Torsdag 29. april. Bergen-Madrid.

Vi står opp kl 5 for å rekke bussen ned til Torget og flybussen videre til Flesland. Dagen i forveien har vi kjørt ut syklene for å slippe å dra på uforholdsmessig mange kolli. Luften er tatt ut av dekkene, styret er vridd 90 grader og pedalene snudd innover. Innsjekkingen går fint, og kl 15 står vi på Aeropuerto Madrid de Barajas, flyplassen som ligger 16 km utenfor Madrid.

Det er ikke lett å finne veien ut av en stor internasjonal flyplass! Fire-felts overfylte motorveier, skilt som peker i alle andre retninger enn dit vi skal og en gjeng gestikulerende taxisjåfører blir etterhvert forsert, og vi finner vei nr 111 som tar oss nordover og ut på landsbygda. Etter 4 regnbyger og 16 km finner vi en teltplass under et stort eiketre og slår oss til for natten. Det føles godt å være på vei!

Odd

Fredag 30. april. Cobena - Torrelaguna - Buitro del Lozoyobeda. 64 km.

Alt er så mye nærmere når man sykler. Da ser man de røde valmuene og fuglene som letter fra veikanten når vi kommer forbi. Når man sykler, hører man gresshoppene og kjenner den varme vinden. Men... når man sykler, kjenner man også søppellukten og dragsuget fra sementbilen i 90 km/t.

Vi har sett oss ut de små "hvite" veiene på kartet, i tro på at det var stille veier. Men her buldrer trafikken forbi i begge retninger. Det er liten plass til oss, og det er stressende å sykle. Det er faktisk bedre å sykle langs motorveien, selv om bilene suser forbi i 120 km/t.

Ellen


Lørdag 1. mai. Buitro del Lozoyobeda-Bocaguilas. 45 km.

I dag har vi klatret opp til 1440 meter over havet! Med 4 sykkelvesker og en 20 kilos tilhenger blir det noen liter svetting! På toppen (Puerto de Somosierra) hadde vi en lang og etterlengtet siesta med god mat og stadige tilrop fra forbipasserende mountainbikere som ville ha oss med på løpet sitt. Men vi var så trøtte...

På baksiden av fjellet suste vi nedover en herlig 9 km lang bakke. Ny fartsrekord: 70,5 km/t! Noen biler kjørte opp på siden av oss og lurte på om vi var blitt gale!?

Vi har med oss en 5 liters vanndunk som vi etterfyller på bensinstasjoner eller i en forbipasserende bar. I tillegg har vi 4 drikkeflasker på syklene. Pr. dag går det med ca.10 liter vann til drikke og matlaging.

Vi kjører av på en sidevei ved Bocaguillas og camper på en fin slette. Kveldsregnet kommer som det har gjort hver kveld kl 21, men da sitter vi tørt og godt under teltduken.

Odd

Søndag 2. mai.  Boceaguillas -Grajera - campo de san Pedro-Maderuello - Vadocondes. 53km.

-Nå kommer det en bonde med 400 sauer, sier Odd og flykter inn i teltet. Vi skalker lukene slik at sauene ikke skal innta matlageret mens vi venter på at en sint bonde skal jage oss bort. Vi har funnet en nydelig teltplass, men vi kan se at det er beitemark og sikkert tilhører noen. Det er ikke alltid så lett "å spørre bonden om lov", fordi det meste av jordbruket drives kollektivt. Folka bor i landsbyen, og jordene strekker seg endeløse rundt. Men ingen banker på teltduken og jager oss bort. Senere kommer en annen fyr for å hente vann. -Nå blir vi jaga, tenker vi igjen. Men han vil bare prate. Poltiet (Guardia Civil) som kjørte forbi på kjerreveien, sa heller ingenting.

Ellen


Mandag 3. mai. Vadocondes-Torecilla del Monte. 63,4 km.

Vi legger ruta om noen små landsbyer, Zazuar og Vadocondes. To-tre eldre mennesker rusler langsomt i gatene. Ellers er det folketomt. Mange av husene står falleferdige og vel så det. Inninellom disse ruinene har noen bygget seg nye hus. Det blir en fin blanding av gammelt og nytt.

Ut på motorveien igjen. Vi har ikke noe valg. Alle småveiene går øst-vest, mens vi skal nordover. I Spania er det fullt lovlig å sykle langs motorveien. En 2 meter bred veiskulder gjør at vi føler oss ganske trygge.

Temperaturen kommer opp i 18-20 grader om dagen, med en del sol og litt skyer. Om kvelden bygger det seg opp noen tordenbyger, som går fort over. Temperaturen kommer ned i minimum 8 grader om natten.

Mye motvind i dag. Det er som å sykle i graut, men vi klarer likevel 63 km. Slår opp teltet inne i skogen ved Torecilla del Monte. Lårmusklene er ømme. Det har vært mange tunge tak i dag.

Om kvelden er det høytlesing fra "Barske gleder" av Peter Wessel Zapffe. Vi humrer og ler så vi nesten får vondt i magen!

Odd


Tirsdag 4. mai. Torrecilla del Monte - Burgos. 30,75 km.

Odd: Du må våkne! Det er villsvin utenfor teltet!
Ellen (med ørepropper): Hæ?
Odd: Vi blir angrepet! Hjelp!
Ellen: (fortsatt med ørepropper): Hæ?
Odd: Kanskje det bare var du som snorket.

Etter nattens villsvinjakt er det dagen til å forlate livet på landsbygda og begi oss inn til byen og Internettverdenen. Det virker som alle her i Burgos har oppussingsdilla. Det pusses og slipes og kjøres på billass etter billass med murpuss. Men til slutt finner vi et koselig pensjonat i en stille bakgate. Her skal vi bo i to netter.

Ellen


Onsdag 5. mai. Burgos. 0 km.

Vår første hviledag går med til sightseeing i Burgos, diverse innkjøp av småting og besøk på byens eneste Internettcafé som helt tilfeldig ligger bare 50m fra pensjonatet vi bor på.

Burgos er en oversiktlig og fredelig by. Den har vært Spanias militære by nr.1 i flere århundrer, ikke minst pga El Cid og Fernando III, og de senere år under Francos militære satsing i området. I den gamle bydelen finner vi den imponerende katedralen som er en av Spanias største, dessverre under restaurering mens vi var der.

Av en eller annen grunn er det ikke mange som skryter av Spanias kjøkken. I går prøvde vi en slags lokal pølse som så ut som blodpudding med mange små hvite larver i (jeg var ikke helt sikker på om alle var døde). Det hele var pakket i en tykk oksetarm og smakte helt ufortreffelig!

De første pilgrimer med sekk og fjellsko er observert. De kommer hinkende og haltende etter mange hundre km fra starten i Frankrike. I Burgos er de over halvveis til Santiago og får stempel i pilgrimspasset som bevis på at de har fullført etappen. God tur videre!

Odd

Torsdag 6.mai. Burgos-Villasandino-Castrojeriz-Fromista. 84 km.

Befinner oss nå
8500 km fra Nordpolen
10200 km fra Lima
2800 km fra Helsinki
6150 km fra Nairobi
6875 km fra Boston
580 km fra Granada
620 km fra Lisboa (dit vi skal senere på turen)

Første dag på pilgrimsveien til Santiago de Compostela. Den historiske pilgrimsleden som starter i Frankrike, er en gruslagt sti, så vi holder oss på bilveiene som mesteparten av tiden går parallelt med stien. Leden er merket på flere måter, alt fra gule piler malt på asfalten, marmortavler langs veien og messingskjell (Jakobsymbolet) nedfelt i fortauet. En 3 mil langt stykke har fått ekstra oppmerksomhet fra de lokale myndigheter. Langs den hvite grusgangen er det plantet trær og satt opp hvite benker for hver km. Vi er ikke pilgrimer selv, men følger leden av historisk og kulturell interesse. Men med nedlastete sykler blir vi likevel sett på som noen av de tusenvis pilgrimer som går denne leden hvert år.

Vi kommer inn på pilgrimsleden der den berømte og fryktede mesetaen begynner. Mesetaen er det sentrale og flate slettelandet som ligger 700-1000 moh og som uten unntak er oppdyrket mark. Åkrene strekker seg så langt øyet rekker i 360 graders omkrets og er uten et eneste landemerke bortsett fra en og annen spredt treklynge. Den røde jorda står i kontrast til de livsgrønne markene. Med stekende sol og ingen skygge er mesetaen en prøvelse, men det flate terrenget passer oss syklister perfekt. Milene suser avgårde.

Sol og regn og haggel (!) veksler utover dagen.Mørke skyer seiler over den store himmelen. Men så lenge man kan sykle i shorts kan man ikke klage. Ellen og Odd sykler inn i solnedgangen før de slår leir ved en bar i utkanten av Fromista.

Ellen

Fredag 7. mai. Fromista-Carrion de los Condes. 52 km.

En eldre dame kommer ruslende forbi mens vi sitter og spiser frokost på en benk i den renslige og koselige byen Fromista. Hun sier buenos dias (god dag) og bon viaje (god tur videre).

Treffer på en 70 år gammel tysker som sykler alene. Han har allerede tilbakelagt 2200 km. Imponerende!

Mange advarte oss mot såre ender og gnagsår. Det har vi ikke merket så mye til. Men vi har tatt våre forholdsregler. Setet har vi byttet ut med et skikkelig skinnsete med fjærer, og i tillegg kjører vi med sykkelshorts som har antibakteriell polstring. Ellen har i tillegg spandert på seg et gel-trekk til setet. Men hun har fortsatt problemer med nakken. Har prøvd å kontakte et legesenter her, men ga det opp. Skal prøve å bygge om sykkelen til en bedre sittestilling. Håper det går bedre framover.

Landskapet er flatt og fint, men det betyr også vind. Og i dag har vi den midt i mot. Det blir kaldt, og anorakken må på.

Camper ved ved rasteplass i Terradillos de Templados.

Odd


Lørdag 8. mai. Sahagun-Villarente. 66 km.

Fortsatt meseta og flatt. Landsbyene dukker opp i synsranden og legges bak oss. De er små landsbyene i Spania. En liten husklynge midt i åkerlandskapet. I området vi syklet gjennom i dag var der såkalte Adobe-landsbyer. Her lages fortsatt en del av husene av leire og strå, klappet sammen og tørket i solen. Husene ser ut som de tilhører en annen tid, rundere i kantene enn murhus, glatte og enkle. Fattigslig av utseende. De fleste til nedfalls, men noen holdes vedlike.

Jeg har sett lignende byggeskikk i indianerlandsbyer i USA, men jeg har ikke sett denne eldgamle byggeskikken i bruk i andre deler av Spania. For meg var dettte et av høydepunktene denne dagen.


Søndag 9. mai. Villarente-Leon. 14 km.

Om morgenen har i god tid. Vi står opp i 9-10 tida, tar oss en lang frokost, slapper av utenfor teltet, leser litt og planlegger dagens rute. Så pakker vi sammen primus, telt og gryter og lesser på syklene. På med solbrillene, og så er vi igang. Vi er på tur og stresser ikke unødig.

Frokost og lunsj kjøper vi i en Panaderia (brødbutikk). Der får vi ferske brød (pan), skinke (jamon), ost (queso) og juice (zumo). I løpet av en dag passerer vi gjennom både to og tre landsbyer med alt fra 20 til 1000 innbyggere.

Vel inne i Leon (135.000 innbyggere) finner vi etterhvert et pensjonat for en billig penge (2800 pts, 140 kr for dobbeltrom). Ofte må vi prøve 3-4 stykker før vi lykkes. Noen vil ikke ha syklene inn, andre er fulle.

Det første som står på programmet er dusj. Så klesvask, sightseeing og middag på en av byens restauranter.

Leon er hovedstad i provinsen Castille y Leon. Byen er attraktiv og velstående med sine grønne danderte parker, parisiske vannfontener og monumentale bygninger.

Det går greit å sykle midt i byens gater. Trafikken er relativ liten, og bilistene er høflige og tar hensyn. Gatene er brede og litt amerikanske med steinbelagte fortau hvor både ungdommer og forretningsfolk i dress spasserer bedagelig og prater i mobiltelefon.

Odd


Mandag 10 mai. Hviledag i Leon.

De første ukene til Santiago bruker vi til å bygge op kondisjon og form. Vi legger ikke opp til altfor lange dagsetapper. Hviledager legger vi inn en eller to ganger i uka, først og fremst for å stoppe opp og se oss omkring i byer eller på interessante steder, men også for å unngå belastningsskader. Kroppen trenger hvile for å restituere seg og bygge opp muskulatur.

Kjøper Newsweek på en fortauskiosk for å holde meg oppdatert på hva som skjer i verden.

Slår av en prat med en sykkeleventyrer fra Bristol. Han har vært på farten i to måneder og har nå en uke igjen til han må være tilbake. Han overnatter i i en enkel enmanns-bivuakk som han trekker utenpå soveposen. Vi er enige om at sykkel og enkel overnatting ute i det fri er den optimale måten å luffe rundt på.

Odd

Tirsdag 11. mai. Leon-Astorga-Combarros. 63 km.

Det tar litt tid å komme seg ut av byens mange gater, men til slutt finner vi N-120 som skal ta oss videre til Astorga. På toppen av en lang motbakke utenfor byen får vi flott utsikt utover Leon og de omkringliggende sletter. Terrenget videre er flatt og fint, og det går unna i et nydelig vær. I Astorga stopper vi og tar oss en lang pause. Det blir første stopp på 50km, og jeg lurer på hvorfor ikke Ellen har villet stoppe før? Etterhvert avslører jeg at hun har et et stort lager av nøtter og Müsli-bar i styrevesken! Hmrf...

Utenfor det verdenskjente eventyrslottet i Astorga treffer vi på et par fra Nederland. De er på tur med sine to Cannondale-sykler. Han har fått en eikeknekk og har satt sykkelen inn på verksted. Sånn går det når man velger 28 tommers hjul... :-) De har kjøpt syklene sine på en butikk utenfor Amsterdam, og det rare er at Ellen kjenner faktisk godt de som eier butikken. Verden er ikke stor.

Overnatter ca 10 km sør for Puerto de Manzanal i en skog av blomstrende og velduftende prydbusker. Om kvelden blir det solnedgang og etterhvert stjerneklart. Vi ligger strekk ut, teller stjerner og nyter tilværelsen.


Onsdag 12. mai. Combarros-Bembibre-Ponferrada-Villafranca. 78 km

Fjellpasset på 1125 moh går som en drøm, og vi fortsetter nedover bakkene på andre siden i god fart, selv om store EU-subsidierte utbyggingsprosjekter langs det som skal bli en ny motorvei, fører til en del anleggstrafikk.

Landskapet på andre siden av fjellet er som en helt annen verden enn den vi er vant med til nå. Det duver innover i alle mulige fargenyanser av grønt og blått. Enkelte fjelltopper strekker seg høyt til værs og har snø på toppene. Her er det så grønt og frodig at åkerlappene når helt opp til 1500 meters høyde. Det er
et syn vi nyter lenge.

Utpå ettermiddagen blir det veldig varmt. Solen trenger gjennom skydekket, og temperaturen kommer opp i 27 grader. I lange motbakker blir det nesten uutholdelig. Svetten siler, og jeg kjenner at varmen tar på kreftene. Jeg blir fort sur og irritert da Ellen som er kartleser i dag, tar feil av veien og vi må kjøre noen ekstra kilometer tilbake.

I Ponferrada sjekker vi opp borgen fra 1100-talllet og tar en lang og etterlengtet lunsj i skyggen av noen svalende trær. I 19-tida putrer vi videre og kommer til Villafranca etter et veldig flatt og herlig terreng. Kveldssola lager et nydelig dempet lys over markene. Et eldorado for en fotograf.

Middag: pasta, blomkål, egg og bacon. Kakao til dessert. Mmmm... Camper under et pæretre.


Torsdag 13. mai. Villafranca-Cebreiro-Triacastela. 56 km

Den aller tøffeste dagen så langt. Oppstigningen til fjellpasset Puerto de Pedrafita do Cebreiro på 1109 moh blir en større utfordring enn vi hadde forventet. Vi er nå på det laveste punktet på hele turen så langt (ca 450 moh). Veien snor seg innover den trange dalen som har grønnkledte bratte sider. Det bærer sakte oppover og oppover. Frokosten som bestod av Branflakes og Galisisk melk, brumler i magen, og ting føles ikke helt godt. Jeg må sitte nede på setet hele tiden. Sykkelen er for tung på hver side til at jeg kan stå. Dermed blir det enda større belastning på lårmusklene. Endelig er vi oppe, etter 3 timers sammenhengende tråkking, og vi puster lettet ut. Men vi er ikke ferdige ennå. Vi skal av til venstre og opp til landsbyen Cebreiro som ligger ytterligere 250 meter opp. Men da vil ikke lårmusklene mine mer. Samme hvor mye jeg vil selv, går bare ikke beina rundt. Jeg må gå av og leie sykkelen, og selv om det faktisk er tyngre enn å sykle, kan jeg bruke litt andre muskler.

Vi er nå i provinsen Galicia (3 mill. innbyggere spredt på hele 63.000 byer og tettsteder) og har lagt bak oss provinsen Leon y Castille. Spania består av hele 17 såkalte autonome regioner. Noen mer selvstendige enn andre. Baskerne i nord er vel de som mest høylydt har ytret ønske om selvstendighet, mens provinser som f.eks. Extremadura på grensen til Portugal, har nesten helt løsrevet seg fra byråkratene i Madrid.

I Cebreiro blir det lunsj og lang pause med en imponerende utsikt. Den lille fjellandsbyen har en 10-15 hus som alle er bygget i stein fra området. Det er litt kjølig i høyden. Herlig å slippe varmen fra i går.

Ved Porto Poyo (1337 moh) kommer tåken, og vinden blåser opp til kuling i kastene. Det er nesten som på fjelltur hjemme i gamle Norge! Vi søker ly i en folketom og enkel kafe og får i oss litt varm kaffe og te.


Fredag 14. mai. Hviledag.                 

Ellen er kvalm og føler seg ikke bra. Vi tar en hviledag i teltet. Jeg benytter dagen til å mekke litt på syklene, rense primusen, fikse teltlykten, sy et par sømmer som har gått opp i buksen og lage middag.

Om natten regner det tordenbyger, og selv om trommingen på taket gjør at vi våkner av og til, er det herlig å ligge tørt og godt.


Lørdag 15. mai. Triacastela-Sarria-Portomarin-Palas de Rei-Orosa. 82 km

Starter opp i iskaldt vær og kjører bare 1 km til nærmeste butikk for å få i oss litt frokost.

Andpustne og svette sykler vi inn i landsbyen Pacios. Byen består bare av én hovedgate, og akkurat da vi kommer, er den fullpakket av boder, utstillinger, jordbruksmaskiner og folk. Vi får vite at det er den årlige "feria" (byens festival) som går av stabelen. Vi setter syklene fra oss og slenger oss inn i mat-teltet. Her får vi snart servert mat på trefat: Kokt, skivet blekksprut og lammekotelett. Selvsagt med brød og byens lokale rødvin til. Det er god stemning, og folk koser seg rundt langbordene.

I Ligonde treffer vi på den første engelsktalende spanjol så langt. Han er faktisk engelsklærer, og det forklarer saken. Han og kona startet opp i Santiago for noen dager siden og drar motsatt vei. - Vi liker bedre å se ansikter enn rygger, sier han med et smil.


Søndag 16. mai. Orosa-Melide-Arzua-Santiago. 66 km

Våkner kl 9 av regn på teltduken, og da blir vi bare liggende. Det gir seg ikke før 1430. Da er vi raske til å pakke sakene våre og komme oss avgårde. Men så snart vi har fått asfalt under dekkene, regner det igjen og fortsetter med det resten av dagen, bare avbrutt av enkelte tordenbyger, og faktisk en haglbyge! VELDIG kaldt i nedoverbakkene med klissvåte klær av svette og regn.

Tar en kaffe, bocadillos (baguette-lignende sak) og patas (liten varm rett som serveres i alle spanske barer og kaféer) på en kafetera for å få litt varme i kroppen. Temperaturen har sunket betraktelig de siste dagene og ligger nå på 10-15 grader.

De siste 8km inn til Santiago blir vi nødt til å ta langs motorveien. Caminoen er gjørmete og steinete etter all nedbøren og frister oss aldeles ikke. Ankommer i 21-tida og finner raskt fram i byen med bykartet i Rough Guide. Etter 3 forsøk finner vi et glimrende pensjonat like ved katedralen. Et av de rimeligste alternativene til bare 3000 pts for dobbeltrom (ca 150 kr) med hotellstandard. Veldig fornøyde.

Første etappe er gjennomført (825 km på 17 dager inkl. 4 hviledager), og det føles nesten som om vi er framme, bortsett fra at vi har ca 7000 km igjen.


Mandag 17. mai. Hviledag i Santiago.

Gratulerer med dagen! Vi sover lenge.

Det er to ting som sier at vi er ved kysten: sjømat og regn. I anledning av dagen går vi ut på en bedre restaurant og prøver den så mye omtalte sjømaten. Reker, krabbe, kamskjell, trollkrabbe, kongereker og kreps smaker fortreffelig. Men vi blir jo ikke mette av den slags. På veien hjem går vi innom et par kafeer og en pizzakiosk.


Tirsdag 18. mai. Hviledag i Santiago.

Spiser på en pizzeria om kvelden der vi av alle ting kommer i prat med en Tromsøværing! Han kommer akkurat inn da de spiller Sway (også fra Tromsø) i høyttalerne, og han er helt overgitt da han i tillegg hører at Ellen er nordlending. Min beskjedne vestlandstilhørighet vekker naturlig nok ikke samme entusiasme.

Santiago er først og fremst pilgrimenes by. Den tredje mest betydningsfulle i kristendommen, nest etter Jerusalem og Roma. Den er også en betydelig universitetsby og ikke minst en magnet for turister som kommer for å oppleve byens kunst og historie. Ulempen er at det regner hele tiden, og det setter naturlig nok en demper på stemningen og livet i gatene. Helt siden vi ankom søndag kveld har det regnet kontinuerlig. Hele døgnet.

25. juli er den store festivaldagen i Galicia, og hvis den faller på en søndag (som i år), blir det ekstra festivitas med fullt program, fyrverkeri og liv i gatene en uke til endes. Da er vi dessverre langt avgårde...

I byen får vi nå tørket teltet, vasket klær, gått gjennom utstyret, ladet mobiltelefonen og ellers slappet av.

Til min store glede finner jeg en fersk engelsk utgave av Wired i en bladkiosk.

Til nå har vi brukt 75 kr dagen i gjennomsnitt. Da er overnatting, mat, Internettkafeer, inngangsbilletter og kafebesøk inkludert. Ikke verst!

Odd

Onsdag 19. mai.Santiago-Cuntis. 39 km.

Rydder i bagasjen og sender hjem ting vi ser vi ikke har fått bruk for.
Forlater byen kl 2030, først i et mylder av biler og veier, men så
etterhvert finner vi en avsidesliggende vei som svinger seg gjennom et nydelig
landskap med små koselige gårder. Alle hagene er omkranset av druetrær, så
her er det nok mange vinkjellere. Selv om det forstatt regner, synes vi at vi
har det veldig fint.


Torsdag 20. mai. Cuntis-Pontevedra-Domaio. 58,72 km (925 totalt).

Odd fikk turens første punktering i går, så dagen starter med bytte av slange. Vi lapper ikke, men har med oss 2 ekstra slanger. Lappingen utsetter vi til en dag vi har god tid.

Vi har overnattet i "regnskog" i natt. Det disige været og den frodige ville skogen med lange, slanke trær som slipper barken i lange laser, gir meg assosiasjoner til regnskog. Folk er bosatt mer spredt her i Gallicia enn andre steder vi har vært i Spania. Det oppdyrkede landskapet er delt inn i mange små åkerlapper langs etter åssidene og lyser lysegrønne og gule mot den mørkegrønne "regnskogen." I følge Odd er det slik det ser ut i Nepal.

Galiserne har et eget språk, og 85% av befolkningen her snakker det. Språket henger nøye sammen med den lokale identiteten. Dagen for gallisk språk 17.mai var således som en nasjonaldag å regne, med folkemusikk og dans. Festbundadene var ikke så ulike norske bunader, særlig herrebunadene, mens kvinnene brukte fløyel og perlebroderi i stedet for den norske ulla. Koret som sang hørtes ut som et hvilket som helst norsk blandakor, men musikken var en miks av sekkepipe, trommer og tamburiner. Folk begynte å danse spontant mens koret sang, og dansen liknet på irsk folkedans og latinsk salsa. Galisernes keltiske røtter er tydelige. Men dette er Spania, og de musikerne som var kledd i tradisjonelle arbeidsklær, hadde et mer middelhavsk preg over sine drakter.

Som sagt bor folk spredt her i Gallicia. Det gjør det vanskeligere å campe, for vi havner alltid i nærheten av folk. I kveld fikk vi besøk av det sivile politiet. Det var egentlig ikke lov å campe her hvor vi hadde slått opp teltet, men siden vi var utlendinger, syklister, og på vei videre i morgen, - så skulle vi få lov.

Den spredte bosettingen gjør det også frustrerende å orientere seg langs veiene. Det virker som det bare er en tredel av de 65.000 småstedene i provinsen som   kvalifiserer til å bli merket av på kartet. Stadig passerer vi steder og veier som ikke eksisterer ifølge kartet. For å gjøre forvirringen komplett, merkes stedsnavnene på kartet både på gallisk og spansk. De lokale veiene merkes med det galliske navnet (som står i parantes på kartet), og hovedveiene merkes med det spanske navnet. Eller.... var det omvendt?

Ellen

Fredag 21. mai. Domaio-Vigo. 13.1 km.

Sol i dag! Teltet blir nesten borte under alt som skal tørkes etter en fuktig uke: soveposer, lakenposer, jakker, bukser, skjorter, sko, såler. Sol! Alt ser annerledes ut nå. Det dunkle "regnskog"-landskapet forandrer seg til rene syden når vi triller ned til kaien i Moaña, med palmer og hvite strender.

Den eneste broen over Spanias svar på fjord (ría) er motorvei, med "syklister forbudt" -skilt. Men det er 2-3 mil rundt, så vi planlegger å snike oss over. Men den gang ei! Det går ikke an å snike seg usett forbi bomstasjoner. Billettkontrollørene i bompengebua kommer stormende ut og roper og huier. De forteller oss at det går hurtigbåt fra Moaña.  Det blir en herlig 15 min. tur over fjorden (400 pts pr pers), med sjøluft og sol i håret.

Nede ved marinaen finner vi et fint pensjonat (4000 pts) som drives av en
hyggelig eldre dame.

Vi prøver oss på kino, men alle filmene i Spania er dubbet og uten tekst. Vi rusler heller langs parkanlegget nede ved fjorden og har nydelig utsikt med solnedgang og mye folkeliv på utekaféene.

Jeg har bestemt meg for å bli et par dager her i Vigo, bade, se på livet, lese "Kommunal Planlegging" og øve meg litt mer på spansken.


Ellen

Lørdag 22. mai. Vigo-Baiona-Porto-Espinho. 183km.

Klokken 1430 er jeg på veien etter en lang frokost med Ellen. Jeg føler meg i toppform og tenkte å se hvor langt jeg kan komme på en dag. Værforholdene
er perfekte, og jeg har en liten bris i ryggen. Nå har Ellen tilhengeren, og jeg har
kun tatt med meg det mest nødvendige av utstyr. Primus og gryter lar jeg ligge
igjen. Jeg baserer meg på brød og vann i 4-5 dager framover.

Det er nydelig å frese nedover dette flate landskapet med bølgene helt inn til autovernet og det uendelige Atlanterhavet til høyre. Til venstre ligger duvende åsrygger i frodige grønnfarger. Det er første gang i mitt liv jeg ser ville hester. De går og gresser langs veien som om de var kyr. De er litt ulike sine tamme brødre. Pelsen er rufsete, og de har en del sår og arr på kroppen. Sannsynligvis etter kamp og rivalisering i flokken. I landsbyene lenger inne i landet er det hvert år vanlig å fange en flokk med villhester, merke dem for så å slippe dem ut igjen. Dette markeres med stor fest og festivitas.

Tar båten over elva Minho (125 pts, 10 min) og passerer dermed grensen til
Portugal. Ingen grensestasjon eller kontroll i det hele tatt.

Du og du for en forskjell å sykle uten tilhenger! Det er som jeg flyr 5 cm over asfalten. Motbakkene blir bare små tyttebær i forhold til tidligere. Det flate terrenget får ta skylda for at jeg plutselig er i Porto og ikke helt vet om jeg skal fortsette utover kvelden eller bli værende. Alle bilene tuter, og folk vinker med blafrende skjerf. Porto har tydeligvis vunnet fotballkampen, og hele byen er på beina.

Slår opp teltet i 23.30 tida på en strand rett utenfor Espinho. Puh!

Odd


Lørdag 22.mai. Vigo.

Vigo er en stor by sammenlignet med de andre vi har vært innom så langt. I reisehåndboka omtales den som et sted man helst vil reise forbi, men den er ikke så verst. Små parker med skyggefulle trær, fontener og skulpturer er spredd over hele byen. Et par øyer utfor ría´en skjermer Vigo fra storhavet og gjør byen til perfekt havn for fiske og fiskeindustri. Synet av lastekranene i solnedgangen minner meg om kaiene hjemme i Rana.

Byen ligger langs sjø-siden, sentrum ender ved rutebåtkaien og lystbåtmarinaene. Langs marinaen er det anlagt promenade, kantet med gress og trær inn mot byens populære utestue; En lang gågate med uterestauranter hvor det er livlig fra tidlig formiddag til sene natta.

Jeg tar bussen ut til stranda og tilbringer resten av lørdagen sammen med spanjolene som gleder seg over helgefri. Stranda er full av familier med små barn. En ferierende-og-arbeidende arkitekt fra Barcelona forteller meg at arbeidsdagene er lange både for voksne og barn. Skolen er ferdig klokken seks på ettermiddagen, jobben i syv-åtte tiden. De fleste har ikke tid til å dra hjem i den to times
pausen midt på dagen. Så familien ser lite til hverandre midt i uka. Det må man prøve å ta igjen i helgene.

Ellen


Søndag 23. mai. Espinho-Aveiro-Figueira de Foz. 132km.

Jeg våkner av at toget kommer brølende og tutende inn i teltet. Sånn føltes
det i hvert fall. Jeg oppdager at jeg har satt opp teltet bare 5m fra toglinja....

Fortsatt paddeflatt. Både jeg, sykkelen og kilometrene ruller avgårde. Ved Vagos tar jeg en avstikker ut til kysten. Der er det noen imponerende strender, hele 140 km sammenhengende! Det er ikke mange turister her nå, men bare vent til høysesongen i juli og august.

På de nordlige delene av strendene her har EU´s blå flagg (forteller om vannet er rent nok til å bade i) blitt fjernet pga forurensning.

Slår opp teltet i en furuskog, 15 km sør for Figueira de Foz. Myggen jager meg fort inn i teltet, men klarer likevel å bite seg fast 12 ganger. 27 grader inne i teltet. Synker heldigvis til 18 midt på natta.

Ellen sitter på Internettcafe i Vigo og sender meg epost på mobiltlf. (Det går ikke an å ringe nasjonalt til mobilen min pga Telenor Mobils fantastiske internasjonale avtaler...) Vi avtaler å treffes på jernbanestasjonen i Lisboa på onsdag.

Odd


Søndag 23. mai. Vigo.

Sover lenge i dag. Sitter senere og leser på min bittelille balkong med smijerns-gelender, blomster i terrakottakrukker og blafrende hvite gardiner bak meg. Føler meg som i en reisebyråreklame. På utekaféen under meg er det livlig. Foreldre og småbarn, venninnegjenger, kjærester, svigemor og onkel, - alle skal ut og luftes i det fine været. Det går på tapas, vin, øl og cafe-con-leche, - og is som renner nedover ivrige barnehaker.

Ellen


Mandag 24. mai. Figueira de Foz-Leiria-Rio Maior-Cercal. 110 km.

Det beste med morgenen er morgendisen som skygger litt for solas ubarmhjertige stråler. Kl 1030 har disen som regel fordampet, og det blir nesten umulig å sykle. Da gjelder det å finne seg en benk og skygge. Kl 22 tar sola en dukkert, og først en halv time senere synker temperaturen (15-18 minimum).

For en smeltende nordmann som er vant med is og snø, blir de kalde og regnfulle
dagene i Galicia et savn. Motbakken er verst, for der står lufta stille i tillegg til at kroppen produserer ekstra varme for å få sykkelen opp og fram. I skyggen er det ikke mer enn 27 grader, men ute i sola blir det fort over 40. Det føles som om jeg ikke får nok luft hver gang jeg trekker pusten .

I Batalha blir jeg nødt til å ta en siesta og vente til kveldsdisen kommer, som regel
i 19-tida. I Batala ligger den enorme katedralen som ble bygget til minne om slaget ved Aljubarra i 1385 da portugiserne klarte den utrolige bragden å slå spanjolene og få sin egen selvstendghet.

Det blir rett og slett litt kjedelig å sykle i de helt rette, uendelige vesitrekningene.
Så mens jeg sykler, bytter jeg ut kartet i kartmappa med siste nr av Newsweek og leser noen bakgrunnsartikler om situasjonen i Kosovo, opprustningen på Taiwan og oppløsningen av telemonopolet i Kina.

Odd


Mandag 24.mai. Vigo.

Merkelig sovemønster siste døgn gjør meg spill våken klokken sju. Jeg står opp og lister meg ut for å se byen komme til liv. Mens jeg venter på solstrålene og fotolyset, går jeg innom en åpen bar ved kaien for å få meg spansk frokost. Den er en fettbombe som ikke passer for sarte mager: "Chocolate," - sterk, tykk kakao som kan spises med skje, sammen med friterte deigstrimler, noe à la ferske
smultringer, "churros." Men ved bestilling må tunga holdes rett i munnen. Det nytter ikke å komme inn og be om posten (corros). - Det ble kakao med boller på meg....

Jeg ser på dagpendlerne komme med rutebåten fra Cangas og får så inderlig lyst til å være med båten over den morgenblanke sjøen. Strendene på andre siden skal være deilige. Hvis man bare kunne finne dem. Men jeg finner noen ensomme svaberg hvor leser skoleboka mi, ser på fiskerne i sine små joller og bli griserosa og fin. Senere finner jeg en bukt med hvit sandstrand og ligger lenge og
flyter oppå de salte bølgene. Og synes livet er ganske OK.

Ellen

Tirsdag 25. mai. Cercal-Lisboa. 70 km.

Portugal har Europas desidert høyeste ulykkesstatistikk på veiene. Det sies at det skyldes at de må oppføre seg så pent og høflig ellers i hverdagen at gasspedalen blir en ventil for aggresjon og utfoldelse. Jeg syns ikke det er så verst, selv om sjåførene på langt nær oppfører seg så fint som de gjorde i Spania.

Starter vei veikrysset mellom N1 og N366 og sykler de siste 60 km inn til bygrensen for Lisboa. Det blir likevel 10 km ekstra for å komme helt inn til bykjernen.

Helt tilfeldig treffer jeg på ei amerikansk jente som spør om jeg er på tur med ei jente som heter Ellen og som skal treffe meg i morgen? Hun hadde truffet Ellen på toget og så at jeg hadde sykkelvesker som var like Ellens. Ellen tok ikke sjansen på en mulig forestående togstreik og reiser ned en dag tidligere, og vi treffer hverandre igjen utpå kvelden. Det er godt å være sammen igjen.

Odd


Onsdag 26.mai-Lørdag 29. mai. Lisboa.

Vi koser oss i denne byen som er kåret til Europas vakreste hovedstad. Vi sitter på bryggekanten og spiser friske jordbær, rusler rundt i gatene og får med oss det som er å se.

-For ten years ago, Portugal was completely different. Completely different, sier
en 26-årig portugiser som vi er heldige å treffe på. Vi studerer kart, og han legger
ut om historie, språk, naturparker, arkitektur og om de forskjellige byene og landsdelene. På denne timen lærte vi mer om Portugal enn vi noensinne har gjort før.

I bydelen Belèm (utt. Belei) besøker vi oppdager-monumentet som er viet til alle de store oppdagerne fra Portugal som satte sine seil fra Lisboa. Det var denne
bryggen Vasco da Gama satte ut fra i 1497 og som senere oppdaget sjøveien til India. Noen år senere kom han hjem bare med en liten pepperlast ombord. Men verdien var nok til å betale ekspedisjonensutgiftene 60 ganger!

Vi tar også en tur ut til Expo-98 parken (http://www.parquedasnacoes.pt) og får med oss Oceanariumet (Europas største akvarium) og selvsagt en tur gjennom Virtual reality-paviljonen.

Nå er ikke jeg den som tilbringer mye tid på shoppingsentere, men jeg ble aldeles
imponert av Vasco da Gama-senteret ved Expo98. Med sin futuristiske og gigantiske utførelse med ovale stålhimlinger som strekker dimensjonene til det ytterste og hellende tak av glass hvor det stadig renner vann, kunne dette like godt vært en scene i en hvilken som helst science fiction-film.

Om kveldene blir det jazzcafé og kino (Shakespeare in love).

Odd

Lørdag 29. mai. Lisboa-Sintra. 29 km.

Vi hadde tenkt å ta bussen opp til Peniche, hvor vi skal ta båt ut til fuglereservat-øya Berlenga. Men det er ingen busser som vil ta syklene, så det er bare å begi seg ut på landeveien.

Dagen har gått med til å finne Internettcafé, skrive mail og oppdatere
hjemmesidene. Tid går også med til å fikse kjedet på syklene. På veien ut fra byen ryker kjedet for andre gang siden jeg kjøpte sykkelen i april. Denne gang har vi ikke reserveledd, så kjedet må kortes inn. Kanskje det vil hjelpe, men giret har aldri vært helt bra på denne sykkelen.

Mens vi står der med sykkelen på hodet og hendene fulle av olje, stopper en portugiser og vil gjerne hjelpe. Han er selv syklist og har i et sykkkelløp måttet reparere kjedet med øks, forteller han. Og han går løs på kjedet mitt med to store steiner.

Ellen

Søndag 30. mai. Sintra-Carvoeira. 20 km.

Vi opplevde Sintra nesten som en oase i Portugal. Byen ligger i et frodig, grønt og veldig kupert terreng. Det er flere hundre meters høydeforskjell mellom de ulike bydelene. På toppen er det imponerende utsikt helt til havet! Det var her kongen i Lisboa hadde sin ferieresidens, helt tilbake til maurernes tid. Kongefamilien benyttet stedet helt fram til 1910 da de måtte flykte fra opprørerne som kom
marsjerende fra Lisboa. Ellen var helt i ekstase etter å ha sett all kitsjen i eventyrslottet Palacio da Pena!

Vi nyter dagen i byen og går (klatrer) rundt omkring på de forskjellige historiske severdigehetene.

Bakdekket til Ellen eksploderer i bakkene ned fra byen. Bremseklossene har stått litt for høyt og gnagd hull i gummien. Hun setter raskt på et nytt dekk,  og vi tar med oss det gamle for å fikse det siden.

Fersk ål på primusen om kvelden!

Odd

Mandag 31.mai. Carvoeira-Ericeira-Santa Cruz-Ligonde. 71 km.

Odd er en attraksjon. Hvor enn vi kommer, snur folk seg etter han, spesielt menn.
Noen ber om å få ta et bilde. Men det er nok Bob (sykkelhengeren vår) de er mest interessert i. Spanjoler har aldri sett en slik amerikansk oppfinnselse på ett hjul.

-You have the whole world with you, sier en syklist fra Barcelona. Og han har rett. Bob gir oss mulighet til å ta med alt for mye, og det blir tungt å dra. Så nå skal Bob hjem. Vi kvittet oss med en del ting i Santiago, og nå er utstyret ytterligere skåret ned slik at vi får plass til alt på to sykler.

Sykkelhengeren passer godt for familier hvor barna sykler uten vesker. B.O.B.- hengeren er tilsalgs for 2500.-kr (ny pris 3200.-) når vi kommer hjem. Mail ellen.teigen@student.uib.no.

Vi sykler langs kysten nå, og landsbyene er fulle av tomme feriehus. Det blir bading før lunsj og sykkelreperasjon etterpå (kjedet igjen...).

Ellen

Tirsdag 1. juni. Carvoeira-Peniche. 17 km.

Det blir alltid veldig varmt i teltet når sola treffer duken. Varmen tvinger oss opp om morgenen, og vi er på veien kl 9 etter en rask frokost.

I Peniche stikker vi innom Turismoen (turistkontoret) for å reservere teltplass på fugleøya Berlenga som ligger en times båttur utenfor byen. Peniche er en forholdsvis liten by, men likevel landets viktigste fiskehavn. Rundt byen, som ligger på en halvøy helt ut mot Atlanterhavet, er det et erodert steinlandskap med kunstneriske steinformasjoner og -støtter, tydelig formet av det barske været.

Vi treffer på en fransk marin-arkeolog som akkurat kommer opp fra sjøen etter en dykketur. Han er med i et team som kartlegger et 200 år gammelt skipsvrak like utenfor Peniche. Han reiser rundt omkring i Europa og undersøker ulike historiske funn på havbunnen, gjerne 2 måneder om gangen på hvert sted. -It´s fun, sier han.

Vi tar inn på campingplassen. Det er fint å reise off-season. Ingen køer, få turister, tomme sandstrender og ledige plasser overalt.

Odd


Onsdag 2. juni. Peniche-Berlenga (båt).

Ihla Berlenga, en klippe i havet, 2.5 km2. Hjem for en håndfull fiskere, bareieren og hans familie, kioskdama og fyrvokteren. Og tusenvis av måker som dekker øya som et dryss av sne. Hvitt, hvitt, hvitt...

Det forundrer meg at de åpner øya nå midt i hekketiden. Jeg føler meg som en forbryter når jeg går langs de oppmerkede stiene. Måkene hekker nært inntil, og de skriker bekymret og til tider aggressivt.

Vannet i bukta har hjemlig temperatur, men det er krystallklart og det er en eventyrlig opplevelse å svømme inn og ut av grottene havet har gravd ut i de vulkanske klippene.

Ellen


Torsdag 3. juni. Berlenga-Peniche (båt).

Ellen tar en guidetur med båt rundt øya mens jeg slapper av med is og "7 år i Tibet". Vi tar en tur til borgen som ligger på andre siden av neset. Flott plass! Borgen (Forte de Sao Joao Baptista) som er fra 1600-tallet, er et ypperlig sted for dykkere. Krystallklart vann og mange huler i fjellet man kan utforske.
Overnatting i borgen koster under 100 kr pr natt (maks en uke).

Vi tar båten tilbake til fastlandet igjen og sykler ca 10 km utenfor byen. Nok en nydelig solnedgang og stjerneklar kveld!

Odd

Fredag 4. juni. Peniche-Obidos-Batalha-Porto de Mos. 85 km.

Obidos var den tradisjonelle bryllupsgaven fra de portugisiske kongene til sine dronninger. Hvitmalte hus, smale gater, blomster alle veier - alt omkranset av den gamle bymuren. En vakker, men akk så turistifisert by.

Før dagen er omme har vi fått med oss enda et turistmål, katedralen i Batalha. Deilig å sette seg ned i det kjølige kirkerommet, hvile beina etter 70 km og se solen som tegner bildet på gulvet gjennom glassmaleriene.

Ellen

Lørdag 5. juni. Porto de Mos-Mira de Aire-Fatima-Alburitel. 52 km.

Passelig temperatur i dag, 20 grader og overskyet. Sånn skal det være!

I Mira de Aire ligger Portugals største grotte, og den må vi selvsagt innom! Grotten er enorm, og turen nedover gangene gjør et uutslettelig inntrykk. Men den er kanskje litt vel mye turistifsert med lys, lyd og fontener...

Så setter vi kursen mot Fatima, en av de viktigste pilgrimsbyene for den romersk-katolske kirken. I 1917 fikk 3 barn som var ute på jordet med sauene et syn av jomfru Maria. Siden har folk samlet seg i tusenvis her, og i fjor toppet det seg med en messe forrettet av paven for hele 1.5 millioner mennsker! Plassen de har bygget er dobbelt så stor som Petersplassen i Roma. Vi kan nesten merke den
åndelige atmosfæren som hviler over dette stedet.

Overnatter på en fin teltplass i en furuskog, 50 meter fra veien.

Odd


Søndag 6. juni. Alburitel-Tomar-Castelo de Bode-Abrantes-Gaviao. 72 km.

Muslimske afrikanere (maurere) erobret hele den iberiske halvøya (Spania og Portugal) på 7 år (711-718). Siden den gang og fram til de siste maurerne ble jaget ut av Granada i 1492, var det en evig kamp mellom maurerne og de kristne
som ville ha gjenerobret landet. Tempelridderne hadde på 1100-tallet korstog mot maurerne som hovedmål. Convento de Christo her i Tomar, var deres hovedsete. Her hentet de åndelig styrke, og det sies at de overvar gudstjenestene til hest.

Neste stopp er Abrantes. Her er det martna og fullt av folk. Klovner liver opp stemningen, og de fullastede syklene våre slipper ikke unna ablegøyene.

Ellen

Mandag 7. juni. Gaviao-castelo de Vide-Valencia de Alcantara. 83 km.

Hovedveien mot Spania er nesten uten trafikk. Deilig å sykle her!

Vi vasker klær ved en vannpost like ved veien. Det er flere koner fra byen som gjør det samme, akkurat som de sikkert har gjort i hundrevis av år ved denne vannkilden.

I vegkrysset ved Marvao stopper vi og tar dagens bad. Godt med en avkjøling. Helt ute på kanten av stupet, flere hundre meter over oss, står de hvite murhusene i Marvao og kikker ned på oss. Fantastisk beliggenhet!

Utpå kvelden krysser vi grensen til Spania og kommer inn i regionen Extremadura. Det er latinsk og betyr "ekstremt", eller som de lokale sier det: "3 måneder med vinter, 9 måneder med helvete". Regionene består av prvinsene Caceres og Badajoz (en av de fattigste i Spania). I nord topper fjellene seg til 2400 meter, mens lenger sør blir området kalt Spanias stekepanne. Og det merker vi allerede. 30 garder midt på dagen synker til 22 om natten. Puh!

Odd


Tirsdag 8. juni. Valencia de Alcantara-Aliseda. 80 km.

Det er varmt i dag. Tunga klistrer seg til ganen, og det er timer til neste landsby. Vannet i flaska har snart koketemperatur, og det porsjoneres ut med andakt.

Landsbyene ligger langt fra hverandre, og her er det ikke vannposter langs veien.
Store farmer fra en svunnen tid ligger tilbaketrukket bak piggtrådgjerder. Ellers er det bare et langstrakt landskap, tørt og brennhett.

Etter et par timer dukker den første landsbyen opp, og vi søker ly i skyggen mens vi venter på at tempen skal gå ned. Den lille landsbyen ser helt forlatt ut, men bak lukkede dører siver musikk ut og vitner om at her er folk. De bare stenger varmen ute. Siesta.

Ellen


Onsdag 9. juni. Aliseda-Caceres. 28km.

Varmt, varmt, varmt. 30 grader i skyggen og sykling i solsteiken lar seg ikke kombinere i lengden. Heldigivis bare 28km inn til byen. Tar inn på campingplassen, 4 km utenfor byen og døser i skyggen resten av dagen. Sightseeing i byen om kvelden.

Hva de har i Spania som vi ikke har i Norge:

Kalkulator på handlevognene
Animert grønn mann på fotgjengerlysene
Kassadamer som legger varene i posene
Bensinstajsoner med servicefolk som tanker for deg
MacDonald Big Mac meny til under 30 kr
Markeringsmaling i veibanen som viser om veien vil gå opp eller ned
2 timers fri midt på dagen

Odd

Fredag 11. juni. Caceres - Trujillo. 53 km. 34 grader.

Jeg føler meg svimmel. Det er vanskelig å snakke klart, og jeg strever med å holde øyenlokkene åpne. Mens Odd er inne og handler morgendagens frokost, begynner ting å gå rundt for meg her jeg sitter utenfor butikken. Jeg svetter og hakker tenner om hverandre. Har jeg fått solstikk?

Vi kom oss sent av gårde i morges. Så vi syklet noen timer inn i den heteste delen av dagen. I dette ubarmhjertige landskapet kan det gå kilometer mellom hvert tre, - så skygge er en sjelden luksus. I to-tiden har solen rukket å varme opp steiner, jord og asfalt slik at de nesten gløder av seg selv. Da tar vi pause til sola begynner å gå ned. Vi gjemmer oss i skyggen av et tre eller en kirke, eller på
en luft-avkjølt bar. Det er mange timer å vente på "kveldsøkta": De velsigna gode timene etter ni, når sola går ned og fargene er vakre, og - best av alt - det er ikke kvelende varmt lenger. Da er livet herlig. Vi suser avgårde langs slettene mens vinden stryker gjennom håret. Men i kveld ser jeg mørkt på det. Vi tar kvelden i Truijllo, tar inn på et pensjonat, og jeg tar en laaang kalddusj. Brr!

Ellen

Lørdag 12. juni. Trujillo-Navalmoral. 72 km. 34 grader.

Det var rett før han slo oss i hodet med stokken sin, så sint var han. Vi satt og slappet av ved elvebredden da denne illsinte bonden kom kjeftende og smellende på et fortsatt like uforståelig spansk. Det gikk etterhvert opp for oss at vi satt i veien for kyrne hans som ikke torde gå ned til elva mens vi satt der. Vi pakker sakene våre i en fart og kommer oss opp på hovedveien. Forresten den første
spanjolen med temperament vi har truffet på.

Om kvelden sitter vi utenfor teltet og nyter middagen i skinnet av stearinlyset. Over oss funkler en stjerneklar himmel. Kan vi ha det bedre?

Odd

Søndag 13. juni. Odd: Navalmoral - Toledo. 140 km. Ellen: Navamoral -
Trujillo - Navalmoral - Talavera - Toledo ( buss)

Vi glemte mobiltelefonen i Trujillo, og siden jeg er den såkalt "spansktalende" av oss to, tar jeg buss tilbake for å finne den. Jeg tar med meg sykkelen på bussen og møter en smilende Odd i Toledo. Han har sykla 140 km på seks timer!

Ellen

Mandag 14. juni. Hviledag i Toledo, fortsatt 34 grader C.

Toledo troner på en høyde, katedral og borg øverst, et nettverk av kronglete gater mellom gamle hus nedenfor. Et ideelt sted å rusle rundt. Toledo kan anbefales som en romantisk weekend, om man ikke er redd for turister.

De har bygget og bodd på denne høyden i uminnelige tider. Romerne tok byen 194 år før Kristus, og siden har det gått slag i slag med maurere, jøder og kristne.

Her kan man bo i en gammel borg (ungdomsherberget), men vi liker oss bedre blant gamlingene på campingplassen. Her har de basseng - og marmor på do. Man blir ikke kasta ut av senga klokka ti, og vi kan lappe liggeunderlag og henge klesvask alle veine.

Ellen

Tirsdag 15. og onsdag 16. juni. Hviledager i Toledo.

Vi kommer tilfeldigvis i hælene på en japansk turistgruppe. De er et spesielt syn! De holder seg tett samlet hele dagen og følger observant og lydig etter guiden som prater ustanselig om kunst og historie.

Vi blir litt japanske av oss og svinter innom den kanskje mest berømte
severdigheten i Toledo: maleriet "El Entierro del Conde de Orgaz" (begravelsen av hertugen Orgaz) av kunstneren El Greco (grekeren). El Greco har mange tilhengere rundt omkring i verden, og Toledo er kanskje den beste byen for å se hans originale og uberørte arbeider fra slutten av 1500-tallet.

Det er svært varmt i Toledo og verst om kvelden når vi prøver å sove. Det hjelper ikke så mye om vi bor i et hvitmalt pensjonat med tykke murvegger.


-English?
-Norwegian.
-Ahhh... Norwegian! Very good. Have been two times in Norway. Yes. Lillehammer. We walked up on the top of the.. jump...?
-Skijumping?
-Yes, skijumping! Ha-ha-ha! Crazy people! Very expensive Norway! Very expensive. We were in Hardanger, very good fjords! And very expensive ferries. And the drinks! Hah, it´s a catastrophe! Four times more expensive than in Belgium. It´s a catastrophe!

Jeg og en eldre belgier prater i vei om ferie, reising, Belgia, Belgisk Kongo som nå er overtatt av afrikanere og om forholdene der som ikke har endret seg etter ti år med demokrati.

Sønnen hans jobber i Romania
-I have only one son, and we only speak 2-3 times a year. Very busy, my son. One time, he called me from the airport in Brussel. I drove out to get him. My son said to me: -Nice holiday in Las Vegas. And we are married. Only 40 dollars. Very cheap!

Odd


Torsdag 17. juni. Toledo-Valencia (380 km, buss).

Vi har heldigvis ikke hatt noen store krangler så langt. Den største uenigheten har vært hvor langt vi skal sykle hver dag. Jeg vil helst øke dagsetappene til over 100km, mens Ellen vil at vi skal ta det mer med ro. Jeg er mer ambisiøs enn henne og vil hele tiden videre. Egentlig er det bra at vi tar det mer med ro enn jeg ville gjort alene. Jeg ser hvor mye mer vi får med oss av steder og opplevelser underveis, ting som vi ellers ville gått glipp av.

Ellen vil at vi skal ta buss til Valencia (ca 380 km). Hun ser ikke fram til å sykle 4-5 dager i denne varmen. Jeg må til slutt gi meg og må innrømme at det var et ganske stort offer å ta buss, siden jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre hele ruta på sykkel. Men, men, det viktigste er at vi har evnen til å være fleksible og bli enige. Man kommer ikke langt i livet med prinsipper eller stahet.

Valencia som ligger helt på kysten, har en deilig temperatur, 23 grader. Jeg småfryser faktisk litt der jeg står i shorts og T-skjorte mens jeg venter på at Ellen skal bli ferdig med matinnkjøpene.

Odd

Fredag 18. juni. Valencia-Castelloñ de la Plana. 82 km.

Vi ankommer provinshovedstaden seint på kvelden, og det er mildt sagt en skuffelse å se at vi har lest feil på kartet. Den sorte trekanten er ikke campingplass, men "interesting site". Det er blitt mørkt, og vi er midt i sivilisasjonen. Det hender vi camper midt i sivilisasjonen, men bare hvis vi må. I et stort fri-område setter vi opp teltet under ei furu, slukker lyset og håper vi ikke har oversett noen "camping forbudt"-skilt.

Ellen

Lørdag 19. juni. Castelloñ de la Plana-St. Magdalena de Polpis. 68 km.

Jeg er trøtt i dag. Føles som om jeg ikke har sovet hele natta. Kroppen knirker. Bruker mye tid på å finne Internettcafeen i byen, men den er selsagt stengt på lørdager.

Avgårde igjen i et flatt og fint appelsinlandskap med vanningssystemer i små
betongbroer. Deilig å se fjell igjen! Opp til 600 meter rager toppene her.

Vi pumper dekkene knallharde for å redusere friksjonen mot asfalten. I Speedmax dekkene våre kan vi pumpe hele 4,5 bars trykk. Det er omtrent dobbelt så mye som i bildekk. Da nytter det ikke med håndpumpe, så vi stikker innom en bensinstasjon og gjør noen hoderegninger mellom psi og bar før vi fyller opp.

Hver dag bytter vi på oppgavene. Kartleser er vi annenhver dag, og den som ikke fyrer opp middag på primusen om kvelden, setter opp teltet, lesser av og låser syklene. Det er viktig med rutine, samarbeid og faste fordelte oppgaver på en langtur som denne.

Odd

Søndag 20. juni. St. Magdalena de Polpis-L`Ametila de Mar. 75 km.

Middelhavskysten er ikke mye å skryte av. Det er ingen andre veivalg enn
hovedveien, og den er sterkt trafikkert med trailere som brøler forbi. Jeg leter etter min stille, lille fiskerlandsby med hvite hus og fiskere som bøter garnene i solnedgangen. Men her er det bare turisthoteller, ferielandsbyer og solbrente dansker.

Men strendene er fine. Hver dag tar vi oss en lang siesta, med bading og lunsj, og en liten lur i skyggen. Badeplassen er dagens høydepunkt for meg. Jeg gleder meg allerede når jeg våkner om morgenen. En dag snorkler jeg med svømmebrillene, ser på sjøvekster og fisker. En annen dag leker jeg i de store bølgene, eller bare legger meg på ryggen og lar meg vugge i roligere vann. Livet er herlig!

Ellen

Mandag 21. juni. L`Ametila de Mar-Salou. 50 km.

Er det noe spanjolene kan, så er det å sitte på en benk på plaza`en (torget), snakke med hverandre eller sitte i egne tanker og rolig se på livet. Se på barna som leker og lyset gjennom trekronene. Hva de tenker på vet jeg ikke, men de ser ut til å ha det bra.

Det ser godt ut å bli gammel i Spania. Eldre mennesker er synlige her. De gjemmes ikke bort på sterile institusjoner som i Norge. Gamlefar som før drev pensjonatet der vi bor, får fortsatt være med. Han sitter på en benk i resepsjonen og ser mennesker fra hele verden komme og gå.


Det sitter en kvinne
på benken og synger.
Hun sitter i skyggen
av det store oliventreet.

Stemmen er sprukken og sprø,
men en gang var den vakker og myk
og munnen rød.

Øynene er blanke og blå
og ved å renne over
av det de har sett.

Hun har den sorte kjolen på
og synger sanger
om ungdommens kjærlighet
og hverdagens træler i hendene

Nå smiler hun og tier,
lukker øynene
og dupper litt.

Ellen


Tirsdag 22. juni. Salou-Sitges. 76 km.

Politiet vinker oss inn til siden, og mannen som stiger av motorsykkelen er alt annet enn blid. "Hjelp!" tenker jeg. Her gjelder det å ta på sjarmørmasken. Syklister har ingenting på motorveien å gjøre, og det vet vi så godt, for vi kjørte forbi et forbudsskilt noen km tidligere. Men når det ikke er noen alternative veier, og vi bare skal 3 km lenger fram, er det vel lov å prøve seg? Vi får lov å sykle fram til neste kryss og blir eskortert av to morske politimenn med streng beskjed om ikke å vise oss ute på motorveien igjen.

Ellen

Onsdag 23. juni. Sitges-El Prat (Barcelona). 30 km.

Heldigvis var ikke farten så stor, så det blir ikke mer enn skrubbsår på knærne. Jeg har akkurat kommet meg opp på sykkelen da jeg hører han rope bak meg. Men for sent. Mopeden treffer meg bakfra med et smell. I et sekund tenker jeg tusen og ingen tanker, og så ligger jeg der på asfalten.

Det blir stor holoi i el Prat, en forstad til Barcelona. Det er St. Hans aften i kveld, og castellanerne er kjent for å feire "St. Juan" med stort bål og fyrverkeri og fest i gatene. Kollisjonen med mopeden trekker folk og politi, det viftes med
mobiltelefoner og førstehjelpsputer, og alle vil hjelpe. Vi har vårt store strev med å parere alt på vårt haltende spansk, men heldigvis snakker politiet engelsk. Det blir skrevet rappoort, og vi kan endelig komme oss i ly på et pensjonat i nærheten.

Et par dager senere er nakken stiv og vond. En runde innom legevakten ender med røntgen på sykehuset. Jeg blir overrasket over hvor raskt ting går. Etter 2,5 time er vi ute på gaten igjen. Ingen brudd eller brist heldigvis, bare forslåtte muskler. Jeg får en medisinkur med skumle EU-kjemikalier, og Barcelonaoppholdet blir forlenget mens jeg ligger og ser i taket på pensjonatet.

Ellen

Torsdag 24. juni-fredag 2.juli. Opphold i Barcelona.

Barcelona (3 mill. innbyggere) er virkelig en by å besøke dersom man er i Spania. Den er både moderne, historisk og gammel og har et yrende liv. Rambla´en, som er en lang bred gågate fullspekket med folkeliv, gateartister, boder, kunstnere, caféer og restauranter er det man møter først. Jeg sykler meg en tur gjennom det gotiske kvartalet som tar meg 300 år tilbake i tiden. Her er det trange, mørke gater. Virkelig middelalderatmosfære. Den står i ganske sterk kontrast til Port Vell, som er havneområdet hvor det er bygget ut et stort område med trebrygger,
restauranter, et shoppingsenter, Imax og Omnimax kino. Gaudi-arkitekturen er selvsagt et must. Han var en gal kunstner som tok helt andre veier enn etablerte retningslinjer. Husene minner om jungel, har vridde søyler og mange merkelige og fantasirike utsmykninger.

Den første skaden på syklene ser jeg idet jeg lapper dekket (punktering nr 3).
Eikefestet i felgen har sprukket opp, og mutteren er i ferd med å tyte ut. Ikke bra.
Vi bruker Ritcheyfelger med sideplasserte eiker. Jeg tråkker rundt til tre forskjellige
sykkelbutikker før jeg finner en felg av noenlunde bra kvalitet. Betaler 8500 pts (425 kr) for ny felg, nye eiker og arbeid.

Odd

Lørdag 3. juli. Barcelona-Arnys de Mar. 37 km.

Mens jeg ligger der på pensjonatrommet og studerer takrosetten for n´te gang, tenker jeg på alternativene jeg har om nakken ikke blir bra nok til å sykle med. Melodramatisk tenker jeg at det ville være uutholdelig å måtte sette fra seg sykkelen. Jeg kunne kanskje reise rundt med buss. Men livet som backpacker er et helt annet enn det som syklist. Jeg vil tilbake til det frie livet langs landeveien.

Medisinkuren jeg fikk hos legen har hjulpet, men hvordan vil det bli når jeg igjen sitter bøyd over sykkelen? Jeg får ta det med ro til å begynne med. Etter ti dager i ro, starter vi forsiktig ut fra Barcelona. Veien går langs strender fulle av barcelonere med lørdagsfri. Jeg lengter etter et stille sted ved havet.

Ellen


Vindu mot vest

Jeg har et vindu
mot vest.
Dit går jeg for å klage.

Dit går jeg
for å se havet
og svabergene som stuper
rett ned i det.

Dit går jeg
for å se bølgene
slikke over de sorte kinnene
og det hvite skummet
knuse vannets blanke flate.

Jeg har et vindu
mot vest.
Dit går jeg for å glemme
og føle jordens store hjerte slå.

Ellen Anne Teigen


Søndag 4. juli. Arnys de Mar-Tossa de Mar. 49 km.

Jeg har nå byttet ut Ritcheyfelgen med en Mavic konkurransefelg (D521). Det er den sterkeste Mavic lager. Så vi får håpe den holder en stund. Felgen har sentrerte eiker. I følge Ritchey skulle det være et dårlig valg, men vi får se.

Odd

Mandag 5. juli. Tossa de Mar. 0 km.

Hver kveld når vi setter oss ned og lager middag får vi mange gjester. Noen er grønne, noen er røde med vinger, og andre er svarte med brunt mønster på ryggen. Av en eller annen ukjent årsak, vil de alle oppi gryta. Det blir som regel en godt krydret og fargerik suppe.

En morgen jeg krøp ut av teltet og skulle lage frokost, oppdaget jeg at en hel
maurtue hadde etegilde i smørboksen. Jeg kunne ikke se smøret under det 2 cm tykke laget av svarte krelende maur. Det ble helt umulig å fjerne alle sammen, så jeg rørte like godt rundt til det ble en god gulsvart grøt. Det ble en deilig og pikant frokost.

Odd

Tirsdag 6. juli. Tossa de Mar-Palafrugell. 42 km. 677 akkumulerte høydemetre.

Vi sykler nå langs Costa Brava, et av de mest turistifiserte områdene i hele Spania.

Hvis man ikke foretrekker endeløse gater fullspekket med restauranter, diskoteker og souvenirbutikker som selger danske aviser, tyske pølser og alskens juggel og fjas, er det bare aa gjøre som oss, trø paa!

Byene Blanes, Platja D´Aro og Torre de Mar er grelle eksempler på alt hva Spania  ikke er, men det finnes et par uberørte perler: Tamariu og Tossa de Mar.

Odd

Onsdag 7.juli - fredag 9.juli. Tamariu. Parafugrell-Tamariu. 5 km.

Letingen etter min "lille, hvite fiskelandsby" er herved avsluttet. Greit nok at fiskebåtene langs strendene faktisk er i bruk av fiskere, men parasollskogen og butikkene med de fargerike badelekene ødelegger inntrykket.

Så vi vender byen ryggen og klatrer ut på svabergene. Og der finner vi Paradis! Kilometer på kilometer med øde svaberg og klipper som stuper i havet. Fiskebåter og lystbåter tøffer forbi. Ellers er det bare oss to og solen og den evige lyden av dønningene. Vi har slått oss ned på en liten fjellhylle ved vår egen "blå lagune." Her bor vi i tre dager, sover, bader, griller pølser på bål og ser på stjernene. Vannet er varmt og klart, og med svømmebriller på åpner en ny verden seg. Det ville vakre landskapet med klipper og kløfter langs kysten her, det er likeså vakkert under vann! Alle revnene gir rolige og gode vekstvilkår for røde sjøplanter. Fiskene står i stimer, og ofte kan jeg høre dem før jeg ser dem. De kommuniserer med knitrelyder som øker på når jeg kommer for nær og skremmer dem. I timevis kan jeg flyte rundt i bølgene med hodet ned, fascinert av denne nye verden.

Ellen

Været er så fint at vi lar teltet ligge. Men det skulle vi ikke ha gjort. Etter at vi har sovnet, kjenner jeg det napper litt i pekefingeren. Jeg våkner såvidt, men slår meg til ro med at det sikkert bare var en drøm. Litt senere kjenner jeg noen biter meg forsiktig i nesen! Jeg bråvåkner, og oppdager en rotte som kryper over soveposene våre. På med lykta i en fart, jeg har ikke tenkt å bli rottemat! Vi slår opp teltet og sovner etterhvert. En ubehagelig opplevelse!

Odd

Lørdag 10. juli. Tamariu-Figueres. 65 km. H:540m.

Vi befinner oss nå i regionen Catalunya. Befolkningen er her, i likhet med en del andre regioner i Spania, opptatt av sin egen identitet og uavhengighet. De fleste snakker katalansk, som skiller seg fra vanlig kastilliansk spansk på en lignende måte som bokmål og nynorsk. Langs veiene taler grafittien sitt klare språk:
"Freedom for Catalunya!".

Bakkene opp fra Tamariu er uten tvil de bratteste vi har hatt på hele turen. Gleden av å komme til toppen, blir fort ødelagt av at veien på andre siden går rett ned til sjøen igjen. Vi klatrer videre opp til Begur og får deretter noen deilige og lange nedoverbakker til et paddeflatt terreng med solsikke- og strutsefarmer.

Ankommer Figueris kl 19.30 og tar inn pa campingplassen som er nesten helt tom, bortsett fra et søskenpar fra Fredrikstad (!) , et amerikansk par som er på en 1-års sykkeltur i Europa (de startet i Irland i mars, -Very cold, and a lot of rain!), og tre andre syklister som sover i hvert sitt enmannstelt.

Odd

Søndag 11. juli. Figueres - Llança. 25 km. 201 m.o.h.

Fyren hadde litt av en fantasi. Det er sikkert. Vi har besøkt Salvoador Dali (1904 - 1989)-muséet i Figueres. Det finnes tre Dali-muséer i verden. Dette har han innredet selv. Her har han samlet det som han selv syntes var interessant. De mest berømte maleriene finner man ikke her, men vi får et godt bilde av spennvidden i arbeidet hans. Her er det malerier og tegninger, installasjoner, gullarbeider og skulpturer. Surrealistisk og figurativt, alvorlig og lattervekkende. En hindusistisk gudinne på en bil hvor det regner inne i bilen, takmaleri hvor vi ser føttene til dem som strekker seg mot himmelen, portretter av hans elskede kone.

Ellen

Mandag 12. juli. Llança - Portbou - Banyls sur Mer. 334 km. 664 m.o.h..

Nydelig natur gjennom naturreservatet Cap de Creus. Ingen sivilisasjon. Grønne
åsrygger med Middelhavet i bakgrunnen. Heftig stigning til 202 m før Portbou og så rett ned igjen til havet. Etter en pause i Portbou blir det nok en klatring opp til  200 m og rett ned gjennom mange hårnålssvinger til Banyuls.

Det er nesten bare franskmenn her. Noen kommer over på dagsbesøk for å kjøpe billig vin, mens andre søker stranden. Vi camper på en høyde 1 km før Banyuls. Fra teltet har vi veldig utsikt utover havet og innover landet. Fyret står og blinker i natten, og enkelte seilbåter driver sakte forbi.

Odd


Tirsdag 13. juli. Banyls sur Mer.

Jeg tar et siste farvel med den fascinerende verden under vann mens Odd sykler videre. (Jeg følger etter med toget i morgen.) Banyls er en av de siste landsbyene langs den bergkledte kysten. Nå venter kjedelige strender og etter det, innlandet. Ved Banyls er det et maritimt naturreservat, og her er det som å svømme i et akvarium. Fiskene ser ikke ut til å bry seg med alle folkene som plasker rundt med dykkermaske og snorkel. De bare svømmer litt unna før de finner tilbake til den fine tangvasen de koser seg ved.

I Banyls tyvstarter de nasjonaldagfeiringen med fyrverkeri, dans og yrendende liv langs strandpromenaden.

Ellen

Jeg sykler 75 km langs kysten mot Narbonne i en forrykende motvind. Hver meter blir en kamp mot vindkreftene. Kl 2030 er jeg helt utslitt og slår opp teltet.

Odd

Onsdag 14. juli. Veikryss 40-Narbonne-Bezier-Montpellier. 135 km.

Våkner kl 7 og kommer meg ut på veien igjen. Det blir en nedtur. Vinden er like hard som i går og kommer rett i fleisen. Må helt ned i 6 km/t. Det vanlige er 20-25 km/t.

Etter 40 km begynner kreftene å ta slutt, men da dreier heldigvis veien, og jeg får vinden inn på skrå bakfra. Men de siste 100 km blir likevel lange. Ankommer togstasjonen i Montpellier kl 1630 og treffer Ellen som har ventet en times tid.

Om kvelden tar vi en tur ut på byen og får med oss feiringen av Frankrikes nasjonaldag. Nede ved elva har de et fantastisk 30-minutters fyrverkeri, og etterpå er gatene stappfulle av folk. Omtrent som på Karl Johan 17. mai. Vi feirer samtidig 3000km.

Odd

Torsdag 15. juli. Montpellier-Lunel. 24 km.

Kjører ut av byen og følger hovedvei N-113 som er relativt tungt trafikkert. Vi leter etter et sted å slå opp teltet og treffer på en sigøynerleir med 4-5 campingvogner. De er greie og hjelpsomme, og vi får tilvist en teltplass ved siden av. De bor tydeligvis lenge om gangen på et sted, for ved siden av campingvognene spirer potetplantene, og hønene tipper fritt rundt omkring.

Odd

Fredag 16. juli. Lunel - Remoulin. 55 km H:325m.

De kan dette med alléer i Frankrike. Det så jeg med det samme vi kom over grensen. Den første byen vi besøkte, Banyls-sur-Mer, hadde den vidunderligste
allèen jeg har sett. Mer som en tunnel var den. Høye trær med store kroner som vokser i hverandre og danner en tett, grønn og skyggefull tunnel. Herlig.

                                                       
På denne turen har skygge blitt en viktig ting. Mens vi i Norge passer på å sette oss i sola når den titter frem, søker vi skyggen her. Nå som vi fjerner oss fra
kysten, stiger temperaturen. Vi har 37 grader Celcius i sola. 32 - 34 i skyggen. Men varmen føles ikke så intens her som i brunsvidde Extremadura (innland i
Spania). Her er det grønt og frodig, og lange, skyggefulle alléer foran hver landsby. Det er idyllisk som en klisjé, - og alle bilder jeg hadde i hodet om hvordan Frankrike ville være, slik er det.

Ellen

Lørdag 17. juli. Remoulins-Point St. Esprit. 56 km.

Vi suser ned mange deilige og avkjølende bakker til Remoulins. Der er det trafikkork og mye folk. Etterhvert går det opp for oss at det er det den årlige Fète (festival) i byen. 5 hester kommer ridende opp hovedgaten i plogformasjon, etterfulgt av to nye hester med en okse mellom seg. Svusj! Og det var det. Trafikken løser seg opp, og folk går hjem igjen. Om kvelden skal det visst være tyrefekting. Vi tråkker videre.

Odd

Søndag 18. juli. St. Martin d'Ardèche - Vivieres. 35 km H:206 m.

Ardèche-fjellene kanter Rhône-dalen på denne siden. Her har is og vann gjennom tidene skapt et fascierende landskap med klipper, grotter og juv.

Vi hadde satt av dagen til å padle Ardèche-elven. Den slynger seg nedover en 30 km lang canyon. Det finnes et utall firmaer som leier ut kano og kjører deg opp til toppen av dalen slik at du kan padle ned (280 ff/ 2 pers). Men da må du stå opp om morgenen... og det rakk ikke vi. Så vi leier kano og padler et stykke oppover elven i stedet for. Det går greit, for elven flyter stille nederst i dalen, men strømmen av møtende kanoer er enorm! Et røft overslag gir 2000 kanoer de fire timene vi var der (45 kanoer pr. 5 min). Fin padletur, men ikke ta den på en søndag!

Ellen

Mandag 19. juli. Vivieres - Cruas - utfor Valence. 55 km H:268 m.

Frodige Rhône-dalen har fødd folk i uminnelige tider. I grottene finner de 15.000 år gamle hulemalerier. De skryter av å ha romerske ruiner, og langs veien dukker den
ene middelalder-byen opp etter den andre. Vi har stoppet i Vivieres og Cruas, ruslet i smale gater, sett på borger og katedraler.

Kirken i Cruas ble tatt i bruk på 900-tallet. Den knyttet til seg mange rike familier, og munkene her ble etterhvert meget mektige. De hadde sin egen private hær som beskyttet kirken og husene innenfor bymuren. Når klosteret ble nedlangt, og roligere tider kom (1800-tallet), flyttet rikfolket til andre byer, og de andre
ned fra høyden til rommeligere kår utenfor bymuren.

Den gamle byen står i dag til forfall, men hvert år kommer det frivillige ungdommer fra hele Europa for å jobbe med restaurering av brostensgatene og de gamle
husene.

Ellen

Tirsdag 20. juli. Valence - Barbieres. 32 km H:450m.
Valence - Charavines 93 km

"Falske bakker" kaller franskmennene det. Det ser ut som det er flatt, ja, til og med at det går nedover. Men det gjør det ikke.

Det går merkelig treigt å sykle, og en kikk på høydemeteren viser at jeg har klatret 450 høydemeter på tre mil! Merkelige greier!

Jeg skal ta det med ro og hvile nakken, mens Odd gjør unna noen kilometer. Vi møtes i Geneve.

Ellen

Onsdag 21. juli. Barbieres - Alixan. 27 km. H:162m.

Ellen

Onsdag 21. juli. Charavines-Aoste-Yenne-Frangy-St. Julien. 125 km.                       
Våkner kl 0730 og er på veien 0830. Jeg har en lang etappe foran meg i dag, så det gjelder å utnytte den svale morgentemperaturen. Munnen er helt sammenklistret. Jeg gikk tom for drikke midt på dagen i går, og alle butikker og bensinstasjoner var stengt. Jeg hamstrer kald brus og vann i første landsby etter 20 km. Ahh....

Det er fantastisk å sykle i dette landskapet. Elva Rhonen flyter stille i dalbunnen, og terrenget er lett kupert med skyggefulle fjellskråninger og enkelte canyons. Jeg prøver å ta veier som følger elva. Da blir det mindre opp og ned. Stopper ca 20 km før Geneve og 10 km før grensen til Sveits. Siden jeg ikke finner noen egnet sted til å slå opp teltet i det fri, sykler jeg 10 km mot øst og tar inn på en campingplass. Der er det mye støy og fullt av folk. Ikke noe blivende sted.

Odd


Torsdag 22. juli.  Alixan-Romans 16 km tog til Genéve.  St. Julien-Geneve 18 km.

Jeg har levd i luksus. Myke senger, rysjer og puter og frokost med fire sorter
hjemmelaget syltetøy. På gården sin har Christianne og Jean-Pierre Imbert innredet tre rom som de leier ut. Her er det intet annet enn fred og ro, solsikke-enger og et stort, skyggefullt tuntre. Under det satt jeg hele
gårsdagen, leste organisasjonsteori og koste med katten, syklet inn til landsbyen for brød og spiste middag sammen med familien i et ordentlig fransk bondekjøkken.

I dag er det tidlig opp, og med et glass av gårdens plommesyltetøy i bagasjen suser jeg avgårde i morgensol for å rekke toget til Geneve (direkte tog
Valence(Romans)- Geneve 165 ff, gratis med sykkel på morgentog).

Ellen

                             
Fredag 23. juli. Geneve-Chamonix (tog).

Vi legger syklene igjen på ungdomsherberget i Geneve og tar ettermiddagstoget opp til Chamonix (48 SFR t/r pr pers). Vi skifter tog hele 3 ganger på 80 km. Slik blir det når jernbanenettet i Sveits er privatisert og de ulike strekningene drives av ulike selskaper. Tips: Ikke kjøp turistpakken til 98 SFR for tog til Chamonix! Du sparer 50% hvis du ordner billettene selv.

Opp langs dalen blir vi møtt av en fantastisk utsikt mot Alpene. Fjelltoppene rager i været som enorme tårn. På de høyeste er det snø.

I Chamonix (1030 moh) tar vi fjellheisen opp til Aigiulle de Midi (3842 moh, 196 SFR pr pers). Den har verdens lengste kabelstrekk uten støttepillarer. Så det blir en luftig tur. Det er også mulig å ta fjellheisen videre nedover til Italia. Utsikten på toppen er helt enorm, og det er godt og kjølig med 5 minusgrader - i shorts og T-skjorte!   Mont Blanc (4807 moh, Europas høyeste topp) letter på sløret i 15 sekunder - så vi får tatt bilder.

Utpå kvelden slapper vi av med middag på en uterestaurant. Det lokale storbandet har utekonsert, og det tar etterhvert helt av med samba-tog i gatene. Da månen dukker opp over fjellene og lyser opp breen, blir det prikken over i-en på en utrolig flott dag.

Odd

Lørdag 24. juli. Chamonix-Geneve (tog).

Vi tar farvel med alpene og tar toget ned til Geneve igjen.

Odd
                                   
Søndag 25. juli. Geneve-Nyon. 25 km.

Tja, hva skal vi si om Geneve? Byen er en stor skuffelse. Kjedelig og uinteressant. Stort sett bare internasjonale banker og hoteller. Og kebaben smaker forferdelig.

Vi sykler ut av byen på ettermiddagen og overnatter i en skyggefull skog etter å ha slappet av et par timer på en jazzkonsert nede ved innsjøen i Nyon.

Odd

Mandag 26. juli. Nyon-Lausanne. 51 km.

Langs hovedveien som følger innsjøen Lac Leman er det mye trafikk, så vi tar av og følger noen smalere sideveier gjennom vinmarker og ferskenhager. Vi kan lukte de modne fersknene, og det er fristende å strekke hånda ut...

Det er nesten én sammenhengende sykkelsti fra Geneve til Lausanne (60 km).
Ellers er det vel bare Barcelona og Lisboa som til nå har hatt sykkelstier.

Vi ankommer Lausanne og svetter opp de siste bakkene til byen. Lausanne ligger i
en bratt skråning. Flere steder ligger gater og bygninger i to plan.

Lausanne er kanskje mest kjent som OL-hovedstaden siden IOC har hovedsete her. Ellers har den en nydelig beliggenhet og er betraktelig mer spennende og
interessant enn Geneve.

Kl 22 triller vi inn på campingen nede ved innsjøen. Det er bare én plass igjen (av 500). Så vi er heldige. Campingen koster 25 SFR for to personer med telt.

Odd

Tirsdag 27. juli  Lausanne og et stykke utenfor byen.

I dag har vi syklet opp Mont Blanc (4807 moh)! Et lite stykke over, faktisk. Høydemåleren viser at vi har syklet opp (den måler bare opp-, ikke
nedoverbakker) 4900 høydemeter siden jeg satte den på sykkelen et stykke utenfor Barcelona.

Nå er ikke jeg en slik tekno-frik, men helt siden vi syklet opp det første fjellpasset etter Madrid (Somosierra 1440 moh) har jeg ønsket meg en sykkelcomputer med høydemåler. I Barcelona fant jeg den, så jeg slo til.

Bare for å kunne si: Jeg har syklet opp Mont Blanc!

Ellen.

Onsdag 28. juli. Moudon-Jeuss. 50 km..

Vi holder relativ god fart (50 km/t) nedover noen lange svingete bakker hvor jeg aner fred og ingen fare. Plutselig sier det DUNK i brystet mitt. Et svært, tungt insekt klarer også å stikke meg i farten, og det gjør svært vondt. Jeg bremser så hardt jeg kan og hopper av sykkelen. Det svir og brenner i brystet, og det gir seg ikke før 4-5 timer senere. Ubehagelig opplevelse.

Odd

Torsdag 29. juli. Jeuss-Bern(sykkel) Bern-Adelboden (tog og buss). 30 km.

En bonde kommer og lemper kompost like ved teltplassen. Han snakker ikke engelsk, og sveitsertysken er heller uforståelig, men det er visst greit at vi har satt opp teltet der. Vi drar av gårde i 12-tida og følger mange smale veier gjennom åkrer, bondegårder og små landsbyer til hovedveien som går fra Laupen. Ankommer Bern og kjøper buss- og togbilletter samt sykkelpass opp til Adelboden (1350 moh) hvor vi har tenkt å ta en liten villmarksferie og en avslutningstur siden Ellen snart skal hjem.

Bern er forresten en veldig positiv opplevelse. En virkelig flott by med avslappet atmosfære og flott arkitektur. Byen som har huset Albert Einstein og mange andre kjente personligheter, er også hjemstedet for Toblerone-sjokoladen. Den er mindre enn Genéve, Zürich og Lausanne, men er likevel som hovedstad selve midtpunktet i Sveits.

Odd

Fredag 30. juli. Adelboden – Horn. 8 km. H:447m.

Adelboden er den vennligste, ærligste og koseligste landsbyen jeg har vært i på denne turen. Tro meg. Jeg har vært i et par.

Den vennligste: Har hele byen gått på smilekurs? Har borgermesteren vedtatt ”det-er-bare-lov-å-være-blid-lov”? Bussjåføren, bankmannen, butikkdama og ikke minst:den serviceinnstilte, opplyste og engelsktalende dama på turistkontoret.

Den ærligste: Ved lunsjtid stenger alle butikkene en time eller to. Men varene står fortsatt ute på fortauet. Et teppe er til nød lagt over, for å si ”vi er stengt”. Og ingen forsyner seg av fjellutstyr, solkrem eller tomater. Selv ikke på lokalbutikkene i utkant-Norge har jeg sett slik tillit til folk.

Den koseligste: Gammel byggeskikk føres videre, og så og si alle husene i og rundt landsbyen er i tradisjonell sveitserstil. Store, lavbremmede tømmerhus. Tjærebrente og med bygningsår og noen kloke ord brent inn i husgavlene. Turisme er en viktig inntektskilde her, som i de fleste alpebyer, men bortsett fra 4-5 fjellheiser er det lite som minner om ”turiststed”. Hotellene i sveitserstil glir ubemerket inn i bebyggelsen, og fjellsko-og fleecekledte turister skriker ikke så i øynene som solbrente dansker med pondus og rosa singlett i spanske badebyer. Landsbyen ligger et stykke opp i fjellsiden (og er også den bratteste landsbyen vi har syklet i!), omkranset av et spektakulært alpe-panorama, grønne lier og beitende kuer.

Ellen

Lørdag 31. juli. Horn, Adelboden.

En stor mule snuffer og puffer inntil teltduken, og teltet rister. Vi lytter ut i mørket. Hva skjer? Er hun sint eller bare nysgjerrig? Hun snubler i bardunene, men heldigvis holder hun seg på beina. Å få ei 800 kg sveitserku ramlende over seg kan være ubehagelig, og vi puster lettet ut når ringlingen fra bjella gradvis fjerner seg.

Vi har funnet oss en stille dal et par km fra Adelboden. En liten sidevei fører ned til et tørrlagt elveleie, og ved kanten her har vi slått leir. Her er det ved til bål, vann i bekken og alpeutsikt. Og kuer. Så det er ikke så veldig stille. Sveitserne setter bjeller på kuene sine. Bjeller i alle tonearter. Det er rene orkesteret. Ganske vakkert, men kuene sover jo aldri! De går fritt på beite, og vi sovner og våkner til ringlingen av bjeller. Av og til litt for nært.

Ellen

Søndag 1. august. Horn - Adelboden – Horn. 11 km. H: 347 m.

”Frihet og fedreland...”. Det er sveitsisk nasjonaldag. Vi sykler ned til byen i kveldingen for å få med oss feiringen som starter kl. 20.30 med taler, folkedans,
jodling, barnetog og fyrverkeri. Det er mye folk i den lille byen. Det vaier i paraplyer, og været minner om ei norsk nasjonaldagsfeiring. Ungene står
forventningsfulle og venter på at underholdningen skal være over og at toget skal gå. De holder på papirlykter i alle farger og fasonger. Sveitsernes versjon av 17.mai-tog består av det lokale korpset, kvinnene i folkedansgruppa som bærer blomsterkurver og mennene i jodlerlaget som bærer digre kubjeller mellom seg og
lager rabalder. Og så til slutt: alle byens barn (og noen foreldre) som bærer sine tente lykter gjennom byen. Det hele avsluttes med fyrverkeri, og mens noen
går hjem, fortsetter andre kvelden på barer og restauranter, akkompagnert av trekkspillmusikk og jodling.

Ellen

Mandag 2. august Horn, Adelboden.

Laaangt oppi lia er det ei hytte. Man skulle ikke tro at det gikk an å gå opp den bratte fjellskråningen, enda mindre bygge ei hytte der. ”Kan tenke meg det blir god stemning i familien når far sier de skal på hytta i helga” (Odd). Det forundrer meg at folk kan bo, bygge og ikke minst drive gårdsbruk i disse bratte liene.
Hvordan får de slått gresset? Og kuene, hva gjør de der, langt oppe i lia? Når jeg går fjelltur og nærmer meg 2500 moh med tunga på knea, møter jeg ei ku. Ei ku!
Her oppe! Galskap, er det. Kugalskap.

Ellen

Tirsdag 3. august Horn, Adelboden

Proviantlagret er slutt. Det vil si, vi har fortsatt havregryn, sukker, pasta og suppe. Men det er også alt. Matveska er slunken. Ingen godis. Gotteri-suget rir oss som røykabstinens. Odd redder kvelden med å lage knekk på primusen. Smelter brunt sukker og har havregryn oppi. Når det stivner, smaker det drops. Men det har stivna på skeia til Odd og er hardt som stein. Hvordan får vi det av? Joda. Det er mange spennende ting å ta seg til i fjellet. Lage knekk, skrive 3-
månedersstatistikk, se på kuer, høre på regnet.

Regnet trommer så hardt på teltduken at vi kan ikke kan høre hva vi tenker. Når regn- og tordenbygen har gått forbi, kommer det en annen lyd. En brummende, susende lyd som nærmer seg. Jeg stikker hodet ut for å se. Og i det tørrlagte elveleiet kommer en hale med brunt vann fossende. I løpet av et par minutter er det blitt til en stor og brusende bekk der det før bare var tørre steiner.
Jordsmonnet her er steinet og skrint og holder lite på vannet. De store elvekraterne her oppe vitner om at voldsomme naturkrefter kan herje her. Tyve meter brede renner av stein som is, snø og smeltevann har revet
med seg.

Ellen

Onsdag 4. august. Horn - Bergblick, Adelboden (4 og 5. aug. tils. 35 km. H: 1122 m)

Jeg har gått opp på mitt livs høyeste topp! Det er ikke så vanskelig å gå opp på en 2735 meters-topp når buss og fjellheis tar deg en tredel av veien.
Tschingellochtighorn har et like karakterisktisk utseende som navnet og ser ganske uinntagelig når man ser på den nede fra dalen. Men det går merket sti opp dit. En av de mange i nettverket av merkede stier her i området med vanskelighetsgrad fra bilvei til klatrerute.

Ellen

Torsdag 5. august. Adelboden-Bern(tog)-Luzern. 99 km.

Ellen besøker speidersenteret i Adelboden mens jeg sykler ut dalen til Frutigen og tar toget til Bern hvor vi slapp 29. juli.

Jeg er ikke alltid like heldig med teltplass. Ofte blir det mørkt før jeg stopper, og da ser man ikke alt man kanskje burde ha sett. Våkner tidlig på morgenen, eller la oss heller si natten, av en gravemaskin på høyre siden, elvebruset på venstre siden, motorveien ved siden av elva, hovedveien like bortenfor gravemaskinen og toget som brøler forbi midt mellom hovedveien og gravemaskinen.

Odd

Fredag 6. august. Our Chalet (Adelboden) – Zürich (tog)

I Adelboden ligger et av jentespeidernes fire verdenssentre. Det er en mellomting av et kongressenter og et leirsted, og her møtes speidere fra hele verden til ulike ”program” som varer en ukes tid. For oss jentespeidere er det en stor ting å ha vært på et verdenssenter, så når jeg var i Sveits, måtte jeg jo selvsagt hit. Jeg sov i natt på sentrets teltplass, var med på gårsdagens program og spiste middag sammen med speidere fra Kanada, USA og Australia. Fint å være der og føle på speiderånden.

Ellen

Fredag 6. august. Luzern-Zürich. 70 km.

Tung dag. Motbakkene er lange, og beina vil ikke helt. Jeg presser meg fram til Zürich i 28 varmegrader og treffer Ellen som avtalt på togstasjonen. Får vondt i hodet, og det viser seg at det ikke gir seg på de nærmeste 3 dagene. Sikkert et virus eller noen bakterier jeg har fått i meg.

Vi rusler innom turistkontoret og oppdager at alle overnattingsmuligheter er fullbooket pga technofestivalen i morgen. Og vi som hadde tenkt å spandere på oss hotell og feire 4000 km. Ute på campingplassen er det en lang kø med høy ølkassefaktor og rave-stemning, så vi gir opp det hele og legger oss i telt i en skog like ved flyplassen. Mye torden, flydur og regn tar sin del av nattesøvnen.

Odd

Lørdag 7. august. Zürich – Bergen (fly)

101 dager. 2900 km. Nå er turen over for mitt vedkommende. Det blir vemodig å parkere sykkelen, men om fjorten dager begynner studiene. Jeg takker for meg og sender Odd videre.

Ellen

STATISTIKK 100 DAGER

Avstander
Km: Ellen 2900 / Odd 3900
Aktive sykkeldager: 63 / 67
Lengste dagsetappe: 85 / 183 km
Høyeste punkt: Horn, Adelboden 1628 mon (med sykkel)
Tschingellochtighorn 2735 moh (til fots) Aiguille de midi 3842 mon (fjellheis).

Overnatting
Netter i telt, utfor camping: 48 / 52
Netter i telt, på campingplass: 17
Netter på pensjonat: 35 / 30
Beste teltplass (utfor camping): Horn, Adelboden
Verste teltplass: Ved en gjødselhaug utfor Peniche, Portugal (det var greit helt til vinden snudde...)
Beste campingplass: Camping Can Marti, Tossa de Mar, Spania
Verste campingplass: Salou, Spania
Bålkvelder: 4

Teknisk
Sykkelvask: 4
Punkteringer: 5
Kjedeproblemer (Ellen): 5 (1 gang slitt av)

Været
Dager med regn: 15 (fordelt på Nord-Spania og Sveits)
Dager med hagl: 2 (Nord-Spania i mai)
Høyeste temperatur: 34 c (38 i sola) (tidt og ofte)
Laveste temperatur: 6,5 c (Nord-Spania i mai)

Hygienen
Barberinger (Odd): 6
Hårklipp: (Odd) Første etter 98 dager, med Leatherman....
Antall klesvask i maskin: 3 (alle på samme camping, Bergblick Adelboden; der er det gratis)

Økonomi
Gjennomsnittlig dagsforbruk per person:
Spania, 157 kr. I løpet av 59 dager hadde vi 22 netter på pensjonat i dobbelrom, 9 netter på campingplass, og brukte 219 kr pr. pers på transport (buss Toldeo –
Valencia).
Portugal, 81 kr. I løpet av 16 dager hadde vi 4 netter på pensjonat, 2 på campingplass, og brukte 117 kr på transport (båt til Lla Berlenga)
Frankrike, 187 kr. I løpet av 11 dager hadde vi 3 netter på pensjonat, 2 på campingplass og brukte 553 kr på transport (div. tog + fjellheis Chamonix)
Sveits, 217 kr. I løpet av 11 dager hadde vi 2 netter på pensjonat, 3 på campingplass og brukte 320 kr. på transport (tog og buss)

Lørdag 7. august. Zürich-Witherthur. 50 km

Det er trist å ta farvel med Ellen etter tre måneder på tur sammen. Det har vært en utrolig fin tid, men hverdagen i Bergen kaller med studier og plikter.

Jeg sender med litt av utstyret jeg ikke får bruk for lenger, og det var akkurat nok til at vi må betale en saftig regning for overvekt. 700 kroner for 6 kg!

Jeg triller ned mot Zürich igjen, ser opp på flyet som brøler over himmelen og blir liksom ikke helt fortrolig med at jeg nå er på egenhånd.

I Zürich er det årets technofestival (http://www.street-parade.ch) med over 400.000 deltakere. På hvert gatehjørne står det metervis med høyttalere som spyr ut siste skrik i techno, rave og housemusikk med et vanvittig volum. Bassen kjennes godt i magen! I gatene strømmer flere og flere folk til. De fleste med sprelske kostymer og maling både i hår og ansikt. Noen har dyppet hele kroppen i sølvmaling. I kveld skal det være over 30 ulike parties, men jeg tar fatt på bakkene ut av byen igjen. Det har vært en flott opplevelse å få med seg festivalen, men ørene suser, og magen har fremdeles etterdønninger etter bassen. Så det er best å komme seg videre.

Søndag 8.august. Wintherthur-Konstanz-Friedrichshafen-Ravensburg-
Rossberg. 81 km.

Grensevaktene på grensen mellom Sveits og Tyskland er travelt opptatt med å håndtere den lange bilkøen. Jeg triller forbi, og vaktene enser meg nesten ikke.

I Konstanz tar jeg ferja over Bodensee til Friedrichshafen. Byen er kjent som startpunkt for mange luftskip og jeg tar en svipptur innom luftskip-muséet. Artig å klatre inn og se hvordan det ser ut inni et luftskip!


Mandag 9. august. Rossberg-Augsburg. 134 km.

Sykler gjennom mange flotte bayerske småbyer. Fine brolagte torg og godt vedlikeholdte murhus med den typiske tyske middelalderstil. Ankommer Augsburg da det blir mørkt, og da jeg ga opp å finne en campingplass, kommer det en annen syklist opp på siden av meg. Han legger ut om byen som er grunnlagt av keiser Augustus (derav navnet Augsburg) i år 15 før Kristus og viser vei til en fin teltplass ved et vann 5-6 km utenfor byen. Jeg hadde nesten sovnet da en stor jeep nesten kjører inn i teltet og en brummende vakt forteller meg at dette ikke er en campingplass og at det er forbudt å sette opp telt her. Jeg prøver som best
er å forklare situasjonen, og han godtar at jeg har teltet her, men bare hvis jeg forlater området kl 5 i morgen tidlig! Urk!

Tirsdag 10. august. Augsburg-Ingolstadt-Kelheim. 125 km.

Litt engstelig for at vakten skal komme og vekke meg, våkner jeg tidlig og er på veien kl 8.

I Ingolstad søker jeg ly for regnet på en utecafé og prater med en eldre mann:

- Meine Frau war eine Holländerin.
- Mmm.
- Und ich bin 97 Jahre.
- 97?
- Ja, aber ich musst nicht ausgeben!
- Nein, gut, gut.
- Wo sind Sie geboren?
- In Norwegen.
- Norwegen ja. Ich bin 97 Jahre.
- Mmm.
- Und meine Frau war eine Holländerin.
- Holländerin, ja.
- Aber, wo sind Sie geboren?
- Norwegen.
..
..
..
- Auf wiedersehn. Alles gut!
- Alles gut!

Det regner og regner og regner. Kjipt.

Onsdag 11. august. Kelheim-Regensburg. 33 km.

I løpet av nattens mulm og mørke er det mange skumle lyder inne i den store mørke granskogen. Et dyr snubler i teltbardunen og skvetter bortover. Et annet høres ut som en rev, eller var det en bjørn?

Jeg sykler de siste tre milene inn til Regensburg og treffer som avtalt Kristin, en venninne fra Stavanger som studerer her. Godt å få tak over hodet og en varm dusj etter mange dager med regn. Vi koser oss på utecafé og rusler gjennom gatene i denne byen som kanskje er den best bevarte middelalderbyen i
Tyskland.

Torsdag 12. august.  Regensburg - Cham - Furth im Wald (5 km fra Tsjekkia).  85 km.

Vi hadde en koselig kveld i går. Kristin fikk besøk av et par fra Stavanger, og plutselig var vi fire siddiser samlet. Veldig god Pizza på uterestaurant og besøk på irsk pub.

Står opp i 9-tida. Det er sol ute, så jeg vil prøve å utnytte dagen. Etter en utefrokost i sola tar jeg farvel med Kristin og kjører ut av byen og langs Donau til Wiesent, og så over heia til Cham. Mange fæle bakker! Tråkker inn til Furth im Wald og slår opp teltet på campingplassen der. (9 DM for én person og telt.)

Fredag 13. august.  Furth Im Wald (Tyskland) - Domazlice - Plzen - Rokycany (Tsjekkia). 114 km.

Etter å ha overlevd den kaldeste natten på lenge (6,8º C) og fortært nesten et halvt tysk bondebrød, triller jeg opp mot grensen til den Tsjekkiske Republikk. Der morer jeg meg med å sykle forbi en 3 km lang bilkø. Stort sett tyskere som stopper et par hundre meter over grensen for å handle billige varer.

Den strengeste grenseovergangen til nå. Den tyske vakten blar fram og tilbake i passet og prater og ler, mens den tsjekkiske vakten tydelig er lei av å kontrollere pass hele dagen.

Det er rart å komme til et nytt land og se nye ansikter, nye skilt, annerledes hus og nye matvarer. Det tar et par dager før man liksom blir fortrolig med alt det nye.

Jeg tar en sightseeing i den fine byen Domazlice og kommer i prat med en kar. Vel, vel. Prat og prat, fru Blom. Han kan et par ord på tysk. Ellers går det på fingerspråket.

Sykkel, håndledd og nakke får kjørt seg på lappeteppeasfalten som av og til er pyntet med noen dype krater - uten bunn. Overnatter på campingen ved Habr som ligger ved Rókycany - 2 mil øst for Plzen (69 kc for telt, sykkel + en person).

Lørdag 14. august. Rokycany - Karlstejn - Kralupy. 113 km.

På campingplassene i Tsjekkia fyrer folk opp bål utenfor teltene, og presenninger i alskens farger strekkes over plassene. Det ser mer ut som en speiderleir.

Jeg følger hovedveien som går langs motorveien mot Praha og tar en 15 kms avstikker til Karlstejn hvor det gamle slottet fra 1300-tallet ligger. Slottet ble bygget for å beskytte kongelige juveler, kunstskatter og relikvier. Her var det den legendariske kong Charles IV holdt til da han var konge i det hellige romerske rike som strakte seg helt fra Danmark til Italia, fra Frankrike t.o.m. Bulgaria.

Treffer på tre unge gutter fra Polen som er på sykkeltur. Prøver å fiske noen tips om rute gjennom Polen, men de vil heller prate om utstyr og priser. -Poland is cheap! sier de. -But lock your bike! There are many thieves in Poland.

Tsjekkerne er ikke så nøye på om ikke husene har fått et malingsstrøk de siste 40 år, om den fine steinlagte sykkelstien inn til byen er overgrodd av ugras eller om det ligger en svær jordhaug midt på fortauet. Rust og skitt legger et svart og brungrått teppe over det hele, og det trekker inntrykkene litt ned. Men det finnes perler innimellom. Byene Domazlice, Melnik og Mladá Boreslav er nydelige i fine farger og godt vedlikeholdte bygninger fra den tsjekkiske storhetstiden.

7.mai 1945 marsjerte amerikanerne inn i Rokyzany til stor jubel blant innbyggerne. Dette er blitt markert jevnlig siden, og amerikanerne har nok en høy stjerne i dette landet. Overalt spilles det amerikansk musikk, og den amerikanske ørnen går igjen flere steder.

Søndag 15 august.  Kralupy -  Melnik - Mladá Boreslav - Jicin - Trutnov.   154 km.

Medvind for andre dagen på rad! Det er nesten for godt til å være sant. Det hører til sjeldenhetene å ha medvind og spesielt opp i frisk bris styrke.

Bilparken her er et kapittel for seg. Det er Skodaen som råder på de tsjekkiske veiene, men innimellom finner man nye moderne biler som Ford og Peugeot. De lysebrune, turkis og oransje Skodaene (fargesjefen på fabrikken må ha en skrue løs..) ligger i 60km/t mens de andre gjerne vil opp i 80-90. Det skaper en god del forbikjøringer, og man er ikke redd for at det kan komme en bil i mot. Da bruker man bare veiskulderen. Tre biler i bredden må man bare godta.

Det blir noen feilnavigeringer i ny og ne pga litt dårlig skilting, og jeg ikke alltid like blid av å måtte kjøre tilbake. Jeg sykler stort sett ute i distriktet og unngår hovedveier og store byer. Det er her man opplever land og folk på nært hold.

Fricamper i en myggfri granskog 2 km før Trutnov og 20 km før grensen til Polen.

Mandag 16. august.  Trutnov (Tsjekkia) - Kamienna - Gora - Legnica - Lubin (Polen). 128 km.

Fortsatt medvind, selv om det bare er liten bris nå. Passerer 5000 km. Tenkte å markere det med å unne meg hotell og middag, men disse polske byene har ikke annet å by på enn et sovjetaktig, ukoselig og steindyrt hotell. Så da det blir mørkt, blir det til at jeg trør inn i skogen og setter opp teltet.

Polen er litt rart. Folk glor på meg som om jeg var et vesen fra det ytre rom. (Ser jeg så fæl ut?) Og det er lite hjelpsomhet å spore. Man føler seg ikke helt velkommen på en måte. I butikken merkes et gufs fra Sovjet-tida med en kundeservice på bånn og kravstore miner.  Men stort sett går det greit. Vareutvalget er omtrent som hjemme i Norge.

I Bolkow er det faktisk en eldre kar som tar meg i hånda og ønsker meg god tur videre.

Byene Legnica og Lubin ser ikke ut som de har endret seg på 50 år. Store betongblokker uten farger dominerer inngangen til byene, og sentrum er nesten livøst. Men MacDonald skal de ha!  :-)

Fricamper like utenfor Lubin. Trøtt og sliten etter lange dager. Sovner fort.

Tirsdag 17. august.  Lubin - Rawitz - Krtoszyn - Ostrov Wlkp. 126 km.

Våkner av at det regner på teltduken og ligger litt til. Ikke på veien før kl. 13, i et øsende regnvær. Det blir heldigvis opphold et par timer senere, og det setter jeg umåtelig stor pris på. Etter å ha passert mange, mange, mange små polske landsbyer, som alle er ganske like med sine nedslitte murhus og en rød musteinskirke, kommer jeg til Rawitz. Byen hever seg et hakk over de andre i standard, og der så jeg den lengste gågateshoppingstreet i Polen til nå.

Nå får jeg endelig feiret 5000 km og unner meg et opphold på luksushotell. Deilig med dusj etter en uke med mye veistøv, eksos og svette.

18.august. Ostrow-Kalisz-Kolok. 110 km.

Er litt groggy etter å ha blitt vekket av en hund. En skvipete frokost i restauranten blir servert av en stresset ung mann som sier "yes, please" hele tiden. Krangler litt om frokostprisen som skulle være inkludert i romprisen. Som straff gir han meg kaffe med grut opp til kanten.

Kjører inn i Ostrow sentrum, og det er som å komme til et annet land. Gatene er ryddige, plenene er klippet, og det er til og med blomster i bedene. På torget er det flere utecaféer og et livlig folkeliv. I butikkvinduene finnes både PC-er, Swatchklokker og moteklær. Det er tydelig at levestandarden er er en helt annen i dette området av Polen.

I Kalisz er det mye trafikk, men behagelig å kunne trille nedover gjennom byen uten å tråkke. Ved katedralen er det nettopp avduket en statue av paven. Han var på besøk her 5.-7.juni i år. Annenhver butikk har "Komputery" skilt. Teknologien har tydeligvis gjort sitt inntog også her.

19. august. Kolo-Wloclawek-Rypin-Brodnica-Dialdowo. 202 km. Ny dagsrekord.

Wow, det suser i tretoppene, og vimplene på bensinstasjonene blafrer med høy frekvens. Jeg har medvind! Jeg prøver å disponere kreftene, men gleden over vinden produserer så mye adrenalin at jeg tråkker på det jeg kan. Ouuuiii! På flatene kommer jeg opp i 40 km/t. Det normale er 20-25.

Veien svinger seg langs endeløse åkrer med eike- og epletrealléer. Jeg har aldri sett et land med så mye dyrket mark som her. Hver kvadratmeter er utnyttet. Bøndene er opptatt med siste innsats i korninnhøstningen. Utover de nyskårne åkrene ligger frikantete høyterninger.

Jeg stopper utenfor en butikk for å handle, men liker ikke å la sykkelen bli igjen utenfor. Jeg fyker rundt i butikken, rasker med meg noe fra hyllene og håper jeg får noe spiselig med meg ut.

20.august. Dialdowo-Nidcica-Szczytno-Pisz-Elk. 181 km.

Sover ikke så altfor godt og planlegger en kortere dag. Får heller ikke så mye nytte av medvinden i dag siden jeg sykler gjennom store gran- og eikeskoger. Nesten sammenhengende skog i 150 km!

Om det var billig i Tsjekkia, er det enda billigere i Polen. På en bensinstasjon i Tsjekkia betalte jeg 80 korona (20 kroner) for 1 liter juice, 1.5 liter vann, en baguette og en stor hamburger. I Polen koster 2 liter Sprite eller Cola 8 norske kroner, en middag på restaurant 30 kroner, et bröd 4 kroner og 1 liter bensin 5.50.

I Elk spanderer jeg meg et hotellrom og nyter en bedre middag etter en lang dag.

21. August. Elk-Suwalki(Polen)-Marijampole(Litauen). 138 km.

Tar en svipp innom postkontoret for å hente en pakke fra Ellen, men dessverre er den ikke kommet fram. Vinden har snudd 90 grader, og det blr en helt annen tilværelse. Men, men jeg kan ikke klage. Jeg har hatt medvind lenge nå.

Følger vei 16 til Kalinowo, tar av fra hovedveien og inn på 661. Til tider må jeg leie sykkelen over furs og steinlagte veier, men heldigivis blir det asfalt igjen. Fordelen med disse små veiene er at det nesten ikke er trafikk, og jeg slipper lastebilene fra 50-tallet som spyr ut en ugjennomsiktig svart røyk i store mengder.

I Suwalki stopper jeg ved en Statoil stasjon bare for å få litt følelse av Norge. Som oppfølger spiser jeg pizza på New York City pizza (15 sloty, 30 kroner, billig...).

27 km igjen til grensen, og jeg er spent om jeg kommer over med sykkelen. Har lest på nettet om en som måtte sykle helt rundt via Gejny. Veien opp til grensen er under utarbeidelse, så det blir mye grus og humpelidump. Kupert terreng, nesten ingen flater.

5 km før grensen treffer jeg på de første trailerne som står og venter på å komme over. Det er helt sprøtt at et par byråkratiske suppehuer på grensestasjonen skal tvinge 300 trailersjåfører til å vente over et døgn på å slippe gjennom! Jeg tripper forbi hele køen og venter et par minutter ved bommen. Den polske militærvakten kikker gjennom passet og vinker meg videre. Puh! Neste stopp er 500m lenger framme. -What is this??!! sier den uniformerte litauiske grensevakten. Han har visst aldri sett et norsk pass før og må diskutere med de andre vaktene før han slipper meg gjennom. Neste stopp er polsk toll. Ny passbeskuelse, og 500m lenger framme i ingenmannsland er det en litauisk politistasjon. Passet vises for femte gang, og så er jeg endelig i Litauen.

Bred og fin vei av høy standard. Stopper i Marijampole og sjekker ut en minibank som ikke virker. Spør om prisen på første hotell, men 70 dollar er litt for dyrt for meg. Neste skal ha 115 litas (230 kroner), men der skal de ha fest for de ansatte. Siste forsøk er et gammelt nedslitt herberge med sovjetatmosfære og en eldre resepsjonsdame som dukker opp fra løse lufta. -One room? sier hun og skriver prisen på en lapp (30 latis, 60 kroner). -Do you take Polish money? spør jeg. -No, no. -But is there a minibank around here? -No, no. Jeg legger fram noen polske penger på disken, og det hjelper litt på humøret hennes. Etter endelig å ha fått kalkulatoren til å virke, går hun med på dealen. Jeg får et 4-manns rom for meg selv og kan trille sykkelen helt inn på rommet.

22. august. Marijampole-Kaunas-Kedainiai. 131 km.

Våkner til helt klar himmel. Deilig! Vinden har også løyet. Ut av byen blir jeg stoppet av en militær veisperring. Jeg snakker med et par av soldatene som kan fortelle at det skal være et BMW-billøp i gatene. Jeg får med meg et par runder og sykler rundt byen for å komme ut på hovedveien igjen. Etter 10 km blir den virkelig bra med asfaltert skulder og det hele. Beste vei til nå!

Er trøtt i beina i dag. Kroppen stritter liksom imot. Etter litt bomkjøring kommer jeg endelig inn i Kaunas. Nydelig sentrum med en 100 meter bred promenadegate. Ellers er ikke byen noe særlig. På andre siden av elva ligger en jungel av høye, upersonlige og ubehandlede grå betongblokker. Det begynner å regne, og jeg søker tilflukt på en kafé og smaker verdens beste hamburger.

Jeg ser ingen forbudsskilt og tar sjansen på å sykle langs motorveien mot Klaipeda. Politiet som jeg passerer, sier ingenting, så da er det nok greit.

Jeg tar av mot Kedainiai på en dårligere smal vei uten skulder og med mye trafikk. Bilene spruter en blanding av sand, vann, gjørme og eksos i ansiktet på meg, og jeg snakker høyt: -Ja, bare kjør litt nærmere du! Koseligt det! Kom an, sprut litt mer! Sånn ja. Fint det du. Bare vent te eg tar dokker igjen!

Overnatter på det mest lugubre overnattingsstedet til nå. Det står hotell på den 10-etasjes høye blokka. men det er ingenting som minner om det. Ikke finner jeg inngangen, men da jeg omsider gjør det likevel, kommer jeg inn i et mørkt folketomt sovjetiskpreget rom. Vet ikke om jeg skal snu eller rope -Igor! Hello?

Nok en gang dukker det opp en no-no babushka fra lufta og sier -One rume, one people? -Yes, sier jeg og er ikke overrasket over at hun har et oppgitt "å nei, enda en" uttrykk i ansiktet. -Does the elevator work? -No, no. -Can I take my bike inside? -No, no. -Where is the shower? -No, no. -How about a yes? -No, no. Vannet i kranen på rommet er mørkebrunt, og senga kan ikke brukes, for fjærene knirker like høyt som techno-høyttalerne i Zurich. Jeg legger meg på gulvet, og etter en 4-timers myggjakt sovner jeg idet sola står opp, og jeg blir plutselig klar over hvor langt nord jeg er kommet.

23. august. Kednailia-Radviliskis-Sialuai-Joniskis. 136 km.

I Sialuai møter jeg det jeg først trodde var et 17. mai tog. Men siden det er 23. august, så var ikke det så veldig sannsynlig. På flaggstengene henger det litauiske flagget, men i hver topp er det festet et svart silkebånd. 17. mai toget er et gravfølge. Presten kommer først med kors og kappe, og 200 mennesker følger etter med blomsterkranser. I midten kjører en grå panserbil som fungerer som likbil.

På hjørnet åpner jeg døren til landsbyens eneste butikk. Den er en 50-års tidsmaskin. Inne står to damer bak disken og venter spent på hva denne karen skal kjøpe. Alle varene ligger i hyller langs veggene. Her er det ikke snakk om noe self-service. Vareutvalget er en blandning av hjemmelagete kaker, et par stinkende makreller i et åpent spann, en hel fluekoloni som svermer over det hele og et Coca Cola-kjøleskap.

Slår opp teltet på en grasflekk ved en rasteplass. Får besøk av fire tsjekkere som gjør akkurat det samme. Interessant å prate med dem om hvordan forholdene er i Tsjekkia nå. De har vært på biltur til St. Petersburg. De behøver ikke visum, siden de tilhører den tidligere østblokken. Han ene er litt skeptisk til hva som kommer til å skje neste år da de skal søke om EU-medlemsskap. Politikerne sier vi får bli med, men det er ingen som tror på dem, sier han.

24. august. Joniskis (Litauen)-Jelgava (Latvia)-Riga. 97 km.

Stort sett regn hele dagen. Ser på sykkelcomputeren for hver km og teller ned fra 95. Det er ikke lurt, for da går det 5 ganger så tregt. Endelig, endelig er jeg i Riga! De siste 5 km er på brolagt vei, så jeg blir helt lealaus i alle ledd og ser tredobbelt.

I sentrum treffer jeg på to tyske syklister. De er klissvåte og ser litt forkomne ut, så jeg hjelper dem med bykart og informasjon om billige overnattingssteder som jeg har snappet på turistkontoret. Vi prater i vei og blir enige om heller å finne et hotell sammen. Vi tar selvsagt det som står nederst på lista. I anbefalingen står det: "The receptionist didn't let us in. The room is not clean or warm. " Men babushkaen i luka er hjelpsom, og et 4-mannsrom til 4 lits pr pers er billig (50 kroner). Rommene er rene og ryddige, og det er til og med en TV der som ikke virker fordi ledningen ikke står i.

De to sykkelkameratene kommer fra det tidligere Øst-Berlin og har mye å fortelle. De hadde et gammelt kart i Polen og kom i skade for å krysse grensen til Kaliningradregionen (Russland). Det endte med to dager i fengsel på enecelle. De hadde visum, men ville spare det til St. Petersburg siden det bare kan brukes for én grensekryssing.

Riga er en imponerende by. En av de beste jeg har vært i. Her er gammelt og nytt i en usedvanlig god blandning. Alt virker så ekte i forhold til de andre europeiske byene som kan være litt oppstaset og glansbildeaktige. Det er lagt ned mye arbeid i å beholde byen med dens åpne og litt Praha-aktige atmosfære (men jeg vil si at den overgår Praha). I år 2001 feirer den 800 år og er da utpekt til å være Europas kulturby.

25. august. Riga. 0 km.

Jeg kjøper billett til Stockholmferja (50 lits, 650 kroner) og sjekker inn på kaien kl 16. Det er bare ca. 30 passasjerer om bord, så jeg får en 4-manns lugar med bad og dusj for meg selv. Luksus.

Det er rart å rusle rundt i disse gatene hvor russiske spesialstyrker for bare 8 år siden angrep innenriksbygningen og drepte 5 og skadet 10 personer.

Riga og Latvia forøvrig har hatt en svært tung historie. Folket har vært undertrykket i hundrevis av år helt til de 6. september 1991 fikk sin frihet. Tyskerne erobret området på 1200-tallet. Sverige innvaderte dem på begynnelsen av 1600-tallet i den svensk-polske krigen. Russerne innvaderer landet i 1710 og beholder det fram til den første verdenskrig da tyskerne tar landet i 1917. Igjen faller Latvia i hendene på russerne i 1940, og titusenvis blir deportert til Sibir. Tyskerne innvaderer Riga i 1941, men russerne tar det tilbake i 1944. Massive deportasjoner og masseflukt følger. Stalin russifiserer landet og forbyr all kulturytring. I 1989 lager 2 millioner mennesker en 650 km lang menneskekjede fra Tallinn til Vilnius for å demonstrere mot den russiske okkupasjonen. I 1991 får de endelig sin frihet.


26. august. Stockholm.

Ankommer Stockholm neste dag kl 12 etter en 14-timers overfart. Er imponert over hvor flott byen er. Rusler rundt i gatene, kjøper kart og fyller opp magen. Tråkker ut av byen ut på kvelden.

Fredag 27. august. Stockholm-Lindesberg. 152 km.

E-18 er stort sett motorvei i Sverige. Det betyr at jeg må finne alternative veier.
Og det er ikke alltid like lett i dette landet hvor dalførene går nord-sør.

Jeg bestemmer meg for å sløyfe den siste etappen fra Oslo til Stavanger. I de siste to ukene har det blitt vanskeligere å motivere seg for å sette seg på sykkelen om morgenen. Det skyldes først og fremst de lange dagsetappene med 7-8 timers effektiv sykkeltid, og det at jeg ikke har hatt noen hviledager siden Zûrich. Det å skulle fortsette alene når vi hadde syklet sammen i over tre måneder gjorde også praktiske ting vanskeligere og opplevelsene mindre. Det er helt klart at opplevelsen er dobbelt så stor når man har noen å dele den med.

Men det er en nyttig erfaring å finne ut hvor grensene går og hvordan fysisk
belastning og psyke henger sammen. Jeg synes det er godt å kunne ta seg
skikkelig ut av og til og kjenne at kroppen fungerer. For min del er en dagsetappe
på 120 km sånn passe, og det bør være minimum en hviledag i uka.

Lørdag 28. august. Lindesberg-Molkom. 144 km.

Kjører innom alle Statoilstasjonene jeg passerer og kjøper "stora mosmeny" med
Cola. Det blir en del av dem i løpet av dagen.

Prater med en svenske som vil flytte til Norge for der er promillegrensen 0.5. I
Sverige er den 0.2.

Søndag 29. august. Molkom-Arvika. 132 km.

Det er et fantastisk vær i dag. Sol og over 20 grader. Ingen vind. Fint med
søndagsåpne butikker. Da kan jeg utvide menyen med noen annet enn
bensinstasjonsmat.

Jeg kjører på smale skogsveier med nesten ingen trafikk. Langs veiene ligger
rødmalte småbruk med nyklipte plener og flotte frukthager. Det er søndagsstille, og
det eneste tegn til liv jeg ser er tre rådyr som stopper midt på veien hundre meter
foran meg. De spisser ørene og forsvinner lynraskt i det de oppdager at jeg er et
sultent og farlig menneske.

Mandag 30. august. Arvika(Sverige)-Oslo(Norge). 103 km.

Først regner det sånn passe så man i hvert fall ikke drukner i sølepyttene. Men
etter grenseovergangen til Norge høljer det ned, og det fortsetter det med hele
dagen.

Langs E-18 sykler jeg i egne tanker og lurer på hvordan det vil bli å komme i mål.
Akkurat da hører jeg det kviner i bildekk rett bak meg. Jeg kniper igjen øynene,
heiser skuldrene og venter bare på at en bil skal smelle inn i meg bakfra. Jeg
svinger ned i veigrøfta og ser bakover. En kvinnelig sjåfør trodde ikke hun ville
klare å passere mellom meg og en motgående semitrailer, så hun bråbremset og
låste hjulene. Hun hadde god plass, for jeg holdt meg utenfor den hvite stripa.
Heldigvis stoppet hun noen meter bak meg, men det var en skremmende
opplevelse. Litt shaky sykler jeg forsiktig videre.

Bare 40 km før Oslo ryker kjedet (første gang på hele turen). Jeg kapitulerer i
regnværet, våt og kald som jeg er, og ringer til venninne Mariann som henter meg
med bilen. Hvilken service! Jeg overnatter hos venner i Oslo og tar fly til Stavanger neste dag. Igjen får jeg god bruk for ISIC studentkortet. Billigste enveisbillett hos Braathens er kr 1360.- mens jeg betaler kr 370.- gjennom Kilroy.

Turen har vært en kjempeopplevelse på alle måter, men det føles likevel veldig
godt å være framme. Bare det å kunne sette seg ned i en sofa, ta seg en varm
dusj og ta på seg rene klær er himmel på jord. De neste dagene skal jeg slappe av
og sortere alle inntrykkene og opplevelsene vi har hatt underveis. Vi håper å kunne legge ut en del bilder, erfaringer og tips om en uke eller to. Takk for følget!