Kautsky har hørt tale om Kornilov-kuppet, men han blåser nedlatende i de historiske kjensgjerninger og i kampens forløp og former som bestemmer formene for diktaturet: hva i all verden har kjensgjerninger å si (når det er tale om det «rene» demokrati?). Kautskys kritikk mot borgerskapets stemmerettstap utmerker seg derfor ved en slik . . . søtaktig naivitet som ville være rørende hos et barn, men som virker vemmelig hos et menneske som ennå ikke er blitt offisielt erklært for åndssvak.

« . . . Når de (kapitalistene) blir en betydningsløs minoritet under alminnelig stemmerett, kommer de snarere til å avfinne seg med sin skjebne . . . » (side 33). Er det ikke yndig? Den kloke Kautsky har ofte sett i historieboka og kjenner i det hele tatt fra iakttakelsen av det levende liv meget godt godseiere og kapitalister som tar hensyn til viljen til de undertryktes flertall. Den kloke Kautsky står bestemt på «opposisjonens» standpunkt, dvs. på den indreparlamentariske kamps standpunkt. Slik skriver han da også bokstavelig: «opposisjon» (side 34 og mange andre steder).

O, lærde historiker og politiker! De ville ikke ta skade av å vite at «opposisjon» er et begrep fra den fredelige og utelukkende parlamentariske kamp, dvs. et begrep som svarer til en ikkerevolusjonær situasjon, et begrep som svarer til revolusjonens fravær. I revolusjonen dreier det seg om en skånselløs fiende i borgerkrigen, - og ingen reaksjonære jeremiader fra en småborger som frykter en slik krig som Kautsky gjør det, vil endre noe ved denne kjensgjerning. Å komme med betraktninger fra «opposisjonens» standpunkt over den skånselløse borgerkrigs problemer når borgerskapet er rede til alle forbrytelser - eksemplet med versaillerne og deres pakt med Bismarck forteller noe til enhver som ikke behandler historien på samme måte som Gogols Petrusjka - når borgerskapet kaller fremmede stater til hjelp og intrigerer mot revolusjonen sammen med dem - det er komisk. Det revolusjonære proletariat skal, i likhet med « konfusjonsråd» Kautsky, trekke nattlua ned over ørene og betrakte borgerskapet, det som organiserer Dutovske, Krasnovske og tsjekkiske kontrarevolusjonære opprør, som betaler millioner til sabotører, betrakte dette borgerskapet som «legal» opposisjon. Å, for en skarpsindighet!

Kautsky interesserer seg utelukkende for den formelt-juridiske side ved saken, slik at en når en leser hans betraktninger over sovjetforfatningen, uvilkårlig må minnes Bebels ord: «Jurister, det er tvers igjennom reaksjonære folk.» «Men i virkeligheten,» skriver Kautsky, «kan en slett ikke ta rettighetene fra kapitalistene alene. Hvem er kapitalist i juridisk forstand? En eiendomsbesitter? Selv i et økonomisk så framskredent land som Tyskland, hvis proletariat er så tallrikt, ville opprettelsen av sovjetrepublikken gjøre store masser politisk rettsløse. 1 1907 i Tyskland utgjorde tallet på sysselsatte i erversvarbeid og deres familier i de tre store gruppene jordbruk, industri og handel, ca. 35 millioner i gruppen funksjonærer og lønnsarbeidere, og 17 millioner i gruppen selvstendige. Følgelig kan et parti meget vel være i flertall blant lønnsarbeiderne, men i mindretall i befolkningen» (side 33).

Her har vi et mønster på Kautskys resonnement. Vel, er ikke dette borgerlig kontrarevolusjonær klynking? Hvorfor har De regnet alle «selvstendige» som rettsløse, herr Kautsky, når De utmerket godt vet at det overveldende flertall av de russiske bøndene ikke har lønnsarbeidere, og altså ikke mister sine rettigheter? Er ikke det en forfalskning?

Hvorfor har ikke De, en lærd Økonom, anført de oppgavene som De kjenner så godt og som fins i den samme tyske statistikken fra 1907, om lønnsarbeid i jordbruket fordelt på grupper av bruk? Hvorfor har De ikke vist de tyske arbeiderne som leser brosjyren Deres, disse oppgavene, av hvilke det vil fremgå hvor

mange utbyttere det etter den tyske statistikken er blant det samlede antall «jordbrukere»?

Fordi Deres overløperi har gjort Dem til en simpel sykofant for borgerskapet.

En kapitalist er et ubestemt juridisk begrep, må vite, og Kautsky bruker flere sider på å tordne mot sovjetforfatningens «vilkårlighet». Denne «alvorlige lærde» gir det engelske borgerskapet lov til gjennom århundrer å utarbeide og bearbeide sin nye borgerlige forfatning (nye for de middelalderske forhold), men oss arbeidere og bønder i Russland gir denne representant for lakeivitenskapen . ikke noen som helst tidsfrist. Av oss krever han en til den minste tøddel utarbeidet forfatning i løpet av noen få måneder ...

. . . «Vilkårlighet»! For en avgrunn av det skitneste kryperi for borgerskapet, det sløveste pedanteri en slik bebreidelse avslører! Når tvers igjennom borgerlige og for det meste reaksjonære jurister i de kapitalistiske land i århundrer eller årtier har utarbeidet de mest detaljerte regler, har skrevet dusinvis og hundrevis av bind med lover og lovfortolkninger som undertrykker arbeiderne, som binder fattigfolk på hender og føtter og skaper tusenvis sjikaner og hindringer for ethvert alminnelig arbeidende menneske fra folket - å, da ser de borgerlige liberalere og herr Kautsky ingen «vilkårlighet» i det! Da er det «orden» og «lovlydighet»! Hvordan fattigfolk skal «holdes i age», det er her gjennomtenkt og foreskrevet alt sammen. Her er tusenvis av borgerlige advokater og embetsmenn (om dem sier Kautsky ikke et eneste ord, sannsynligvis nettopp fordi Marx la så veldig

stor vekt på å slå i stykker embetsmannsmaskineriet . . . ), - advokater og embetsmenn som forstår å utlegge lovene slik at arbeideren og den mellomstore bonden aldri greier å trenge gjennom piggtrådgjerdene som disse lovene setter opp. Dette er ikke «vilkårlighet» fra borgerskapets side, det er ikke diktaturet til egennyttige og skitne utbyttere som har drukket folkets blod - slett ikke. Det er det «rene demokrati», som blir renere og renere for hver dag som går.

Men når de arbeidende og utbyttede klasser som krigen har avskåret fra sine brødre i utlandet, for første gang i historien har skapt sine egne sovjeter, har mobilisert til politisk oppbygging de masser som borgerskapet har undertrykt, holdt nede og fordummet, og selv har begynt å bygge en ny, proletarisk stat, når de under rasende kamp, i borgerkrigens ild har begynt å skissere hovedgrunnsetningene for en stat uten utbyttere - da skrek alle borgerskapets kjeltringer, hele banden av blodsugere sammen med sin drabant Kautsky opp om «vilkårlighet»! Er det ikke meningsløst å tenke seg at disse ignoranter, disse arbeidere og bønder, denne «pøbelen» skulle greie å fortolke sine lover? Hvor skulle de hente rettskjensle fra, disse simple arbeidsfolk, når de ikke får råd fra dannede advokater, borgerlige litterater, fra Kautsky og de vise gamle embetsmennene?

Fra min tale den 29. IV. 1918 siterer herr Kautsky ordene: . . . «Massene bestemmer selv framgangsmåten og fristene for valgene» ... Og den «rene demokraten» Kautsky trekker denne slutning:

«Det er altså tydeligvis meningen at hvert velgermøte avgjør valgordningen etter eget forgodtbefinnende. Vilkårligheten og muligheten for å kvitte seg med uønskede opposisjonelle elementer innenfor selve proletariatet ville dermed være Økt i høyeste grad»

Nå, hva skiller egentlig dette fra talemåtene til en avissmører som er leid av kapitalistene, og som jamrer over at massen under en streik undertrykker de flittige «arbeidsvillige» arbeiderne? Hvorfor er den byråkratisk-borgerlige bestemmelse av valgordningen i det «rene» borgerlige demokrati ikke vilkårlighet? Hvorfor må rettskjensla hos massene som har reist seg til kamp mot sine sekelgamle utbyttere, hos massene som opplyses og stålsettes i denne fortvilte kampen, hvorfor må den være lavere enn hos en håndfull embetsmenn, intellektuelle og advokater som er oppdratt i borgerlige fordommer?

Kautsky er en ærlig sosialist, våg ikke å mistenke oppriktigheten hos denne aktverdige familiefar, denne bunnhederlige medborger. Han er en brennende og overbevist tilhenger av arbeidernes, den proletariske revolusjons seier. Han ønsker bare at søtladne spissborgerlige intellektuelle og filistere i nattluer først, før massebevegelsen, før massenes fortvilte kamp mot utbytterne og ubetinget utero borgerkrig skal utarbeide et moderat og pertentlig reglement for revolusjonens utvikling...

Med dyp moralsk forargelse forteller vår hØylærde (Judusjka Golovjov )

( Typen på en skinnhellig hykler av en godseier fra livegenskapets tid i en roman av Saltykov-Sjtsjedrin.)

Ja, det er virkelig forferdelig, det er et utålelig avvik fra det rene demokrati, etter hvis regler vår Judusjka Kautsky vil lage revolusjonen. Vi russiske bolsjeviker burde først sikre Savinkov og konsorter, Liberdan og Potresov («aktivistene») og konsorter immunitet, og så utarbeide en straffelov som erklærer deltakelse i den tsjekkoslovakiske kontrarevolusjonære krigen eller forbundet med de tyske imperialistene i Ukraina eller i Grusia mot arbeiderne i ens eget land for «straffbar», og først siden, på grunnlag av denne straffeloven, ville vi, i samsvar med det «rene demokrati», ha rett til å utelukke «bestemte personer» fra sovjetene. Det sier seg da selv at tsjekkoslovakene, som gjennom Savinkov, Potresov og Liberdan eller ved hjelp av deres agitasjon får penger fra de engelske og franske kapitalistene, og likeså Krasnov og co., som med hjelp av mensjevikene i Ukraina og Tiflis får granater fra tyskerne, ville ha sittet i fred og ro inntil vi hadde utarbeidet en regelrett straffelov, og at de som demokrater av reneste vann ville ha innskrenket seg til å spille rollen som «opposisjon» . . .

Ikke mindre moralsk indignasjon framkaller det hos Kautsky at sovjetforfatningen tar stemmeretten fra dem som «beskjeftiger lønnsarbeidere med vinning som formål». « En hjemmearbeider eller en liten mester,» skriver Kautsky, «med en svenn kan leve og føle helt proletarisk, men han har ingen stemmerett» (side 36).

For et avvik fra det «rene demokrati»! For en urett! Hittil har riktignok alle marxister ment, og tusenvis av kjensgjerninger har bekreftet det, at de små arbeidsgiverne er de mest samvittighetsløse utbyttere, de som utsuger lønnsarbeiderne mest, men en Judusjka Kautsky tar selvsagt ikke klassen av små ervervsdrivende (hvem er det egentlig som har oppfunnet den skadelige teorien om klassekampen?), men enkeltpersoner, slike utbyttere som «lever og føler helt proletarisk». Den berømte «sparsommelige Agnes», som en trodde død for lenge siden, er gjenoppstått under Kautskys penn. Denne «sparsommelige Agnes» ble for noen årtier siden oppfunnet og satt i omløp i den tyske litteratur av en «ren» demokrat, bursjoaen Eugen Richter. Han spådde usigelige ulykker som følge av det proletariske diktatura konfiskasjon av utbytternes kapital, han spurte med uskyldig mine hvem som .egentlig er kapitalist i juridisk forstand? Han nevnte som eksempel en fattig, sparsommelig syerske («sparsommelige Agnes») som blir fratatt sine siste skillinger av de slemme «proletariske diktatorene». Det var en tid da hele det tyske sosialdemokrati moret seg over denne «sparsommelige Agnes» til den rene demokraten

Eugen Richter. Men det er lenge siden, så lenge at Bebel ennå var i live, han som åpent og uten omsvøp sa sannheten da han erklærte at det fins mange nasjonalliberale i partiet vårt, det var i den fjerne fortid da Kautsky ennå ikke var blitt renegat.

Nå er den < sparsommelige Agnes» gjenoppstått i form av den «helt proletarisk levende og følende lille mester med en svenn». De slemme bolsjevikene gjør ham urett, de tar stemmeretten fra ham. Riktignok er det så at «hvert valgmøte» i sovjetrepublikken, som den samme Kautsky sier, kan tillate en fattig liten mester som er knyttet til vedkommende bedrift, å delta i møtet, når han unntaksvis ikke er noen utbytter, når han faktisk «lever og føler helt proletarisk». Men . kan en kanskje stole på livskunnskapen, på rettferdskjensla hos et ureglementert og (hvor forferdelig!) uten statutt handlende bedriftsmøte av alminnelige arbeidere? Er det kanskje ikke soleklart at det ville være bedre å gi stemmerett til alle utbyttere, alle som sysselsetter lønnsarbeidere, enn å risikere at den «sparsommelige Agnes» og en « proletarisk levende og følende liten mester» blir forurettet av arbeiderne?

La overløperiets foraktelige skurker under bifall fra borgerskapet og sosialsjåvinistene rakke ned på vår sovjetforfatning fordi den tar stemmeretten fra utbytterne.

( Jeg har nettopp lest en leder i «Frankfurter Zeitung» (for 22. oktober 1918, nr. 293), der innholdet i Kautskys artikkel blir gjengitt med begeistring. Børsbladet er fornøyd. Og det skulle bare mangle. Og en kamerat i Berlin skriver til meg at «Vorwiirts», Scheidemennenes avis, har erklært i en spesiell artikkel, at den underskriver nesten hver eneste linje hos Kautsky. Gratulerer, gratulerer!)

Det er bare bra, for det vil framskynde og utdype de revolusjon ære arbeideres brudd med Scheidemann og Kautsky, Renaudel og Longuet, Henderson og Ramsay Mac Donald, med sosialismens gamle førere og gamle forrædere.

Massene av de undertrykte klasser, de klassebevisste og ærlige førerne fra de revolusjonære proletarers rekker vil gå med oss.
Det er tilstrekkelig å gjøre disse proletarene og disse massene kjent med vår sovjetforfatning, og de kommer straks til å si: det der er virkelig våre folk,
det der er et virkelig arbeiderparti, en virkelig arbeiderregjering. For den bedrar ikke arbeiderne med prat om reformer, som alle de ovenfor nevnte førere har bedratt oss, men den kjemper alvorlig mot utbytterne, gjennomfører revolusjonen alvorlig, kjemper virkelig for arbeidernes fulle frigjøring.

Når utbytterne etter sovjetenes «praksis» i ett år er blitt fratatt stemmeretten av sovjetene, så betyr det at disse sovjetene virkelig er organisasjoner av de undertrykte masser og ikke organisasjoner av sosialimperialister og sosialpasifister som har solgt seg til borgerskapet. Når disse sovjetene har tått stemmeretten fra utbytterne, så betyr det at sovjetene ikke er organer for småborgerlig kjøpslåing med kapitalistene, ikke er organer for parlamentarisk ordgyteri (for Kautsky, Longuet, MacDonald og co.), men organer for det virkelig revolusjonære proletariat, som fører en kamp på liv og død mot utbytterne.

« Kautskys brosjyre er nesten ukjent her,» skriver en godt informert kamerat til meg fra Berlin i dag (i dag har vi 30. oktober). Jeg ville tilrå våre sendemenn i Tyskland og Sveits å ikke være knipne, men bruke noen tusener til å kjøpe denne boka og dele den ut gratis blant de klassebevisste arbeidere for å få det « europeiske» - les: imperialistiske og reformistiske sosialdemokrati som for lengst er blitt et « stinkende lik», trampet ned i skitten.

I slutten av sin bok, på s. 61 og 63, jamrer herr Kautsky bitterlig over at den «nye teorien» (slik kaller han bolsjevismen, fordi han er redd for å komme inn på Marx' og Engels' analyse av Pariskommunen) «til og med finner tilhengere i de gamle demokratier, f.eks. i Sveits». Det er «ubegripelig» for Kautsky «når tyske sosialdemokrater... aksepterer denne teorien».

Nei, det er fullkomment begripelig, for etter krigens alvorlige lærdommer begynner de revolusjonære masser å føle vemmelse både for Scheidemennene og Kautsky'ene. .

«Vi» har alltid vætt for demokratiet - skriver Kautsky - og så skulle vi plutselig gi avkall på det!

«Vi», opportunistene i sosialdemokratiet, har alltid vært imot proletariatets diktatur, og Kolb og co. har sagt det åpent for lenge siden. Kautsky vet dette, og han bør ikke tro at han kan skjule for leseren den åpenbare kjensgjer ning at han «er vendt tilbake til faderhuset» hos Bernstein og Kolb.

«Vi», de revolusjonære marxistene, har aldri laget oss noe avgudsbilde av det «rene» (borgerlige) demokrati. 1 1903 var Plekhanov som kjent en revolusjonær marxist (før hans sørgelige helomvending, som førte ham til stillingen som en russisk Scheidemann). Og Plekhanov sa den gang på partikongressen som vedtok programmet, at proletariatet under revolusjonen, om nødvendig, vil ta stemmeretten fra kapitalistene, og oppløse hvilket som helst parlament dersom det viser seg å være kontrarevolusjonært. At nettopp dette synet er det eneste som samsvarer med marxismen, det vil enhver se blant annet av de uttalelser av Marx og Engels som jeg har anført ovenfor, og dette fremgår soleklart av alle marxismens grunntanker.

« Vi» , de revolusjonære marxistene, har aldri holdt slike taler til folket som kautskyanerne i alle nasjoner har yndet å holde når de logret for borgerskapet, tilpasset seg til den borgerlige parlamentarisme, fortiet det nåværende demokratis borgerlige karakter og bare krevde at det skulle utvides, at det skulle gjennomføres fullt ut.

«Vi» har sagt til borgerskapet: «Dere utbyttere og hyklere snakker om demokrati, samtidig som dere stadig vekk legger tusen hindringer i veien for de undertrykte massers deltakelse i politikken. Vi tar dere på ordet og krever i disse massers interesse utvidelse av deres borgerlige demokrati for å forberede massene til revolusjonen, for å styrte deres utbyttere. Og hvis dere utbyttere skulle prøve på å gjøre motstand mot vår proletariske revolusjon, så vil vi undertrykke dere skånselløst, vi vil gjøre dere rettsløse, ja ikke nok med det: vi vil ikke gi dere brød, for i vår proletariske republikk blir utbytterne rettsløse, de vil bli berøvet ild og vann, for vi er sosialister for alvor og ikke på Scheidemanneller Kautsky-vis.»

Slik har « vi» talt, og slik vil «vi» revolusjonære marxister tale, og nettopp derfor kommer de undertrykte masser til å være for oss og med oss, mens Scheidemann og Kautsky vil ende på renegatenes søppelhaug.