II. Arbeidsgrunnretten

    Når man ser på grunnrenten i dens enkleste form, arbeidsrenten, hvor den umiddelbare produsent en del av uken dyrker jord han faktisk eier med arbeidsredskap (plog, kveg osv.) han faktisk eller juridisk eier, mens han de andre av ukens dager arbeider på grunnherrens jord, arbeider gratis for grunnherren, er saken helt klar, grunnrente og merverdi er her identiske. Det er grunnrenten, ikke profitten, som er den form hvor det ubetalte merarbeid kommer til uttrykk. Hvorvidt arbeideren ( self-sustaining serf ) her kan oppnå noe overskudd ut over hans uunnværlige eksistensmidler, altså et overskudd ut over det vi i kapitalistisk produksjonsmåte ville kalle for arbeidslønn, avhenger under ellers like omstendigheter av det forhold hans arbeidstid er delt i mellom arbeidstid for ham selv og hoveriarbeid for grunnherren. Dette overskudd ut over de nødvendige eksistensmidler, kimen til det som i kapitalistisk produksjonsmåte fremtrer som profitt, er altså helt og holdent bestemt av grunnrenten som her ikke bare er direkte ubetalt merarbeid, men også fremtrer som slikt arbeid; ubetalt merarbeid for «eieren» av produksjonsvilkårene, som her er identiske med jorden og i den utstrekning de ikke er det, bare regnes som tilbehør til jorden. At hoveriarbeiderens produkt må være stort nok til foruten hans egen eksistens også å kunne erstatte hans arbeidsvilkår, er en kjensgjerning som er densamme ved alle produksjonsmåter, idet den ikke er et resultat av produksjonsmåtens spesifikke form, men et naturvilkår for alt kontinuerlig og reproduktivt arbeid overhodet, for all fortsettende produksjon som alltid også er reproduksjon, altså også reproduksjon av dens egne virksomhetsvilkår. Det er videre klart at i alle former hvor den umiddelbare arbeider er «besitter» av de produksjons- og arbeidsvilkår som er nødvendige til produksjon av hans egne eksistensmidler, må eiendomsforholdet samtidig fremtre som et direkte herredømme- og trelldomsforhold, den umiddelbare produsent altså som ufri; en ufrihet som kan ha alle nyanser fra livegenskap med hoveriarbeid til bare tributtplikt. Den umiddelbare produsent er her etter vår forutsetning i besittelse av sine egne produksjonsmidler, av de materielle arbeidsvilkår som er nødvendige for at han skal kunne realisere sitt arbeid og produsere sine eksistensmidler; han driver sitt jordbruk og den dermed kombinerte hjemmeindustri selvstendig. Denne selvstendighet er ikke opphevet ved at disse småbøndene, slik det er tilfellet f.eks. i India, innbyrdes danner et mer eller mindre naturgitt produksjonsfellesskap, idet det her bare dreier seg om selvstendigheten overfor den nominelle grunnherre. Under disse vilkår kan merarbeidet for den norninelle grunneier bare presses ut av dem ved hjelp av ikke-økonomisk tvang, hvilken form denne tvang enn måtte ha. Forskjellen sammenlignet med slave- og plantasjedriften er at slaven arbeider med fremmede produksjonsvilkår og ikke med egne. Det trenges altså personlige avhengighetsforhold, personlig ufrihet, hvilken grad denne 'ufrihet enn måtte ha, og bundethet til jorden som dens tilbehør, trelldomstilstand i ordets egentlige forstand. Hvis det ikke er private grunneiere, men staten - slik det er i Asia - som står overfor dem både som grunneier og overhode, blir grunnrente og skatter identiske, eller rettere sagt da finnes det ikke lenger noen skatter som er forskjellige fra denne form for grunnrente. Under slike forhold behøver det politiske og økonomiske avhengighetsforholdet ikke å ha hardere former enn slike som er felles for ethvert forhold mellom stat og undersåtter. Staten er her den øverste grunnherre. Suvereniteten er her den i nasjonal skala konsentrerte grunneiendom. Til gjengjeld finnes det ikke noen privat grunneiendom, selv om det finnes både privat og felles besittelse og nyttiggjøring av jorden.

    Den spesifikke økonomiske form i hvilken ubetalt merarbeid blir pumpet ut av de umiddelbare produsenter bestemmer herskap og trelldomsforholdet slik det vokser direkte ut av selve produksjonen og på sin side virker bestemmende tilbake på den. Dette forhold er imidlertid grunnlaget for hele utformingen av det økonomiske fellesskap, som vokser frem av selve produksjonsforholdene, og dermed samtidig for dets spesifikke politiske form. Det er alltid det umiddelbare forhold mellom eierne av produksjonsvilkårene og de umiddelbare produsenter - et forhold hvis aktuelle form helt naturlig svarer til et bestemt utviklingstrinn for arbeidsmåten og dermed arbeidets samfunnsmessige produktivkraft -, hvor vi finner den innerste hemmelighet, det skjulte grunnlag for hele den samfunnsmessige konstruksjon og dermed også for suverenitetsog avhengighetsforholdets politiske form, kort sagt for den spesifikke statsform. Dette er ikke til hinder for at samme økonomiske basis hva angår dens hovedvilkår - som følge av utallige forskjellige empiriske forhold, naturvilkår, rasemessige forhold, ytre historiske påvirkninger osv. kan fremby uendelige mange variasjoner og nyanser i formen, som bare kan forstås gjennom en analyse av disse empirisk gitte omstendigheter.

    Hva angår arbeidsrenten, den enkleste og mest opprinnelige form for grunnrente, er følgende innlysende: Grunnrenten er her den opprinnelige form for merverdi og er identisk med den. Dessuten trenger sammenhengen mellom merverdi og ubetalt fremmed arbeid her ingen analyse, idet denne sammenheng eksisterer i dens synlige, håndgripelige form; den umiddelbare produsents arbeid for seg selv er her ennå i rom og tid skilt fra hans arbeid for grunnherren, og dette siste arbeid fremtrer her direkte i den brutale form av tvangsarbeid for en annen.

    Likeledes er jordens «egenskap» å kaste av seg en grunnrente her redusert til en håndgripelig åpenbar hemmelighet, for til den natur som leverer grunnrenten hører også den til jorden lenkede menneskelige arbeidskraft til å anvende den ut over det mål som ville være nødvendig for å tilfredsstille hans egne uunnværlige behov. Grunnrenten består direkte i tilegningen av denne overskytende bruk av arbeidskraft fra grunneierens side; for ut over dette betaler den umiddelbare produsent ingen grunnrente til ham. Her, hvor ikke bare merverdi og grunnrente er identiske, men hvor merverdien også ennå har den håndgripelige form av merarbeid, ligger da også de naturlige vilkår og grensene for grunnrenten klart i dagen, idet det er vilkårene og grensene for merarbeidet overhodet. Den umiddelbare produsent må 1. ha nok arbeidskraft, og 2. naturvilkårene for hans arbeid, i første rekke altså den dyrkede jord, må være fruktbare nok, med ett ord, hans arbeids naturgitte produktivitet må være stor nok til at han har mulighet til å yte overskytende arbeid ut over det arbeid som er nødvendig for å tilfredsstille hans helt nødvendige behov. Det er ikke denne muligheten som skaper grunnrenten, den blir skapt av tvangen som gjør muligheten til virkelighet. Men selve muligheten er bundet til subjektive og objektive naturvilkår. Heller ikke i dette er det noe mysteriøst. Hvis arbeidskraften er liten og naturvilkårene for - arbeidet dårlige, blir merarbeidet lite; men da er også på den ene side produsentenes behov og på den annen side det relative antall av merarbeidets utbyttere små, og merproduktet, som dette lite givende merarbeid realiserer seg i for dette lille antall utbyttere, er lite.

    Endelig gir det seg ved arbeidsrenten av seg selv at det, under ellers uforandrede forhold, helt og holdent avhenger av mer- eller hoveriarbeidets relative omfang hvorvidt den umiddelbare produsent vil være i stand til å bedre sin egen situasjon, til å berike seg, til å produsere et overskudd ut over de uunnværlige eksistensmidlene, eller om vi skal antisipere en kapitalistisk uttrykksmåte, hvorvidt han vil være i stand til å produsere noen profitt for seg selv, d.v.s. et overskudd over hans av ham selv produserte arbeidslønn. Grunnrenten er her den normale, alt absorberende, så å si legitime form for merarbeid, og langt fra å være noe overskudd over profitten, d.v.s. over noe annet overskudd ut over arbeidslønnen, er her ikke bare størrelsen av en slik profitt, men selve dens eksistens under ellers like forhold avhengig av grunnrentens størrelse, d.v.s. omfanget av det merarbeid som under tvang må utføres for eieren.

    Enkelte historikere har gitt uttrykk for sin forbauselse over at det, siden den umiddelbare produsent ikke er eier, men bare besitter og i virkeligheten alt hans merarbeid de jure tilhører grunneieren, under slike forhold i det hele tatt har kunnet foregå noen selvstendig formuesutvikling og, relativt sett, rikdomsutvikling hos de hoveripliktige eller livegne. Det er imidlertid klart at tradisjonen i de naturgitte og lite utviklede tilstander som danner grunnlaget for dette samfunnsmessige produksjonsforhold og den dertil svarende produksjonsmåte, må spille en meget stor rolle. Det er videre klart at det her som alltid er i den herskende dels interesse i samfunnet å kanonisere det bestående som lov og å fiksere dets gjennom sedvane og tradisjon oppståtte grenser som lovbestemte grenser. Bortsett fra alt annet gir dette seg forresten av seg selv når, den stadig reproduksjon av basisen for de bestående tilstander og av de forhold som ligger til grunn for dem i tidens løp antar regelmessige og ordnede former; og denne regelmessighet og orden er i seg selv et uunnværlig moment for enhver produksjonsmåte som skal få samfunnsmessig fasthet og bli uavhengig av tilfeldigheter og vilkårlighet. Denne orden er formen for dens samfunnsmessige stabilisering og dermed dens relative frigjøring fra ren vilkårlighet og rene tilfeldigheter. Den når under stabile tilstander både i produksjonsprosessen og de tilsvarende samfunnsforhold frem til denne form gjennom rent gjentatt reproduksjon av seg selv. Når dette har vart en tid, festnes forholdene som sedvane og tradisjon og blir til slutt endelig knesatt som uttrykkelig lov. Siden nå denne form for merarbeid, hoveriarbeidet, var basert på lite utviklede samfunnsmessige produktivkrefter av arbeidet, på en primitivitet i selve arbeidsmåten, må det helt naturlig ta bort en langt mindre forholdsvis del av totalarbeidet fra de umiddelbare produsenter enn det er tilfelle i mer utviklede produksjonsmåter og i særdeleshet i kapitalistisk produksjon. La oss f.eks. anta at hoveriarbeidet for grunnherren opprinnelig har vært to dager i uken. Disse to dager ukentlig hoveriarbeid er dermed fastlagt, de er en konstant størrelse, lovmessig regulert som sedvanerett eller som skreven lov. Men produktiviteten av de øvrige dager i uken, som den umiddelbare produsent selv disponerer over, er en variabel størrelse som må utvikle seg etter hvert som han samler erfaringer, samtidig som nye behov han blir kjent med, utvidelsen av markedet for hans produkt, den økende sikkerhet han disponerer over denne del av arbeidskraften med vil stimulere ham til økt anspenning av arbeidskraften, hvor man ikke må glemme at bruken av denne arbeidskraft slett ikke er begrenset til bare jordbruk, men også omfat ter hjemmeindustri. Muligheten for en viss økonomisk utvikling er til stede, men den er naturligvis avhengig av omstendighetenes gunst, medfødt rasekarakter osv.

    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake