Arbeidsrentens forvandling til produktrente forandrer, økonomisk sett,
intet ved grunnrentens vesen. Det består i de former vi her undersøker
i at den er den eneste fremherskende og normale form for merverdi og
merarbeid; noe som igjen kommer til uttrykk i at den er det eneste
merarbeid eller det eneste merprodukt som den umiddelbare
produsent, som er i besittelse av de arbeidsvilkår som er nødvendige til
hans egen reproduksjon, har å avgi til eieren av det arbeidsvilkår som i
denne tilstand innbefatter alt annet, nemlig jorden; og i at det på den
annen side bare er jorden han møter som et arbeidsvilkår som er i
fremmed eie, som er selvstendiggjort overfor ham og som er
personifisert i grunneieren. Hvor produktrenten er den fremherskende
og mest utviklede form for grunnrente, er den forøvrig alltid mer eller
mindre ledsaget av rester av den tidligere form d.v.s. av en grunnrente
som må ytes direkte i form av arbeid, altså hoveriarbeid, enten
grunnherren er en privatperson eller staten. Produktrenten forutsetter
et høyere kulturtrinn hos den umiddelbare produsent, altså et høyere
utviklingstrinn av hans arbeid og av samfunnet overhodet; og den
atskiller seg fra den tidligere form ved at merarbeidet ikke lenger
utføres i dets naturalform, altså heller ikke lenger under direkte tilsyn
og tvang fra grunnherren eller hans representanter; den umiddelbare
produsent må nå utføre dette merarbeid på grunn av forholdenes makt
istedenfor under direkte tvang, på grunn av lovbestemmelser
istedenfor under pisken. Merproduksjonen, i betydning av produksjon
ut over den umiddelbare produsents uunnværlige behov og innen det
produksjonsfelt som faktisk tilhører ham selv, på den av ham selv
oppdyrkede jord, istedenfor tidligere på herregodset og utenfor hans
eget felt, er her allerede blitt en almen gjeldende regel. I dette forhold
disponerer den umiddelbare produsent mer eller mindre over bruken av
hele sin arbeidstid, til tross for at nå som før en del av denne
arbeidstid, opprinnelig omtrent hele dens
overskytende del, gratis tilhører grunnherren; bare at denne
ikke lenger mottar den direkte i dens egen naturalform,
men i naturalformen av det produkt den blir realisert i.
Den plagsomme og alt etter hoveriarbeidets ordning mer
eller mindre forstyrrende avbrytelse gjennom arbeidet for
grunneieren (jfr. første bok, kap. VIII, 2: fabrikant og
bojar) bortfaller hvor produktrenten forekommer i sin rene
form, eller den er i det minste blitt redusert til noen få
korte perioder i året. hvor visse hoveriformer fortsetter å
eksistere ved siden av produktrenten. Produsentens arbeid
for seg selv og hans arbeid for grunneieren er ikke lenger
håndgripelig skilt i rom og tid. Denne produktrente i sin
rene form forutsetter, selv om den fragmentarisk fortsatt
kan forekomme under mer utviklede produksjonsmåter og
produksjonsforhold, fremdeles en naturalhusholdning, d.v.s.
at driftsvilkårene i sin helhet eller for størsteparten blir
produsert i driften selv, at de blir umiddelbart erstattet og
reprodusert fra bruttoproduktet.
|
Den forutsetter videre
kombinasjonen mellom hjemmeindustri på landsbygda og
jordbruk; merproduktet som utgjør grunnrenten er produk
tet av dette kombinerte jordbruks-industrielle familiearbeid,
enten produktrenten omfatter mer eller mindre industrielle
produkter, slik det ofte var tilfellet i middelalderen eller
bare ytes i form av egentlige jordbruksprodukter. Ved denne form for
grunnrente behøver produktrenten, som representerer
merarbeidet, slett ikke å uttømme landsbygdsfami
liens hele overskytende arbeid. Sammenlignet med arbeids
renten har produsenten tvertimot et større spillerom til å
vinne inn tid for overskytende arbeid hvis produkt tilhører
ham selv, på samme måte som produktet av det arbeid som
tilfredsstiller hans helt nødvendige behov. Videre vil det
under denne form oppstå større forskjeller mellom de en
kelte umiddelbare produsenters økonomiske situasjon. I det
minste er muligheten til stede, og dermed muligheten for
at denne umiddelbare produsent har skaffet seg midler til
selv direkte å kunne utbytte fremmed arbeid. Det er imidlertid
uteri interesse her, hvor vi undersøker produktrentens
rene form; som vi i det hele tatt ikke kan komme inn
på de uendelig mange kombinasjoner som de forskjellige
former for grunnrente kan kombineres, forvrenges og i.
Gjennom produktrentens form som er bundet til en bestemt art av produkt og produksjon, gjennom den helt
nødvendige kombinasjon av landbruk og hjemmeindustri, gjennom
den nesten totale selvforsyning bondefamilien oppnår på den måten,
gjennom dens uavhengighet av markedet og av produksjons- og
historiebevegelsen i den utenforliggende del av samfunnet, kort sagt
gjennom naturalhusholdningens karakter overhodet er denne form
egnet til å utgjøre grunnlaget for stasjonære samfunnstilstander, slik vi
f.eks. kan se det i Asia. På samme måte som tidligere for
arbeidsrentens vedkommende, er grunnrenten her den normale form
for merverdi og dermed merarbeid, d.v.s. for hele det overskytende
arbeid som den umiddelbare produsent må avgi gratis, i virkeligheten
altså under tvang selv om han ikke lenger møter denne tvangen i dens
gamle brutale form - til eieren av hans vesentlige arbeidsvilkår, jorden.
Profitten, om vi feilaktig antisiperende kan bruke dette uttrykket for
den brøkdel av hans overskytende arbeid ut over det nødvendige
arbeid som han tilegner seg selv, bestemmer ikke produktrenten; den
oppstår tvertimot bak dens rygg og har sine naturlige grenser i
produktrentens størrelse. Denne produktrente kan ha et omfang som
setter reproduksjonen av arbeidsvilkårene, av selve
produksjonsmidlene, i alvorlig fare, som gjør en utvidelse av
produksjonen mer eller mindre umulig og som presser den umiddelbare
produsent ned til å leve på det absolutte fysiske minimum av
livsmidler. Dette er især tilfellet hvor denne form blir forefunnet og
utbyttet av en erobrende handelsnasjon, slik f.eks. engelskmennene
har gjort det i India.
|