IL Akkumulasjon i avdeling II

    Vi har hittil forutsatt at A, A', A" ( I) selger sitt merprodukt til B, B', B" osv. som hører hjemme i samme avdeling I. Men la oss anta at A (I) gjør om sitt merprodukt til penger ved å selge det til en B i avdeling II. Dette kan bare skje på den måten at A (I), etter å ha solgt produksjonsmidler til B (II), ikke etterpå kjøper konsumpsjonsmider; allså bare gjennom et ensidig salg fra hans side. Såfremt IIck bare kan omsettes fra varekapitalens form til naturalformen av produktiv konstant kapital ved at ikke bare Ivk men også i det minste en del av Im omsettes mot en del av Ilk som eksisterer i form av konsumpsjonsmidler; og såfremt A nå forgyller sin Im ved at denne omsetning ikke fullbyrdes og A altså trekker de pengene han har fått fra II ved å selge Im ut av sirkulasjonen istedenfor å bruke dem til kjøp av konsumpsjonsmidler IIck - da blir det riktignok hos A (I) dannet ny potensiell pengekapital; men på den andre siden ligger en del av B (I I )'s konstante kapital av samme verdistørrelse fast i form av varekapital, uten å la seg omsette i naturalformen av produktiv konstant kapital. Med andre ord: En del av varene hos B (II), ved første blikk en del uten hvis salg han ikke helt kan tilbakeforvandle sin konstante kapital til produktiv form, er blitt uselgelig; når det gjelder ham er det derfor tale om overproduksjon, som for hans vedkommende hindrer reproduksjonen - selv i uforandret skala.

    I dette tilfelle er altså den nye potensielle pengekapital hos A (I) riktignok merprodukt (merverdi) som er gjort om til penger; men merprodukt (merverdi) som sådant er her en foreteelse i enkel reproduksjon, ikke reproduksjon i utvidet skala.

    I(vk + m), hvor m i mot IIck for at reproduksjonen av IIck skal kunne foregå i uendret skala. A (I) har gjennom salg av sitt merprodukt til B (II ) levert denne en tilsvarende verdidel konstant kapital i naturalform, men har samtidig ved å trekke pengene ut av sirkulasjonen - ved ikke å komplettere salget gjennom et etterfølgende kjøp - gjort en vardel av samme verdistørrelse hos B (II) uselgelig. Når vi så ser på den totale samfunnsmessige reproduksjon - som omfatter både kapitalistene I og II -, er forvandlingen av merproduktet hos A (I) til potensiell pengekapital et uttrykk for at en varekapital av samme verdistørrelse hos B (II) ikke kan tilbakeforvandles til produktiv (konstant) kapital; altså ikke potensiell produksjon i utvidet skala, men hindring av den enkle reproduksjon, underskudd i den enkle reproduksjon. Siden dan nelsen og salget -av merproduktet hos A (I) selv er normale foreteelser i den enkle reproduksjon, har vi her allerede på grunnlag av den enkle reproduksjon følgende foreteelser som betinger hverandre: Det skapes potensiell ny pengekapital i klasse I (derfor underkonsumpsjon sett fra II's synsvinkel); det bindes varebeholdninger i klasse II som ikke kan forvandles tilbake til produktiv kapital (altså relativ overproduksjonen hos Il); overskytende pengekapital hos I eg underskudd i reproduksjonen hos II.

    Vi skal ikke oppholde oss lenge ved dette punkt, men bare gjøre oppmerksom på dette: Ved fremstillingen av den enkle reproduksjon ble det forutsatt at hele merverdien I og II blir brukt opp som inntekt. I virkeligheten blir imidlertid en del av merverdien gitt ut som inntekt og en annen del forvandlet til kapital. Bare under denne forutsetning kan det foregå noen virkelig akkumulasjon. At akkumulasjonen skjer på bekostning av konsumpsjonen er - i denne almene form - en illusjon som er i strid med den kapitalistiske produksjons vesen, idet den forutsetter at dens formål og drivende motiv er konsumpsjon og ikke jakt etter merverdi og dennes kapitalisering, dvs. akkumulasjon.

    La oss se litt nærmere på akkumulasjonen i avdeling II. Den første vanskelighet med hensyn til II~x, dvs. dens tilbakeforvandling fra bestanddel av varekapitalen II til naturalformen av den konstante kapital Il, vedrører den enkle reproduksjon. La oss, bruke vårt tidligere skjema:
    (1000,k -k 1000.) I omsettes mot:
    2000 IIck.
     Om nå f.eks. halvparten av merproduktet I, altså

          1000 m
          2

    eller 500 Im går inn som konstant kapital i avdeling I igjen, kan denne del av merproduktet som holdes tilbake i I ikke erstatte noen del av IIck.

    Istedenfor å bli omsatt i konsumpsjonsmidler (og her i denne delen av sirkulasjonen mellom I og II foregår - til forskjell fra den gjennom arbeiderne I formidlede erstatning av 1000 IIck med 1000 Ivk - virkelig et gjensidig bytte, altså et dobbeltsidig plasskifte av varene) skal den tjene som tilleggsproduksjonsmiddel i avdeling I selv. Den kan ikke utøve denne funksjon samti dig i I og II. Kapitalisten kan ikke bruke opp verdien av sitt merprodukt i konsumpsjonsmidler og samtidig selv konsumere det produktivt, dvs. innlemme det i sin produktive kapital. Istedenfor 2000 I(vk + m) kan altså bare 1500, nemlig (1000,.k -i- 500m) I omsettes i 2000 IIck; 500 IIck kan altså ikke forvandles tilbake fra vareform til produktiv (konstant) kapital II. Det ville altså foregå en overproduksjon i II som hva størrelsen angår ville svare nøyaktig til omfanget av produksjonsutvidelsen i I. Overproduksjonen i II ville kanskje påvirke avdeling I så sterkt at selv returstrømmen av de 1000 som arbeiderne I bruker til konsumpsjonsmidler II bare ville foregå delvis, slik at disse 1000 ikke ville komme tilbake til kapitalistene I i form av variabel pengekapital. Disse sistnevnte ville da være hemmet selv når det gjelder reproduksjon i uendret skala, og det gjennom selve forsøket på å utvide den. Og her må man være oppmerksom på at det i I faktisk bare har foregått enkel reproduksjon og at bare elementene slik vi finner dem i skjemaet er blitt gruppert forskjellig med sikte på en utvidelse i fremtiden, la oss si til neste år.

    Man kunne forsøke å omgå disse vanskelighetene slik: De 500 IIck som ligger i kapitalistenes lagre og som ikke direkte lar seg omsette i produktiv kapital, utgjør langt fra noen overproduksjon, de er tvertimot et nødvendig element i reproduksjonen som vi hittil har neglisjert. Vi. har sett at pengebeholdninger må hopes opp på mange punkter, altså trekkes ut av sirkulasjonen, dels for å muliggjøre at det blir skapt ny prengekapital innen avdeling I, dels for transitorisk i pengeform å fastholde verdien av den faste kapital som gradvis blir brukt opp. Siden imidlertid ved fremstillingen av dette skjema alle penger og alle varer fra begynnelsen utelukkende er i hendene på kapitalistene i avdeling I og II, og kjøpmann, pengehandler, bankier eller klasser som bare konsumerer og ikke er direkte delaktige i vareproduksjonen ikke eksisterer i dette skjema, - er også en stadig opparbeiding av varelagre, her i hendene på deres respektive produsenter, et uunnværlig vilkår for å holde reproduksjonens maskineri i gang. De 500 Ilk som ligger på lager hos kapitalistene II utgjør altså den varebeholdning av konsumpsjonsmidler som formidler kontinuiteten av konsumpsjonsprosessen, som er et ledd i reproduksjonen, i dette tilfelle altså overgangen fra det ene året til det neste.

    Konsumpsjonsfondet, som her ennå ligger hos dets selger og produsent, kan ikke reduseres til null i år for så å starte opp med null neste år, like lite som dette kan være tilfelle ved overgangen fra i dag til i morgen. Siden slike varelagre stadig må skapes på nytt, selv om det kan skje i skiftende omfang, I må de kapitalistiske produsentene i avdeling II ha en penge- reservekapital som setter dem i stand til å videreføre sin pro duksjonsprosess selv om en del av deres produktive kapital forbigående er låst fast i vareform. I henhold til forutset ningen kombinerer de jo hele kjøpmannsforretningen med produksjonsforretningen; de må altså også disponere over den ekstra pengekapital som vil være i hendene på kjøp mennene når reproduksjonsprosessens enkelte funksjoner blir selvstendiggjort og fordelt mellom forskjellige slags ka pitalister.

    Hertil er å svare: 1. Nødvendigheten av å opparbeide slike beholdninger gjelder for alle kapitalister, både I og II. I egenskap av rene vareselgere er forskjellen mellom dem bare den at de selger forskjellige slags varer. Beholdningen av varer II forutsetter en tidligere beholdning av varer I. Om vi neglisjerer denne beholdning på den ene siden, må vi gjøre det samme på den andre. Tar viden med i betraktning på begge sider, er intet forandret ved problemet. 2. På samme måte som dette året i avdeling Il avsluttes med en varebeholdning for neste år, har det også begynt med en varebeholdning fra forrige år. Ved en analyse av den årlige produksjon - redusert til dens abstrakte uttrykk må vi altså stryke den begge ganger. Ved at vi lar dette år beholde hele dets produksjon, altså også den del det overfører til neste år som varebeholdning, tar vi på den annen side også fra dette samme året den varebeholdning det har overtatt fra året før, og dermed har vi i virkeligheten totalproduktet for et gjennomsnittsår som gjenstand for analysen. - 3. Den enkle kjensgjerning at den vanskelighet som skal overvinnes ikke dukket opp ved undersøkelsen av den enkle reproduksjon, beviser at det dreier seg om en spesifikk foreteelse som bare skyldes en forandret gruppering (med hensyn til reproduksjonen) av elementene I, en forandret gruppering uten hvilken det i det hele tatt ikke ville foregå noen reproduksjon i utvidet skala.

    Til litraturoversikten

    Til neste

    Til bake