har nevnt? Selvsagt ikke. Hos osa er det ikke statskapitalismen som kjemper mot sosialismen, men småborgerskapet pluss' privatkapitalismen som sammen kjemper både mot statskapitalismen og mot sosialismen på samme tid. Småborgerskapet gjør motstand mot enhver innblanding, registrering og kontroll fra statens side, uansett om den er statskapitalistisk eller statssosialistisk. Dette er en helt ubestridelig kjensgjerning, og <venstrekommunistene> s økonomiske feil skyldes at de ikke har forstått dette. Det er spekulanten, handelens likrøver, monopolenes undergraver, som er vår fiende og den viktigste motstander mot sovjetmaktens økonomiske tiltak.


    Mens det for hundre og fem og tyve år siden ennå kunne unnskyldes at den franske småborgeren, den iherdigste og mest oppriktige revolusjonære, forsøkte å få slutt på spekulasjonen ved å henrette noen få og < utvalgte> og komme med ordsterke erklæringer, så vekker det i dag bare avsky eller motvilje hos enhver bevisst revolusjonær når enkelte venstresosialrevolusjonære ikke har annet enn fraser å fare med i dette spørsmålet. Vi er fullt klar over at det økonomiske grunnlaget for spekulasjonen er det småbesittende laget som er uvanlig stort i Russland, og privatkapitalismen, som har sin agent i enhuer småborger. Vi vet at denne småborgerlige polyppens millioner av følehorn favner enkelte lag av arbeiderne snart her, snart der, og at spekulasjonen 'trenger seg inn i alle porer av vårt samfunnsøkonomiske liv til fortrengsel for statsmonopolene.

    Den som ikke ser dette, avdekker nettopp ved sin blindhet at han er fanget inn av småborgerlige fordommer. Dette rammer særlig våre «venstrekommunister» som i ord (og selvsagt i sin egen oppfatning) er småborgerskapets uforsonlige fiender, men som i virkeligheten bare hjelper borgerskapet, bare tjener det, bare gir uttrykk for dets synspunkter, når de - i april 1918 - går til felts mot . . . «statskapitalismen»!
    Litt av et blinkskudd!

    Den karakteristiske økonomiske . typen som danner grunnlaget både for spekulasjonen og privatkapitalismen er en småborger som < rettmessig» og særlig urettmessig har lagt seg opp en liten pengereserve på noen tusen under krigen. Penger er et bevis på et tilgodehavende av samfunnets rikdom, og laget av småeiere, som omfatter mange millioner, holder hardt fast på dette beviset, gjemmer det for «staten», fordi de ikke tror på noen form for sosialisme og kommunisme, men venter på at den proletariske stormen skal «legge seg». Enten blir det vi som legger småborgeren under uår kontroll og vårt regnskap (det kan vi gjøre om vi organiserer de fattige, dvs. flertallet av befolkningen eller halvproletarene, rundt den bevisste proletariske fortroppen), eller det blir han som uunngåelig og uavvendelig vil styrte vår arbeider makt, slik som Napoleon og Caveniac styrtet revolusjonen, nettopp på dette småborgerlige grunnlaget. Dette er problemet. Det er bare de venstre-sosialrevolusjonære som på grunn av frasemakeriet om den « arbeidende> bondebefolkningen ikke ser denne enkle og klare sannhet, men hvem tar vel da de venstre-sosialervolusjonære, som har druknet i fraser, helt alvorlig?

    Småborgeren, som har spart sammen noen få tusen, er motstander av statskapitalismen, og han ønsker absolutt å anvende disse tusenlappene for egen vinning, mot de fattige, mot enhver statskontroll, og summen av disse tusenlappene gir et grunnlag for spekulasjonen på mange milliarder og undergraver vår sosialistiske oppbygging. La oss anta at et visst antall arbeidere i løpet av noen dager framstiller verdier som kan uttrykkes i tallet 1000. La oss videre anta at 200 av denne summen går tapt på grunn av småspekulasjon, tyveri av ulike slag og småborgerlig «omgåelse> av sovjetdekretene og bestemmelsene. Enhver bevisst arbeider vil si: hvis jeg kunne gi 300 av de 1000 for å skape bedre orden og organisasjon, ville jeg med glede ofret de tre hundre i stedet for de to hundre, fordi det siden vil bli en meget lett oppgave under sovjetmakten å redusere denne «tributten> til la oss si ett hundre eller femti når det først er skapt orden og organisasjon, når en for godt har fått slutt på den småborgerlige undergravingen av ethvert statsmonopol.

    Dette talleksemplet - som jeg med vilje har forenklet til det ytterste for å gjøre framstillingen så lettfattelig som mulig - viser forholdet mellom statskapitalismen og sosialismen i den nåværende situasjonen. Arbeiderne har statsmakten i sine hender, de har den fulle juridiske mulighet til å < ta» disse tusnene, dvs. til ikke å gi ut en kopek til annet enn sosialistisk formål! Denne juridiske muligheten, som støtter seg på arbeidernes faktiske maktovertakelse, er et element av sosialisme.

    Men den småborgerlige og privatkapitalistiske spontaniteten undergraver den juridiske situasjonen, avler spekulasjon og hindrer gjennomføringen av sovjet-dekre tene. En statskapitalisme ville ha betydd et veldig steg framover, sela om (og jeg har med vilje tatt et slikt talleksempel for å vise dette klart) vi til og med skulle betale mer enn nå, for det er verd å betale < for en laerdom», ettersom det er nyttig for arbeiderne, ettersom en seier over rotet, kaoset og holdningsløsheten er viktigere enn alt, ettersom en fortsettelse av småeiendommens anarki ubetinget er den største og alvorligste faren som truer oss (hvis vi ikke overvinner den), mens vi på ingen måte ville bli knekt av å betale en større tributt til statskapitalismen; det ville tvert om være den tryggeste veien til sosialismen. Når arbeiderklassen har lært hvordan den skal forsvare statsordningen mot småeiendommens anarki, når den har lært å få i stand en stor, landsomfattende produksjonsorganisasjon på statskapitalistisk grunnlag, vil den - unnskyld uttrykket - sitte med alle trumfene, og konsolideringen av sosialismen vil være sikret.

    Økonomisk sett står statskapitalismen uendelig meget høyere enn vår nåværende økonomi. Dette for det første.

    Og for det andre har sovjetmakten intet å frykte for den, for sovjetstaten er en stat der arbeiderne og de fattige lagene av folket har makten. < Venstrekommunistene» har ikke forstått disse ubestridelige sannhetene, og de vil selvsagt aldri bli forstått av de < venstre-sosialrevolusjonære> som i det hele tatt er ute av stand til å tenke i den politiske økonomien, men det er sannheter som enhver marxist er nødt til å erkjenne. Det er ikke lønn verd å diskutere med de < venstre-sosialrevolusjonære> , det er nok å peke på dem som et «avskrekkende eksempel» på vrøvlebøtter, men < venstrekommunistene> er det nødvendig å diskutere med for det er marxister som begår feil og en analyse av feilene deres vil hjelpe arbeiderklassen til å finne den riktige veien.

    IV


    For å belyse spørsmålet ytterligere skal vi først ta et meget konkret eksempel på statskapitalisme. Alle kjenner dette eksemplet: Tyskland. Her har vi < siste skrik> i den moderne storkapitalistiske teknikk og planmessige organisering, underlagt junkernes og borgerskapets imperialisme. Hvis en stryker de ordene jeg har kursivert og setter en annen stat i stedet for den militære, imperialistiske junker- og borgerstaten, nemlig en stat av en annen sosial type, en stat med et annet klasseinnhold, en sovjetisk dvs. proletarisk stat, får en hele summen av betingelser som gir sosialisme.

    Sosialismen er utenkelig uten en storkapitalistisk teknikk, basert på den moderne vitenskapens nyeste resultater, uten en planmessig statsorganisasjon, hvor titalls millioner er strengt underlagt en enhetlig form for produksjon og fordeling av produktene. Dette har vi marxister alltid hevdet, og det er ikke strevet verd å kaste bort to sekunder på å snakke med folk som ikke engang har forstått dette (som anarkistene og en drøy halvpart av de venstresosialrevolusjonære).

    Samtidig er sosialismen utenkelig uten proletariatets herredømme i staten: dette er også en barnelærdom. Og historien har forløpt så eiendommelig (ingen uten kanskje noen erkeidioter blant mensjevikene hadde ventet at den lett, rolig og enkelt skulle frambringe en < helstøpt» sosialisme) at den fram til 1918 har frambrakt to ufullstendige halvdeler av sosialismen, side om side, som to vordende kyllinger under ett skall - den moderne imperialismens skall. Tyskland og Russland av 1918 representerer en stadig mer anskuelig materiell virkeliggjøring av på den ene siden de økonomiske, produksjonsmessige og samfunnsøkonomiske forutsetningene for sosialismen og på den andre siden de politiske forutsetningene for den.

    En vellykket proletarisk revolusjon i Tyskland ville øyeblikkelig, med stor letthet, ha knust imperialismens (som dessverre er lage? av beste sort stål og derfor ikke lar seg knuse av en hvilken som helst kyllings anstrengelser). Den ville med sikkerhet, uten vanskeligheter eller minimale vanskeligheter, ha brakt verdenssosialismen en seier - begrepet < vanskelig» er da selvsagt målt ut fra en verdenshistorisk og ikke en snevert hverdagslig målestokk.

    Så lenge revolusjonen i Tyskland ennå ikke har fått sin < forløsning> , er det vår oppgave å lære statskapitalisme av tyskerne, å overta den av alle krefter, og vi må ikke være redde for å benytte diktatoriske midler for å fremme denne overtakelsen i enda større grad enn Peter den første fremmet overtakelsen av Vestens kunnskap i det barbariske Russland, vi må ikke være redde for å bruke barbariske midler i kampen mot barbariet. Hvis det blant anarkistene og de venstresosialrevolusjonære finnes folk ( jeg kom uvilkårlig til å tenke på Karelins og Ges taler i Den sentrale eksekutivkomiteen) som resonnerer som Narcissus, at det ikke høver seg for oss revolusjonære å < lære> av den tyske imperialismen, så er det bare en ting å si: om revolusjonen tok slike folk alvorlig, ville den uunngåelig (og helt fortjent) gå under.

    I Russland av i dag er det nettopp den småborgerlige kapitalismen som er den framherskende, og fra den fører en og samme vei både til statskapitalismen i stor målestokk og til sosialismen. Denne veien fører gjennom en og samme mellomstasjon, som heter «hele folkets overoppsyn og kontroll med produksjonen og fordelingen av produktene». Den som ikke forstår dette, begår en utilgivelig økonomisk feil, enten fordi han ikke kjenner virkelighetens kjensgjerninger, ikke ser det som virkelig eksisterer, ikke ser sannheten i øynene, eller fordi han begrenser seg til abstrakt å sette «kapitalismen> og «sosialismen» opp mot hverandre og ikke studerer de konkrete formene og trinnene i denne overgangen som finner sted hos oss i dag. Dette er forresten den samme teoretiske feilen som førte de beste av folkene rundt «Novaja Sjisn> og < Vperjodo på villspor, de verste og de middelmådige blant dem henger i halen på borgerskapet av dumhet og karakterløshet og frykter borgerskapet; de beste har ikke forstått at sosialismens læremestre hadde rett da de betraktet overgangen fra kapitalismen til sosialismen som en hel periode og understreket det nye samfunnets «langvarige fødselsveer>, dessuten er dette nye samfunnet en abstraksjon som bare kan settes ut i livet gjennom en rekke forskjelligartede, ufullstendige konkrete forsøk på å skape den ene eller andre sosialistiske staten.


    Nettopp fordi det ikke er mulig å gå framover med den nåværende økonomiske situasjonen i Russland, uten å gå gjennom det som er felles både for statskapitalismen og sosialismen (hele folkets overoppsyn og kontroll), er det det rene teoretiske vrøvl å skremme andre og seg selv med «en utvikling i retning mot statskapitalismen» («Kommunist> nr. 1, s. 8, sp. 1. ) Det betyr at en i sin tenkning lar seg «lede bort fra» den vei «utviklingen» virkelig går, det røper at de ikke forstår den vei utviklingen går; i praksis vil det si å prøve å gå tilbake til den småborgerlige kapitalismen.

    For at leseren ikke skal tro at jeg først nå har kommet fram til så «høye tanker> om statskapitalismen, faktisk ga jeg liknende vurdering av den også før bolsjevikene tok makten, vil jeg få gjengi følgende sitat fra min brosjyre «Den truende katastrofen og hvordan den kan bekjempes», skrevet i september 1917.

    « . . . Forsøk så å sette en revolusjonær-demokratisk stat, dvs. en stat som på revolusjonært vis tilintetgjør ethvert privilegium, som ikke er redd for å gjennomføre den mest fullstendige demokratisme på revolusjonært vis, i stedet for den junker-kapitalistiske, i stedet for den godseierkapitalistiske staten. Dere vil da se at statsmonopolkapitalismen under en virkelig revolusjonærdemokratisk stat uunngåelig, uavvendelig, skritt for skritt fører til sosialismen!

    . . . For sosialismen er ikke noe annet enn det nærmeste steget framover fra det statsmonopolistiske monopolet.


    . . Statsmonopolkapitalismen er den mest fullstendige materielle forberedelse av sosialismen, den er terskelen til sosialismen, mellom dette trinn på den historiske trappen og det trinn som heter sosialismen fins det intet mellomtrinn.>

    Legg merke til at dette er skrevet under Kerenskij, at det ikke er tale om proletariatets diktatur, ikke om en sosialistisk, men om en < revolusjonær-demokratisk> stat. Er det da ikke innlysende at jo høyere vi hever oss over dette politiske trinnet, jo mer fullstendig vi virkeliggjør den sosialistiske staten og proletariatets diktatur i sovjetene, jo mindre tillatelig blir det for oss å frykte < statskapitalismen> . Er det da ikke innlysende at vi i materielt, økonomisk og produksjonsmessig henseende ennå ikke er kommet fram til < terskelen> til sosialismen? Og at vi ikke kan komme inn av døra til sosialismen på noen annen måte enn over denne «terskelen> som vi ennå ikke har nådd?

    Fra hvilken kant en enn nærmer seg spørsmålet, blir konklusjonen alltid den samme: «venstrekommunistene»s snakk om at < statskapitalismen> truer oss er en reinspikka økonomisk feil og et klart bevis for at de er fanget inn nettopp av den småborgerlige ideologien.


    V


    Også følgende omstendighet er meget lærerik.

    Da vi i den sentrale eksekutivkomiteen diskuterte med kamerat Bukharin, uttalte han blant annet: i spørsmålet om de høye honorarene til spesialistene har «vi> ( tydeligvis vi < venstrekommunister> ) « mer rett enn Lenin», for vi betrakter ikke dette som et brudd på prinsippene og minner om Marx' ord om at det under bestemte betingelser kunne være mest hensiktsmessig for arbeiderklassen < å kjøpe ut denne banden»,46 ( altså banden av kapitalister, det vil si å kjøpe opp jorda, fabrikkene, verkstedene og andre produksjonsmidler fra borgerskapet).

    Denne overmåte interessante bemerkningen viser for det første åt Bukharin står to hoder høyere enn de venstresosialrevolusjonære og anarkistene, at han slett ikke har forsumpet håpløst i frasene, men at han tvert om forsøker å sette seg inn i de konkrete vanskelighetene ved overgangen fra kapitalismer, til sosialismen, som er en smertefull og vanskelig overgang.

    For det andre viser denne bemerkningen enda tydeligere Bukharins feil.

    La oss virkelig sette oss inn i Marx' tanke.

    Det er her tale om England i 1870-årene, om kulminasjonsperioden for den førmonopolistiske kapitalismen, om et land hvor militarismen og byråkratiet var lite utviklet, om et land der det mer enn noe annet sted var mulig med en «fredelig> seier for sosialismen i den betydning at arbeiderne «kjøpte ut» borgerskapet. Og Marx sa: under visse betingelser vil arbeiderne slett ikke si nei til å kjøpe ut borgerskapet. Marx bandt verken seg selv eller de kommende lederne for den sosialistiske revolusjonen når det gjelder formene, framgangsmåtene og metodene for revolusjonen, fordi han var fullstendig klar over hvilken mengde nye problemer som da oppstår, hvordan hele situasjonen forandrer seg under revolusjonens gang og hvor ofte og kraftig den vi: forandre seg under revolusjonens gang.

    Men er det ikke innlysende at det her i SovjetRussland, etter proletariatets maktovertakelse og etter at den militære motstanden og sabotasjen fra utbytternes side er slått ned, har oppstått en del betingelser av samme type som de som kunne oppstå for femti år siden i England hvis landet dengang hadde begynt en fredelig overgang til sosialismen?

    I datidens England kunne følgende omstendigheter ha bevirket at kapitalistene underordnet seg arbeiderne:


    1) Arbeiderne, proletarene, var da i absolutt overvekt i befolkningen, ettersom det manglet en bondebefolkning (i England var det i 1870-årene tegn som ga grunn til å håpe at sosialismen kunne nå overordentlig raske resultater takket være landarbeiderne);

    2) Proletariatet var ypperlig organisert i fagforeninger (England var dengang verdens ledende land i så måte);

    3) Proletariatet hadde et relativt høyt kulturnivå og var oppfostret i en århundrelang utvikling (tradisjon) med politisk frihet;

    4) Englands meget velorganiserte kapitalister - de var den gang verdens best organiserte kapitalister (denne førsteplassen har nå gått over til Tyskland) - hadde gjennom lang tid vært vant til å løse politiske og økonomiske spørsmål ved å inngå kompromisser. Ut fra disse momentene oppsto den tanken at det var mulig at Englands kapitalister ville underordne seg landets arbeidere på fredelig vis.

    Visse vesentlige premisser (seieren i oktober og nedkjempingen av kapitalistenes militære motstand og sabotasje) har sikret en slik underordning i vårt land. Riktig nok utgjør ikke arbeiderne, proletarene, det overveldende flertallet av befolkningen hos oss og de er ikke meget velorganiserte, men i stedet har støtten fra den fattigste og hurtig ruinerte bondebefolkningen vært en seiersfremmende faktor. Vi har ikke et høyt utviklet kulturnivå og er heller ikke vant til kompromisser. Hvis en tenker grundig over disse konkrete betingelsene, blir det klart at vi nå kan og bør arbeide for en kombinasjon av et nådeløst oppgjør med de ukultiverte kapitalistene' som ikke vil inngå noen form for kompromiss, som fortsetter


    * Også her må en se sannheten i øynene: ennå har vi lite av den nådeløsheten som er nødvendig for sosialismens framgang, og det skyldes ikke at vi mangler fasthet. Vi har fasthet nok. Men vi er ikke dyktige nok ti! å gripe tilstrekkelig hurtig et tilstrekkelig antall spekulanter, likrøvere og kapitalister som undergraver sovjet-tiltakene. For en slik «dyktighet» oppstår først når vi har klart å oganisere skikkelig oppsyn og kontroll! For det andre viser ikke domstolene fasthet nok, i stedet for å henrette de korrupte, gir de dem halvannet år i fengsel. Begge disse manglene har hos oss ett og samme sosiale utspring: innflytelsen fra den småborgerlige spontaniteten og den slappheten den fører med seg.

    å undergrave sovjet-tiltakene gjennom spekulasjon, bestikkelse av de fattige o. 1. og av et kompromiss eller oppkjøp når det gjelder de kultiverte kapitalistene, som aksepterer < statskapitalismen», som kan sette den ut i livet og som er til nytte for proletariatet i egenskap av kunnskapsrike og erfarne organisatorer av de virkelig store bedriftene, som forsyner titalls millioner mennesker med produkter.


    Bukharin er en overordentlig velskolert marxistisk økonom. Han har derfor husket at Marx med rette lærte arbeiderne hvor viktig det er å bevare den storindustrielle organisasjonen nettopp for å lette overgangen til sosialismen og at det er en helt akseptabel tanke å betale kapitalistene godt, å kjøpe dem ut, hvis (som et unntak: England var den gang unntaket) omstendighetene er blitt slik at de tvinger kapitalistene til å underkaste seg på fredelig og kultivert vis, til å gå organisert over til sosialismen på betingelse av at de blir kjøpt ut.

    Men Bukharin har begått en feil, fordi han ikke har forstått den konkrete egenarten ved den nåværende situasjonen i Russland - en situasjon som nettopp er et unntak, hvor vi, Russlands proletariat, ligger foran både England og Tyskland hva angår det politiske systemet - i kraft av arbeidernes politiske makt - og samtidig ligger etter de mest tilbakeliggende av de vesteuropeiske statene hva angår organisering av en skikkelig statskapitalisme, det kulturelle nivået og graden av forberedelse til den materielle og produksjonsmessige « introduksjonen> til sosialismen. Er det da ikke klart at denne egenartede situasjonen nettopp gjør det nødvendig å < kjøpe dem ut> på en særegen måte, at arbeiderne må tilby de mest kultiverte og begavede kapitalistene, de dyktigste organisatorene blant dem, de som er villige til å tjene sovjetmakten og oppriktig vil hjelpe til å organisere < statlig> storproduksjon og kjempeproduksjon? Er det da ikke klart at vi i en slik særegen situasjon bør bestrebe oss på å unngå to slags feil som begge er småborgerlige på sitt vis? På den ene siden ville det være en uopprettelig feil å erklære at dit ikke var riktig å overta makten ettersom det ikke er samsvar mellom våre økonomiske «krefter> og den politiske kraft. Slik tenker «menn i futteraler» som glemmer at det aldri vil bli «samsvar>, at en slik «harmoni» aldri kan inntre verken i naturens eller samfunnets utvikling, at det revolusjonære samarbeidet mellom proletarene i alle land bare kan munne ut i en helstøpt sosialisme gjennom en rekke forsøk - og at hvert av dem, enkeltvis betraktet, vil bli ensidig og vil lide av et manglende samsvar (likevekt).

    På den annen side ville det være en opplagt feil å gi fri bane for skrikhalsene og frasemakerne, som tillater seg å føre folk på villstrå med sine «flammende> revolusjonære fraser, men er fullstendig udugelige i et tålmodig, gjennomtenkt, avveid revolusjonært arbeid som også tar hensyn til de meget vanskelige overgangene.

    Heldigvis har de revolusjonære partienes utviklingshistorie og bolsjevismens kamp mot dem gitt oss i arv noen skarpt markerte typer, hvorav de venstresosialrevolusjonære og anarkistene med tilstrekkelig klarhet står fram som typen på noen skrøpelige revolusjonære. De hyler nå mot « kompromisspolitikken> og < høyrebolsjevikene» og arbeider seg opp i et hysteri så de nesten mister pusten av alt skriket. Men de er ikke i stand til å tenke over hva som var i veien med «kompromisspolitikken> og hvorfor den med rette er blitt fordømt av historien og revolusjonens gang.

    Kompromisspolitikken under Kerenskij ga makten til det imperialistiske borgerskapet, og spørsmålet om makten er kjernespørsmålet i enhver revolusjon. Når en del av bolsjevikene i oktober-november 1917 førte en kompromisspolitikk, var det enten fordi de fryktet proletariatets maktovertakelse eller fordi de ville makten likt ikke bare med slike «upålitelige medløpere» som de venstresosialrevolusjonære, men også med fiender som de svarte hundre og mensjevikene, noe som uunngåelig ville ha hindret oss i det viktigste: å oppløse den såkalte konstituerende forsamling å knuse Bogajevskij-folkene nå deløst, å innføre sovjetorganer over alt, og som ville ha umuliggjort enhver konfiskasjon.


    Maktovertakelsen har skjedd og ett parti - proletariatets parti - har klart å utbygge og styrke makten i sine hender til og med uten de «upålitelige medløperne». A snakke om kompromisspolitikk nå, da det ikke finnes og ikke kan være snakk om noen deling av makten, om å gi slipp på proletariatets diktatur mot borgerskapet, betyr simpelthen å gjenta innlærte, men uforståtte ord, slik som en papegøye.


    En må være fullstendig uten evne til å forstå de økonomiske oppgavene under oppbyggingen av sosialismen om en oppfatter det som en kompromisspolitikk at vi uten å spare på pengene - forsøker å trekke til oss de mest kultiverte av de elementene som har gått i skole hos kapitalismen og ta dem i tjeneste i kampen mot den småborgerlige oppløsningen.


    Og hvor meget kamerat Bukharin enn hevder at han straks «skammet seg> over den «støtten» folk som Karelin og Ge ga ham i Den sentrale eksekutivkomiteen, er det likevel en alvorlig belastning for «venstrekommunistene" som retning når en påviser hvilke politiske kampfeller de har.

    De venstre-sosialrevolusjonæres organ «Znamja Truda» proklamerte stolt følgende i utgaven for 25. april 1918: «Vårt partis nåværende holdning stiller det solidarisk med den andre retningen i bolsjevismen (Bukharin, Pokrovskij og andre). Det mensjevikiske «Vperjod» av samme dato inneholdt blant annet følgende tese av den ikke ukjente mensjeviken Isuv:

      «Sovjetmaktens politikk, som helt fra første stund av har manglet virkelig proletarisk karakter, har i den senere tid stadig mer utilslørt ført til kompromiss med borgerskapet og antar en klart arbeiderfiendtlig karakter. Under slagordet om nasjonalisering av industrien føres en politikk med sikte på å opprette industritruster, under slagordet om å gjenreise landets produktivkrefter gjøres det forsøk på å ødelegge åttetimersdagen, å innføre akkordlønn og Taylorsystemet, å opprette svartelister og boikotte bestemte personer. Denne politikken truer med å frata proletariatet dets viktigste erobringer på det økonomiske området og gjøre det til gjenstand for en ubegrenset utbytting fra borgerskapets side.

    I sannhet en strålende formulering.

    Kerenskijs venner, som førte den imperialistiske krigen sammen med ham i samsvar med de hemmelige avtalene som lovet de russiske kapitalistene anneksjoner, kollegene til Tsereteli, som den 11. juni ville ta våpnene fra arbeiderne, Lieberdan-folkene som med sine klingende fraser kamuflerte borgerskapets makt, de og nettopp de er det som anklager sovjetmakten for å inngå «kompromiss med borgerskapet, for å «opprette trusters (dvs. for å skape «statskapitalisme»!) og for å innføre Taylorsystemet!

    Ja, Isuv fortjener en medalje fra bolsjevikene og hans tese burde stilles ut i hver eneste arbeiderklubb og fagforening som et eksempel på borgerskapets provokatoriske talemåter. Arbeiderne kjenner nå overalt av egen erfaring folk som Lieberdan, Tsereteli og Isuv, og det ville være ytterst nyttig for arbeiderne å tenke grundig over hvorfor slike lakeier for borgerskapet provoserer arbeiderne til motstand mot Taylorsystemet og «opprettelse av truster».

    Bevisste arbeidere vil lære meget ved å sammenlikne «tesen» til Isuv, som er en venn av herrene Lieberdan og Tsereteli, med følgende tese fra «venstrekommunistene»:

      «Innføring av arbeidsdisiplin i forbindelse med gjeninnsettingen av kapitalister i ledelsen av produksjonen kan ikke høyne arbeidsproduktiviteten vesentlig, men det vil redusere proletariatets klassemessigeuavhengighet, aktivitet og organisasjonsnivå. Det setter arbeiderklassen i fare for å bli en slags livegne og skaper utilfredshet både blant de tilbakeliggende lagene og blant proletariatets fortropp. For å kunne gjennomføre dette systemet på tross av det hatet til «sabotasje-kapitalistene» som hersker blant proletarene, ville det kommunistiske partiet måtte støtte seg på småborgerskapet mot arbeiderne og dermed ødelegge seg selv som proletariatets parti ( «Kommunist> nr. 1, s. 8, spalte 2).»

    Dette er et meget klart eksempel på hvordan «venstrefolkene> har latt seg lure og provosere av folk som Isuv og andre av kapitalismens judaser. Dette er en god anskuelsesundervisning for arbeiderne som vet at det nettopp er proletariatets fortropp som går inn for å innføre arbeidsdisiplin og at det nettopp er borgerskapet som gjør alt de kan for å ødelegge denne disiplinen. Slike uttalelser som den siterte «tesen> er en stor skam og en fullstendig fornektelse av kommunismen i praksis, de betegner en fullstendig overgang nettopp til borgerskapets side.

    «I forbindelse med gjeninnsettingen av kapitalister i ledelsen av produksjonen», er det uttrykk «venstrekommunistene> vil «forsvare seg> med. Dette er et uholdbart forsvar, ettersom sovjetmakten gir kapitalistene «ledelsen» for det første under oppsyn av arbeiderkommisærer eller arbeiderkomiteer som holder et øye med hvert skritt ledelsen tar og lærer av denne erfaring i ledelse og som har muligheter ikke bare til å klage over ledelsens disposisjoner, men også til å fjerne den gjennom sovjetmaktens organer. For det andre gis kapitalistene «ledelsen» for å fylle utøvende funksjoner under et arbeid der det nettopp e= sovjetmakten som fastsetter betingelsene og kan endre og revidere dem. For det tredje gir sovjetmakten kapitalistene «ledelsen> ikke i egenskap av kapitalister, men i egenskap av høyt engasjerte tekniske spesialister eller organisatorer. Og arbeiderne er fullstendig klar over at nitti ni prosent av de som har organisert de virkelig store bedriftene og kjempebedriftene, trustene eller andre institusjoner tilhører kapitalistklassen, og at dette også gjelder de førsteklasses teknikerne - men det er nettopp dem vi, det proletariske partiet, må benytte som < ledere> av arbeidsprosessen og produksjonsorganisasjonen, fordi det finnes noen andre som kan dette i praksis, som har slik erfaring. For arbeiderne, som har vokst fra sine barnedager, da det var mulig å fere dem på villstrå med radikalistiske fraser eller småborgerlig mangel på disiplin, nærmer seg sosialismen nettopp ved hjelp av kapitalistisk ledelse av trustene, maskinell storproduksjon, bedrifter med en omsetning på flere millioner i året - og kun ved hjelp av slike bedrifter og en slik produksjon. Arbeiderne er ikke småborgere. De er ikke redde for < statskapitalisme> i stor målestokk, fordi de betrakter det som et redskap som tjener dem selv, proletariatet, og som deres egen sovjetmakt vil bruke i kampen mot den småborgerlige oppløsningen og forfallet.

    Det er bare de deklasserte og tvers igjennom småborgerlige intellektuelle som ikke forstår dette, folk av typen Osinskij, som deltar i gruppen av «venstrekommunister> og som skriver i deres tidsskrift:

      « . . . I praksis vil hele initiativet til å organisere og lede bedriftene ligge i hendene på 'trustener organisatorer': for vi vil jo ikke lære dem opi, vi vil ikke gjøre dem til vanlige arbeidere, men vil lære av dem» («Kommunist» nr. 1, s. 14, spalte 2).

    Forsøket på ironi i denne setningen sikter til mine ord om å «lære sosialisme av trustener organisatorero.

    Osinskij finner det latterlig. Han vil gjøre trustener organisatorer til < vanlige arbeidere». Hvis dette hadde vært skrevet av en person i den alderen dikteren skrev om: «Er han bare femten år og ikke eldre?»51, da hadde det ikke vært så rart. Men det er noe underlig når det kommer fra en marxist som har lært at sosialismen ikke er mulig uten at en utnytter de store resultatene innen teknikken og kulturen som storkapitalismen har nådd. Her er det intet tilbake av marxismen. Nei, bare de som forstår at det er umulig å bygge og lede sosialismen uten å lære av trustenes organisatorer, er verd betegnelsen kommunist. For sosialismen er ikke et påfunn, men noe den proletariske fortroppen - som hai erobret makten - må tilegne seg, den må tilegne seg og anvende det som trustene har skapt. Det er intet sted hvor vi proletariatets parti, kan hente kunnskap om hvordan en organiserer en storproduksjon av trustenes type uten hos trustene, det er intet sted hvor vi kan lære det uten hos kapitalismens førsteklasses spesialister.

    Vi har ikke noe å lære dem, hvis en da ikke stiller seg den barnslige oppgaven «å lære de borgerlige intellektuelle sosialisme»; det er ikke opplæring som må til, men ekspropriering (og dette gjennomføres med tilstrekkelig «fasthet» i Russland), det gjelder å knekke deres sabotasje, tvinge dem inn under sovjetmakten. Det er vi som må lære av dem - hvis vi da ikke er kommunister i barnealderen med barneforstand - og det er mye vi har å lære, fordi proletariatets parti og proletariatets fortropp mangler erfaring i å arbeide selvstendig med å organisere storbedrifter som forsyner titalls millioner mennesker med varer.


    Og de beste arbeiderne i Russland har forstått dette. De har begynt å lære av kapitalistene i deres egenskap av organisatorer, ingeniører, arbeidsledere og tekniske spesialister. De har bestemt og forsiktig begynt med det letteste og går gradvis over til vanskeligere oppgaver. Når utviklingen går langsommere innen jern- og metallindustrien og den mekaniske verkstedindustrien, er det fordi vanskene her er større. Men tekstilarbeiderne, tobakkarbeiderne og garveriarbeiderne er ikke redde for «statskapitalismen», slik som de deklasserte borgerlige intellektuelle, de er ikke redde for å «lære av trustenes organisatorer». Disse arbeiderne sitter side om side med kapitalistene i slike sentrale ledende institusjoner som «Glavkosj» eller «Sentrotekstilia», de lærer av dem, de organiserer truster og «statskapitalisme», som under sovjetmakten er sosialismens forgård og en betingelse for sosialismens fulle seier.


    Dette arbeidet, som Russlands fremste arbeidere utfører samtidig med at de innfører arbeidsdisiplin, har hele tida pågått i stillhet, uten alt det oppstyret og bråket som enkelte «venstrefolk» ikke kan klare seg uten, det har skjedd trinnvis og med stor forsiktighet, og en har tatt hensyn til de erfaringene en har høstet i praksis. Dette vanskelige arbeidet, arbeidet med å lære i praksis hvordan en bygger opp en storproduksjon, er en garanti for at vi er på rett vei, det er en garanti for at Russlands bevisste arbeidere kjemper mot det småborgerlige forfallet og kaoset, mot den småborgerlige mangelen på disiplin, det er en garanti for kommunismen!


    ( Det er meget betegnende at tesenes opphavsmenn ikke sier ett ord om hva proletariatets diktatur innebærer på det økonomiske feltet. De snakker bare om «betydningen av organisasjon» o. 1. Men dette anerkjenner også småborgeren som frykter nettopp arbeidernes diktatur i de økonomiske forhold. En proletarisk revolusjonær ville i en slik situasjon aldri kunne «glemme» et slikt hovedpunkt i den proletariske revolusjonen, rettet mot kapitalismens økonomiske grunnlag.)


    VI


    Til slutt to merknader.

    Da vi den 4. april 1918 diskuterte med «venstrekommunistene» (se «Kommunist» nr. 1, s. 4, noten), ba jeg dem gang på gang forsøke å forklare hva de var utilfredse med i dekretet om jernbanene og komme med sine endringsforslag. Dette er deres plikt som proletariatets sovjetiske ledere, ellers er det bare fraser dere farer med, sa jeg.

    Den 20. april 1918 utkom «Kommunist» nr. 1 - uten å bringe ett ord om hva «venstrekommunistene» mener burde endres eller rettes i dekretet om jernbanene. Med denne sin taushet har «venstrekommunistene» dømt seg selv. De har begrenset seg til å komme med utfall og antydninger rettetmot dekretet om jernbanene (nr. 1, s. 8 og 16), men har ikke brakt noe meningsfylt om «hvordan dekretet bør omarbeides hvis det ikke er riktig».

    Kommentarer er overflødige. En slik «kritikk» av dekretet om jernbanene (som er et uttrykk for vår linje, for en fast linje, for diktaturets linje, for den proletariske disiplinens linje) vil bevisste arbeidere enten kalle en Isuvkritikk eller en frase.

    Merknad nr. 2.
    «Kommunist» bringer en bokanmeldelse av Bukharin, der han gir en meget rosende omtale av min brosjyre «Staten og revolusjonen». Men hvor meget jeg enn setter pris på at folk som Bukharin gir den en slik omtale, må jeg åpent innrømme at karakteren av, bokanmeldelsen avdekker et sørgelig og bemerkelsesverdig faktum: Bukharin betrakter det proletariske diktaturets oppgaver med ansiktet vendt mot fortida, og ikke mot framtida. Bukharin har festet seg ved og understreket det som den proletariske og den småborgerlige revolusjonære kan ha felles i spørsmålet om staten. Bukharin har ikke «lagt merke til» nettopp det som skiller de to.


    Bukharin har festet seg ved og understreket at det er nødvendig å «slå i stykker» og «sprenge i lufta» det gamle statsapparatet, at en må « ta knekken på borgerskapet for godt» o. 1. En småborger som er drevet til raseri og fortvilelse kan også ville dette. Og stort sett fullførte vår revolusjon dette allerede i tidsrommet fra oktober 1917 til februar 1918.

    Men i min brosjyre er det også tale om det som selv den mest revolusjonære småborger ikke kan ønske, men som den bevisste proletaren ønsker og som vår revolusjon ennå ikke har gjennomført. Men om denne oppgaven, om morgendagens oppgave, tier Bukharin.

    Og jeg har enda større grunn til ikke å tie om dette, for det første fordi en av en kommunist må kunne vente større oppmerksomhet overfor morgendagens og ikke for gårsdagens oppgaver, og for det andre ble min brosjyre skrevet før bolsjevikene tok makten, da en ikke kunne servere bolsjevikene en vulgær-småborgerlig innvending som: « etter at de hadde tatt makten begynte de selvsagt å snakke om disiplin . . . »

    « . . . sosialismen . . . vil vokse over i kommunismen . . . for menneskene kommer til å venne seg til å følge de elementære regler for samfunnsmessig samliv uten gold og uten underordning» Med «elementære regler> siktet jeg selvsagt til tida før maktovertakelsen).

    « . . . Demokratiet vil først begynne å dø bort» når «menneskene litt etter litt vil venne seg til å respektere de elementære regler for samliv som har vært kjent i århundrer og er gjentatt i årtusener i alle læreboksentenser. De vil venne seg til å overholde dem uten vold, uten tvang, uten underordning, uten det spesielle tvangs-apparat som kalles stat» (samme sted, s. 126; « regler» var det snakk om før maktovertakelsen).

    « . . . Den høyere fase i kommunismens utvikling» («fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov») «forutsetter ikke den nåværende arbeidsproduktiviteten og ikke den nåværende spissborger, som i likhet med seminaristene i Pomjalovskis fortellinger* er i stand til å gjøre skade på forrådene av samfunnsmessig rikdom 'for moro skyld' og til å forlange det umulige.»

    Den russiske forfatteren Pomjalovskij skildrer i sin bok «Skisser fra seminaret» de tåpelige undervisningsmetodene og de brutale skikkene som rådde i de russiske presteskolene i 1850- og 1860-årene.

    « . . . Inntil den 'høyere' fase av kommunismen er inntrådt, krever sosialistene den strengeste kontroll fra samfunnets og statens side med utmålingen av arbeidet og utmålingen av forbruket . . . » (samme sted).

    laquo; . . . Regnskapsførsel og kontroll - det er hovedsaken som er nødvendig for å 'ordne' det slik at første fase i det kommunistiske samfunn kommer i sving og fungerer riktig.» (Samme sted s. 139.)
    Og dette må være en kontroll ikke bare over «det ubetydelige mindretallet av kapitalister, over de småherrene som ønsker å beholde sine kapitalistiske unoter», men også over de arbeiderne som er blitt «dypt demoralisert av kapitalismen» (samme sted s. 140)
    og over «de arbeidssky, pappaguttene, svindlerne og liknende 'voktere av kapitalismens tradisjoner'» (samme sted s. 140).


    Det er bemerkelsesverdig at Bukharin ikke har understreket dette.


    Trykt 9., 10. og 11. mai 1918 i avisa «Pravda» nr. 88, 89 og 90. Signert: N. Lenin


    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake