Merkelig og uhyrlig


    I en resolusjon, vedtatt den 24. februar 1918, ga byrået for vårt partis Moskva-distrikt uttrykk for sin mistillit til sentralkomiteen og nektet å følge de av dens direktiver «som gjelder gjennomføring av betingelsene for fredsavtalen med Østerrike-Tyskland» og erklærte i en < forklarende tekst» til resolusjonen at den «finner at det neppe vil være til å unngå at det kommer til en splittelse i partiet i nær framtid».

    (Resolusjonen lød i sin helhet: «Etter å ha drøftet sentralkomiteens virksomhet, uttrykker RSDAP's byrå for Moskvadistriktet sin mistillit til sentralkomiteen på grunn av dens politiske linje og sammensetning, og vil ved første anledning gå inn for nyvalg. Byrået for Moskva-distriktet anser seg dessuten ikke forpliktet til for enhver pris å følge de direktivene fra sentralkomiteen som gjelder gjennomføring av betingelsene for fredsavtalen mellom Østerrike-Tyskland.» Resolusjonen ble enstemmig vedtatt.)


    Det er verken noe uhyrlig eller merkelig i dette. Det er helt naturlig at kamerater som er sterkt uenige med sentralkomiteen i spørsmålet om en separatfred, vil kritisere sentralkomiteen i kraftige ordelag og gi uttrykk for sin overbevisning om at en splittelse ikke er til å unngå. Dette er partimedlemmenes legale rett, det er helt forståelig.

    Men det er noe annet som er merkelig og uhyrlig. Det er føyd en < forklarende tekst» til resolusjonen. Den lyder i sin helhet:

    «Byrået for Moskva-distriktet finner at det neppe vil være til å unngå at det kommer til en splittelse i partiet i nær framtid, og ser derfor som sin oppgave å fremme en samling av alle konsekvent revolusjonært-kommunistiske elementer som kjemper både mot tilhengerne av en separat-fred og mot alle moderate opportunistiske elementer i partiet. Ut fra den internasjonale revolusjonens interesser mener vi det er formålstjenlig å risikere å miste sovjetmakten som nå er i ferd med å bli rent formell. Vi ser det fortsatt som vår hovedoppgave å spre den sosialistiske revolusjonens ideer til alle andre land og bestemt gjennomføre proletariatets diktatur, samt nådeløst å slå ned den borgerlige kontrarevolusjonen i Russland.»

    Vi har her uthevet de ordene som er . . . merkelige og uhyrlige.

    Det er en hake ved disse ordene. ,

    De fører hele den linje som resolusjonens opphavsmenn står for, ut i det absurde. Disse ordene avdekker med uvanlig klarhet roten til deres feil.

    «Ut fra den internasjonale revolusjonens interesser er det formålstjenlig å risikere å miste sovjetmakten . . . » Dette er merkelig, fordi det ikke engang er noen sammenheng mellom premisser og slutning. «Ut fra den internasjonale revolusjonens interesser er det formålstjenlig å våge et militært nederlag for sovjetmakten» en slik tese ville ha vært riktig eller uriktig, men en ville ikke kunne kalle den merkelig. Dette for det første.

    For det andre: «Sovjetmakten er nå i ferd med å bli rent formell». Dette er ikke merkelig, men like fram uhyrlig. Det er opplagt at forfatterne her har havnet i den rene forvirring. En blir nødt til å ordne opp i rotet.

    Når det gjelder det første spørsmålet, mener forfatterne øyensynlig at det ut fra den internasjonale revolusjonens interesser er hensiktsmessig å risikere et nederlag i krigen, noe som ville føre til tap av sovjetmakten, dvs. til en seier for borgerskapet i Russland. Ved å gi uttrykk for denne mening, innrømmer forfatterne indirekte at det er riktig som jeg hevder i mine teser (av 8. januar 1918, trykt i «Pravda» av 24. februar 1918),'» nemlig at om vi ikke godtar de fredsbetingelsene som Tyskland har foreslått oss, vil det føre Russland til et nederlag og til at sovjetmakten vil bli styrtet.

    La raison finit toujour par avoir raison - sannheten vil alltid seire! Mine «ytterste» motstandere, moskovittene, som truer med splittelse, burde - nettopp fordi de snakker åpent om splittelse - også komme åpent fram med hva de konkret ønsker, noe folk som slenger om seg med fraser om en revolusjonær krig, helst vil unngå. Kjernen i mine teser og mine slutninger er (som enhver vil se om han vil lese mine teser av 7. januar 1918 oppmerksomt) en påvisning av at det er nødvendig å gå med på en ytterst hard fred nå, på det nåværende tidspunkt, og samtidig sette i verk alvorlige forberedelser til en revolusjonær krig (og nettopp for å gagne disse alvorlige forberedelsene). De som begrenser seg til allmenne fraser om en revolusjonær krig, har enten omgått eller ikke for= stått kjernen i mine slutninger, eller har ikke villet legge merke til den. Og nå bør jeg av hele mitt hjerte takke nettopp mine «ytterste» motstandere, moskovittene, for at de har brutt «fortielsens komplott» når det gjelder kjernen i mine slutninger. Moskovittene er de første som har svart på dem.

    Og hvilket svar har de gitt?

    Svaret består i en innrømmelse av at min konkrete slutning er riktig, - ja, innrømmer moskovittene, vi står virkelig foran et nederlag hvis vi går til kamp mot tyskerne. Ja, et slikt nederlag ville virkelig føre til sovjetmaktens fall.

    ( Virkeligheten har gitt svar på det motargumentet at det likevel ikke ville være mulig å unngå kamp: Den 8. januar la jeg fram mine teser, inntil 15. januar kunne vi ha oppnådd fred (og for oss ville selv det korteste pusterom ha en veldig betydning, både materielt og moralsk, for tyskerne måtte da erklære en ny krig), om det ikke.. . om det bare ikke hadde vært for den revolusjonære frasen.)

    Jeg gjentar nok en gang: jeg takker av hele mitt hjerte mine «ytterste» motstandere, moskovittene, for at de har brutt «fortielsens komplott» mot kjernen i mine slutninger, dvs. nettopp mot min konkrete påvisning av betingelsene for en krig om vi straks går ut i den, og for at de uredd har innrømmet at min konkrete påvisning er riktig.

    Videre. Hvordan gjendriver moskovittene mine slutninger, som de faktisk har måttet innrømme er riktige?

    Ved å si at det er 'nødvendig å ofre sovjetmakten for den internasjonale revolusjonens skyld.

    Hvorfor krever den internasjonale revolusjonens interesser dette? Her ligger kjernen, selve hovedpunktet i argumentasjonen fra dem som ønsker å gjendrive mine slutninger. Og nettopp dette, det viktigste, grunnleggende kjernepunktet, sies det ikke et eneste ord om verken i resolusjonen eller i den forklarende teksten. Det som er velkjent og ubestridelig, har forfatterne av resolusjonen funnet tid og sted til å snakke om - både om nødvendigheten av «nådeløst å slå ned den borgerlige kontrarevolusjonen i Russland (med politiske midler og metoder som fører til tap av sovjetmakten?), og om kamp mot moderate opportunistiske elementer i partiet, men om det som nettopp er omstridt, som angår nettopp kjernen i holdningen til fredsmotstanderne, sies det ikke et ord!

    Merkelig. Ytterst merkelig. Mon ikke de som har skrevet resolusjonen, tier om dette fordi de på dette punkt føler seg særlig svake? Å si klart fra hvorfor (den internasjonale revolusjonens interesser krever dette) ville bety å avsløre seg.

    Hvordan det nå enn kan ha seg, må vi søke de motivene som forfatterne av resolusjonen kan ha latt seg lede av.

    Forfatterne mener kanskje at den internasjonale revolusjonens interesser forbyr enhver fred med imperialistene? På et møte i Petrograd var det en del motstandere av freden som la fram en slik oppfatning, men de fikk støtte bare av et ytterst lite mindretall av dem som gikk imot en separatfred. Det er klart at en slik oppfatning fører til at en benekter at forhandlingene i Brest har noen hensikt og at en går imot en fred «selv» på betingelse av at Polen, Latvia og Kurland gis tilbake. Det uholdbare i et slikt syn slår en i øynene (og det er f. eks. tilbakevist av flertallet av fredsmotstanderne i Petrograd). Ut fra et slikt syn kunne ikke en sosialistisk republikk omgitt av imperialistiske makter inngå noen økonomiske avtaler, ja, den kunne ikke eksistere uten å flytte opp på månen.

    Mener forfatterne kanskje at den internasjonale revolusjonens interesser krever et puff framover og at bare en krig kan være et slikt puff, og ikke en fred som vil kunne gi massene det inntrykk at imperialismen på en måte er blitt «legalisert»? En slik teori ville bety et fullstendig brudd med marxismen, som alltid har benektet at det er nødvendig med « et puff» utenfra til revolusjoner som utvikler seg etterhvert som klassemotsetningene som fører til revolusjonen, skjerpes.

    En slik teori ville innebære det samme som det syn at den væpnede oppstand er den kampform som alltid og under alle forhold er nødvendig. Det er riktig nok at den internasjonale revolusjonens interesser krever at sovjetmakten, som har styrtet borgerskapet i landet, skal hjelpe denne revolusjonen, men den må velge en form for hjelp som er i samsvar med dens egne krefter. Å hjelpe den sosialistiske revolusjonen i internasjonal målestokk ved å ta sjansen på at denne revolusjonen vil lide nederlag i ens eget land det er et syn som ikke engang «puff»-teorien gir grunnlag for.

    Forfatterne mener kanskje at revolusjonen i Tyskland alt har begynt, at den der allerede har slått ut i en åpen landsomfattende borgerkrig og at vi derfor bør sette våre krefter inn på å hjelpe de tyske arbeiderne, at vi bør ofre oss selv («tap av sovjetmakten») for å redde den tyske revolusjonen, som allerede har begynt en avgjørende kamp og er utsatt for alvorlige slag? Ut fra et slikt synspunkt ville vi ved å gå under, kunne avlede en del av den tyske kontrarevolusjonens krefter .og dermed redde den tyske revolusjonen.

    Det er klart at det under slike forutsetninger ville ha vært ikke bare «formålstjenlig» (som resolusjonsmakerne uttrykker det), men også likefrem nødvendig å risikere et nederlag og tap av sovjetmakten. Men det er også klart at disse forutsetningene ikke er til stede. Den tyske revolusjonen holder på å modnes. men den har visselig ennå

    ikke brutt ut i Tyskland, det er ingen borgerkrig i Tysk. land. Vi ville slett ikke bidra til en modning av den tyske revolusjonen ved å «ta sjansen på å miste sovjetmakten», men ville tvert om hemme den. Vi ville med en slik aksjon hjelpe den tyske reaksjonen, spille opp til den, legge vansker i veien for den sosialistiske bevegelsen i Tyskland som ennå ikke er kommet fram til sosialismen, vekk fra den, fordi de ville bli skremt av Sovjet-Russlands sammenbrudd, slik som de engelske arbeiderne ble skremt av Paris-kommunens sammenbrudd i 1871.

    Hvordan en enn snur og vender på det, finner en ingen logikk i forfatternes vurderinger. Det er ingen fornuftige grunner som sier at det er «formålstjenlig å ta sjansen på å miste sovjetmakten».

    «Sovjetmakten er i ferd med å bli rent formell» - er en uhyrlig påstand som forfatterne av Moskva-resolusjonen er blitt enige om, som vi ser.

    Ettersom den tyske imperialismen vil ta erstatninger fra oss og vil forby oss å drive propaganda og agitasjon mot Tyskland, vil også sovjetmakten miste sin betydning, «bli rent formell», - slik er øyensynlig «tankegangen» hos dem som har skrevet resolusjonen. Vi sier «øyensynlig», for de har ikke sagt noe klart og tydelig som kan underbygge denne tesen.

    «Teorien» om at sovjetmaktens betydning er formell og at det er tillatt med en taktikk som fører til muligheten for å tape sovjetmakten, preges i sitt innhold av en dypt og håpløst pessimistisk stemning, av en følelse av dyp fortvilelse. Det finnes likevel ingen' redning, så også sovjetmakten kan like godt gå under - dette er den stemning som har ligget til grunn for denne uhyrlige resolusjonen. Angivelig «økonomiske» argumenter, som slike tanker av og til ikler seg, fører til den samme trøstesløse pessimismen: hva gagner vel sovjetrepublikken, heter det, hvis den må ut med slike veldige erstatninger.

    Alt er bare håpløst, vi vil likevel gå under!

    Dette er en følelse en kan forstå i den ytterst vanskelige situasjonen Russland befinner seg i. Men blant bevisste revolusjonære er den ikke «forståelig». Likevel er den typisk for moskovittenes syn, som er ført ut i det absurde. Franskmennene av 1793 ville aldri ha sagt at deres erobringer - republikken og et demokratisk styresett - var i ferd med å bli rent formelle, at en måtte våge den mulighet å miste republikken. De var fylt ikke av håpløshet, men av tro på seieren. Men å oppfordre til en revolusjonær krig og samtidig i en offisiell resolusjon si at en må ta sjansen på at sovjetrepublikken vil gå tapt, er det samme som å avsløre seg fullstendig.

    Preussen og en rekke andre land ble i begynnelsen av det 19. århundre, under Napoleonskrigene, påført langt større byrder på grunn av erobring, fornedrelse og undertrykkelse fra erobrernes side, enn Russland i 1918. Men Preussens beste menn og kvinner fortvilte likevel ikke, de snakket likevel ikke om at deres nasjonale politiske institusjoner båre hadde «rent formell» betydning da Napoleon presset dem hundre ganger kraftigere under sin militærstøvel enn man hadde kunnet presse oss nå. De slo ikke oppgitt ut med hendene, de ga ikke etter for den følelsen at « vi kommer likevel til å gå under». De undertegnet langt mer tyngende, umenneskelige, skammelige og forkuende fredsavtaler enn Brestavtalen, siden evnet de å vente, de bar standhaftig byrdene under okkupasjonen, kjempet på nytt, kom igjen under okkupasjonens åk, undertegnet igjen de mest fornedrede fredsavtaler, reiste seg igjen og frigjorde seg til slutt (men ikke uten å utnytte rivaliseringen mellom de sterkeste konkurrerende erobrerne).

    Hvorfor skulle ikke noe liknende kunne gjenta seg i vår historie?

    Hvorfor skulle vi fortvile og skrive resolusjoner som sannelig er mer skammelig enn den mest skammelige fred - resolusjoner om at «sovjetmakten er i ferd med å bli rent formell».

    Hvorfor skulle ikke de tyngste militære nederlag i kampen mot den moderne imperialismens kolosser kunne herde folkekarakteren også i Russland, øke selvdisiplinen, ta knekken på skrytet og frasemakeriet, framelske utholdenhet, føre massene til den riktige taktikken som prøysserne anvendte da de ble undertrykt av Napoleon: å undertegne de mest fornedrende fredsavtaler når en ikke har noen arme, samle krefter og reise seg gang på gang?

    Hvorfor skulle vi synke hen i fortvilelse ved den første, meget tyngende fredsavtalen, når andre folk har klart å holde ut langt verre ulykker?

    En proletar vet at han må underordne seg hvis han ikke har krefter, og klarel siden likevel å reise seg igjen, uansett hva som måtte hende, og samle krefter under alle omstendigheter. Er det da samsvar mellom proletarene standhaftighet og denne fortvilelsens taktikk eller denne småborgerens karakterløshet som hos oss har nådd sitt høydepunkt i frasen om den revolusjonære krigen fra de venstresosialrevolusjonæres parti?

    Nei, kamerater fra < det ytterste venstre> i Moskva! Hver prøvelsens dag vil skyve nettopp de mest bevisste og utholdende arbeiderne fra dere. De vil si at sovjetmakten nerken nå eller siden vil bli rent formell, verken når erobreren står i Pskov og tar fra oss en tributt på 10 milliarder i form av korn, malm og penger, eller når fienden viser seg i Nisjnij og i Rostov ved Don og vil ta fra oss en tributt på 20 milliarder.

    Ingen utenlandsk erobring vil noen sinne gjøre folkets politiske institusjoner < rent formelle> (og sovjetmakten er ikke bare en politisk institusjon som står mange ganger høyere enn noen politisk institusjon tidligere i historien). Tvert om, en utenlandsk erobring vil bare styrke folkets sympati for sovjetmakten, såfremt . . . såfremt den ikke setter i gang politisk hasard.

    Det er politisk hasard å nekte å undertegne en ytterst fornedrende fred hvis en ikke har noen arme, og folket vil med rette fordømme en makt som handler slik.

    I historien har det vært undertegnet langt mer tyngende og fornedrende fredsavtaler enn Brest-avtalen (eksempler er anført ovenfor), uten at det har ført til noe prestisjetap verken for makten eller for folket. Det har tvert om herdet folket, lært det den vanskelige og harde vitenskap å bygge opp en effektiv arme selv under en fortvilt vanskelig situasjon under erobrerens støvlehæl.

    Russland går mot en ny og veritabel fedrelandskrig, mot en krig for å bevare og styrke sovjetmakten. Det er mulig at det vil komme en epoke som i likhet med Napoleonskrigenes epoke vil bli preget av frigjøringskriger (nettopp kriger og ikke bare en krig), som erobrerne vil påtvinge Sovjet-Russland. Det er mulig.

    Mer skammelig enn enhver hard og tyngende fred, som skyldes at vi ikke har noen arme, mer fornedrende enn enhver fornedrende fred, er den fornedrende fortvilelsen. Vi vil ikke gå under selv med titalls ytterst tyngende fredsavtaler, hvis vi bare forholder oss alvorlig til oppstand og krig. Vi vil ikke gå under på grunn av erobrere hvis vi ikke selv lar oss knekke av fortvilelse og fraser.


    < Pravda» nr. 37 og 38 28. (15.)
    februar og 1. mars (16. februar) 1918.
    Signert: N. Lenin.


    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake