RKP(b)s 7. ekstraordinære kongress
6.-8. mars 1918


Sluttord om sentralkomiteens
politiske beretning 8. mars


    Kamerater!

    Jeg vil gjerne få begynne med noen forholdsvis små merknader til siste dags innlegg. Kamerat Bukharin gikk i slutten av sin tale så langt at han sammenliknet oss med Petljura. Hvis han mener dette, hvordan kan han da fortsette å stå i samme parti som oss? Er ikke dette en frase? Hadde det virkelig vært som Bukharin sier, ville vi selvsagt ikke stått i samme parti. Det at vi står sammen, viser at vi for ni tiendedelers vedkommende er enige med Bukharin. Riktignok la han til noen revolusjonære fraser om at vi vil forråde Ukraina, men jeg er sikker på at det ikke er bryet verdt å snakke om slike bagateller. Jeg vil heller vende tilbake til kamerat Rjazanov. Lik et unntak som forekommer hvert tiende år og bare bekrefter regelen, har han denne gang av vanvare kommet til å uttale en alvorlig frase. (Applaus.) Han sa at Lenin ville gi opp rom for å vinne tid. Dette er nesten en filosofisk vurdering. Kamerat Rjazanov har her fått til en helt alvorlig frase, men riktignok en frase, som går ut på at jeg vil gi opp territorium til den faktiske seierherre for å vinne tid. Dette er nemlig kjernen i saken, og bare dette. Alt det andre var bare prat: om nødvendigheten av en revolusjonær krig, om bondereising o. 1. Når kamerat Bukharin gir inntrykk av at det ikke kan være delte meninger om mulighetene for en krig og sier: «Spør hvilken som helst militær» ( jeg har notert hans ord), når han stiller spørsmålet slik at en kan spørre enhver militær, vil jeg svare: jeg har hatt en samtale med en slik militær, med en fransk -offiser.39 Denne franske offiseren betraktet meg selvsagt med ublide øyne - jeg hadde jo «solgt Russland til tyskerne> - og sa: «Jeg er rojalist, jeg er tilhenger av monarkiet også i Frankrike, jeg ønsker et nederlag for Tyskland, tro ikke at jeg er tilhenger av sovjetmakten - hvordan kunne en tro det om han som er monarkist - men jeg ville gå inn for at dere undertegnet avtalen i Brest, fordi det er nødvendig». Slik går det altså om en «spør hvilken som helst mili tær». Enhver militær ville si det samme som jeg, at det var nødvendig å undertegne avtalen i Brest. Hvis en nå fikk det inntrykk av Bukharins tale at våre uoverensstemmelser er blitt så meget mindre, skyldes det at hans tilhengere har dekket over hovedpunktet i uoverensstemmelsene.

    Når Bukharin nå tordner mot oss for at vi demobiliserer massene, har han absolutt rett, men det er seg selv han tordner mot, og ikke oss. Hvem er det som har ført denne vellingen inn i sentralkomiteen? Det er du, kamerat Bukharin ( latter) . Samme hvor mye du roper < neir, vil sannheten komme for en dag: vi er i en krets av kamerater, vi er på vår egen kongress, vi har intet å skjule og en må legge sannheten fram. Og sannheten er at det i sentralkomiteen har vært tre retninger. Den 17. februar avholdt Lomov og Bukharin seg fra å stemme. Jeg ba om at avstemningen måtte bli protokollført og mangfoldiggjort, og hvert medlem av partiet kan, om han ønsker, komme innom i sekretariatet og se på resultatet av avstemningen, den historiske avstemningen den 21. januar som viser at det var de som vaklet, mens vi ikke har vaklet det minste. Vi sa: «La oss godta freden i Brest noe bedre oppnår vi ikke - for å forberede en revolusjonær krig.» Vi har nå allerede vunnet fem dager til å evakuere Petrograd. Nå er det kommet en appell fra Krylenko og Podvoiskij, som ikke hørte med blant venstrefolkene og som Bukharin gjorde en urett når han sa at en «trakk fram> Krylenko, som om det var vi som hadde lagt Krylenko ordene i munnen. Vi er helt enige med

    Krylenko, for det er slik situasjonen er, for det er de militære som har påvist det jeg har sagt, mens dere snakker det bort med prat om at tyskerne ikke vil gå til offensiv. Går det virkelig an å sammenligne denne situasjonen med oktober, da det ikke var spørsmål om tekniske hjelpemidler? Nei, hvis en vil holde seg til fakta, må en være klar over at uoverensstemmelsene dreide seg om at en ikke kan begynne en krig når en vet at den ikke kan vinnes. Bukharin begynte sitt sluttinnlegg med et tordnende spørsmål: «Er en krig mulig i nærmeste framtid?» Jeg ble meget overrasket. Uten å nøle vil jeg svare at det er mulig, men at en nå må godta en fred. Her er det ingen motsetning.

    Etter disse korte merknadene vil jeg gå over til detaljsvar til de foregående talerne. Når det gjelder Radek, må jeg gjøre et unntak.

    Men først var det et annet innlegg - det fra kamerat Uritskij. Hva inneholdt det annet enn snakk om Canossagang,41 «forræderi», «vi har veket tilbake», «vi har gitt etter» osv.? Hva er dette for noe? Det må da være en kritikk som er hentet fra de venstre-sosialrevolusjonæres avis? Kamerat Bubnov leste opp for oss en erklæring til sentralkomiteen fra noen av dens medlemmer som regner seg som særlig radikale og som demonstrerte for hele verden: «Sentralkomiteens opptreden er et slag mot verdensproletariatet». Er da ikke dette en frase? «Det er å demonstrere sin avmakt fot hele verden!» Hva er det vi har demonstrert med? Ved å ha foreslått fred? Ved at hæren har løpt sin vei? Har vi da ikke påvist at vi ved å krig mot Tyskland nå og ikke godta Brest verden at vår arme er syk og ikke vili kamp? Det er tomt prat når Bukharin er vi og vi alene som har skapt denne vaktingen. Den skyldes at vår arme er syk. Den måtte få et pusterom, uansett tidspunktet.

    Hvis vi hadde fulgt en riktig strategi, ville vi hatt en måneds pusterom, men fordi vi fulgte en uriktig strategi, har vi bare fem dagers pusterom, men selv det er bra, se begynne en freden ville vi lig til å gå ut hevder at det

    Krigshistorien viser at det av og til er nok selv med noen få dager for å stanse en arme som flykter i panikk. Den som ikke vil godta, som ikke vil undertegne en djevelsk fred nå, han er en frasemaker og ikke en strateg. Det er den bitre sannhet. Når noen medlemmer av sentralkomiteen skriver til meg om «en demonstrasjon av avmakt» og «forræderi» er det en meget skadelig og helt tom og barnslig frase. Vi ville ha demonstrert vår avmakt om vi hadde forsøkt å kjempe på et tidspunkt da det ikke var tid for demonstrasjoner, da en offensiv mot oss var uunngåelig. Når det gjelder bøndene fra Pskov, skal vi sørge for at de kan komme til sovjetkongressen og fortelle hvordan tyskerne farer fram, så de kan få de soldatene som er smittet av en panisk flukt, til å ta seg sammen og si: < Ja, nå har jeg forstått at dette ikke er den krigen bolsjevikene lovte å få slutt på - dette er en ny krig som tyskerne fører mot sovjetmakten.» Da vil det inntre en bedring. Men dere reiser et spørsmål som det ikke er mulig å gi svar på. Ingen vet hvor lenge pusterommet vil vare.

    Videre må jeg komme inn på kamerat Trotskijs holdning. En må skille mellom to sider ved hans virksomhet: da han innledet forhandlingene i Brest etter å ha utnyttet dem på en glimrende måte i agitasjonen, var vi alle enige med kamerat Trotskij. Han har referert en del av en samtale med meg, men jeg vil legge til at vi ble enige om at vi skulle forhale det hele inntil tyskernes ultimatum kom, og at vi skulle gi oss etter ultimatumet. Tyskerne snøt oss. De stjal fem dager av de sju. Trotskijs taktikk var riktig når den gikk ut på forhaling, uriktig ble den når det ble erklært at krigstilstanden var opphørt og det ikke ble undertegnet noen fredsavtale. Jeg foreslo at en skulle undertegne en helt bestemt fredsavtale. Vi kunne ikke oppnå noen bedre fredsavtale enn Brestfreden. Alle vet at vi kunne ha hatt en måneds pusterom, at vi ikke ville ha tapt.

    Det tjener ingen hensikt å rippe opp i dette, ettersom historien har fulgt en annen vei, men det er latterlig når Bukharin sier: «Virkeligheten vil vise at vi hadde rett.» Jeg hadde rett da jeg allerede i 1915 skrev følgende om dette: «Det er nødvendig å forberede seg på å føre krig, for en krig er ikke til å unngå, den vil komme, den er allerede på vei». Men det var nødvendig å godta en fred og ikke sette nesa i været uten grunn. Og enda nødvendigere var det å godta freden ettersom krigen vil komme og vi nå i det minste kan lette evakueringen av Petrograd, og vi alt har lettet den. Dette er en kjensgjerning. Når kamerat Trotskij setter fram nye krav: «Lov at dere ikke vil undertegne fredsavtalen med Vinnitsjenko> svarer jeg at jeg ikke i noe fall vil påta meg en slik forpliktelse

    Hvis kongressen hadde forpliktet seg til dette, ville verken jeg eller en eneste av mine meningsfeller påtatt seg ansvaret for dette. Det ville ha betydd at en på nytt hadde latt seg binde av et formelt vedtak, i stedet for å følge en klar manøvreringslinje, trekke seg tilbake når det er nødvendig og av og til gå til offensiv. I en krig er det ikke mulig å la seg binde av formelle hensyn. Det er latterlig ikke å kjenne krigshistorien, ikke å vite at en avtale er et middel til å samle krefter. Jeg viser her til Preussens historie. Det finnes folk som resonnerer som barn: hvis en har undertegnet en avtale, har en solgt seg til Satan og havner i helvete. Det er rett og slett komisk når krigshistorien helt tydelig forteller at det å undertegne en avtale etter et nederlag, er et middel til å samle krefter. Det har forekommet i historien at det er kommet krig etter krig. Alt dette har vi glemt, vi ser at den gamle krigen har vokst over i . . . Hvis dere absolutt vil, må dere gjerne la dere binde av formelle hensyn for alltid, men da må dere også gi de ansvarlige postene til de venstresosialrevolusjonære. Vi vil ikke påta oss ansvaret for dette. Det ligger ikke et fnugg av ønske am splittelse i dette. Jeg er sikker på at virkeligheten vil gi dere en lærdom. Den 12. mars - altså ganske snart - vil dere få et omfattende materiale 44

    Kamerat Trotskij sier at det vil være et forræderi i ordets fulle betydning. Jeg hevder at dette er et helt galt synspunkta . For å vise dette konkret, skal jeg ta et eksempel: to personer går en tur, de blir, overfalt av ti personer, den ene tar opp kampen, men den andre stikker sin vei - dette er forræderi. Men la oss ta et annet eksempel. To armeer på hundre tusen mann har fem armeer mot seg og den ene armeen er omringet av to hundre tusen mann. Sett da at den andre armeen ønsker å komme til unnsetning, men vet at tre hundre tusen mann ligger og venter i bakhold, kan den da komme til unnsetning? Nei, det er ikke mulig. Og dette er ikke forræderi, det er ikke feighet: en enkel øking av antallet har forandret alle begreper, det er noe alle militære vet - her gjelder ikke begreper fra dagliglivet: ved å opptre på denne måten, redder jeg min arme; og selv om den ene armeen blir tatt til fange, vil jeg fornye min egen, jeg har forbundsfeller, og hvis jeg venter, vil forbundsfellene komme til hjelp. Bare en slik vurdering er holdbar, men når det blandes utenforliggende hensyn inn i de militære, er det ikke annet enn en frase. Slik kan en ikke drive politikk.

    Vi har gjort alt som kan gjøres. Ved å undertegne en avtale har vi reddet Petrograd, i hvert fall for noen dager. (Dette er noe sekretærene helst ikke bør notere.) Avtalen pålegger oss å trekke våre tropper ut av Finland. Dette er tropper vi vet er udugelige. Men det forbyr oss ikke å føre våpen inn i Finland. Hvis Petrograd hadde falt for noen dager siden, ville byen ha blitt grepet av panikk, og vi ville ikke ha kunnet føre noe ut av den, men i løpet av disse fem dagene har vi hjulpet våre finske kamerater - jeg skal ikke si hvor meget, det er noe de selv vet.

    Alt snakk om at vi har forrådt Finland er bare en barnslig frase. Vi har hjulpet nettopp ved i tide å trekke oss tilbake for tyskerne. Russland vil ikke gå under selv om Petrograd faller, det har kamerat Bukharin tusen ganger rett i, men hvis en skal manøvrere på Bukharins vis, vil en kunne ta knekken på en god revolusjon. (Munterhet i salen.)

    Vi har ennå ikke forrådt verken Finland eller Ukraina. Ikke en eneste bevisst arbeider vil anklage oss for det. Vi har hjulpet alt vi har kunnet. Vi har ikke trukket en eneste dyktig mann tilbake fra våre tropper og vil heller ikke gjøre det. Hvis dere sier at general Hofman vil oppdage og sette en stopper for dette, så er det sikkert riktig, jeg tviler ikke på det, men hvor mange dager han vil trenge til det vet verken han eller noen annen. Dessuten er deres betraktning om at han vil oppdage det og sette en stopper for det, en vurdering av det politiske styrkeforholdet som jeg skal behandle noe senere.

    Når jeg har forklart hvorfor jeg på ingen måte kan godta Trotskijs forslag - det går ikke an å drive politikk på den måten - vil jeg si at Radek har vist et eksempel på i hvilken utstrekning kameratene på denne kongressen har fjernet seg fra frasen, som det faktisk bare er Uritskij som står fast ved. Jeg kan ikke på noen måte beskylde Radek for frasemakeri i hans innlegg. Han sa: «Det finnes ikke en skygge av forræderi eller skam, fordi det er klart at vi har trukket oss tilbake for en overlegen militær styrke.» Dette er en vurdering som fullstendig pulveriserer Trotskijs stilling. Radek hadde rett da han sa: « Vi må bite tennene sammen og samle krefter.» Dette kan jeg fullt ut underskrive! Det gjelder ikke å spille overlegen, men å bite tennene sammen og forberede seg.

    Vi må bite tennene sammen uten å sette nesa i været, og vi må samle krefter. Den revolusjonære krigen vil komme, det er vi alle enige om. Det vi strides om, er hvorvidt vi skal undertegne en Tikitt-fred eller ikke. Det verste er at armeen er syk, og det bør derfor være en fast linje i sentralkomiteen og ikke uoverensstemmelser eller en kompromisslinje, noe også kamerat Bukharin har støttet. Jeg tegner ikke pusterommet i rosa, ingen vet hvor lenge dette pusterommet vil vare, heller ikke jeg.


    Det er komisk og fruktesløst når enkelte forsøker å presse meg til å si hvor lenge pusterommet vil vare. Fordi vi har klart å bevare de viktigste trafikkårene, kan vi hjelpe Ukraina og Finland. Vi utnytter pusterommet til å manøvrere og retirere.

    Det er ikke lenger mulig å si til den tyske arbeideren at russerne er lunefulle, for det er nå klart at det er den tyskjapanske imperialismen som er ute og går, og det vil bli klart for alle og enhver at tyskerne ikke bare ønsker å ta knekken på bolsjevikene, men også å ta knekken på Vesten, alt er blitt så komplisert, og i denne nye krigen er en nødt til å manøvrere.

    Når det gjelder kamerat Bukharins tale, vil jeg få si at han, når han slipper opp for argumenter, låner noe fra Uritskij og sier: «Avtalen bringer oss i vanære.» Her trengs det ikke argumenter; hvis vi virkelig hadde brakt vanære over oss, burde vi ha tatt våre papirer og stukket vår vei, men selv om vi er «vanæret», tror jeg ikke at våre posisjoner har vært vaklende. Kamerat Bukharin har forsøkt å analysere klassegrunnlaget for våre posisjoner, men kom i stedet med en anekdote om en avdød økonom fra Moskva. De som i vår taktikk fant en tilknytning til filleproletariatet, glemte merkelig nok at en analyse av klasseforholdet - det er snakk om klassen i sin helhet og ikke filleproletariatet - viser oss at det er det russiske borgerskapet og hele dets halehengfolkene rundt «Djelo Naroda og Novaja Sjisn» - som av all sin kraft forsøker å trekke oss med inn i denne krigen. Men denne klare klassekjensgjerningen har dere ikke understreket. Å erklære Tyskland krig nå betyr å gi etter for det russiske borgerskapets provokasjon. Dette er ikke noe nytt, ettersom det er en av de sikreste måtene - jeg sier ikke den absolutt sikreste, fordi intet er absolutt sikkert - en av de sikreste måtene å kaste seg over oss. Da kamerat Bukharin sa at virkeligheten er på deres side, at alt vil ende med at vi anerkjenner den revolusjonære krigen, høstet han en lettkjøpt seier, fordi vi allerede i 1915 forutsa at det uunngåelig vil komme en revolusjonær krig. Våre uoverensstemmelser dreide seg om hva tyskerne ville gjøre, om de ville gå til offensiv eller ikke; om vi burde erklære at krigstilstanden var opphørt; om det var nødvendig å trekke seg fysisk tilbake for å gagne den revolusjonære krigen, å avgi land for å vinne tid. Strategien og politikken krever en fredsavtale, hvor fornedrende den enn måtte være. Alle våre uoverensstemmelser vil forsvinne så snart vi godtar denne taktikken.


    Trykt i sin helhet i 1928 i boka «Protokoller fra kongresser og konferanser i Det allsovjetiske kommunistiske parti (b) - 7. kongress», mars 1918.


    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake