1. Sosial urettferdighet: Millioner av mennesker dør av fattigdom (mangelfull ernæring, dårlig drikkevann, elendige sanitære forhold, manglende helsetilbud etc.) - mens andre fråtser. Også i Norge er gapet mellom de velstående og de fattige enormt - og økende.
2. Miljø-ødeleggelser: Ressurser som ikke kan fornyes, blir brukt i et urovekkende tempo. Luft og vann blir forurenset, jord blir lagt øde. Vi er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner.
3. Krig og militærvesen: Det raser kriger hele tiden i verden. I krigens fotspor følger ufattelige lidelser. Våpenindustrien tjener på dette. Gigantiske transnasjonale selskaper lever av å produsere våpen. Hvis militærutgiftene hadde blitt brukt til å løse problemene under punkt 1 og 2, ville vi kunnet oppnå store resultater fort.
Norges Kommunistiske Parti mener at disse problemene bare kan løses hvis årsakene til dem bekjempes. Vi er radikale, vi vil gå til "roten". Det er dette som først og fremst skiller oss fra andre partier. Den grunnleggende årsaken til sosial urettferdighet, miljø-ødeleggelser og krig/militarisme finner vi i det rådende samfunnsystemet: kapitalismen, som har grådiheten, dvs. profittmaksimeringer som sin hoveddrivkraft.
Vi gjør dikteren Nordahl Griegs ord til våre egene: "Edelt er mennesket - jorden er rik. Finnes her nød og sult, skyldes det svik!" Vårt alternativ er et sosialistisk samfunn der folket, og ikke kapitalkreftene styrer.
Politikk dreier seg om makt, og hvem som skal bestemme. Norges Kommunistiske Parti vil gjennom oppslutning fra flertallet i befolkningen, i samarbeid med det arbeidende folks organinsasjoner, ta makten fra de få som eier og kontrollerer de verdiene som skapes.
Makten me flyttes fra storkapitalen til folkevalgt organ. Den ma flyttes fra dem som eier verdiene, eil dem som skaper dem. Makten må demokratiseres.
I dag er det ikke slik at våre folkevalgte alene bestemmer utviklingen. Mange av de viktigste beslutningene forgår i lukkete rom uten innsyn: i Esso, IBM, Kværner, RGI- GRUPPENog andre private virkaomheters styrerom. Her tas langt mer vidtrekkende beslutninger enn på Stortinget.
Årsaken til krig finner vi i ønsket om økonomisk, politisk og kulturelt herredømme over andre stater, folkegrupper eller samfunnsklasser, og/eller økonomisk krigføring. Den viktigste drivkraften bad dette er i vår tid den kapitalistiske økonomien, der de flernasjonale selskapene - med støtte fra sine regjeringer - stadig søker kontroll over naturressurser og markeder for å øke sin profitt.
Sammenbruddet i Sovjetunionen og Øst-Europa har forsterket krigsfaren i vår tid. Kapitalismen kan i større grad enn før ta seg til rette. Dette rammer i særlig grad u-landene, men også lønnstakerne i vår del av verden. Uten alternativ blir kapitalismen den eneste muligheten for mange. For mange mennesker i både vår del av verden og i u-landene fører det til en fremtid uten håp. Fremveksten av religøs fundamentalisme, apati, økning av selmord etc. kan forståes i en slik sammenheng.
Sammenbruddet i Sovjetunionen og Øst-Europa skjerper også kampen mellom de tre sentra i den kapitalistiske verdensøkonomien: USA, EU og Japen. Bare i det 20.århundret har kapitalismen drevet menneskeheten ut i to verdenskriger. Disse krigene har krevd nesten 100 millioner menneskeliv og medført enorme lidelser og materielle ødeleggelser. De grunnleggende årsakene til disse imperialistiske krigene har vært og er kapitalens grenseløse profitthunger. Tilbakeslaget for sosialismen, særlig i Øst-Europa, har foran tusen årskiftet økt føren før en mer aggressiv og militaristisk kapitalisme. (Se mer ogm dett i Prinsipp-programmet av 1995.) Kaldkrigsklima, arbeidsledighet og økende klasseforskjeller fremmer fremmedhat. Fremmede mennesker og kulturer blir fort nedvurdert under slike forhold. Dette gir grobunn for rasisme og fremmedfrykt som er for samfunnet.
Menneskene må gies livsvilkår som gjør dem i stand til å klare seg selv. Menneskene må ha et arbeid å leve av. Først da kan de delta på like vilkår i samfunnet. Virkelig demokrati forutsetter at retten til arbeid respekteres som grunnleggende menneskerett. Under kapitalismen er det "lønnsomt" med arbeidsledighet fordi prisen på arbeidskraft da går ned.
En særlig utvekst under kapitalismen i dag er finanskapitalens oppblomstring, uttrykt gjennom spekulanter og børs. Dette kan gjerne kalles det internasjonale kasinospillet om penger, ressurser og arbeidsplasser. Her omsettes enorme summer uten at noen verdier skapes. Arbeisplasser og nasjonale økonomier er brikker i dette spillet. Gevinsten håves inn av spekulantene, mens de som skaper verdiene, betaler prisen. Resultatet er bl.a. det Nordahl Greig uttrykte omtrent slik: "Griskheten opphøyes til den høyeste dyd." En annen farlig sanfunnssykdom som sprer seg i vår del av verden, er kameraderiet, privilegieordninger og korrupsjon. Dette er udemokratiske utvekster. Særlig gode betingelser har disse i den private sektor som ikke er underlagt demokratisk kontroll. Men også i den offentlige sektoren ser vi nå disse fenomenene. Dette er en forfølgelse av kapitalismens altomfattende utvikling.
Åpenhet, innsynsrett og retten til kritikk er nødvendig næring til demokratiet. Gjennom disse virkemidlene kan den økende korrupsjonskulturen bekjempes.
I dag er dette særlig viktig bl.a. med tanke på miljø og klima her på jorden. En effektiv miljøpolitikk som tar langsiktige og helhetlige hensyn, kan ikke forventes av de store monopolene. I miljøarbeid kreves lengre perspektiv enn mange private foretags levetid. Drivkraften til momopolene er kampen for å overleve, snever profitt, aksjonærenes utbytte og egen vekst. At bedriftøkonomisk tenkning styrer den politiske utviklingen, innebærer en konstant trusselså vel mot miljøsom mot vårt spredde bosettningsmønster.
Konkurransekravet og markedskreftenes frie spill er egentlig ufornuften satt i system. F.eks. fører Norges topografiske og klimatiske forhold til at det blir mer kostnadskrevende å produsere i landbruk og industri. U-landenes generelle tilbakeliggenhet gjør det umulig å gjøre dem konkurransedyktige. Det internasjonale kapitalistiske systemet dømmer dem til å være evige tapere.
Frisleppet av markedskreftene umuliggjør landsiktige miljøtiltak. Det blokkerer u-landenes utviklingsbehov og fører til forsterket sentrelisering i var del av verden. Dessuten skjerper det motsetningene landene imellom med økende krigsfare som resultat.
Vårt alternativ er et sosialistisk samfunn. Felleskapet skal eie de viktigste produksjonsinnretningene, finans- og forsikringsistitusjonene. Disse må drives under folkevalgt demokratisk kontroll og hele tiden med hensyn til arbeid og utdanning og en lønn å leve av. Utvekslingen av varer og tjenester mellom landene må ha en felles utvikling som mål. I dag er drivkraften utplyndring og utbytting som fører til kriger og de store folkevandringer i vår tid. All samfunnsvirksomhet må styresmed tanke på miljøet og felles fremtid, ikke på maksimal profitt. Vi vil skape menneskenes samfunn, ikke griskhetens.