Hvorfor forsvarte ikke de Russiske arbeiderne revolusjonen?
DEL I.

Når man åpner en artikkel med et slikt spørsmål, som ikke er besvart med noen få ord , men som må deles opp i flere artikler, må man også regne med å bli utsatt for en skur av beskyldninger: det kommer til å bli skreket opp om at jeg vil forvandle Marxismen til en orden av « rettroende» som forfølger avvik fra «dogmet», for enhver selvstendig mening osv.

Jeg har hørt de frasene før.
Det kan ikke forekomme noe sosialistisk/kommunistisk parti uten en revolusjonær teori, som samler alle sosialister/kommunister, hvorfra de henter hele sin overbevisning, som de anvender i sine kampmetoder og handlingsmåter.
(Har ikke de sosialistiske og kommunistiske bevegelesene sveket disse grunnlegende analyser og teorier?)
Å forsvare en slik teori som en etter beste skjønn mener er sann, betyr slett ikke å være fiende av enhver kritikk, men da må vi kunne kritisk analysere Sovjet også det våre kammerater i NKP-AKP-SV- IS- O.S.V.- O.S.V. har av mening/oppfatning om dette emne.

Jeg betrakter slett ikke Marx`s og Lenin`s teori som noe avsluttet og uantastelig.
Jeg er tvert imot overbevist om at de bare har lagt hjørnesteinene til den vitenskaplige sosialisme og den blir hver dag utviklet videre i alle retninger.
Vi må utvikle den videre dersom vi ikke vil at livet skal gå fra oss. Slik det kapitalistiske samfunnet utvikler seg må vi også utvikle oss og våre teorier.

Det er ikke nok for oss å si at vi vil et annet sosialistisk system enn det Sovjet hadde, "vi sier også at vi vil et annet system enn kapitalismen", men vi må si hvordan det skal være annerledes en det "Sovjetiske".

En vanlig arbeider med minimale kunnskaper, vil tru dette er bare noe frasemakeri som de får servert fra alle hold i det borglige samfunn.

Men et seriøst parti må rette kritisk søkelys mot seg sjøl for å kunne trekke erfaring og lærdommer. For et marxistisk parti er dette ikke bare en dyd av nødvendighet, men avgjørende for overlevelse.

Derfor er det nødvendig at vi forstår hva som gikk galt i Sovjet. Vi må analysere forholdene. Vi må også si noe om hvordan vi tenker at vår fremtidige norske sosialistiske stat skal være annerledes.

Så derfor : Hvorfor forsvarte ikke de Russiske arbeiderne revolusjonen?

Det er vel mange som i det stille har stilt seg dette spørsmålet? Uten å finne noe svar. Til og med de borglige (analytikerne) for-stå-seg-på-ere hadde ikke i sine villeste drømmer kunne se at Sovjet skulle falle.

(Vårt forhold til utviklingen av sosialismen.)

"Det historiske, kulturelle og materielle utgangspunktet for oppbyggingen og utviklingen av sosialismen i Norge vil skille seg radikalt fra forholdene i de landene som inntil nå har startet på en slik utviklingssvei."

"Landet har høyt utviklete produktivkrefter, både tekniske og menneskelige. Arbeiderklassen er tallrik, godt organisert og har et relativt høyt kultur-og utdanningsnivå. Temmelig hurtig etter maktovertakelsen kan Norge få en materielt, sosialt og kulturelt høyt utviklet sosialisme."

Før vi går videre må vi se på Marx`s lære som skulle være Sovjets ideologiske lære om de samfunnsmessige forhold.
Marxismen er det systemet som omfatter Marx' syn og lære. Marx har ført videre og på en genial måte fullendt de tre åndelige hovedstrømninger i det 19. århundre som vi finner i den tidens tre mest fremskredne land: den klassiske tyske filosofi, den klassiske engelske politiske økonomi og den franske sosialisme sammen med de franske revolusjonære lærer i det hele tatt.
Den beundringsverdige konsekvens og helstøpthet i Marx' syn, som selv hans motstandere anerkjenner og som i sin helhet utgjør den moderne materialisme og den moderne vitenskapelige sosialisme som teori og program for arbeiderbevegelsen i alle land i verden.

Av Marx studier og analyser av det moderne samfunn , går det fram at Marx utleder uunngåeligheten av det kapitalistiske samfunns forvandling til et sosialistisk samfunn helt ut og ene og alene av den økonomiske bevegelsesloven for det moderne samfunn. Den kjensgjerning at arbeidet i stadig hurtigere tempo blir til samfunnsmessig arbeid i tusenvis av ulike former, en kjensgjerning som har vist seg særlig klart i det hundre århundre som er gått siden Marx' død, gjennom utviklingen av storindustrien, kapitalistenes karteller, syndikater og truster og like ens gjennom den gigantiske øking i finanskapitalens omfang og makt, - det er dette som er det avgjørende materielle grunnlag for at sosialismens virkeliggjøring er uunngåelig.

Den intellektuelle og moralske drivkraft, den fysiske fullbyrder av denne forvandlingen er proletariatet som kapitalismen selv oppdrar. Dets kamp mot borgerskapet, som kommer til uttrykk i forskjellige og stadig mer innholdsrike former, blir uunngåelig til en politisk kamp med sikte på å erobre den politiske og økonomiske makt for proletariatet («proletariatets diktatur») (det fullkomne demokrati).

Det at produksjonen blir samfunnsmessig produksjon, må uunngåelig føre til at produksjonsmidlene går over i samfunnets eie, må føre til «ekspropriasjon av ekspropriatørene».
En veldig øking av arbeidsproduktiviteten, kortere arbeidsdag, overføring av restene, ruinene av den primitive, splittede småproduksjonen til fullkommengjort kollektivt arbeid, det er de direkte følgene av denne overgangen.
Kapitalismen bryter for godt sambandet mellom industri og landbruk, men samtidig forbereder den i sin høyeste utvikling nye elementer til et slikt samband mellom industri og landbruk på grunnlag av bevisst utnytting av vitenskapen og kombinering av det kollektive arbeid, elementer til en ny bosetningsmåte for menneskene (slik at det blir slutt på at landsbygda skal være forsømt, tilbakeliggende og avskåret fra sivilisasjonen, og at det bliver slutt på den unaturlige opphoping av gigantiske folkemasser i storbyene).
En ny form for familien, nye forhold i kvinnens stilling og i oppdragelsen av den oppvoksende slekt blir forberedt gjennom den moderne kapitalismens høyeste former: kvinne- og barnearbeidet, oppløsningen av den patriarkalske familie gjennom kapitalismen antar i det moderne samfunn uunngåelig de uhyggeligste, mest katastrofale og motbydelige former.
Ikke desto mindre «skaper ... storindustrien med den avgjørende rolle den anviser kvinner, unge mennesker og barn av begge kjønn i de samfunnsmessig organiserte produksjonsprosesser utenfor hjemmet, det nye økonomiske grunnlag for en høyere form for familien og forholdet mellom kjønnene.
Det er naturligvis like tåpelig å anse den kristelig-germanske familieformen for absolutt som det ville være å anse den gammel- romerske eller den gammel-greske eller den orientalske for å være det, former som for øvrig er forskjellige ledd i en historisk utviklingsrekke.
Like innlysende er det at sammensetningen i det kombinerte arbeidspersonale av personer av begge kjønn og ulike alderstrinn, som i sin spontant utviklede, brutale, kapitalistiske form, hvor arbeideren er til for produksjonsprosessen og ikke produksjons prosessen for arbeideren, er en pestkilde til forfall og slaveri, under høvelige forhold tvert om må slå om til en kilde til human utvikling.» («Kapitalen» bd. I, Kapittel 13.)
Fabrikksystemet viser oss «spiren til framtidens oppfostring, som for alle barn over en viss alder kommer til å forbinde produktivt arbeid med undervisning og gymnastikk, ikke bare som en metode til å øke den samfunnsmessige produksjon, men som den eneste metoden til å produsere allsidig utviklede mennesker». (Samme sted).
På den samme historiske basis, ikke bare som en forklaring av fortiden, men like mye for å gi en dristig forutsigelse av framtiden og for å peke på den uredde praktiske virksomhet som kreves for å kunne virkeliggjøre denne framtiden, reiser Marx' sosialisme også problemene om nasjonalitet og stat.
Nasjonene er et uunngåelig produkt av og en uunngåelig form innenfor den borgerlige epoken i den samfunnsmessige utvikling. Og arbeiderklassen kunne ikke bli sterk, den kunne ikke tre inn i sin manndomsalder og formere seg uten «selv å konstituere seg innenfor nasjonen» uten å være - nasjonal» («om enn på ingen måte i samme forstand som borgerskapet»).
Men kapitalismens utvikling bryter mer og mer ned de nasjonale skrankene, den opphever den nasjonale avsondringen og setter klassemotsetningene i de nasjonale motsetningenes sted.
I de utviklede kapitalistiske landene er det derfor en fullkommen sannhet at «arbeiderne ikke har noe fedreland» og at arbeidernes «forente aksjoner» iallfall i de siviliserte land er «en av de første forutsetninger for proletariatets frigjøring» («Det kommunistiske manifest»).
Staten, denne organiserte vold, måtte uunngåelig oppstå på et bestemt trinn av samfunnets utvikling, da samfunnet var blitt splittet i uforsonlige klasser, da det ikke lenger ville kunne eksistere uten en «makt» som tilsynelatende står over samfunnet og til en viss grad har skilt seg ut fra det.
Staten som oppstår av klassemotsetningene, blir «den mektigste, økonomiske herskende klasses stat, som gjennom den også blir den politisk herskende klasse og på denne måten oppnår nye midler til å holde den undertrykte klassen nede og utbytte den.
Således var den antikke staten framfor alt slaveeiernes stat for å holde slaven nede, og føydalstaten var adelens organ for å holde de livegne og hoveripliktige bønder nede, og den moderne representativstat er et verktøy for kapitalens utbytting av lønnsarbeidet.» (Engels «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse», hvor Engels legger fram sine og Marx' oppfatninger.)
Selv den friest og mest progressive form for borgerlig stat, den demokratiske republikk, forandrer på ingen måte denne kjensgjerning, den forandrer bare dens form (regjeringens forbindelse med børsen, bestikkelighet - direkte og indirekte - hos embetsmenn og presse osv.).
Sosialismen fører til opphevelse av klassene og derved til opphevelse av staten. «Den første handling.» skriver Engels i «Anti Duhring», «der staten faktisk opptrer som representant for hele samfunnet overtakelsen av produksjonsmidlene på samfunnets vegne - er samtidig dens siste selvstendige handling som stat.

Statsmaktens inngripen i de samfunnsmessige forhold blir overflødig på det ene område etter det andre og dør til slutt bort av seg selv. En regjering som hersker over personer, blir avløst av en administrasjon som forvalter ting og leder produksjonsprosesser. Staten blir ikke 'avskaffet', «den dør bort».

«Det samfunn som gjennomfører en nyordning av produksjonen på grunnlag av produsentenes frie og likestilte sammenslutning, setter hele statsmaskineriet på dens plass der det da kommer til å høre hjemme: i oldsaksamlingen, ved siden av spinnerokken og bronseøsken.» (Engels, «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse».)

Hva endelig angår den stilling Marx' sosialisme tar til småbøndene, som kommer til å eksistere også i den epoken da ekspropriatørete bliver ekspropriert, er det nødvendig å vise til en uttalelse av Engels som uttrykker Marx' tanker:

«Når vi er i besittelse av statsmakten, kan det ikke bli tale om å ekspropriere småbøndene med makt (verken med eller uten erstatning), slik som vi er nødt til å gjøre med storgodseierne.

Vår oppgave overfor småbonden er framfor alt å lede hans privatproduksjon og privateiendom over til samvirke, ikke med makt, men ved hjelp av eksempler og tilbud om samfunnsmessig støtte til dette formål.

Og da har vi selvsagt tilstrekkelige midler til å stille småbonden fordeler i utsikt som allerede nå må være innlysende for ham.» (Engels)

Hvordan mente Marx og Engels statens og dens bortdød vil kunne gjennomføres?

På dette spørsmålet ga Marx ennå i 1847, i «Det kommunistiske manifest», et helt abstrakt svar, - rettere sagt: et svar som pekte på oppgavene, men ikke på metodene for å løse dem. Det må erstattes med «proletariatets organisasjon som herskende klasse», med «erobringen av demokratiet», - det var svaret «Det kommunistiske manifest» ga.
Uten å innlate seg på utopier ventet Marx at massebevegelsens erfaring skulle gi svar på spørsmålet om hvilke konkrete former denne organisasjonen av proletariatet som herskende klasse ville få, på hvilken måte denne organisasjonen skulle forenes med den mest fullstendige og konsekvente «erobring av demokratiet».I «Borgerkrigen i Frankrike» underkaster Marx Kommunens erfaringer, hvor små de enn var, den omhyggeligste analyse.

Jeg siterer her de viktigste stedene fra dette skriftet:

I det 19. århundre utviklet den fra middelalderen stammende «sentraliserte statsmakt seg, med sine allestedsnærværende organer - stående hær, politi, byråkrati, geistlighet, dommerstand». Etter hvert som klassemotsetningen mellom kapital og arbeid utviklet seg, «fikk statsmakten mer og mer karakter av en offentlig makt til å undertrykke arbeiderklassen, en maskin for klasseherredømme.
Etter hver revolusjon som betyr et framskritt i klassekampen, trer statsmaktens rent undertrykkende karakter mer og mer åpent fram Etter revolusjonen fra 1848 til 1849 blir statsmakten «kapitalens nasjonale krigsberedskap mot arbeidet». Det annet keiserdømme) befester dette.
«Keiserdømmets rake motsetning var Kommunen.»
« Kommunen var den bestemte form «for en republikk som ikke bare skulle avskaffe den monarkiske form for klasseherredømme, men selve klasseherredømmet . . . »
Hva besto så denne «bestemte» form for den proletariske, sosialistiske republikk i?
Hvordan var den staten som den hadde begynt å bygge opp?
«. . . Kommunens første dekret var . . . undertrykkelsen av den stående hær og dens erstatning med det væpnete folk . . . »
"Dette kravet står nå på programmet til alle partier som kaller seg sosialistisk."

Men hva Lenin sa deres programmer var verd, ser en best av Russlands sosialrevolusjonære og mensjevikenes opptreden, de som nettopp etter revolusjonen den 27. februar i praksis ga avkall på å sette dette kravet ut i livet og senere Stalin`s oppbygning av en stående hær"

«Kommunen ble dannet av de bystyremedlemmer som ble valgt med alminnelig stemmerett i de forskjellige distriktene i Paris. De var ansvarlige og kunne avsettes når som helst.

Flertallet av dem besto selvsagt av arbeidere eller anerkjente representanter for arbeiderklassen . . .

Politiet, som før hadde vært et redskap for statsregjeringen, ble øyeblikkelig fratatt alle sine politiske funksjoner og omgjort til et ansvarlig organ for Kommunen som kunne avsettes til enhver tid.

Likeså embetsmennene innen alle andre forvaltningsgrener.

Fra medlemmene av Kommunen og nedover måtte den offentlige tjeneste utføres for arbeiderlønn.

Privilegiene og representasjonspengene til de høye statsembetsmennene forsvant sammen med disse embetsmennene . . .

Så snart den stående hær og politiet, redskapene for den gamle regjerings materielle makt, var fjernet, gikk Kommunen straks i gang med å knekke det åndelige undertrykkingsredskap, prestenes makt.

Embetsdommerne mistet sin tilsynelatende uavhengighet, fra nå av skulle de velges, være ansvarlige og kunne avsettes.

Kommunen erstattet således tilsynelatende «bare» det istykkerslåtte statsmaskineriet med et mer fullstendig demokrati: avskaffelse av den stående hær, fullstendig valgbarhet og avsettelighet for alle embetspersoner.

Men i virkeligheten betyr dette «bare» at disse institusjoner i veldig utstrekning ble erstattet med institusjoner av prinsipielt annen art.
Her kan en iaktta nettopp et av de tilfelle av «forvandling av kvantitet til kvalitet»: demokratiet som blir gjennomført med denne ytterste fullstendighet og konsekvens, forvandler seg fra et borgerlig demokrati til et proletarisk, fra stat (= en særskilt makt til å undertrykke en bestemt klasse) til noe som egentlig ikke er noen stat lenger.

Det er ennå nødvendig å undertrykke borgerskapet og dets motstand.
For Kommunen var dette særlig nødvendig, og en av årsakene til dens nederlag var at den ikke gjorde det besluttsomt nok.
Men det undertrykkende organ er her allerede flertallet og ikke mindretallet av befolkningen som det alltid har vært, både under slaveriet, livegenskapet eller lønnsslaveriet.

Men når folkeflertallet selv undertrykker sine undertrykkere, så er en «særskilt undertrykkingsmakt» ikke nødvendig lenger.

I denne betydning begynner staten å dø bort. Istedenfor særskilte institusjoner for et privilegert mindretall (privilegert embetsstand, befalet i den stående hær) kan flertallet selv utføre dette direkte, og jo større del hele folket har i utøvelsen av statsmaktens funksjoner, dess mindre behov blir det for denne makten.

Særlig bemerkelsesverdig i så måte er et tiltak av Kommunen som Marx understreker: avskaffelsen av representasjonspenger av alle slag, av alle finansielle særretter for embetsmennene, nedsettelsen av gasjene for alle ombudsmenn i staten til samme nivå som en «arbeiders lønn.

Nettopp i dette viser omsvinget seg klarest - fra (det borgerlige demokrati til det proletariske, fra undertrykkerdemokratiet til de undertrykte klassers demokrati, fra staten som «særskilt makt» til å undertrykke en bestemt klasse, til å undertrykke undertrykkerne med folkeflertallets, arbeidernes og bøndenes felles makt.

Og nettopp på dette, særlig anskuelige - når det gjelder staten, vel det viktigste punkt har en glemt Marx' lærdommer aller grundigst. I de populære kommentarene, som er talløse som havets sand, blir det ikke sagt noen ting om dette.
Det er «skikk og bruk» å tie om dette som om det gjaldt en foreldet «naivitet», omtrent på samme måte som de kristne glemte urkristendomens «naiviteter» sammen med dens demokratisk- revolusjonære ånd etter at kristendommen var blitt opphøyet til statsreligion.

Nedsettelsen av de høyere statsembetsmenns gasjer synes «rett og slett» å være et krav av en naiv, primitiv demokratisme, "Som stalinistene på et tidlig tids punkt gikk bort fra og den 20 partikonferansen ikke gjorde noe med".

En av «grunnleggerne» av den nyeste opportunisme, den forhenværende sosialdemokrat Ed. Bernstein, øvde seg ofte i å herme de banale borgerlige vitsene om den «primitive» demokratismen.

Som alle opportunister, som også de nåværende kautskyanerne og stalinister, forsto han slett ikke, - for det første at overgangen fra kapitalismen til sosialismen er umulig uten en viss «tilbakegang» til den «primitive» demokratisme (hvordan skal en ellers kunne gå over til å la flertallet av befolkningen uten unntak, utøve statsfunksjonene?), og for det annet at «primitiv demokratisme» på grunnlag av kapitalismen og den kapitalistiske kultur er noe annet enn den primitive demokratisme i urtiden eller i den førkapitalistiske tid.

Den kapitalistiske kultur har skapt storproduksjon, fabrikker, jernbaner, post, telefon osv., og på dette grunnlag er de fleste av den gamle «statsmakts» funksjoner blitt så forenklet og kan reduseres til så enkle operasjoner med registrering, bokførsel og kontroll at disse funksjonene er helt ut tilgjengelige for alle lese-og skrivekyndige mennesker, slik at en meget vel kan (og må) utføre dem for vanlig «arbeiderlønn» og ta fra dem ethvert skinn av særrett, av «øvrighetsfunksjon».

Det at alle ombudsmenn uten unntak velges og kan avsettes til enhver tid, at deres gasjer blir redusert til en vanlig «arbeiderlønn», disse enkle og selvfølgelige demokratiske åtgjerder, som fullt ut forener arbeidernes interesser med interessene til flertallet av bøndene, tjener samtidig som en bru fra kapitalismen til sosialismen.

Disse åtgjerder berører den statlige, rent politiske omdanning av samfunnet, men de får selvsagt først - full mening og betydning i samband med den «ekspropriasjon av ekspropriatørene» som gjennomføres eller forberedes, dvs. med at den kapitalistiske privateiendom av produksjonsmidlene går over til samfunnsmessig eiendom.

«Kommunen,» skrev Marx, «gjorde alle borgerlige revolusjoners parole billig regjering - til sannhet i og med at den opphevet de to største utgiftsposter, hæren og embetsstanden.»

Allerede tidlig på 20tallet begynte man å bygge opp en stående hær i Sovjetunionen .
Man fjernet våpnene fra massene.
Slik man hadde gjort i alle borglige revolusjoner tidligere.
Politiet ble oppbygd, også det hemmelige .
(Det særskilte undertrykkingsapparat)
Det er en måte å fjerne massene fra revolusjonen .
Og er en av grunnene til at de Russiske arbeiderne ikke følte at det var deres statssystem som ble fjernet når kampene om grunnloven/Dumaen , og i de senere valg som man har gjennomført i Russland.
Det man ser etter Lenin`s død er en Stat og administrasjon som begynner å ta form lik en borglig. Den neste artikkelen vil prøve å se på hva Lenin mente om Stalin`s styremåte og fremferd ovenfor andre mennesker.

Øistein Olsen