Til den historiske belysning av
spørsmålet om den ulykkelige freden""


    Nå har vi da annet å gjøre enn å beskjeftige oss med historie, vil vi sikkert få høre. Og en slik påstand ville faktisk ha noe for seg om det ikke var en uløselig, direkte praktisk forbindelse mellom fortid og nåtid i dette spørsmålet. Men spørsmålet om den ulykkelige og forferdelig harde freden, er så brennaktuelt at det er nødvendig å belyse det nærmere. Jeg trykker derfor opp de tesene om dette spørsmålet som jeg den 8. januar 1918 la fram på et møte av om lag 60 av de mest fremtredende tillitsmennene i vårt parti i Petrograd.

    Tesene var disse:


    Teser om en øyeblikkelig inngåelse av en separat
    og anneksjonistisk fred

    1. Den russiske revolusjonens stilling er nå slik at nesten alle arbeiderne og det overveldende flertallet av bøndene utvilsomt står på sovjetmaktens side og støtter den revolusjonen som den har innledet. I så måte er den sosialistiske revolusjonens suksess sikret i Russland.


    2. Samtidig har borgerkrigen, som skyldes den rasende motstanden fra de besittende klassene, som forstår at de står overfor en siste og avgjørende kamp for å bevare privateiendommen til jorda og produksjonsmidlene, ennå ikke nådd sitt høydepunkt. Sovjetmakten vil seire i denne kampen, men det vil nødvendigvis måtte gå ennå en tid, det vil unngåelig kreve en stor kraftanstrengelse, det vil uunngåelig komme en periode med de store ødeleggelsene og det kaos som følger enhver krig og i sær en borgerkrig, inntil borgerskapets motstand er slått ned.

    3. Dessuten har denne motstanden i sine minst aktive og ikkemilitære former, som sabotasje, bestikkelse av alle slags filleproletarer, bestikkelse av agenter for borgerskapet, som trenger inn i sosialistenes rekker for å bekjempe deres sak, osv., vist seg å være så iherdig og har antatt så forskjelligartede former at en uunngåelig vil måtte kjempe mot den ennå en tid, og før om noen måneder vil dens hovedformer neppe forsvinne. Men uten en avgjørende seier over denne passive og tilslørte motstanden fra borgerskapet og dets tilhengere vil den sosialistiske revolusjonens suksess ikke være mulig.


    4. Endelig er de organisasjonsmessige oppgavene for den sosialistiske omdanningen av Russland så store og vanskelige at det vil kreve ganske lang tid å løse dem med' den overflod vi har av småborgerlige medløpere med det sosialistiske proletariatet og på grunn av dette proletariatets lave kulturnivå.


    5. Sammenlagt er alle disse omstendighetene av en slik art at de gjør det helt nødvendig for sosialismens seier i Russland at den sosialistiske regjeringen i et visst tidsrom på minst noen måneder må ha helt frie hender for å seire over borgerskapet først i sitt eget land og for å sette i gang et omfattende og dyptgripende organisatorisk massearbeid.


    6. Når de internasjonale oppgavene for vår sovjetmakt trekkes opp, bør en alltid ta utgangspunkt i stillingen for den sosialistiske revolusjonen i Russland, ettersom den internasjonale situasjonen i det fjerde krigsåret er blitt slik at det er helt umulig å beregne et sannsynlig tidspunkt for når det vil bryte ut en revolusjon som vil styrte de forskjellige imperialistiske regjeringene i Europa (innbefattet den tyske). Det er ikke tvil om at det må og vil komme en sosialistisk revolusjon i Europa. Alle våre håp om en endelig seier for sosialismen bygger på denne overbevisningen og vitenskapelige forutsigelsen. Vi bør styrke og utvide vårt propagandaarbeid i det hele tatt og i sær fraterniseringen. Men det ville være en feil å bygge taktikken for en sosialistisk regjering i Russland på forskjellige forsøk på å beregne om den europeiske og spesielt den tyske sosialistiske revolusjonen vil komme i løpet av kommende halvår (eller et liknende kort tidsrom) eller ikke. Ettersom det er helt umulig å fastslå dette, ville alle slike forsøk objektivt føre til et hasardspill.


    7. Fredsforhandlingene i Brest-Litovsk har til fulle vist at det nå, den 7. januar 1918, utvilsomt er krigspartiet som har overtaket i den tyske regjering (som har den ubestridte ledelse blant de andre regjeringene i alliansen) og at det allerede faktisk har stilt Russland et ultimatum (en kan hvilken dag som helst vente og må vente at det stilles formelt). Ultimatumet går ut på følgende: enten fortsatt krig eller en anneksjonistisk fred, dvs. fred på den betingelse at vi må gi fra oss alle de områdene vi har besatt, mens tyskerne beholder alle de områdene de har besatt og pålegger oss kontribusjoner (maskert som betaling for underhold av krigsfanger), kontribusjoner av en størrelse på omtrent -3 milliarder rubler, fordelt over noen år.


    8. Spørsmålet om en nå skal godta denne anneksjonistiske freden eller straks føre en revolusjonær krig reiser seg nå for den sosialistiske regjeringen i Russland og krever en øyeblikkelig løsning. Det er her faktisk ikke mulig med noen mellomløsning. Det er ikke lenger mulig med ytterligere utsettelser, ettersom vi allerede har gjort alt mulig og umulig for å trekke forhandlingene ut på kunstig vis.


    9. Når vi studerer argumentene for en øyeblikkelig revolusjonær krig, møter vi først og fremst det argument at en separatfred nå objektivt sett vil bety en overenskomst med de tyske imperialistene, «en imperialistisk heste handel» osv., og at en slik fred følgelig ville bety et full stendig brudd på grunnprinsippene for den proletariske internasjonalismen.

    Men dette argumentet er helt uholdbart. Arbeidere som taper en streik og undertegner en ny arbeidsavtale som er ugunstig for dem og gunstig for kapitalisten, sviker ikke dermed sosialismen. Sviker sosialismen gjør bare de som bytter fordeler for en del av arbeiderne mot fordeler for kapitalistene, bare slike avtaler er prinsipielt utillatelige.

    Den som kaller en krig mot den tyske imperialismen en forsvarskrig og en rettferdig krig, men i virkeligheten får støtte fra de engelske og franske imperialistene og skjuler sine hemmelige avtaler med dem for folket, han begår forræderi mot sosialismen. Men den som uten å skjule noe for folket og uten å inngå hemmelige avtaler med imperialistene, går med på å undertegne fredsbetingelser som er ugunstige for en svak nasjon og gunstig for den ene gruppens imperialister på et tidspunkt da det ikke fins krefter til å fortsette krigen, han begår ikke det minste forræderi mot sosialismen.


    10. Et annet argument for en øyeblikkelig krig er at vi ved å slutte fred, objektivt sett blir agenter for den tyske imperialismen, ettersom vi da både gir den høve til å frigjøre tropper fra vår front og gir den millioner av fanger osv. Men heller ikke dette argumentet er holdbart, fordi en revolusjonær krig på det nåværende tidspunkt objektivt sett ville gjøre oss til agenter for den engelske og franske imperialismen ved at vi ga dem støtte til å nå deres mål. Engelskmennene har direkte foreslått for vår øverstkommanderende Krylenko at de skulle betale 100 rubler i måneden for hver av våre soldater om krigen fortsatte. Selv om vi ikke skulle ta imot en kopek fra engelskmennene og franskmennene, ville vi likevel, objektivt sett, hjelpe dem ved at vi bandt en del av de tyske troppene. Slik sett vil vi ikke i noen av disse tilfellene helt kunne rive oss løs fra den ene eller den andre imperialistiske sammenheng, og det vil åpen


    bart ikke være mulig å rive seg helt løs fra den uten å styrte verdensimperialismen. Den riktige slutningen av dette må være at når en sosialistisk regjering har seiret i ett av landene, må spørsmålet løses utelukkende ut fra hvilke betingelser som er de beste for å utvikle og styrke den sosialistiske revolusjonen som allerede har begynt, og ikke ut fra hvilken imperialisme en foretrekker.

    Med andre ord: vår taktikk bør nå ikke bygge på prinsippet hvilken imperialisme det nå er mest fordelaktig å hjelpe, men på prinsippet hvordan en best og tryggest kan sikre den sosialdemokratiske revolusjonens muligheter for å festne seg eller i det minste overleve i ett land inntil andre land slutter seg til.

    11. Det hevdes at de tyske krigsmotstanderne blant sosialdemokratene nå er blitt tilhengere av et nederlag og ber oss ikke å gi etter for den tyske imperialismen. Men vi har bare anbefalt nederlagstaktikken overfor ens eget imperialistiske borgerskap, mens vi alltid har avvist en seier over en fremmed imperialisme, vunnet en formell eller faktisk allianse med en «vennligsinnet» imperialisme, fordi det er en prinsipielt utillatelig og i det hele tatt ubrukelig metode.

    Dette argumentet er følgelig bare en avart av det foregående. Hvis de tyske venstre-sosialdemokratene hadde foreslått oss å utsette en separat-fred inntil en bestemt frist og samtidig garanterte et revolusjonært framstøt i Tyskland, da ville spørsmålet muligens ha stilt seg annerledes for oss. Men de tyske venstrefolkene lar ikke bare være å si dette, men erklærer tvert om helt tydelig: «Hold ut så lenge dere kan, men avgjør spørsmålet ut fra hensynet til den russiske sosialistiske revolusjonen, for det er ikke mulig å love noe positivt når det gjelder revolusjonen i Tyskland.».

    12. Det hevdes at vi i en rekke uttalelser fra partiet direkte har «lovet» å erklære en revolusjonær krig, og at det ville være et løftebrudd å inngå en separatfred.

    Dette er ikke riktig. Vi har sagt at det er en nødvendighet for en sosialistisk regjering i imperialismens epoke å forberede og føre en revolusjonær krig. Dette ble sagt for å bekjempe den abstrakte pasifismen, teorien om at en i imperialismens epoke bør gå absolutt imot ethvert «forsvar av fedrelandet», og dessuten det rent instinktive ønsket om å redde sitt eget skinn som en fant blant en del av soldatene, men vi forpliktet oss ikke til å begynne en revolusjonær krig uten å ta hensyn til om det var mulig å føre den på det gitte tidspunkt eller ikke.

    Også på det nåværende tidspunkt bør vi ubetinget forberede en revolusjonær krig. Vi vil innfri dette løftet, slik som vi har innfridd alle våre andre løfter som det var mulig å innfri straks: vi har opphevd de hemmelige avtalene, foreslått alle folk en rettferdig fred, vi har på alle måter og flere ganger trukket fredsforhandlingene i langdrag for å gi andre folk tid til å slutte seg til.

    Men spørsmålet om det nå, øyeblikkelig er mulig , å føre en revolusjonær krig må vurderes ut fra de rent materielle betingelsene for å gjennomføre den og ut fra hva som gagner den sosialistiske revolusjonen som allerede har begynt.

    13. En samlet vurdering av argumentene for en øyeblikkelig revolusjonær krig må føre til den slutning at en slik politikk kanskje ville være i samsvar med menneskets behov for å strebe etter det vakre, etter det effektfulle og blendende, men ville bety at en så fullstendig bort fra de objektive forhold mellom klassekreftene og de materielle faktorene på det tidspunkt av den påbegynte sosialistiske revolusjonen som vi nå opplever.

    14. Det er sikkert at vår hær på det nåværende tidspunkt og i de nærmeste ukene framover (og sannsynligvis i de nærmeste månedene) absolutt ikke vil være i stand til å slå tilbake et tysk angrep, for det første fordi flertallet av soldatene er helt utslitte og utmattede, proviant situasjonen er i et makeløst kaos, reservene er overanstrengt osv., for det andre på grunn av at kavaleriet er helt ubrukelig, noe som uunngåelig ville lede til et fullstendig nederlag for vårt artilleri, for det tredje fordi det ville være helt umulig å forsvare kysten fra Riga til Reval, og dette gir fienden den største sjanse til å erobre de øvrige delene av Livland. deretter Estland og falle en stor del av våre styrker i ryggen, og til slutt til å ' ta Petrograd.

    15. Videre er det heller ikke tvil om at bondeflertallet av vår arme på det nåværende tidspunkt ubetinget ville gå inn for en anneksjonistisk fred og ikke for en øyeblikkelig revolusjonær krig, for en har bare så vidt gått i gang med å reorganisere hæren på sosialistisk vis, komplettere den med avdelinger fra den røde garde osv.

    Det ville være hasard om en under den fullstendige demokratiseringen av hæren førte krig mot flertallet av soldatenes vilje, og det vil trenges minst flere måneder for å skape en virkelig solid og ideologisk sterk sosialistisk arbeider- og bondearms.

    16. Den fattigste delen av bøndene i Russland vil kunne støtte en sosialistisk revolusjon som ledes av arbeiderklassen, men den vil ikke på det nåværende tidspunkt klare å gå til en alvorlig revolusjonær krig. Det ville være en skjebnesvanger feil å overse dette objektive forholdet mellom klassekreftene i dette spørsmålet.

    17. Spørsmålet om en revolusjonær krig på det nåværende tidspunkt står følgelig slik:

    Hvis den tyske revolusjonen brøt ut og seiret i løpet av de nærmeste tre-fire månedene, ville taktikken med en øyeblikkelig revolusjonær krig muligens ikke knekke vår sosialistiske revolusjon.

    Men hvis den tyske revolusjonen ikke kommer i de nærmeste månedene, vil begivenhetenes gang under en fortsatt krig uunngåelig ta en slik vending at et enda kraftigere nederlag vil tvinge Russland til å inngå en enda mer ufordelaktig seperatfred, dessuten vil denne freden bli undertegnet ikke av en sosialistisk regjering, men av en annen (for eksempel av en blokk av det borgerlige Rada og de svarte hundre eller noe i den retning). For en bondearene vil ikke holde ut en utmattende krig og vil allerede etter de første nederlagene -antakelig ikke om noen måneder, men etter noen uker -styrte den sosialistiske arbeiderregjeringen.


    18. Under slike forhold ville det være en helt utillatelig taktikk å sette på spill den sosialistiske revolusjonen som allerede har begynt i Russland i håp om at den tyske revolusjonen vil begynne i løpet 'av et så kort tidsrom som de aller nærmeste ukene. En slik taktikk ville være hasardiøs. Vi har ikke rett til å ta en slik risiko.


    19. Av objektive grunner vil det heller ikke bli vanskeligere for den tyske revolusjonen om vi inngår en separatfred. Så lenge den sjåvinistiske rusen varer, vil den antakelig bli svekket, men stillingen for Tyskland vil fortsatt være ytterst vanskelig, krigen mot England og Aurerika vil bli langvarig og den aggressive imperialismen vil bli fullstendig og endelig avslørt fra begge sider. Eksemplet fra den sosialistiske sovjetrepublikken i Russland vil stå som et levende forbilde for folkene i alle land og ha en gigantisk propagandistisk og revolusjonerende virkning. På den ene siden vil en ha det borgerlige systemet og den fullstendig avdekkede erobringskrigen mellom to røvergrupper. På den andre siden fred og den sosialistiske sovjetrepublikken.


    20. Ved å inngå en separatfred frigjør vi oss fra begge de stridende imperialistiske gruppene i den utstrekning det er mulig på det nåværende tidspunkt, og utnytter fiendskapet og krigen mellom dem, som gjør det vanskelig for dem å inngå avtaler mot oss, til å skaffe oss frie hender i en viss periode til å fortsette og styrke den sosialistiske revolusjonen. Såfremt en kan sikre noen måneders fredelig arbeid, er det økonomisk sett fullt mulig å omorganisere Russland på grunnlag av proletariatets diktatur, på grunnlag av en nasjonalisering av bankene og storindustrien, samtidig som en har et naturalutbytte av produkter mellom byene og forbrukersamvirket av småbønder på landet. Og en slik omorganisering vil gjøre sosialismen uovervinnelig både i Russland og i hele verden, fordi den samtidig skaper et solid økonomisk grunnlag for en mektig rød arbeiderog bondearene.


    21. En virkelig revolusjonær krig ville på det nåværende tidspunkt være en krig som den sosialistiske republikken førte mot de borgerlige land med det klart uttalte mål å styrte borgerskapet i andre land, et mål som den sosialistiske armeen helt måtte ha godtatt. Men på det nåværende tidspunkt kan vi ennå ikke bevisst stille oss dette mål. Objektivt sett ville vi nå ha kjempet for frigjøringen av Polen, Litauen og Kurland. Men ingen marxist vil, uten å bryte med marxismen og sosialismens grunnlag overhode, kunne nekte for at sosialismens interesser står høyere enn hensynet til nasjonenes selvbestemmelsesrett. Vår sosialistiske republikk har gjort alt hva den har kunnet for å virkeliggjøre Finlands, Ukrainar og andres selvbestemmelsesrett, og vil fortsette å gjøre det. Men om de konkrete forholdene blir slik at den soria-. listiske republikkens eksistens på et gitt tidspunkt kommer i fare på grunn av brudd på noen staters selvbestemmelsesrett ( Polens, Litauens. Kurlands osv.), da er det selvsagt viktigere for oss å bevare den sosialistiske republikken. Den som sier at «vi ikke kan undertegne en skammelig, sjofel osv. fredsavtale, svike Polen osv. har således ikke forstått at han ved å inngå fred på betingelse av at Polen blir fritt, bare ville ha styrket den tyske imperialismen enda mer overfor England, Belgia, Serbia og de andre landene. En fred på betingelse av en frigjøring av Polen, Litauen og Kurland ville ha vært en «patriotisk» fred fra Russlands synspunkt, men ville like fullt ha vært en fred inngått med anneksjonistene, med den tyske imperialismen.

    Den 21. januar 1918 bør en føye nok et punkt til tesene:


    22. Massestreikene i Østerrike og i Tyskland, deretter opprettelsen av de arbeiderdeputerte råd i Berlin og i Wien og endelig de væpnede sammenstøtene og gatekampene som begynte i Berlin i dagene 18.-20. januar, får en til å erkjenne som et faktum at revolusjonen har begynt i Tyskland.

    Denne kjensgjerning gjør det mulig for oss å trekke fredsforhandlingene i langdrag i et visst tidsrom til.


    Skrevet: tesene 7. (20.) januar,
    tese nr.
    22 - 21. januar (3. februar),
    innledningen- før 11.
    (24.) februar 1918.

    Trykt (med unntak av tese
    nr.
    22) 24. (I1.) februar 1918
    i «Pravda» Signert: N. Lenin.
    Tese nr.
    22 trykt første gang i 1949
    i 4. utgaven av Lenins samlede verker.


    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake