Sovjetmaktens nærmeste oppgaver


(Utdrag)


    En overmåte vanskelig og farlig internasjonal situasjon, nødvendigheten av å manøvrere og trekke seg tilbake, en periode med venting på nye utbrudd av revolusjonen som modnes forferdelig langsomt i Vesten; innenlands en periode med langsom oppbygging og skånselløs «ansporing», en langvarig og hårdnakket kamp som den proletariske disiplinerthet fører mot det truende spontane småborgerlige forfall og anarki - det er i korthet det særmerkte ved den særlige fase i den sosialistiske revolusjon som vi gjennomlever. Dette er et ledd i den historiske hendingskjeden som vi nå må gripe fatt i med all kraft for å være på høyde med oppgaven, inntil vi går over til neste ledd, som tiltrekker oss ved sin særegne glans, glansen fra seirene for den internasjonale proletariske revolusjon.

    La oss prøve å sammenlikne det vanlige, gjengse begrepet «revolusjonær» med de paroler som følger av særegenhetene ved den nåværende fase: manøvrere, trekke seg tilbake, vente, bygge opp langsomt, anspore skånselløst, disiplinere strengt, slå ned på oppløsningen . . . Er det noe rart i at det fins «revolusjonære» som når de hører dette, blir grepet av edel harme og begynner å «gjennomhegle» oss for at vi glemmer oktoberrevolusjonens tradisjoner, at vi lager kuhandler med de borgerlige spesialister, at vi inngår kompromisser med borgerskapet, at vi gjør oss skyldig i småborgerlighet, reformisme osv. osv.?

    Ulykken med disse ynkelige revolusjonære er at til og med de av dem som har de aller beste motiver og ut merker seg ved ubetinget hengivenhet for sosialismens sak, ikke forstår den særlige og «særlig ubehagelige» tilstand som det tilbakeliggende landet uunngåelig måtte gå igjennom fordi det var utpint av en reaksjonær og ulykkelig krig, et land som har begynt den sosialistiske revolusjon mye tidligere enn de mer fremskredne land, - at de mangler utholdenhet i de vanskelige øyeblikk under den vanskelige overgangen.

    Det er forståelig at det «venstresosialrevolusjonære» parti driver en «offisiell» opposisjon mot vårt parti. Personlige unntak blant gruppe- og klassetypene forekommer selvsagt og vil alltid forekomme. Men de sosiale typene forblir. I et land med en befolkning hvor de små eiendomsbesitterne har en veldig overvekt over de rent proletariske elementer, vil forskjellen mellom den proletariske og den småborgerlige revolusjonære uunngåelig vise seg, og fra tid til annen vise seg i ytterst akutt form. Den småborgerlige revolusjonære vakler og vingler ved hvert vendepunkt i begivenhetene, han går over fra ytterliggående radikalisme i mars 1917 til lovtaler over «koalisjonen» i mai, til hat mot bolsjevikene (eller til jammer over deres « eventyrpolitikk») i juli, til engstelig avstandtagen fra dem i slutten av oktober, til å støtte dem i desember - og endelig, i mars og april 1918, pleier disse typene som oftest å rynke på nesen og si: «Vi hører ikke til dem som istemmer lovsanger over det «organiske» arbeid, praktisismen og den gradvise utvikling».

    Det sosiale opphav til disse typene er den lille eiendomsbesitter som er blitt desperat av krigens redsler, den plutselige ruin, de uhørte hungerkvalene og oppløsningen, som hysterisk løper hit og dit, søker etter utvei og redning og vakler mellom tillit til proletariatet og støtte til proletariatet på den ene side og anfall av fortvilelse på den annen. En må være klar over og innprente seg fast at ingen sosialisme kan bygges på dette sosiale grunnlag. De arbeidende og utbyttede masser kan bare ledes av en klasse som går sin vei uten å vakle, som ikke blir motløs og gripes av desperasjon i de vanskeligste, tyngste og farligste overganger. Hysterianfall trenger vi ikke. Vi trenger de proletariske jernbataljoners avmålte skritt.

    Skrevet i dagene mellom 13. og 26. april 1918. Trykt 28. april 1918 i «Pravda» nr. 83 og i tillegget til «Izvestija» nr. 85. Signert: N. Lenin

    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake