2. Annet eksempel

      La oss nå gå ut fra at det årlige totalprodukt på 9000, som i sin helhet er i hendene på den industrielle kapitalistklasse som varekapital, har en form hvor det almene gjennomsnittlige forhold mellom variabel og konstant kapital er 1:5. Dette forutsetter: en betydelig utvikling av den kapitalistiske produksjon og i samsvar med denne en betydelig utvikling av det samfunnsmessige arbeids produktivkraft; betydelig utvidelse av produksjonsskalaen på forhånd; endelig en utvikling av alle de forhold som frembringer en relativ overbefolkning i arbeiderklassen. Årsproduktet vil da, når man avrunder brøkene, fordele seg slik:


      I. 5000ck + 1000vk + 1000m = 7000
      = 9000
      II. 1430ck +285vk + 285m = 2000

      La oss så anta at kapitalistklassen I konsumerer halvparten av merverdien = 500 og akkumulerer den andre halvdel. Da måtte (1000vk + 500m) I = 1500 bli omsatt i 1500 IIck. Siden IIck her bare er = 1430, må det tilføres 70 fra merverdien; trekker man dette fra 285 IIm, gjenstår 215 II.m Vi får altså:
      I. 5000ck + 500m ( som skal kapitaliseres)+ 1500 (vk + m) som kapitalistenes og arbeidernes konsumpsjonsfond.
      II. 1430ck + 70m( som skal kapitaliseres)+ 285vk +215m.


      Siden her 70 IIm. overføres direkte til II,t, kreves -for å sette denne nye konstante kapital i bevegelse - en variabel kapital på

        70 = 14; også disse 14 må altså trekkes
         5
      fra 215 IIm; det gjenstår 201 IIm, og vi får:
      II. (1430ck + 70ck ) + ( 285vk+ 14v ) + 201m
      Omsetningen av 1500 I(vk +1/2m) mot 1500 IIck er en prosess i den enkle reproduksjon og som sådan tidligere undersøkt. Her må man imidlertid være oppmerksom på enkelte særegenheter som består i at I(v + 1 /2m) ved den akkumulerende reproduksjon ikke erstattes bare av IIck, men av IIck pluss en del av IIm.
      At I(vk + m) - når man forutsetter akkumulasjon - er større enn IIck og ikke lik IIck, slik det er tilfelle ved den enkle reproduksjon, er innlysende: 1. I innlemmer en del av sitt merprodukt i sin egen produktive kapital og forvandler derav 5/6 til konstant kapital, kan altså ikke samtidig erstatte disse 5/6 med konsumpsjonsmidler: II; 2. I må ut fra sitt merprodukt levere materialet for den konstante kapital som kreves til akkumulasjonen innen avdeling II, og II må levere materialet for den variable kapital som skal sette den del av merproduktet i avdeling I, som brukes som konstant kapital, i bevegelse. Vi vet: Den virkelige variable kapital består av arbeidskraft, og det gjør da også den nye variable kapital. Det er ikke kapitalisten I som kjøper nødvendige livsmidler fra kapitalist II og holder dem på lager for den ekstra arbeidskraft han skal anvende, slik en slaveholder ville ha måttet gjøre det. Det er arbeiderne selv som handler med II.

      Dette hindrer imidlertid ikke at konsump sjonsmidlene for ekstra arbeidskraft, sett fra kapitalistens synsvinkel, bare er produksjons- eller bevaringsmidler for hans eventuelle ekstra arbeidskraft, altså en naturalform for hans variable kapital. Hans egne neste operasjon, i dette til felle i avdeling I, består bare i at han magasinerer den nød vendige pengekapital som kreves for å kjøpe ny arbeidskraft. Så snart han har innlemmet denne arbeidskraft, blir pengene kjøpemiddel for varene II for denne arbeidskraft, og det be- tyr at konsumpsjonsmidlene må foreligge. Forresten: Herr kapitalisten og hans presse er ofte mis fornøyd med den måten arbeidskraften bruker pengene sine på og med de varene II den realiserer pengene sine i. I denne forbindelse filosoferes, kulturprates og filantropiseres det, slik f. eks. herr Drummond, engelsk legasjonssekretær i Washington, gjør det: «The Nation» (et blad) offentliggjorde i oktober 1879 en interessant artikkel hvor det blant annet heter:

    «På kulturens område har arbeiderne ikke holdt tritt med fremskrittet på oppfinnelsenes område; mengder av gjenstander er blitt gjort tilgjengelige for dem som de ikke har sans til å bruke og som de således ikke skaper noe marked for.» (Hver kapitalist ønsker selvsagt at arbeideren skal kjøpe hans varer.) «Det finnes ingen fornuftig grunn til at ikke arbeideren skulle ønske seg like mye komfort som en prest, en advokat eller en lege med samme inntekt.» (Den slags prester, advokater og leger må vel nøye seg med ønsket om mange slags komfort!) «Men det gjør han ikke. Vi står stadig overfor spørsmålet hvordan han gjennom en rasjonell og sunn fremgangsmåte kan løftes opp på et høyere plan som konsument; det er ikke noe lett spørsmål, siden hele hans ærgjerrighet ikke går lenger enn til forkortelse av hans arbeidstimer, noe demagogen oppmuntrer ham til, og det i langt høyere grad enn til å bedre sin status ved å høyne sine åndelige og moralske evner.» («Reports of H.M.s Secretaries of Embassy and Legation on the Manufactures, Commerce etc. of the Countries ,in which they reside», London 1879, p. 404. )

    Lange arbeidstimer ser ut til å være hemmeligheten ved den rasjonelle og sunne fremgangsmåte som skal høyne arbeiderens stilling ved å bedre hans åndelige og moralske evner og gjøre ham til en rasjonell konsument. For å bli en rasjonell konsument av kapitalistens vare må han først og fremst - men demagogen hindrer ham i å gjøre det; - begynne med å la sin egen arbeidskraft bli konsumert av sin egen kapitalist på en irrasjonell og sunnhetsstridig måte. Det kapitalisten mener med rasjonelt konsum viser seg der hvor han nedlater seg til å innlate seg direkte med sine arbeideres konsumpsjonshandel - i «truck»-systemet, .- og her kommer også leveringen av boliger til arbeiderne inn i bildet, når kapitalisten samtidig er arbeiderens husvert.

    Den samme Drummond, hvis vakre sjel svermer for de kapitalistiske forsøk på å løfte arbeiderklassen opp på et høy ere nivå, forteller i samme rapport blant annet om bomulls. mønsterfabrikkene Lowell og Lawrence Mills. Forpleiningsog losjihusene for fabrikkjentene tilhører samme aksjeselskapet som eier fabrikkene; bestyrerinnene for disse husene står i samme selskaps tjeneste, og selskapene gir dem direktiver: ingen av jentene må være ute lenger enn til kl. 10 om kvelden. Og toppen av det hele: Et spesialpoliti som er ansatt av selskapet patruljerer i strøket for å passe på at denne husorden ikke blir overtrådt. Etter kl. 10 om kvelden slipper ingen av jentene hverken ut eller inn. Ingen av jentene får lov til å overnatte andre steder enn på selskapets område, hvor hvert hus gir en inntekt på ca. 10 dollar pr. uke i leie; og nå ser vi den rasjonelle konsument i hele sin glorie:

    «Siden imidlertid et piano hører til det vanlige inventar i mange av de beste losjihus for kvinnelige arbeidere, spiller musikk, sang og dans en viktig rolle iallfall for dem som etter ti timers uavbrutt arbeid ved vevstolen har større behov for avveksling etter monotonien enn for virkelig hvile.» (p. 412).

    Hovedpoenget ved det å gjøre arbeideren til en rasjonell konsument kommer nå. Herr Drummond besøker knivvarefabrikken Turner's Falls (Connecticut River), og herr Oakman, aksjeselskapets hovedkasserer, forteller først at de amerikanske bordknivene er de engelske overlegne i kvalitet og fortsetter så:

    «Også når det gjelder prisene kommer vi til å slå ut England; kvalitetsmessig leder vi alt nå, det er godtatt; men vi må ha lavere priser, og det får vi når vi får stålet vårt billigere og når vi har fått ned vårt arbeid!»

    Reduksjon av arbeidslønnen og lange arbeidstimer, det er kjernen i den rasjonelle og sunne fremgangsmåte som skal løfte arbeideren opp til verdigheten av rasjonell konsument, slik at han skaper et marked for mengden av de gjenstander som kulturen og oppfinnelsenes fremskritt har gjort tilgjengelige for ham.


    Kap. 21 avsluttes med en del flere tall-eksempler.,

    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake