Uoverensstemmelsene mellom de revolusjonære sosialdemokrater i Russland og de polske sosial-demokratene når det gjelder spørsmålet om selvbestemmelse brøt åpent fram allerede i 1903, på den kongressen som vedtok

Det russiske arbeiderpartiets program og som, trass i protester fra de polske sosial-demokratenes delegasjon, tok med i programmet også § 9 som anerkjenner nasjonenes sehbestemmelsesrett.

Siden den gang har de polske sosialdemokrater ikke en eneste gang på vegne av sitt parti tatt opp igjen forslaget om å fjerne § 9 fra vårt partiprogram, eller erstatte det med en annen formulering.

I Russland hører ikke mindre enn 57 %e av befolkningen, over 100 millioner mennesker, til de undertrykte nasjoner.

Disse folkene lever stort sett i utkantstrøkene, og en del av dem står i kulturelt henseende på et høyere nivå enn storrusserne.

Det politiske system her er av en særlig barbarisk og middelaldersk karakter, og den borgerligdemokratiske revolusjon er ennå ikke fullført.

Her i Russland må derfor sosialdemokratene - for å fremme sine demokratiske og sosialistiske oppgaver absolutt og ubetinget anerkjenne at de nasjoner som er undertrykt av tsarismen har full rett til fritt å løsrive seg fra Russland.

Vårt parti, som ble gjenopprettet i januar 1912, vedtok i 191368 en resolusjon som slår fast selvbestemmelsesretten og forklarer den nettopp i den konkrete betydning som er nevnt overfor.

Den stor-russiske sjåvinismen som flammet opp i 1914-1916 både i borgerskapet og blant de opportunistiske sosialister (Rubanovitsj, Plekhanov, <Nasje Djelo» osv.) har i enda større grad fått oss til å gå virkelig hardt inn for dette kravet og erklære at de som i praksis forkaster det støtter den stor-russiske sjåvinismen og tsarismen.

Vår parti uttaler at det på det sterkeste frasier seg ethvert ansvar for en slik holdning mot retten til selvbestemmelse.

I den siste formuleringen av de polske sosialdemokratenes stilling til det nasjonale spørsmål (de polske sosial-demokratenes deklarasjon på Zimmerwald-konferansen) 70 finner man bl. a. følgende tanker:

Denne deklarasjonen fordømmer den tyske og andre regjeringer, som betrakter «de polske områder» som et pant i det forestående spill om kompensasjoner, og derved «fratar det polske folket muligheten til selv å bestemme sin skjebne».

«Det polske sosialdemokrati protesterer besluttsomt og høytidelig mot at et helt land skal bli kuttet opp og ,tilukket fra hverandre i biter» . . . Det hudfletter de sosialister som har overlatt . . . « frigjøringen av de undertrykte folk» til Hohenzollerne.

Det gir uttrykk for sin visshet om at bare dersom det internasjonale revolusjonære proletariat vil delta i den kampen som stadig kommer nærmere, nemlig kampen for sosialismen, «vil den nasjonale undertrykkelsens lenker bli sprengt i stykker», vil enhver form for fremmed overherredømme bli avskaffet og det polske folk bli sikret mulighet til en allsidig utvikling som et likestilt medlem av folkenes fellesskap».

Deklarasjonen erklærer at en krig «for polakkene ville være en dobbelt brodermorderkrig». (Den internasjonale sosialistiske kommisjonens bulletin nr. 2 27/9-1915, s. 15; en russisk oversettelse finnes i boken «Internatsional i vojna» .

Disse setningene er i realiteten det samme som en anerkjennelse av nasjonenes selvbestemmelsesrett, selv om de faktisk er enda mer svevende og ubestemte i sine politiske formuleringer enn de fleste av Den annen internasjonales programmer og resolusjoner.

Ethvert forsøk på å uttrykke disse tankene i presise politiske formuleringer og definere deres anvendelse på det kapitalistiske eller bare det sosialistiske system viser enda tydeligere hvor feil de polske sosialdemokratene tar når de forkaster nasjonenes selvbestemmelse.

Beslutningene fra den internasjonale sosialistiske kongressen i London i 1896, som anerkjente nasjonenes selvbestemmelsesrett, bør, på grunnlag av de ovennevnte teser, utfylles ved å peke på

1.at dette kravet er særlig aktuelt under imperialismen,

2) at innholdet i alle krav om politisk demokrati, innbefattet det vi behandler her, er betinget og klassemessig,

3) at det er nødvendig å skille mellom de konkrete oppgaver sosial-demokratene i de undertrykkende land og sosial-demokratene i de undertrykte land står overfor,

4) at opportunistenes og Kautsky-tilhengernes inkonsekvente, rent verbale anerkjennelse av selvbestemmelsen politisk sett er hyklerisk,

5) at synspunktene til de sosial-demokrater som ikke går inn for frihet til løsrivelse for de kolonier og nasjoner som blir undertrykt av «deres egne» nasjoner - det gjelder særlig sosial-demokratene i stormaktene (stor-russerne, anglo-amerikanerne, tyskerne, franskmennene, italienerne, japanerne osv.) - faktisk faller sammen med sjåvinistenes synspunkter,

6) at kampen for kravet om nasjonenes selvbestemmelse, i likhet med kampen for alle vesentlige krav om politisk demokrati må underordnes den direkte revolusjonære massekamp for å styrte de borgerlige regjeringer og gjennomføre sosialismen.

Det ville være en teoretisk tabbe, det ville være å erstatte marxismen med proudhonisme å bringe inn i Den annen internasjonale de synspunkter man finner hos enkelte mindre nasjoner og særlig hos de polske sosial-demokrater, hvis kamp mot det polske borgerskap, som bedrar folket med nasjonalistiske paroler, har ført til at de feilaktig forkaster selvbestemmelsen. Og det ville i praksis innebære en ufrivillig støtte til den farligste stormaktssjåvinisme og opportunisme.

Redaksjonen i «Sosial-Demokraten», RSDAP's hovedorgan.

Post scriptum. I «Die Neue Zeit» fra den 3. mars 1916, som nettopp er kommet, strekker Kautsky åpent ut sin hånd til kristelig forsoning med Austerlitz, denne representant for den skitneste tyske sjåvinisme, og avviser dermed enhver frihet til løsrivelse for de undertrykte nasjoner i det habsburgske Østerrike, mens han anerkjenner denne friheten for det russiske Polen.

Når Kautsky gjør dette, så er det for å yte Hindenburg og Wilhelm II en servil tjeneste. Man kunne ikke ønske seg en bedre måte Kautsky og det han står for skulle avsløre seg selv på enn dette!

Skrevet i januar-februar 1916. Trykt i tidsskriftet «Vorbote» nr. 2, april 1916. Trykt på russisk i « Sbornik SotsialDemokrata» * nr. 1 i oktober 1916. Offentliggjøres her etter teksten i «Sbornik».