Syttende kapittel: Den kommersielle profitt


    I annen bok har vi sett at kapitalens rene funksjoner i sirkulasjonssfæren - de operasjoner den industrielle kapitalist må foreta for det første for å realisere sine vareverdier og for det annet for å forvandle denne verdi tilbake til produksjonselementer for varen, disse operasjoner som formidler varekapitalens metamorfoser V'-P-V, altså selve salget og kjøpet - hverken produserer verdi eller merverdi. På den annen side viste det seg at den tiden som kreves til disse operasjoner setter grenser for produksjonen av verdi og merverdi, objektivt med hensyn til varene og subjektivt med hensyn til kapitalisten. Det som gjelder for varekapitalens metamorfose i og for seg blir selvfølgelig på ingen måte forandret ved at en del av den antar varehandelskapitalens skikkelse eller ved at de operasjoner som formidler varekapitalens metamorfose fremtrer som en eksklusiv forretning for en egen gruppe kapitalister eller en eksklusiv funksjon til en del av pengekapitalen. Hvis salg og kjøp av varer - og det er disse operasjoner varekapitalens metamorfose V'-P-V oppløser seg i - ikke er verdi- eller merverdiskapende operasjoner når den industrielle kapitalist utfører dem selv, kan de umulig bli det ved at de utføres av andre personer. Hvis videre den del av den samfunnsmessige totalkapital som stadig må være disponibel i form av pengekapital for at reproduksjonsprosessen .ikke skal bli avbrutt av sirkulasjonsprosessen, men kan fortsette kontinuerlig, - hvis denne pengekapital hverken skaper verdi eller merverdi, kan den ikke erverve disse egenskaper ved at den - med sikte på de samme funksjoner - stadig kastes inn i sirkulasjonen av en annen gruppe kapitalister enn de industrielle kapitalister. Hvorvidt kjøpmannskapitalen indirekte kan være produktiv, er allerede blitt antydet og vil bli diskutert mer inngående senere.

    Varehandelskapitalen - befridd for alle heterogene funksjoner som kan være knyttet til den som lagring, spedisjon, transport, oppdeling, fordeling til detaljister, begrenset til dens egentlige funksjon å kjøpe for å selge - skaper hverken verdi eller merverdi, men formidler bare deres realisering og dermed samtidig det virkelige varebytte, varenes overgang fra en hånd til en annen, det samfunnsmessige stoffskifte. Men siden den industrielle kapitals sirkulasjonsfase like mye er en fase i reproduksjonsprosessen som produksjonen er det, må allikevel den kapital som fungerer selvstendig i sirkulasjonsprosessen kaste av seg den årlige gjennomsnittsprofitt, akkurat som den kapital som fungerer i produksjonens forskjellige grener. Om kjøpmannskapitalen kastet av seg en høyere prosentvis gjennomsnittsprofitt enn den industrielle kapital, ville en del av den industrielle kapital bli forvandlet til kjøpmannskapital. Om den kastet av seg en lavere gjennomsnittsprofitt, ville man få den omvendte bevegelse. En del av kjøpmannskapitalen ville bli forvandlet til industriell kapital. Ingen kapitalkategori har lettere for å forandre sin bestemmelse, sin funksjon enn kjøpmannskapitalen.

    Siden kjøpmannskapitalen selv ikke skaper noen merverdi, er det klart at den merverdi som i form av gjennomsnittsprofitt faller på denne kapital utgjør en del av den merverdi hele den produktive kapital skaper. Men så er spørsmålet: På hvilken måte trekker kjøpmannskapitalen til seg sin andel av den merverdi den produktive kapital har skapt.

    Det er bare tilsynelatende at den merkantile profitt bare er et tillegg, en nominell forhøyelse av varens pris ut over dens verdi.

    Det er klart at kjøpmannen bare kan få sin profitt fra prisen på de varer han selger, og at denne profitt som han gjør når han selger varene sine må være lik differansen mellom hans salgspris og hans innkjøpspris, lik den førstes overskudd over den siste.

    Det er mulig at det inngår tilleggskostnader i varen etter at den er kjøpt og før den er blitt solgt (sirkulasjonskostnader), men det er like godt mulig at dette ikke er tilfelle. Hvis det oppstår slike kostnader, er det klart at salgsprisens overskudd over innkjøpsprisen ikke bare utgjør profitt. For å forenkle undersøkelsen forutsetter vi til å begynne med at det ikke oppstår slike kostnader.

    For den industrielle kapitalist er forskjellen mellom salgsprisen og innkjøpsprisen lik forskjellen mellom varens produksjonspris og deres kostpris, eller når vi ser på den samfunnsmessige totalkapital, lik forskjellen mellom varenes verdi og deres kostpris for kapitalistene, og det er igjen forskjellen mellom det totale arbeidskvantum som er blitt materialisert i varene og det betalte arbeid som er materialisert i dem. Før de varene den industrielle kapitalist har kjøpt blir sendt tilbake til markedet igjen som salgbare varer, gjennomgår de produksjonsprosessen, hvor den bestanddel av deres pris som senere skal bli realisert som profitt først blir produsert. For vareforhandlerens vedkommende er forholdet et annet. Varene er bare i hans hender så lenge de befinner seg i sirkulasjonsprosessen. Han bare viderefører det av den produktive kapitalist påbegynte salg, realiseringen av prisen, og han lar derfor ikke varene gjennomgå noen mellomprosess hvor de på nytt kunne suge opp merverdi. Mens den industrielle kapitalist i sirkulasjonen bare realiserer den allerede på forhånd produserte merverdi eller profitt, skal kjøpmannen i og gjennom sirkulasjonen ikke bare realisere, men gjøre sin profitt. Dette ser bare ut til å være mulig ved at han selger de varer den industrielle kapitalist har solgt ham til deres produksjonspriser, eller om vi ser på hele varekapitalen, til deres verdi, - over deres produksjonspriser, ved at han legger et nominelt tillegg til deres priser, at han, når vi ser på hele varekapitalen, selger den over dens verdi og innkasserer dette den nominelle verdis overskudd over den reelle verdi, ved at han kort sagt selger varene dyrere enn de er.

    Formen for dette tillegg er det ikke vanskelig å forstå; la oss f.eks. anta at en alen lerret koster 2 sh. Hvis jeg skal gjøre 10 96 profitt ved salget, må jeg legge 1/10 til prisen, altså selge en alen for 2 sh. 2 2/5d. Differansen mellom dens virkelige produksjonspris og dens salgspris er da = 2 2/5d, og beregnet på 2 sh. er dette en profitt på 10 %. I virkeligheten selger jeg da til kjøperen en alen til en pris som egentlig er prisen for 1 1/10 alen. Eller med andre ord: Det er det samme som om jeg hadde solgt bare 10/11 alen for 2 sh. og beholdt 1/11 alen for meg selv. Jeg kan faktisk kjøpe tilbake 1/11 alen for 2 2/5d, om jeg regner med en pris på 2 sh. 2 2/5d for en alen. Dette ville altså bare være en omvei for å kunne ta del i merverdien og merproduktet ved hjelp av en nominell prisforhøyelse for varen.

    Dette er realiseringen av den merkantile profitt gjennom pristillegg på varen, slik den i første omgang fremtrer på overflaten. Og hele forestillingen om at profitten har sitt utspring i en nominell prisforhøyelse av varene eller i at de blir solgt over deres verdi har i virkeligheten sin opprinnelse i betraktninger omkring den merkantile kapital.

    Når vi ser nærmere på saken viser det seg imidlertid snart at dette bare er tilsynelatende. Og at den kommer sielle profitt, når vi forutsetter den kapitalistiske produksjonsmåte som den fremherskende, ikke blir realisert på denne måten. (Det dreier seg her alltid om gjennomsnittet, ikke om det enkelte tilfelle). Hvorfor forutsetter vi at vare handleren bare kan realisere en profitt på la oss si 10% ved at han selger varene sine 10 Ø over deres produksjonspris? Fordi vi har gått ut fra at produsenten av disse varene, den industrielle kapitalist, (som i egenskap av personifikasjon av den industrielle kapital overfor utenverdenen alltid figurerer som «produsenten»), har solgt dem til kjøpmannen til deres produksjonspris. Hvis de innkjøps priser kjøpmannen betaler for varene er lik deres produksjonspriser, i siste instans lik deres verdier, slik at altså produksjonsprisen, i siste instans varenes verdi, utgjør kost prisen for kjøpmannen, må faktisk salgsprisens overskudd over hans innkjøpspris - og bare denne differanse kan være kilden til hans profitt - være et overskudd av varens merkantile pris over dens produksjonspris, og i siste instans må kjøpmannen da selge alle varer over deres verdier. Men hvorfor ble det antatt at den industrielle kapitalist selger varene til kjøpmannen til deres produksjonspriser?

    Eller rettere sagt, hva var det man forutsatte i og med denne antagelse? At den merkantile kapital (her har vi bare å gjøre med denne kapital i form av varehandelskapital) ikke deltar i dannelsen av den almene profittrate. Vi gikk nødvendigvis ut fra denne forutsetning da vi behandlet den almene profittrate, for det første fordi den merkantile kapital som sådant den gang ennå ikke eksisterte for oss; og for det annet fordi gjennomsnittsprofitten, og dermed den almene profittrate, til å begynne med nødvendigvis måtte utvikles som en utjevning av de profitter eller merverdier som virkelig blir produsert av de industrielle kapitalister innen de forskjellige produksjonssfærer. Når det gjelder kjøpmannskapitalen har vi derimot å gjøre med en kapital som tar del i profitten uten å ta del i dens produksjon. Nå er det altså.påkrevet å supplere den tidligere fremstilling.

    La oss anta at den industrielle totalkapital som blir forskuttert i løpet av et år er = 720ck + 180vk = 900 (f. eks. millioner pund sterling) og m' = 100 %. Produktet blir da = 720ck + 180vk + 180m. Når vi så betegner dette produkt eller den produserte varekapital med V, er dens verdi eller produksjonspris (for varene som helhet er de like) =1080, og profittraten for hele kapitalen på 900 er = 20 %. Etter det vi har utviklet tidligere er disse 20 % gjennomsnittsprofittraten, idet merverdien her ikke er beregnet i forhold til den ene eller andre kapital med spesiell sammensetning, men i forhold til den totale industrielle kapital med dens gjennomsnittlige sammensetning. Altså V = 1080 og profittraten = 20 %. Vi skal imidlertid nå anta at det til denne industrielle kapital på 900 pund sterling kommer 100 pund sterling kjøpmannskapital, som i forhold til dens størrelse har samme andel i profitten som den industrielle kapital. Etter vår forutsetning utgjør den 1/10 av totalkapitalen på 1000. Den er altså delaktig i den totale merverdi på 180 med 1/10 og oppnår således en profitt etter en rate på 18 %. I virkeligheten utgjør den profitt som skal fordeles på de øvrige 9/10 av totalkapitalen nå bare 162, eller beregnet i forhold til kapitalen på 900 også = 18 %. Den pris som eierne av den industrielle kapital på 900 selger V til varehandlerne for, er = 720ck + 180 vk + 162m = 1062. Når kjøpmannen legger gjennomsnittsprofitten på 18 % til sin kapital på 100, selger han varene for 1062+18 = 1080, d.v.s. til deres produksjonspris eller, når vi ser på den totale varekapital, til deres verdi, til tross for at han bare gjør sin profitt i og gjennom sirkulasjonen og bare ved at hans salgspris inneholder et overskudd over hans innkjøpspris. Men allikevel selger han ikke varene over deres verdi eller over deres produksjonspris, nettopp fordi han har kjøpt dem av de industrielle kapitalister under deres verdi eller under deres produksjonspris.

    Kjøpmannskapitalen deltar altså i forhold til den delen den utgjør av totalkapitalen på en avgjørende måte i dannelsen av den almene profittrate. Når det således i det valgte tilfelle blir sagt: gjennomsnittsprofittraten er =18 %, ville den ha vært = 20 % om ikke 1/10 av total kapitalen hadde vært kjøpmannskapital og den almene profittrate derfor hadde vært redusert med 1/10. Dermed får vi også en nærmere og snevrere definisjon av produksjons prisen. Med produksjonsprisen mener vi fortsatt varens pris = dens kostnader (verdien av den konstante + den variable kapital den inneholder) + gjennomsnittsprofitten i tillegg til denne pris. Men denne gjennomsnittsprofitt er nå bestemt på en annen måte. Den er bestemt av den totale profitt som den totale produktive kapital produserer; men den beregnes ikke i forhold til denne produktive totalkapital, slik at man i vårt eksempel med en produktiv totalkapital = 900 og en profitt = 180 ville få en gjennomsnittlig profittrate

      180
      = -------= 20%
      900

    men den beregnes i forhold til denne totale produktive kapital + handelskapitalen, slik at vi med 900 produktiv og 100 handelskapital får en gjennomsnittlig profittrate

      180
      = -------= 18%
      1000

    Produksjonsprisen er altså = k (kostnadene) + 18 istedenfor = k + 20. I gjennomsnittsprofittraten er den del av den totale profitt som faller på handelskapitalen allerede innkalkulert. Den totale varekapitals faktiske verdi eller produksjonspris er derfor = k + pr + h (hvor h er den kommersielle profitt). Den produksjonspris eller den pris som den industrielle kapitalist som sådan selger for er altså lavere enn varens virkelige produksjonspris; eller, om vi ser på varenes totalitet, er prisene som den industrielle kapitalistklasse selger dem for, lavere enn deres verdier. Således i ovenfor nevnte tilfelle: (kostnader) + 18 % av 900 eller 900 + 162= 1062. Når så kjøpmannen selger en vare som har kostet ham 100, for 118, legger han riktignok til 18 %; men siden den vare han har kjøpt for 100 er verdt 118, selger han den ikke over dens verdi. Vi skal fortsette å bruke uttrykket produksjonspris i den snevrere forstand vi har utviklet ovenfor. Det blir da klart at den industrielle kapitalists profitt er lik produksjonsprisens overskudd over varens kostpris, og et den kommersielle profitt til forskjell fra denne industrielle profitt er lik salgsprisens overskudd over varens produksjonspris, som er innkjøpsprisen for kjøpmannen; at imidlertid varens virkelige pris er - dens produksjonspris + den merkantile (kommersielle) profitt. På samme måte som den industrielle kapital bare realiserer profitt som vareverdien allerede inneholder i form av merverdi, realiserer handelskapitalen bare profitt fordi hele merverdien eller profitten ennå ikke er blitt realisert i den varepris den industrielle kapital har realisert. Kjøpmannens salgspris er således høyere enn innkjøpsprisen ikke fordi salgsprisen er høyere, men fordi innkjøpsprisen er lavere enn den totale verdi.

    Kjøpmannskapitalen deltar således i utjevningen av merverdien til gjennomsnittsprofitt, selv om den ikke deltar i produksjonen av denne merverdi. Derfor inneholder den almene profittrate allerede det fradrag fra merverdien som tilkommer kjøpmannskapitalen, altså et fradrag fra den industrielle kapitals profitt.

    Av det som er sagt hittil følger: 1. jo større kjøpmannskapitalen er i forhold til den industrielle kapital, desto mindre blir raten for den industrielle profitt, og omvendt.

    > 2. Om det i første avsnitt har vist seg at profittraten alltid gir uttrykk for en lavere rate enn den virkelige merverdirate, d.v.s. alltid uttrykker arbeidets virkelige utbyttingsgrad for lavt - i det valgte eksempel 720ck+ 180,vk + 180m, kommer en merverdirate på 100% til uttrykk i en profittrate på bare 20 % - blir dette misforhold ennå mer utpreget når selve denne gjennomsnittsprofittraten ved innkalkulering av den andel som tilfaller kjøpmannen blir enda mindre, i vårt tilfelle 18% istedenfor 20 %. Den direkte utbyttende kapitalists gjennomsnittlige profittrate uttrykker altså profittraten lavere enn den i virkeligheten er.

    Om vi forutsetter at alle andre forhold forblir uforandret, vil kjøpmannskapitalens relative størrelse (hvor imidlertid kapitalen til småhandlerne, som inntar en dobbeltstilling, er et unntak) være omvendt proporsjonal med hurtigheten av dens omslag, altså omvendt proporsjonal med energien i reproduksjonsprosessen overhodet. I den vitenskapelige analyses gang fremstår dannelsen av den almene profittrate som utgått fra de industrielle kapitaler og deres konkurranse og først senere korrigert, supplert og modifisert ved at kjøpmannskapitalen kommer imellom. I den historiske utviklingsgang er forholdet det omvendte. Det er den kommersielle kapital som først mer eller mindre bestemmer varenes priser gjennom deres verdier, og det er i sirkulasjonssfæren, som formidler reproduksjonsprosessen, den alnene profittrate blir dannet. Opprinnelig bestemmer den kommersielle profitt den industrielle profitt. Først når den kapitalistiske produksjonsmåte har vunnet frem og produsenten selv er blitt kjøpmann, blir den merkantile profitt redusert til den forholdsvise del av totalmerverdien som tilkommer handelskapitalen i egenskap av en forholdsvis del av den totalkapital som er beskjeftiget i den samfunnsmessige reproduksjonsprosess.


    I den siste del av kap. 17 diskuterer Mara følgende problem: hvordan kan handelskapitalistens lønnsarbeidere skape merverdi for handelskapitalisten samtidig som denne merverdi ikke bidrar til å øke den gjennomsnittlige profittrate?

    I kap. 18 diskuterer han kjøpmannskapitalens omslag, og viser hvordan dette har sammenheng med krisene. Han undersøker også hvordan dens omslag har betydning for vareprisene.

    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake