I dette spørsmålet må man skille mellom tre hovedtyper av land:

For det første er det de fremskredne kapitalistiske land i VestEuropa og USA. Her er den progressive borgerlige nasjonalbevegelse forlengst avsluttet. Hver av disse «store» nasjonene undertrykker fremmede nasjoner i koloniene og innenfor sine egne landegrenser.

De herskende nasjoners proletariat står her overfor den samme oppgave som det sto overfor i England i det 19. århundre når det gjaldt Irland.*

*I enkelte mindre land som er blitt stående utenfor krigen 1914-1916, f. eks. Holland og Sveits, bruker borgerskapet i meget stor utstrekning parolen om «nasjonenes selvbestemmelse» for å rettferdiggjøre deltakelse i en imperialistisk krig. Dette er et av de motiver som har fått sosial-demokratene i disse landene til å forkaste selvbestemmelsen. Man forsvarer en riktig proletarisk politikk, nemlig å forkaste «forsvar av fedrelandet» i en imperialistisk krig, med uriktige argumenter. Man får altså i teorien en forvrengning av marxismen, mens man i praksis får en slags smålig nasjonal sneverhet, hvor man glemmer de hundreder av millioner mennesker i de land som er trellbundet av «stormaktene». I sin ypperlige brosjyre «Imperialismen, krigen og sosial-demokratiet» gjør kamerat Gorter den feil at han forkaster prinsippet om nasjonenes selvbestemmelse. Han bruker det imidlertid ganske riktig når han krever omgående «politisk og nasjonal» uavhengighet for Hollandsk Ostindia og avslører de hollandske opportunister som ikke vil sette fram og kjempe for et slikt krav.

For det andre er det landene i det østlige Europa, Østerrike, Balkanlandene og ikke minst Russland.

Her er det i særlig grad det 20. århundre som har utviklet de borgerlig-demokratiske nasjonalbevegelser og skjerpet den nasjonale kamp.

Den oppgave proletariatet i disse land står overfor, såvel når det gjelder å fullføre de borgerlig-demokratiske omdannelser som når det gjelder å hjelpe den sosialistiske revolusjon i andre land, er det ingen mulighet til å gjennomføre uten at man hevder nasjonenes selvbestemmelsesrett. Særlig vanskelig og sær ligviktig her er oppgaven å forene arbeidernes klassekamp i de undertrykkende og i de undertrykte nasjoner.

For det tredje er det de halvkoloniale land, som Kina, Persia og Tyrkia, samt alle koloniene, tilsammen innpå en milliard mennesker. Her er de borgerlig-demokratiske bevegelser enten så vidt kommet i gang, eller på langt nær avsluttet.

Sosialistene må ikke bare kreve ubetinget og omgående frigjøring av koloniene uten noen form for kompensasjon - et krav som i sitt politiske uttrykk innebærer nettopp anerkjennelse av selvbestemmelsesretten sosialistene må på den mest besluttsomme måte støtte de mest revolusjonære elementer i de borgerlig-demokratiske nasjonale frigjøringsbevegelser i disse land og hjelpe dem når de gjør oppstand eller hvis de går til revolusjonær krig mot de imperialistiske makter som undertrykker dem.