Etterord til
tesene om en øyeblikkelig inngåelse
av en separat og anneksjonistisk fred


    Jeg la fram de foregående tesene på et lite privat møte av partitillitsmenn 8. januar 1918. Under debatten kom det fram tre oppfatninger som var til stede i partiet i dette spørsmål: Om lag halvparten av deltakerne gikk inn for en revolusjonær krig (dette standpunktet ble av og til kalt «Moskva-synet», ettersom byrået for Moskvadistriktet av partiet vedtok det tidligere enn de andre organisasjonene); videre støttet om lag en fjerdedel kamerat Trotskij, som foreslo at en skulle «erklære at krigstilstanden hadde opphørt, demobilisere armeen og sende soldatene hjem, men ikke undertegne noen fredsavtale»; og endelig var det om lag en fjerdedel som støttet meg.

    Den situasjonen som nå er oppstått i partiet, minner meg svært meget om situasjonen sommeren 1907, da det overveldende flertallet av bolsjevikene gikk inn for en boikott av den 3. dumaen, mens jeg sammen med Dan forsvarte det standpunkt at en skulle delta i den, og derfor ble utsatt for de skarpeste angrep for min opportunisme. Objektivt sett er spørsmålet nå helt analogt: nå som da lar flertallet av partiets tillitsmenn - ut fra de beste revolusjonære hensikter og de beste tradisjoner i partiet - seg tiltrekke av «krasse» paroler, uten å begripe den nye sosiale, økonomiske og politiske situasjonen, uten å ta hensyn til at, forholdene forandrer seg og at dette krever en hurtig og skarp omlegging av taktikken. Og hele min argumentasjon må nå som da konsentrere seg om å forklare at marxismen krever at en tar hensyn til de objektive betingelsene og endringene i dem, at en må stille spørsmålet konkret, i samsvar med disse forhold, at det nå har skjedd en radikal endring

    ved at republikken Sovjet-Russland er opprettet, at det aller viktigste både for oss og fra et internasjonalt sosialistisk synspunkt er å bevare denne republikken og den sosialistiske revolusjonen som alt har begynt, at parolen om en revolusjonær krig fra Russlands side på det nåværende tidspunkt ville være enten en frase og en tom demonstrasjon, eller bety at vi objektivt gikk i den felle som er satt opp for oss av imperialistene som ønsker å trekke oss med i en fortsatt imperialistisk krig som en partikkel som ennå er svak, og knuse den unge sovjetrepublikken billigst mulig.

    «Jeg står på Lenins gamle standpunkt,» erklærte en av de unge moskovittene (ungdom er et av de vesentligste fortrinn denne gruppen har). Og samme taler bebreidet meg for at jeg angivelig gjentar forsvarsvennenes gamle argumenter om at det ikke er sannsynlig at det vil komme en revolusjon i Tyskland.

    Og det beklagelige er jo nettopp at moskovittene ønsker å stå på det gamle taktiske standpunktet og hardnakket nekter å se at det har skjedd en forandring, at det er skapt en ny objektiv situasjon.

    Moskovittene har i sin iver etter å gjenta gamle paroler ikke engang oppdaget at vi, bolsjevikene, nå alle er blitt forsvarstilhengere. For etter å ha styrtet borgerskapet, annulert og avslørt de hemmelige avtalene, foreslått for alle folk en fred som virkelig

    Skrevet en gang mellom 8. og 11. (21. og 24.) januar 1918 Trykt første gang i 1929 i Lenin-samlingen bd. 11


    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake