Trass i den uriktige påstand fra de polske sosialdemokrater, har kravet om nasjonenes selvbestemmelse spilt en like stor rolle i vår partiagitasjon som f. eks. kravet om at folket skal væpnes, at kirken skal skilles fra staten, at folket skal velge embetsmenn og andre såkalte «utopiske» punkter, som besteborgerne kaller det.

Tvert imot, de nasjonale bevegelser er blitt styrket etter 1905, og dette har ført til at vår agitasjon også er blitt styrket, gjennom en rekke artikler i 1912 1913 og gjennom den resolusjon vårt parti vedtok i 1913, og som ga en presis og «antikautskiansk» definisjon av selve kjernen i saken (dvs. en definisjon som var uforsonlig overfor en «anerkjennelse» bare i ord).

Allerede da kom det fram en kjensgjerning det ville være utillatelig ikke å nevne: nemlig at opportunister fra ulike nasjoner, ukraineren Jurkevitsj, bundisten Liebman, den russiske håndlangeren Potresov, Semkovskij og Co., støttet Rosa Luxemburgs argumenter mot selvbestemmelse!

Det som hos den polske sosial-demokrat Rosa Luxemburg bare var en uriktig generalisering av bevegelsens spesielle forhold i Polen, viste seg i praksis, i en bredere og større sammenheng - når det ikke dreide seg om en liten, men en stor stat, når det ikke var snakk om noe i snever polsk, men internasjonal målestokk - dette viste seg objektivt sett å være en opportunistisk støtte til den stor-russiske imperialisme.

De politiske tanke strømningers historie har (i motsetning til enkelte personers synspunkter) bekreftet at vårt program er riktig.

Og nå går de åpenlyse sosial-imperialister av typen Lensch direkte imot både selvbestemmelse og fordømmelse av anneksjoner.

Kautskygjengens anerkjennelse av selvbestemmelsen er bare hykleri, og her i Russland går Trotskij og Martov samme vei.

I ord er begge for selvbestemmelse, akkurat som Kautsky. Men i praksis?

Når det gjelder Trotskij kan man bare ta for seg hans artikkel «Nasjonen og næringslivet» i «Nasje Slovo», så vil man finne hans vanlige eklektisisme: på den ene side vil næringslivet bringe nasjonene sammen, på den annen side vil den nasjonale undertrykkelsen splitte dem.

Konklusjon?

Jo, konklusjonen er at det hykleriet som hersker ikke blir avslørt, at agitasjonen blir livløs og ikke berører det viktigste, det grunnleggende, det vesentligste, det som er nærmest knyttet til det praktiske: nemlig hvilken holdning man tar til den nasjon som er undertrykt av «ens egen» nasjon.

Martov og andre sekretærer utenlands har foretrukket ganske enkelt å glemme - hvilken gunstig glemsomhet! - den kampen deres kollega og medmedlem, Semkovskij, har ført mot 'selvbestemmelsen.

I Gvozdjov-folkenes legale presse («Nasj Golos») har Martov gått inn for selvbestemmelse, og han beviste der den uomtvistelige sannhet at dette under en imperialistisk krig ennå ikke forplikter til deltakelse osv., men han omgår det viktigste, og det gjør han også i den illegale, frie pressen! - nemlig at Russland også i fredstid har slått alle verdensrekorder i å undertrykke nasjoner, og det med en imperialisme som er atskillig brutalere, mer middelaldersk, økonomisk tilbakestående og militær-byråkratisk.

En russisk sosial-demokrat som «anerkjenner» nasjonenes selvbestemmelse omtrent slik som herrene Plekhanov, Potresov og Co. gjør det, dvs. uten å kjempe for frihet til løsrivelse for de nasjoner som er undertrykt av tsarveldet, er i virkeligheten en imperialist og en tsarismens lakei.

Uansett hvor subjektive Trotskijs og Martovs «edle» hensikter enn er, så støtter de objektivt den russiske sosialimperialismen ved sin unnfallenhet.

Den imperialistiske epoke har forvandlet alle «stormakter» til undertrykkere av en rekke nasjoner, og utviklingen av imperialismen vil uunngåelig føre til skarpere skillelinjer mellom de forskjellige retningene når det gjelder dette spørsmålet også innen det internasjonale sosial-demokratiet.

Skrevet i juli 1916. Trykt i «Sbornik Sotsial-Demokrata> nr. 1, oktober 1916. Undertegnet: N. Lenin. Trykt etter teksten i «Sbornik».