En alvorlig lærdom
og
et alvorlig ansvar


    Vårt ytterste «venstre», som i går kom ut med sin egen avis « Kommunist», (en burde tilføye kommunist fra epoken før Marx), omgår historiens lærdommer og løper unna sitt eget ansvar.

    Men til ingen nytte. De kommer ingen vei med det.

    I sine forsøk på å vri seg unna, legger de seg riktig i selen, de skriver spalte opp og spalte ned i avisene, arbeider i sitt ansikts sved og sparer «ikke engang» på trykksverte for å framstille «teorien» om et «pusterom» som en ufundert og dårlig teori.

    Men akk! Deres anstrengelser kan ikke gjendrive fakta. Kjensgjerninger er hardnakkede, som det heter i et godt engelsk ordtak. Det er en kjensgjerning at vi fra den 3. mars, da den tyske krigsoperasjonen ble innstilt klokka 1, til den 5. mars om kvelden, da jeg skriver disse linjene, har hatt et pusterom og at vi allerede har benyttet disse to dagene til et faktisk forsvar av vårt sosialistiske fedreland (det har gitt seg uttrykk i handling og ikke bare i fraser). Dette er en kjensgjerning som vil bli stadig mer åpenbar for massene for hver dag som går. Det er en kjensgjerning at på et tidspunkt da frontarméen er ute av stand til å kjempe og flykter i panikk, da den kaster fra seg kanonene og ikke tar seg tid til å sprenge bruene, er det et ordnet tilbaketog med sikte på å redde restene av armeen og utnytte hver dag av pusterommet med dette for øyet, som er et virkelig forsvar av fedrelandet og en høyning av dets forsvarsevne, og ikke tomt prat om en revolusjonær krig (et tomt prat som er direkte skammelig når armeen er på vill flukt og tilhengerne av en revolusjonær krig ikke har klart å stanse en eneste avdeling av denne armeen).


    Kjensgjerninger er harnakkede.

    Når vårt ytterste «venstre» forsøker å omgå kjensgjerningene og lærdommene av dem, å løpe vekk fra ansvaret, prøver de å skjule for leserne den nære, helt ferske fortid, som har historisk betydning, og tåkelegge den ved å vise til den forlengst forgangne og uvesentlige. Eksempel: Karl Radek minner i sin artikkel om at han i desember (i desember!) skrev at det var nødvendig å hjelpe armeen å holde ut, og at han skrev dette i et «referat-notat til Folkekommissærenes Råd». Jeg har ikke hatt mulighet for å lese dette notatet, og jeg spør: hvorfor trykker ikke Karl Radek det i sin helhet?

    Hvorfor forklarer han ikke klart og tydelig hva han konkret mente med en «kompromissfred»? Hvorfor husker han ikke en nærmere fortid, da han i «Pravda» la fram sin illusjon (den verste av alle) om mulighetene for å inngå fred med den tyske imperialismen på betingelse av at Polen ble levert tilbake?

    Hvorfor?

    Fordi det «ytterste venstre» er nødt til å skjule kjensgjerningene, til å dekke over sitt eget, «venstrefolkenes», ansvar for de illusjonene de har spredd og som faktisk har hjulpet de tyske imperialistene og hemmet revolusjonens vekst og utvikling i Tyskland.

    N. Bukharin forsøker nå til og med å benekte at han og hans venner forsikret at tyskerne ikke ville kunne gå til offensiv. Men svært mange vet at det er en kjensgjerning at Bukharin og hans venner hevdet dette, og at de ved å spre en slik illusjon hjalp den tyske imperialismen og hemmet den tyske revolusjonens vekst. Denne revolusjonen er nå svekket ved at den storrussiske sovjetrepublikken mistet mange tusen kanoner og verdier for millioner under bondearmeens panikkflukt. Dette forutsa jeg klart og tydelig i tesene av 7. januar. Hvis N. Bukharin nå er nødt til å «fornekte» seg selv, er det desto verre for ham. Alle som husker hva Bukharin og hans venner sa om at tyskerne ikke ville kunne sette i gang noen offensiv, vil trekke skuldrene når N. Bukharin nå må «fornekte» sine egne ord.


    Men for dem som ikke husker dem, for dem som ikke har hørt om dem, skal vi ta for oss et dokument som er noe mer verdifullt, interessant og lærerikt enn Karl Radeks skriv fra desember måned. Dette dokumentet, som «venstrefolkene» dessverre skjuler for leserne sine, er resultatet av for det første avstemningene den 21. januar 1918 på et møte mellom sentralkomiteen i vårt parti og den nåværende «venstreopposisjonen» og for det andre av avstemningene i sentralkomiteen den 17. februar 1918.


    Under avstemningene den 21. januar 1918 om en skulle avbryte forhandlingene med tyskerne øyeblikkelig, var det bare Stukov (av medarbeiderne i «ytterste venstres organ Kommunist»)
    som stemte for.
    Alle de andre var imot.


    Under avstemningen om det var tillatelig å undertegne en anneksjonistisk fred om tyskerne skulle sprenge forhandlingene eller stille et ultimatum, var det ved siden av Stukov bare Obolenskij som stemte mot (når vil «hans» teser bli trykt?
    Hvorfor tier «Kommunist» om dem?).
    Alle de andre stemte for.


    I spørsmålet om det i så fall ville være nødvendig å inngå den foreslåtte fred, stemte bare Obolenskij og Stukov mot, de andre «venstrefolkene» avholdt seg fra å stemme!
    Det er en kjensgjerning.


    Under avstemningen den 17. februar 1918 om hvem som gikk inn for en revolusjonær krig, «nektet» Bukharin og Lomov «å ta del i en avstemning hvor spørsmålet stilles på denne måten».
    Ingen stemte for.
    Det er en kjensgjerning.


    I spørsmålet om en burde «vente med å ta opp igjen fredsforhandlingene inntil den tyske offensiven har antatt tilstrekkelig omfang (nettopp slik ble det formulert!) og inntil en kan merke dens innflytelse på den tyske arbeiderbevegelsen», stemte Bukharin, Lomov og Uritskij av de nåværende medarbeiderne i «venstre»-avisa for.

    I avstemningen om punktet «bør vi inngå en fred hvis den tyske offensiven vil være en kjensgjerning før det revolusjonære oppsvinget har satt inn», avholdt Lomov, Bukharin og Uritskij seg fra å stemme. Kjensgjerningene er hardnakkede, og kjensgjerningene forteller at Bukharin benektet muligheten for en tysk offensiv og spredte en illusjon som faktisk, i strid med hans ønske, hjalp de tyske imperialistene og hemmet veksten i den tyske revolusjonen. Den revolusjonære frasens vesen ligger nettopp i dette. En tror en går inn i ett rom, og havner i et helt annet.


    N. Bukharin bebreider meg for ikke å forstå de konkrete betingelsene for en fred på det nåværende tidspunktet. Men det er ikke vanskelig å forstå at det egentlig slett ikke var eller er nødvendig for min argumentasjon. Det var tilstrekkelig å påvise at vi sto overfor et virkelig, ikke oppdiktet dilemma: enten denslags betingelser som gir i det minste noen dagers pusterom eller samme stilling som Belgia og Serbia. Og dette benektet ikke Bukharin selv for Petrograd. Og hans kollega M. N. Pokrovskij har innrømmet dette.


    Det er våre «ytterste-venstrefolk» Bukharin, Lomov, Uritskij & Co. som har skylden for at de nye betingelsene er hardere, mer tyngende og fornedrende enn de harde, tyngende og fornedrende Brest-betingelsene. Dette er en historisk kjensgjerning som ovenfor nevnte avstemninger viser. Ingen utflukter vil kunne dekke over dette. Man ga dere Brestbetingelsene, og dere svarte med praleri og skryt, som førte til verre betingelser. Dette er en kjensgjerning. Og ansvaret for dette kan dere ikke løpe unna.

    I mine teser av 7. januar 1918 forutsies det helt klart at Russland på grunn av vår armes stilling (som ikke kunne endre seg av frasemakeri «mot» de utmattede bondemassene) gille måtte inngå en hardere separatfred hvis det ikke godtok Brest-freden.

    «Venstrefolkene» har gått i den fellen som er satt opp av det russiske borgerskapet, som ville ha fordel av at vi ble trukket med i en krig som var mest mulig ugunstig for oss.

    Det er en kjensgjerning at de «venstresosialrevolusjonære» som går inn for en krig, faktisk har skilt lag med bondebefolkningen. Og denne kjensgjerningen forteller at de venstresosialrevolusjonære ikke er alvorlige i sin politikk, på samme måte som alle de sosialrevolusjonæres tilsynelatende «revolusjonære» politikk sommeren 1907 ikke var alvorlig.


    Eksemplene fra Petrograd og Moskva viser at de mest bevisste og fremskredne arbeiderne hurtig klarer å frigjøre seg fra den revolusjonære frasens rus. I Petrograd er allerede de beste arbeiderdistriktene, Viborg-distriktet og Vasiljeostrovskij-distriktet, blitt nøkterne. Petrogradsovjetet av arbeiderdeputerte går ikke inn for en krig nå, det har forstått at det er nødvendig med forberedelser og er nå i gang med å forberede den. På bolsjevikenes bykonferanse i Moskva i dagene 3. og 4. mars 1918 seiret allerede motstanderne av den revolusjonære frasen.


    En av setningene i Pokrovskijs artikkel viser hvilket uhyrlig selvbedrag «venstrefolkene» har samlet seg om. Den lyder: «Hvis vi skal kjempe, må vi kjempe (Pokrovskijs kursiv), . . . mens» - hør, hør! - «mens den russiske armeen ennå ikke er fullstendig demobilisert helt ned til de nydannede avdelingene».


    Enhver som ikke vifter bort fakta, vil vite at den største hindringen for motstanden mot tyskerne både i StorRussland, Ukraina og Finland i februar 1917 var vår ikkedemobiliserte arme. Det er en kjensgjerning. For den kunne ikke annet enn å flykte i panikk og trekke med seg også avdelingene av Den røde arme.


    Den som vil trekke lærdom av historien uten å løpe fra ansvaret for den og vifte den vekk, vil i det minste huske Napoleon den førstes krig mot Tyskland.

    Preussen og Tyskland inngikk mange ganger fredsavtaler med erobrerne på betingelser som var ti ganger mer tyngende og fornedrende (enn våre), like til å godta et utenlandsk politi, like til å forplikte seg til å overlate sine tropper som støttetropper til Napoleons erobringstokter. I sine avtaler med Preussen undertrykte og splittet Napoleon den første opp Tyskland ti ganger kraftigere enn Hindenburg og Wilhelm nå har gjort med oss. Og likevel fantes det i Preussen folk som ikke slo om seg med store ord, men undertegnet ytterst < skammelige» fredsavtaler, som undertegnet dem fordi de ikke hadde noen arme, som undertegnet ti ganger mer undertrykkende og fornedrende betingelser, og likevel reiste seg til oppstand og krig. Det har skjedd ikke bare en gang, men mange. Historien kjenner en rekke slike fredsavtaler og en rekke slike kriger. En rekke eksempler på pusterom. En rekke nye krigserklæringer fra erobrernes side. En rekke eksempler på allianser mellom en undertrykt nasjon og en undertrykkende nasjon som har vært konkurrent til erobreren og selv en like stor erobrer (til informasjon for dem som går inn for « en revolusjonær krig» uten å ta imot hjelp fra imperialistene!)


    Slik har historien forløpt.

    Slik har det vært. Slik vil det bli. Vi har gått inn i en epoke med en rekke kriger. En ny fedrelandskrig er i vente. Vi vil komme dit hen under den modnende sosialistiske revolusjonens betingelser. Og på denne vanskelige veien vil det russiske proletariatet og den russiske revolusjonen lære å frigjøre seg fra de stare ordene, fra den revolusjonære frasen, lære å ta imot selv ytterst tyngende fredsavtaler, lære å reise seg på nytt.

    Vi har inngått en Tilsitt-fred. Vi vil også oppleve vår seier, vår frigjøring, slik som tyskerne etter Tilsittfreden i 1807 opplevde frigjøringen fra Napoleon i 1813 og 1814. Den avstand som skiller vår Tikitt-fred fra vår frigjøring vil antakelig bli mindre, for historien går framover med raskere skritt.

    Vekk med de store ordene! Fram for et alvorlig arbeid for å skape disiplin og organisasjon!


    Skrevet 5. mars 1918. Trykt 6. mars (21. februar) 1918 i < Pravda» nr. 42. Signert: N. Lenin.


    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake