Om den revolusjonære frase


    Da jeg engang sa på et partimøte at den revolusjonære frase om den revolusjonære krig kan ødelegge hele vår revolusjon, ble jeg møtt med bebreidelser om at jeg hadde vært for skarp i min polemikk. Men det forekommer historiske øyeblikk da man har plikt til å stille et problem klart og tydelig og nevne tingene ved deres riktige navn - for ellers er det fare for at både partiet og revolusjonen rammes av en skade som det aldri kan rådes bot på.


    Den revolusjonære frase som en sykdom hos revolusjonære partier gjør seg oftest gjeldende på tidspunkter da disse partiene direkte eller indirekte oppretter kontakt, samband og samarbeid mellom proletariske og småborgerlige elementer samtidig som det skjer store og raske forandringer i de revolusjonære hendingers forløp. Den revolusjonære frase er gjentakelse av revolusjonære paroler uten hensyn til de objektive omstendigheter i samband med omsvinget i hendingene til enhver tid, og uten hensyn til forholdene i den gitte situasjon, slik de nettopp må registreres.


    Vidunderlige, henrivende, berusende paroler som mangler reelt grunnlag - det er den revolusjonære frases vesen.


    1.

    Vår presse har alltid skrevet at det ville være nødvendig å forberede en revolusjonær krig om sosialismen skulle seire i ett land og kapitalismen fortsatt besto i nabolandene. Dette er ubestridelig.


    Så spørres det hvordan denne forberedelsen har pågått, i praksis etter vår Oktober-revolusjon?

    Denne forberedelsen har vært slik at vi ble nødt til å demobilisere armeen, vi ble tvunget til det av grunner som var så innlysende, så tungtveiende og uavviselige at det ikke oppsto noen «retning» eller stemning i partiet mot en demobilisering, ja, ikke en eneste røst hevet seg til protest mot demobiliseringen. Den som vil tenke gjennom klasseårsakene til en slik enestående foreteelse som at den sosialistiske sovjetrepublikken demobiliserte sin arme uten å ha avsluttet krigen mot de imperialistiske nabostatene, vil uten store vansker kunne finne årsakene til dette i samfunnssystemet i dette tilbakeliggende småbondelandet som sto på randen av et sammenbrudd etter tre års krig. Armeens millioner ble demobilisert og en gikk i gang med å skape en Røde Arme på frivillig grunnlag - slik er kjensgjerningene.

    Sett så disse kjensgjerningene opp mot snakket om revolusjonær krig i januar-februar 1918, og det vil bli klart hva en revolusjonær frase egentlig er.

    Hvis «forsvaret» av den revolusjonære krigen ikke hadde vært en frase fra organisasjonene i f. eks. Petrograd og Moskva, ville vi i tida fra oktober til januar stått overfor andre fakta, da ville vi ha opplevd at de hadde ført en iherdig kamp mot demobiliseringen. Men det skjedde intet i den retning.

    Vi ville ha opplevd at kameratene i Petrograd og Moskva ville ha sendt titusenvis av agitatorer og soldater til fronten og ville hver dag ha fått meldinger derfra om deres kamp mot demobiliseringen, om at denne kampen brakte resultater og at demobiliseringen stanset opp.

    Det har ikke skjedd noe i den retning.

    Vi ville ha fått hundrevis av meldinger om at det ble dannet regimenter som gikk inn i Den røde arme og stanset demobiliseringen med terror, som tok opp igjen forsvaret og utbygde forskansningene mot et mulig angrep fra den tyske imperialismen.

    Men ikke noe slikt er skjedd. Demobiliseringen pågår for fullt. Den gamle armeen finnes ikke lenger. Den nye er bare så vidt i sin spede begynnelse.


    Den som ikke vil lulle seg i søvn med ord, deklamasjoner og utrop, kan ikke unngå å se at «parolen» om en revolusjonær krig i februar 1918 er en fullstendig tom frase uten noe reelt og objektivt grunnlag. En stemning, et ønske, misnøye, indignasjon - det er det eneste innholdet i denne parolen på det nåværende tidspunkt. Men en parole som bare har dette innhold, kalles en revolusjonær frase.

    Stillingen for vårt eget parti og hele sovjetmakten, stillingen for bolsjevikene i Petrograd og Moskva, har vist at en foreløpig har klart å komme lenger enn til de første skritt i arbeidet med å skape Den røde arme. Å lukke øynene for denne ubehagelige kjensgjerning som likevel forblir en kjensgjerning, å skjule den bak deklamasjoner og samtidig ikke bare unnlate å hindre demobiliseringen, men heller ikke protestere mot den, betyr å la seg beruse av ord.

    Det er for eksempel en betegnende bekreftelse på dette at flertallet av de fremste motstanderne av en separatfred i sentralkomiteen stemte mot en revolusjonær krig, både ved avstemningene i januar og i februar Hva betyr dette? Det betyr at alle som ikke er redde for å se sannheten i øynene, erkjenner at det ikke er mulig å føre en revolusjonær krig.

    Det finnes folk som omgår sannheten eller forsøker å snakke seg vekk fra den. La oss se på de påskudd de bruker.


    2.

    Påskudd nr. 1. Frankrike av 1'792 var ikke mindre ødelagt, men den revolusjonære krigen ledet alt, inspirerte alt, skapte begeistring og overvant alt. Bare de som ikke har noen tro på revolusjonen, bare opportunister, kan under vår enda mer dyptgripende revolusjon gå imot en revolusjonær krig.

    La oss sette denne påstanden opp mot kjensgjerningene. Det er et faktum at det i Frankrike i slutten av det 18. først ble lagt et økonomisk grunnlag for en ny og høyere produksjonsmåte, og siden, som et resultat, som en overbygning, oppsto det en mektig revolusjonær arme. Frankrike kvittet seg tidligere enn andre land med føydalismen, tilintetgjorde den etter noen års seierrik revolusjon og ledet et folk som ikke var utmattet av en krig, som hadde vunnet frihet og jord og var styrket av at føydalismen var styrtet, til krig mot en rekke økonomisk og politisk tilbakeliggende folk.

    Sammenlikn så dette med virkeligheten i dagens Russland. En utrolig tretthet etter krigen. Det finnes ennå ikke noe nytt økonomisk system som står høyere enn den organiserte statskapitalismen i det overlegent utstyrte tekniske Tyskland. Det er bare i ferd med å grunnlegges. , Vår bonde har bare loven om sosialisering av jorda, men ikke et eneste år med fritt arbeid (fritt fra godseierne og krigens lidelser). Vår arbeider har begynt å kvitte seg med kapitalistene. men har ennå ikke rukket å organisere produksjonen, ordne varebyttet, sikre brødforsyningen, øke arbeidsproduktiviteten.

    Vi har gått igang med dette, vi har slått inn på denne veien, men det er klart at det ennå ikke er skapt noe nytt og høyere økonomisk system.

    Seieren over føydalismen, utbyggingen av den borgerlige friheten og en mett bonde mot føydale land dette var det økonomiske grunnlaget for «miraklet» på det militære området i årene 1792-93.

    Et småbondeland som sultent og utmattet av krigen, som bare så vidt har begynt å lege sine sår, mot en teknisk og organisatorisk høyere arbeidsproduktivitet det er den objektive situasjonen ved begynnelsen av 1918.

    Derfor er alle slags henvisninger til 1792 o. 1. bare en revolusjonær frase. En gjentar paroler, ord og kamprop, men frykter en analyse av den objektive virkeligheten.


    3.


    Påstand nr. 2. Tyskland «kan ikke angripe», det tillater ikke den voksende revolusjonen i Tyskland selv.

    Argumentet at tyskerne «ikke kan angripe» ble gjentatt av motstanderne av en separatfred millioner ganger i januar og februar 1918. De forsiktigste blant dem vurderte - selvsagt omtrentlig - sannsynligheten for at tyskerne kan angripe til 25-33

    Virkeligheten har gjort deres beregninger til skamme. Motstanderne av en separatfred har da også svært ofte viftet bort kjensgjerningene av frykt for deres jernlogikk.

    Hva var kilden til den feilen som virkelig revolusjonære (og ikke stemningsrevolusjonære) bør erkjenne og tenke over?

    Var årsaken kanskje den at vi manøvrerte og agiterte i forbindelse med fredsforhandlingene? Nei. Det var ikke årsaken. Det var nødvendig å manøvrere og agitere. Men det var også nødvendig å forstå når det var tid for manøvre og agitasjon - hvor lenge en kunne manøvrere og agitere - og når spørsmålet var blitt så akutt at det var på tide å innstille alle slags manøvre.

    Årsaken til feilen lå i at det revolusjonære samarbeidsforholdet mellom oss og de tyske revolusjonære arbeiderne ble omdannet til en frase. Vi har hjulpet og fortsetter å hjelpe de revolusjonære tyske arbeiderne på alle mulige måter, gjennom fraternisering, agitasjon, ved å offentliggjøre hemmelige avtaler osv. Dette har vært en hjelp i praksis og en praktisk hjelp.

    Men det har vært en frase når enkelte av våre kamerater har erklært at «tyskerne ikke vil kunne angripe». Vi har nettopp gjennomført en revolusjon hos oss. Vi vet alle godt hvorfor det var lettere å begynne en revolusjon i Russland enn i Europa. Vi har sett at vi ikke klarte å hindre den russiske imperialismens framstøt i juni 1917, selv om vi foruten å ha en allerede påbegynt revolusjon og et styrtet monarki også hadde opprettet sovjeter over alt. Vi forsto, vi visste og vi forklarte arbeiderne at det var regjeringen som førte krigen. For å få slutt på den borgerlige krigen måtte en styrte den borgerlige regjeringen.

    Erklæringen om at < tyskerne ikke vil kunne angripe» er derfor ensbetydende med at «vi vet at Tysklands regjering vil bli styrtet i løpet av de nærmeste ukene». Men dette var noe vi ikke visste og ikke kunne vite, og erklæringen var derfor en frase.

    En sak er det å være overbevist om at den tyske revolusjonen modnes og gi alvorlig hjelp til denne modningen, å bidra til modningen med arbeid, agitasjon, fraternisering, hva som helst, bare det er arbeid. Den revolusjonære proletariske internasjonalismen består nettopp i dette.

    En annen sak er det å erklære direkte eller indirekte, åpent eller tildekket, at den tyske revolusjonen allerede er modnet (selv om vi vet at det ikke er flik), og så bygge sin taktikk på dette. Her finnes det ikke et fnugg av revolusjonær ånd, men bare frasemakeri.

    Dette er årsaken til den feilen som kommer til uttrykk i den «stolte, klare, effektfulle, klingende> påstanden om at < tyskerne ikke vil kunne angripe». '

    4.


    Påstanden om at «vi hjelper den tyske revolusjonen ved å gjøre motstand mot den tyske imperialismen og dermed bringer en seier for Liebknecht over Wilhelm nærmere, er bare en variant av den samme meningsløse frasen.

    Selvsagt vil en seier for Liebknecht, noe som er mulig og uunngåelig når den tyske revolusjonen modnes og modner, fri oss fra alle internasjonale vansker og likeledes fri oss fra en revolusjonær krig. En seier for Liebknecht vil frigjøre oss fra følgende av alle våre dumheter. Men er dette en rettferdiggjøring av dumheter?

    Vil enhver «motstand> mot den tyske imperialismen hjelpe den tyske revolusjonen? Enhver som vil tenke litt over eller i det minste rekapitulere den revolusjonære bevegelsens historie i Russland, vil lett se at bare en hensiktsmessig motstand mot reaksjonen gagner revolusjonen.

    Vi kjenner og har opplevd en masse eksempler på uhensiktsmessig motstand mot reaksjonen fra de siste femti års revolusjonære bevegelse i Russland. Vi marxister har alltid vært stolte over at vi har vurdert de forskjellige kampformenes hensiktsmessighet ut fra en nøyaktig analyse av massenes krefter og klasseforholdene. Vi har sagt at en oppstand ikke alltid er hensiktsmessig, uten visse forutsetninger i massene er det hasardiøs politikk. Vi har svært ofte fordømt de mest heroiske former for individuell motstand som uhensiktsmessige og skadelige fra revolusjonens synspunkt. I 1907 avviste vi deltakelse i den 3. dumaen, fordi vi ut fra vår bitre erfaring anså det som uhensiktsmessig, osv.

    For å hjelpe den tyske revolusjonen må vi enten begrense oss til propaganda, agitasjon og fraternisering så lenge vi ikke har krefter til å rette et hardt, alvorlig og avgjørende slag i et åpent militært sammenstøt eller opprør, eller få i stand et slikt sammenstøt når vi vet at vi ikke dermed hjelper fienden.

    Det står klart for alle (uten for folk som fullstendig har latt seg beruse av fraser) at det er politisk hasard å gå til et alvorlig opprør eller til et militært sammenstøt når vi vet at vi ikke har krefter, når vi vet vi ikke har noen arme og at dette ikke vil hjelpe de tyske arbeiderne, men tvert om gjøre kampen vanskeligere for dem og gjøre det-lettere for deres og vår felles fiende.


    5.

    Det har dukket opp enda et argument som er så latterlig barnslig at jeg aldri hadde trodd at det var mulig om jeg ikke hadde hørt det med mine egne ører.

    «Også i oktober fortalte opportunistene oss at vi verken hadde krefter eller tropper eller mitraljøser eller tekniske hjelpemidler, men ålt dette dukket opp under kampen, da den ene klassens kamp mot den andre tok til. Alt dette vil også dukke opp i det russiske proletariatets kamp mot den tyske kapitalistklassen, og det tyske proletariatet vil komme oss til hjelp.

    Det som skjedde i oktober var at vi nøyaktig beregnet nettopp massenes krefter. Vi ikke bare trodde, men visste nøyaktig, på grunnlag av erfaringene fra massevalgene til sovjetene, at det store flertallet av arbeiderne og soldatene i september og begynnelsen av oktober allerede hadde gått over på vår side. Vi visste ut fra avstemningen i Den demokratiske forsamling29 at koalisjonen hadde brutt sammen også blant bøndene og at vår sak følgelig allerede hadde seiret.

    De objektive forutsetningene for opprørskampen i oktober var følgende:

    1) Soldatene sto ikke lenger under noen tvang: den var fjernet allerede i februar 1917 (mens Tyskland ennå ikke har modnet til «sitt» februar).

    2) Soldatene hadde, i likhet med arbeiderne, allerede gjennomført og avsluttet sin bevisste, gjennomtenkte, følelsesmessige retrett fra koalisjonen.

    Derfor og bare derfor var parolen «Til oppstand!» riktig i oktober (denne parolen ville ha vært uriktig i juli, og vi stilte den da heller ikke).

    Opportunistenes feil i oktober besto ikke i at de «bekymret seg» for de objektive forutsetningene (bare et barn kan tro det), men i at de vurderte galt, at de festet seg ved småting uten å se det vesentlige: at sovjetene hadde vendt seg bort fra kompromisspolitikken og gått over til oss Å sammenlikne et militært sammenstøt med Tyskland (som ennå ikke har opplevd verken sitt «februar», sitt «juli» for ikke å snakke om oktober, Tyskland som har en monarkistisk borgerligimperialistisk regjering, med opprørskampen i oktober mot motstanderne av sovjetene sovjetene som vokste fram i februar 1917 og var fullstendig modnet i september og oktober - det er så barnslig at en bare kan trekke på skuldrene av det. Så langt ut i det meningsløse kan frasen føre folk.


    6.


    En annen påstand: «Men Tyskland vil kvele oss økonomisk med avtalen om separatfred, ta fra oss kull og korn og knekke oss».

    I sannhet et gjennomtenkt argument: en må gå til et militært sammenstøt uten en hær, selv om dette sammenstøtet opplagt ikke bare vil bringe trelldom, men også vil føre til at vi kveles, til at kornet tas fra oss uten godtgjørelse av noe slag, til at vi kommer i samme situasjon som Serbia og Belgia - og en må gå til dette fordi avtalen ellers vil bli ugunstig og Tyskland vil ta fra oss seks eller tolv milliarder i tributter på kreditt, ta korn for maskiner o. 1.

    O, riddere av den revolusjonære frase! Når de avviser «trelldom» under imperialismen, tier de beskjedent om at det er nødvendig å styrte imperialismen for helt å frigjøre seg fra trelldommen.

    Vi går med på en ugunstig avtale og en separatfred fordi vi vet at vi ennå ikke er klare til en revolusjonær krig, at en må kunne vente (slik som vi ventet mens vi holdt ut trelldommen under Kerenskij, slik vi holdt ut trelldommen under borgerskapet vårt fra juli til oktober), vente til vi blir sterkere. Hvis det er mulig å oppnå en ytterst ugunstig separatfred, må vi absolutt gå med på det for å gagne den sosialistiske revolusjonen, som ennå er svak (fordi vi russere ennå ikke har fått hjelp fra den revolusjonen som holder på å modnes i Tyskland). Bare hvis det er absolutt umulig å oppnå en separatfred, vil det bli nødvendig å kjempe - ikke fordi det vil være en riktig taktikk, men fordi det ikke vil være noe valg. Om det skulle vise seg umulig, vil det heller ikke være mulig å stride om den ene eller andre taktikken. Da vil bare den mest innbitte motstand være uunngåelig. Men så lenge vi har et valg, må vi velge en separatfred og en ytterst ugunstig avtale, fordi det likevel vil være hundre ganger bedre enn den situasjonen Belgia er kommet i.

    Vi blir sterkere for hver måned som går, selv om vi ennå er svake. Den internasjonale sosialistiske revolusjonen i Europa modnes for hver måned, selv om den ennå ikke er fullmoden. Derfor.... derfor, tenker de «revolusjonære» (fri og bevare oss) må vi gå til kamp når den tyske imperialismen, som vitterlig er sterkere enn oss, svekkes for hver måned (ettersom revolusjonen i Tyskland modnes sakte, men sikkert). Det er et storartet resonnement de stemnings«revolusjonære» her presterer, et eminent resonnement!

    7.

    Det siste og mest «slagkraftige», mest gangbare argumentet er: «En æreløs fred er en skam, et forræderi mot Latvia, Polen, Kurland og Litauen».

    Er det merkelig at det nettopp er de russiske bursjoaene (og deres haleheng - folkene rundt «Novyj Lutsj», «Djelo Naroda» og «Novaja Sjisn») som mest iherdig utvikler dette tilsynelatende internasjonalistiske argumentet?

    Nei, det er ikke merkelig, fordi dette argumentet er en felle som borgerskapet bevisst setter opp for bolsjevikene, og en del av bolsjevikene går ubevisst i fellen på grunn av sit forkjærlighet til frasen.

    La oss betrakte argumentet teoretisk: hva er det viktigste - nasjonenes selvbestemmelsesrett eller sosialismen?

    Sosialismen er viktigst.

    Er det tillatelig å la den sosialistiske sovjetrepublikken bli spist opp fordi nasjonenes selvbestemmelsesrett krenkes, å utsette den for imperialismens slag på et tidspunkt da imperialismen vitterlig er den sterkeste og sovjetrepublikken vitterlig er den svakeste?

    Nei, dette er utillatelig. Det er ikke en sosialistisk, det er en borgerlig politikk.

    Videre. Ville en fred på betingelse av at «vi» fikk tilbake Polen, Litauen og Kurland ha vært en mindre skammelig, en mindre anneksjonistisk fred?

    Fra den russiske bursjoaens synspunkt, ja.

    Fra et sosialistisk internasjonalistisk synspunkt, nei.

    For ved å gi Polen fri (noe en del bursjoaer i Tyskland på et visst tidspunkt ønsket), ville den tyske imperialismen ha tatt et enda kraftigere strupetak på Serbia, Belgia o. 1.

    Det er et riktig uttrykk for det russiske borgerskapets klasseinteresser at det jamrer over en «skammelig» fred.

    Men når noen bolsjeviker (som lider av frase-syken) gjentar dette argumentet, da er det rene elendigheten.

    Se på kjensgjerningene når det gjelder det engelske og det franske borgerskapets opptreden. Det forsøker nå på alle måter å trekke oss med i krigen mot Tyskland, det lover oss millioner goder, støvler, poteter, prosjektiler, lokomotiver (på kreditt . . . dette er ikke «utpressing», å nei, det er «bare» kreditt!) Det vil ha oss til å kjempe mot Tyskland nå.

    Det er forståelig hvorfor det ønsker dette: for det første fordi vi ville binde en del av de tyske troppene. For det annet fordi sovjetmakten lettest av alt ville bryte sammen under et for tidlig militært sammenstøt med den tyske imperialismen.

    Det engelske og tyske borgerskapet setter opp en felle for oss: kjære dere, sett i gang å slåss nå, for det vil vi vinne stort på. Tyskerne vil plyndre dere, ta sitt bytte i øst, og vil lettere gi seg i Vest, og i samme slengen vil sovjetmakten gå fløyten . . . Bare slåss, kjære «allierte» bolsjeviker, vi skal hjelpe dere!

    Og «venstrefolkene» (fri og bevare oss) blant bolsjevikene går i fellen, mens de deklamerer de mest revolusjonære fraser . . .


    Ja, ja, det er nettopp ett av uttrykkene for den småborgerlige innflytelsen at en lar seg fange inn av den revolusjonære frasen. Dette er en gammel sannhet, en gammel historie som alt for ofte er blitt som ny.

    8.

    Sommeren 1907 opplevde vårt parti også en revolusjonær frasesyke som i visse henseende minner om dagens sykdom.

    Petrograd og Moskva, ja nesten alle bolsjevikene gikk inn for en boikott av den 3. dumaen, de lyttet til «følelsene» i stede for å foreta en objektiv analyse, og gikk i fellen.

    Sykdommen er dukket opp igjen.

    Det er nå vanskeligere tider. Problemene er millioner ganger viktigere. Om en lar seg smitte på et slikt tidspunkt, betyr det at en risikerer revolusjonens undergang.

    Det er nødvendig å bekjenne den revolusjonære frasen, vi må kjempe, og kjempe iherdig, for at man ikke en gang i framtida skal si den bitre sannhet om oss at «den revolusjonære frasen om den revolusjonære krigen ødela revolusjonen».


    «Pravda» nr. 31
    21. (8.) februar 1918
    Signert: Karpov


    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake