Erindringsbok
"Erindringsboka" hans Ol'Mekal


Forord


Ola Mikal Mikkjelson var sønn av nybyggerfolket på Sirijorda. 23 mai 1866 begynte han å gjøre nedtegnelser om sin bakgrunn og sitt liv. Han kaller skriftet "Erindringsbok". Den har dels form som årsberetninger, dels mer detaljert dagbok, men inneholder også mange andre nedtegnelser, bl.a. om slekta og religiøse spørsmål.
Han skriver først en del om familiebakgrunnen og oppveksten fra de første barneåra og oppover til den tida han begynner å skrive. Han er i denne bolken bl.a. svært opptatt av sin religiøse orientering, men beretter også om forhold på Sirijorda og seinere om fiske i Lofoten og på Finnmarka. Deretter følger avskrift av brev han har fått fra venner i både Hattfjelldal og andre steder, for det meste med religiøse betraktninger.
Den mer kronologiske beretninga begynner så med året 1865. Årene t.o.m. 1870 er ganske kortfattet behandlet, men vi får likevel et svært interessant inntrykk av hans virksomhet i disse åra, som delvis var tilbragt i Troms og Finnmark. Fra høsten 1868 var han så mer heime i Hattfjelldal igjen. Fra 1871, 1872 og 1873 blir dagboka ført langt mer detaljert, delvis med notater fra dag til dag om hva han har foretatt seg, - og betraktninger over forhold i familien og i Hattfjelldal ellers. Han har bl.a. et svært variert arbeidsliv i disse åra.
Dagbokskrivinga tar dessverre slutt ved utgangen av året 1873. Han gjenopptar skrivinga i 1886. I mellomtiden hadde han bl.a. vært forpakter på prestegården i Hattfjelldal, var gift og fikk en sønn, men ble enkemann i 1884. Samme året eller året etter flyttet han til Elvegård i Skjomen ved Narvik. Han giftet seg på nytt og levde her til han døde i 1932.
Det nye skriftet f.o.m. 1886 innledes med en forholdsvis fyldig omtale av familie og slekt i Hattfjelldal m.v. Ellers er det også her enkelte tilbakeblikk til forhold i hans yngre år, bl.a. om jektefarten fra Vefsn m.m, om forholdene for slektninger i Amerika o.l. Skrivingen avtar etter hvert, og 1910 var siste året han skrev noe.
Hans etterlatte skrifter oppbevares nå hos en etterkommer i Narvik som har utlånt avskrift av dem til Bygdebokkontoret. Hans nedtegnelser er for oss et unikt kildeskrift først og fremst i beskrivelsen av dagliglivet i Hattfjelldal omkring 1870 for en mann i hans stilling, dernest m.h.t. hans religiøse orientering i yngre år.

Kilde: Gardshistorie for Hattfjelldal - Vefsn bygdebok, særbind VI a, side 405.




Ol'Mekal skriver:


" I året 1866, den 23 mai foretager jeg mig den viktige handling, såvidt jeg formaar, at skrive mitt levnetsløp fra den første tid jeg kan huske min alder, og jeg ønsker at Herren vil hjelpe meg at huske på min tid og sige hva sannhed er. Jeg har dessverre kommet det for sent ihu, men bedre sent enn aldri heder det. Jeg har liden i hukommelse jeg kan ganske lidet huske av min alder, men så vidt jeg vet for *** vil jeg skrive, også alle de åndelige breve som jeg har fått fra mine brødre og venner, vil jeg innskrive i denne bog, til afmindelse og erindring af dem ot til opmuntring for de andre, om her skulde være nogen som har lyst til at se dem.
Jeg har just ikke overgaat saa meget i min tid eller været ute paa noget mirakelskrit for den almindelige verdens øeine. men den som har det åndelige øye oplatt han kan beskue mange mirakler i Guds kjærlighet i mod mig, arme synder. Hvor forunderlig han har styret det med mig, intil jeg fant ham som min frelser og forløsere.
Jeg er en gang født til verden av foreldre Mikkel Andersen og kone Karen Sofie Olsdatter, der bodde i Sirijord i en fjellbygd Hattfjelldalen ontrent 7 mile fra sjøkanten. Og de har af begyndelsen oparbeidet denne jord i en øde skog, langt fra folk. Den nærmeste nabo som de hadde var 1/2 mil fra dem, og de var enda sjelden at finde saa nær ti i den bygd var da faa folk og var et aneks af begyndelsen for lappene. De hadde stor møye for at opholde det naturlige liv. Men de var særdeles enige med hinanden saa intet ondt hørtes. Men av hva grunn det var, ved ikke jeg, enten det var aandelig eller naturligt. Men deres venskap opphørte vel en ***** på en ubehagelig maade.
Som læseren vil senere se, var fresteren der alltid gaav omkring som en brølende løve og søker vem han han opsluge. Så vit jeg kan huske mine foreldre og har rykte om dem, var dem særdeles enige, at drage livets byrde til sammen
De var altsaa paa denne nyrydningsplats i 3 aar før de fikk børn som nu lever. De hadde vel et forud som er dødt. Det første børn som de fikk, var en pige Ingebaar Johanna Mikkelsdatter, og det var i året 1837. Altsaa omtrent i aaret 1834 flytede mine foreldre på denne øde plats vor de var mangen gang udsatt for at miste sitt liv for medelst hunger, for føre, og ****** ubehagelighed.
I den første tid, svage arvinger og dyrtid ettersom min moder har fortalt mig, og jeg vil ikke inlade mig paa at fortelle deres levnetsløp. Det formaar jeg ikke ti jeg har verken tid eller oplysninger dertil. Men ganske nær kunde jeg komme det for medelst min moder har fortalt mig så nøie hvorledes det har gaatt til, og nu kan jeg betrakte vor forunderligt det har gaatt til og hvorledes herrens vise raad har været over oss mennesker.

I aaret 1839, den 15 juni blev jeg, klokken 4 eftermiddag, født til verden og ble døpt i Hattfjelldalens kirke det samme aar og fikk navnet Ole Mekael Mikkelsen, og Herre min Gud, hjelp mig af din nåde at bære dette navn med ære intil min død. Ja saa det kunde være mig til gavn baade for tid og evighed. Herre hør i naade en hver synderes bøn som vil omvende sig til dig vaar Gud.
Det første jeg kan huske i min alder ikke rettere en jeg ved og tror, var jeg omtrent 3 år. Engang min gudfader og min gudmoder kom og skulde besøge mine foreldre. Det var Johanes i Kalmones og hans kone, og da var jeg så uforsiktig at dem fikk se mit bare legeme og det ble jeg saa skamfuld over som børnene jerne bliver, derfor huskede jeg det saa lenge. Og et andet tilfelle som jeg kan huske i omtrent samme alder i min fremferd. Jeg ville ikke legge meg en aften om sommeren. Vi lå på buret og der hadde vi våre smørdaller staaendes og der sprang jeg opp paa en smørdall og låget var saaledes at det gikk ner i dalden og naar jeg steg paa dalden for jeg ner i smøret med føtterne og jeg havede komenggane på føtterne og jeg blev forbauset, sparang op og lod komenggane sidde i smøret og noget saadant som man bliver forbauset ved i sin barndom, det husker man lenge.
Og en gang kan jeg vide jeg var med kirken og blev saa trett, da var jeg vel omtrent 4 aar.
Og en merkelig fortelling vil jeg fremføre som skjedde i de årstider; Jeg stod en gang ude i Målbækken. Da fikk jeg se et syn, en menneskeskikkelse i størrelse af et 16 års gammelt menneske og var nøgen, og hans hud var rødfarvet glinsende og han gikk tett om mig, men jeg ble ikke bange af ham. Han var så deilig at se på, og han gikk opp til fehuslåftet. Der havde vi en grind for porten og der smøg han sig inn mellom grindene, og det var siste gang jeg såg ham. Men jeg kom mig ikke til å fortælle det for noget menneske før jeg blev stor. Men jeg har sjelden fortalt det siden heller, og hva det skulle bety, vet Herren selv. Jeg var en ustyrlig gutt som man kalder agløs.
Jeg drog og slæpte på alt jeg kunde finde fat i. Så jeg var så trett om aftenen at jeg kunde ikke stå og da jeg da var 6 år fant mine foreldre det for godt at benytte meg som hyrde ti de innsaa at jeg slæpte meget mere om jeg ikke var pålagt nogen byrde af dem, men jeg hadde min søster med. Hun var 2 år eldre enn meg og vi jætte ver dag når ikke veiret var ualmindelig hårdt.
Jeg var lei mot min søster, og gjorde mangen gang synd på henne. Jeg var en likegyldig knekt, og Herren hadde ikke behag i mig, ti jeg gjorde ikke hans vilje, Men jeg håper nu at Gud har forlatt meg denne synd såvel som de andre synder.
Vi havde en stor buskap og jeg anstrengede hende for meget, ja måske over formue. Det gjør meg hjertelig ondt når jeg skal skrive disse ord når jeg ser synden hvorledes den har hersket over mig, og det allerværste er at jeg ikke er i stand til å bede om forlatelse hos de mennesker som jeg har gjort i mod. Jeg er for stolt dertil, Gud bedre mig, og gjøre meg ydmyg for mine brødre.
I alder jeg nu har omtalt han jeg ikke huske at jeg kjente min Gud. Mine foreldre lærte mig vel at læse, min moder især. Min fader brukte sjelden å lære børnene å læse. Men jeg lærte dåg ikke derav å kjenne Gud som min frelser ti dette ansåg jeg som en tvang og som en unødvendighet og mine foreldre var ikke av den opplysning at de talte med mig om den rette grunn lesningen hadde. De så vel at det blev ikke fålk av mig, og så videre. Men at min sjel skulle frelses herved han jeg ikke vide at jeg hørte noget om. Jeg var en sjeleløs knekt og ikke ville lese. Men jeg klarte det godt i skolen ti jeg hadde godt minne og hadde hyldes av mine lærere. Jeg haddeda mit minne til et skalkeskjul for at unngå straff så jeg fikk den ikke i skolen og hjemme fikk jeg ikke ris. Jeg har ikke fått ris mer enn en gang og det fikk jeg på føtterne ti jeg var barfot og det var for at jeg ikke ville passe barnet. Det var alt jeg har fått av ris i mine dager. Men hva skal vi sie, mon jeg ikke trengte det oftere, jo det tror jeg vel, skjønt min fader straffet meg ofte med harde ord og de var skapt som ris for meg og det kunne vel hende han slo meg tildes, ha han såvisst takk derfor. Jeg skal dåg ikke sie det på mine foreldre dem lot meg dåg ikke få råde meg selv sjønt jeg tror dåg at dem var for lemfeldig mot mig, jeg vil dåg ikke dadle noen min sie hva sannhed er det vil jeg dåg. Jeg vokste op og ble et fordervet barn. Jeg lærte fælt å banne i mine foreldres fraværende. De straffet meg rett når de hørte det og ikke vilde at barnet skulle lære seg å banne. Men det var en stor feil at de selv bannet og foregikk oss med onde eksempel. Det vil jeg legge enhver på hjertet at de må betenke hva det har på seg å banne i et mannshus hvor det vandrer små børn. Og jeg gikk frem i banning og sverging så jeg var overmåte frekk i den stygge ferdsel. Jeg var forskrekkelig heslig til sinns. Når jeg ble brydd og forarget øvet jeg mange slags ugudeligheter. Men det må jeg dåg si at min samvittighet bebreidet meg ofte derom at det var synd, for hver gang jeg ble blid og under min store vrede merket jeg at det ikke var rett, men jeg sjøttede intet derom når jeg ble fortørnet så begynte jeg på ny regning, ti jeg kjente ikke den mand som heter Gud i himmelen. Men allikevel jeg ikke kjente ham, hadde jeg dåg samvittighetsanstøt når jeg gjorde det som var ondt. Det første jeg kan vite at jeg fikk en slags bekjentskap av Gud og det var en gang jeg var i skole på min nabogård Dalen. Og skolelæreren var Klaus Jakobsen, Sørdal. Når han katekeserte oss underrettede han oss om at når vi nevnte Guds navn da burde vi tenke på denne mann hva det var for en og når vi nevnte hans navn med munnen burde vi tenke på ham i vårt hjerte.
Og siden denne dag har jeg hatt Gud i mine tanker. På denne måte har det vært og jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men 8 eller 9 år, måskje eldre. I en alder av 11 år hadde jeg en ubehagelighet i mitt hjems hus, der var en stor ubehagelighet for børns oppdragelse. Ti min fader fikk mistanke for en pike som jeg tror nok var uriktig. Men ded gjorde så meget at min moder og min fader blev uvenner, så vennlig som de var føre de var sjelden foredragelige folk. Men igjennom denne anledning opphørte vennskapet og djevelen fikk være i huset. Og enhver kan tenke seg at børnene gjerne vil holde med moderen og der var ikke godt for noen kristelig oppdragelse før børnene. Ja kjære venner, det var en sørgelig tid. Vår fader såg vi i gråt og bedrøvelse nesten bestandig og moderen like så. Og det ble ingen forandring. Den pike ble her så lenge, jeg kan ikke huske om hvor lenge hun var der med sikkerhet. 3 år, da skulle hun da reise, og reiste også i den sedvanlige flyttetid om våren, og det ble bedre straks med den overstående tvil som jeg har talt om. Men den samme vår reiste min fader til Bjørs marked og døde på reisen og kom aldri mere igjen. Når jeg skriver disse ord føler jeg gråten i mitt hjerte. Min fader var i en sykelig tilstand i mange år før han døde og hadde denne smerte samt alt annet. Jeg var 14 år da min fader døde og var en ulydig gutt mot mine foreldre. Jeg har nu i den senere tid hatt bitter hjertesorg for jeg var ulydig mot min fader. Men jeg tror Herren har forlatt meg det ti han nu har hørt mine bønner, hvor svak de enn har vært.
Der står at det er godt at forargelsen kom. Men ve det menneske ved hvilket forargelsene kommer av sted. Den ovenfor omtalte forargelse har jeg betragtet enslags nytte i, ti så enige som min fader og min moder var før inbyrdes mod hinannen, så har dden villet bli en uhyret sorg når de skulle ha skillest, om dem skulle ha været i den forståelse som før og likedan med oss som var børn. Det har villet bli en forferdelig sorg. Men da var kjærligheten så forstyrret at der var liten sorg da min fader døde. Det er just ikke så at jeg vil give det noen pris, men det forholder seg således. Det er sannhet at jeg gråt ikke over min faders død og jeg tror ikke de andre søsken heller.
Og så var han nu ikke hjemme hos oss heller. Han døde på en gård som kaltes Vesterbukt i Røsvassbygden. Når min fader døde var vi 6 ukonfirmerte søsken. Den eldste var 16 år som var en søster. Vi var 4 piker og to gutter. Den eldste søster het Ingeborg Johanna Mikkelsdatter og dernest var jeg Ole Mekal Mikkelsen og dernest en pike som heter Marit Andrina Mikkelsdatter og dernest en pike Jakobine Marie Mikkelsdatter og dernest en gutt Ole Benjamin Mikkelsen og den yngste av oss var en pike ved navn Beret Jensine Mikkelsdatter. Hun var omtrent 7 1/2 år da vår fader døde. Da var min moder enke med en sådan børneflokk og dem var i stor gjeld og det ble av henne taget (tatt) hver en smule og formedelst folkets ondskap måtte hun betale siden den rest som ikke hyrte opp for gjelden og derigjennom måtte vi tage tiden forskjelligt i hunger av mat og elendigheter. Det hente seg om vårtidene at vi måtte la oss nøye med å ete brød der var bakt med bjerkebark og da kan enhver tenke seg at det ikke var fett i andre måter heller. Men Herren lovte det endåg forunderlig frem. Ikke mange år deretter før hun hadde fått buskap på sin jord og når tiden skred fremut betalte hun den gjeld som hun ble dømt til å betale og vi var alle børn hjemme en tid. Men der var ikke noen god forståelse mellom oss. Vi trettet og kivede med hverandre og min broder og jeg vi kunne ikke fordrages. Da måtte min moder sette han bort til andre folk for å skille oss i fra hverandre på denne måte ti vi var svært størløse og kunne ikke slutte vår lek før den yngre måtte gråte.
Sådant gjør meg nu store smerter, da vi kun var to brødre og det skulle komme sådan uenighet imelom oss, og måske min broder har trekk ennu av dette?
Om ikke Herren gjør det godt. Jeg vil dåg håpe for ham at han vil hjelpe oss alle. Min moder kom seg da bra istand på det siste. Vi vokste til i alder og ble arbeidsdyktige og hennes attrå var da at vi som var eldst skulle få gården i sammen og hun hadde den så lenge at min søster fikk halvparten. Men hun var ikke så heldig å få seg make. De var vennligsinnede begge. Og han var ikke en forstandig mann og det er blitt uenighet med dem, ti der fruktes aldri godt ekteskap av sådanne horaktige karle. Og min moders store attrå var da at jeg skulle da få den andre halve part av gården ti jeg har da fått litt mere vett og hun syntes bedre om meg, men dere skal vel få høre hvorledes det gikk.
Sirijorden var en god jord, og det var i denne tid der var en sådan ufornuftig begjærlighet etter gården. Og gården ble da med underfundighet lurt av min moder og jeg ble da den som fikk intet. Men jeg lot meg nøye dermed og slo min lit til Herren, allikevel jeg kjente ham lite. Men min moder var meget bedrøvet derfor og tok det opp i fiendtlig hat mot den mann som kom.
Jeg vil nu ta litt tilbake i min alder. Jeg hadde et godt minne og et godt geni og igjennomgikk godt mine plikter. For jeg fikk hyldes av mine lærere og av presten, men det fikk en hastig ende. Mitt minne ble tapt da jeg i året 1855 ble syk og lå i 5 uker i nervefeberen. Da tapte jeg mitt minne aldeles. Jeg sikterer om jeg ikke hadde lært så meget før så har jeg ikke kommet for masjonen (konfirmasjonen). Men jeg reiste da ner til Dolstad og ble konfirmert og det gikk nokså godt. Jeg oppførte meg stille og rolig. Så presten syntes om meg. Da jeg reiste ner og skulle gå for masjonen hadde jeg ikke låv hos min moder og det fikk min skolelærer vite. Så fikk jeg alldeles en skarvatest. Men det hjalp intet. Det krenket ikke den forståelse som har vært mellom meg og presten og jeg hadde god grunn til å svare av hodet og det frelste meg. Men jeg har nu i den senere tid innsett at det har vært bedre at jeg har lytt min moder og gid enhver måtte huske på å lyde sine foreldre.

Her mangler ett ark i "erindringsboken". Om det er klippet ut med saks av skriveren eller av de som senere oppbevarte boken etter skriverens død er ikke kjent.

Men kan noe menneske forstå sådant som det var med meg, så fordervet som jeg var. Jeg bad til Gud om syndernes forlatelse og at han vil av sin nåde sjenke meg den evige salighet. Ja det faller meg mest besynderlig inn at jeg skulle tale med Herren og ikke hadde øye på omvendelse. Jeg bad til Gud, men kjente ham ikke og jeg vil anføre et middel til denne bønn som jeg erindret. Min moder talte en gang om en mann i gamle dager. En der ikke hadde sin fulle fornuft, men hadde et ordsprog så ofte: Gud vær meg arme synder nådig, og når han døde vokste der opp et blad på hans grav. På denne side sto hans egne ord "Gud vær meg arme synder nådig", og på den andre side sto: "Jeg vil også være deg nådig". Og dette gjorde et sådant inntrykk på meg at siden ba jeg ofte den bønn og jeg vet under forskjellige tilfeller rakte jeg henderne opp til himmelen som om jeg ville omfavne Herren når jeg bad. Og forunderlig var det. Jeg merket hans bønnhørelse. Derfor kan vi når vi får det åndelige øye opplatt, se hvor stor Guds uforskylte nåde har vært i mot oss og hans forunderlige tålmodighet til å fordrage menneskene. Om han har vært sindet som jeg så har hanstraks slått sådanne i hjel, derfor ser vi han er Gud og ikke menneske. Gud er kjærlighet og vo (hver) som bliver i kjærlighet bliver i Gud og Gud i ham. Derfor, vil vi etterligne Gud så må vi beflitte oss på kjærlighet. Kjærlighet er låvens fylde. Summen av budet er kjærlighet.
Videre vil jeg nu fortelle om det 3. år jeg var i Lofoten. Jeg var leiet for en mann i "Kjøtfjæringen", og det var en svært drikkfeldig mann og vi fisket intet. Skjønt litt og vi lå til rors i Henningsvær og der var en sørgelig ufred i den bod jeg lå i. Men så var der i været noen som kaltes vakte. Dem fikk jeg en tanke på og dem for ofte og gikk der hvor vorres "trafakter?" var. Men jeg kom meg ingen gang til å tale med dem, men jeg hadde ett fortrinnlig øyekast på dem frem for andre mennesker.
Men nu vil de vel får høre, så bar det på Finnmarken med meg og jeg ble med noen Kjøttafjerdinger som var så rent råe folk. Det var ikke godt for meg, men ble godt for meg. Og vi reiste da av Lofoten og de syntes godt om meg at jeg var en kvikk gutt og jeg var nu ganske tyst og stille på meg infor evigheten. Og vi var ganske snar på veien på Finnmarken og vi begynte nu å fiske og var ganske heldige.
Jeg begynte å vantrives, og hadde ingen trøst. Jeg kjente ikke Gud enda. Men min vantrivsel der lagdes på og så kom der et båtmannskap fra Kjøtfjerdinger og dem var av de vakte og dem ble liggende i samme stulån som vi og så kom der et båtmannskap fra Syltefjorden i Finnmarken og dem var også av de fromme. Og de ble liggende i Samme bygning som vi. Så var der en handelsbetjent som var i et kammers i samme bygning og han var en utmerket mann. Han var særdeles flink til å holde oppbyggelser, men jeg var ikke i stand til å tale med dem. Jeg skammet meg for alle og jeg hadde ingen å trøste meg med til hjelp. Men de skal nu få høre; Da vi var ute på sjøen - jeg var blant de vanvittige folk som jeg rodde med, hadde de så meget å utsette på de som var troende og dette kunne jeg ikke tåle. Da begynte jeg å ta dem i forsvar og hva tror du, da fikk dem mistanke på meg straks og da ble det ikke bra for meg.
De ble så hatske i mot meg at hva jeg gjorde var ingen ting til lags til dem. Ti djevelen har opfylden i de tanker at når en ble av de valgte så duede (dugde) dem til intet. Om de enn så at de arbeidde nokså flittig så trodde de ikke sine øyne. De var som bjørnen. Da de ikke fikk lukten der, trodde de ikke sine øyne. Tror dere da det var bra for meg? Forlatt var jeg i meg selv. Jeg så intet hos meg selv som kunne hjelpe meg. Forlatt av alle mennesker, jeg var borte i en fremmed egn og kjente ikke et menneske som kunne trøste meg og de troende kunne jeg ikke ha noe samfunn med, ti min tro var for svag, jeg unnså meg for alle. Min angst og min smerte ble verre og verre og jeg var stolt og ikke gikk til frelseren. Men smerten ble da til sist så stor at jeg ble ydmyk og da gikk jeg en gang for meg selv for å be. Jeg gikk opp i en bjergklump som dem kalte Harbaken, straks overfor været hvor vi lå og fisket.
Været kaltes Havningsberg og var på Øst-Finnmarken. Men den første gang jeg gikk for å be var det tungt å bøye mine knær for Gud. Jeg studerte nok lenge før det blev og Gud være lovet for han var med meg og lærte meg å be. Og siden da såsant jeg fikk anledning, så var jeg der og bad, og da fikk jeg av Guds nådetrøst. Når det manglet meg noe så gikk jeg til Gud og talte med ham og han var snild å komme til. Når jeg nu skriver dette da flyter mitt hjerte i glede. Da fant jeg frelseren da hadde jeg trøst i min elendighet. Bønnen var meg da en kraft til å komme i samfund med Gud og til en stor bestyrkelse for min svake tro. Det første kristelige brodernavn jeg vil skrive i denne bok er navnet på den omtalte krambosvend som var så flink til å holde oppbyggelse. Han hette Lorns og var fra Mårnselven. Hans oppbyggelse var meg til stor bestyrkelse på troen og den skjønne omgangsmåte som de brukte der var meg også til en stor bestyrkelse på troen. Om sabbatsdagene gikk dem fra granne til granne og holdt oppbyggelse. Det var en skjønnhet som var å prise! Og den annen jeg vil omskrive i denne bok var en skolelærer fra Syltefjorden, en merkelig mann. Det gikk så kunstig til. Han skulle reise til Vardø og han kom til Havningsberg og ble liggende der i 3 dager. Og det skjedde to ganger etter hverandre. Det vil jeg også prise. Nummer tre var en mann fra Syltefjorden, hetende Hans Jensen. Om jeg ikke husker galt den første jeg talte med om min Gud det var den ovenfor omtalte Lorns fra Mårnselven. Her vil jeg nu såvidt jeg formår tegne opp navnene på de kristelige brødre ettersom jeg fikk bekjentskap av dem; En høvedsmann Benjamin Abrahamsen fra Kjøtfjæringen og hans broder Johan Abrahamsen omm i samme fjæring. Det er nu så lenge siden at jeg kan ikke huske navnene på dem alle. Men der skulle være 4 mann og de var fore med den omtalte Benjamin Abrahamsen og dem var også mine brødre. Det tror jeg i sannhet og jeg skammer meg meget at jeg ikke husker navn på dem. Så liflig som de sang for oss undertiden. Det båtmannskap lå i et hjørne på stuebygningen i et kammers for seg selv. Deres sang var liflig for meg mangen gang. Om pinsedagen måtte vi reise ut å trekke line opp av sjøen. Da vi kledde på oss og skulle ut sang de så liflig, før omtalte brødre. Men de fikk opp sin line etter helgen, like så godt som vi dro den i høytiden.
Det var ikke godt for meg som var begynt å bli en kristen, men det gikk, Gud skje lov, godt med meg. Jeg vil love Herren alle mine dager. Han frelste meg på en forunderlig måte. I denne omtalte tid gjord jeg et godt fiske, både på sjel og legeme, så vidt som jeg tror. Men det var en tung tid for meg for kjød og blod. Når vi hadde ligget der i Finnmarka til mer enn midten av sommeren, reiste vi hjem og var i 3 uker på sydveien og det gikk godt. De kan tro den gang jeg vanket om i Finnmarken det var en betenkelig tid. Da vi lå på Havningsberg utsendte mormonerne blad og ville gjerne ha folk bedragen til sin religion. Av disse blad lestes meget i den stue som vi låg. Men jeg turte ikke høre på deres lesing. Det var vanskelig for meg som var halvtullet før over min tilstand. Og så var der en annen betenkelighet for meg. Der var så meget russ på dette sted, og der var kirkegård for russerne. Og de brukte en forunderlig skikk når de kom på havnen med skipet. De kunne ikke få gått fra skipet fast før de var oppe på kirkegården med ild og varme og røkte på hver en grav hvor der var gravet av deres bekjente. Og der korset de seg for hver grav. Når det var av søsken eller foreldre så korset de seg for sitt ansikt og sitt bryst kanskje 20 ganger. Det var betenkelig å se for meg. Å se så mange slags religioner. Russerne pleier å grave sine avdøde så grunt at vi kunne se inn på likene. Og når han begrov dem pleide han å binde både hender og føtter ti han han hadde ikke tro på legemsoppstandelse. I så måte var der mangt som kunne bevege et menneske til å betenke seg. Og når jeg var på Tromsø var der også en merkelighet å betrakte. Der var disentere og mormoner og de var farlige sekter, så jeg torte ikke tale med noen folk, ti jeg var bange for at jeg skulle drages bort i en gal religion og således tenkte jeg over at jeg måtte holde meg ene og ha det for meg selv og betrakte Herrens ord til min tros bestyrkelse. Og Gud gav meg kraft til å be ofte. Det var en bestyrkelse for meg. Jeg hadde ikke samfund med noe menneske ti jeg kjente ingen. Jeg torte ikke innlate meg i åndelig samtale med noen, ti jeg fryktet for verdens barnelærdom som Paulus taler om i brevet til Kolosenserne. Jeg fryktet for at de skulle ha tatt klenodiet fra meg og jeg vil omtale en spekulasjon som jeg hadde. Jeg visste at i min bygd var ikke noen kristen å finne ti da jeg betraktet tiden som jeg var i da jeg var hjemme - kom det meg således at der var ingen troende. Men de var der nok.
Om jeg ikke har hatt min moder i Hatfjelldalen tenkte jeg at jeg ikke skulle ikke ha reist hjem mere, ti jeg kunne ikke forstå annet enn at jeg ville bli til spott og spe. Da kom jeg på en djevelsk tanke at jeg skulle holde det så hemmelig at ingen skulle vite det, og dette spekulerte jeg da på på min hjemvei. Og når jeg kom til Kjøtfjæringen ble det tungt for meg da de kom hjem de likegyldige folk var de glad for de var hjemkommen, men det var en sørgelig glede. Den var besk og smakte ille som skarn*** for meg. Da de traff sine verdslige venner var der ikke mangel på lek og sjemt av det onde. Banning og sverging hørtes i mengdevis og det gjorde meg fryktelig ondt. Jeg ba ofte til Gud at han vil bevare meg for å ta del med dem. Jeg var temmelig stille i denne tid og alle så på meg som var jeg en ape. Den gang gråt jeg bitterlig skjønt jeg er et menneske som sjelden pleier å gråte. Men det var ikke så godt. Der var mange ville folk til sammen på dette melbytte. Både dem som har trækket laden og dem som eide ham. Men når dette var overstått, kom jeg da i stilstand å bli. Jeg ble i 8 dager hos den mann jeg var hyrt for på Finnmarken og det var en ordentlig mann og han skysset meg til Vefsn. En gang mens det var det ute var jeg med kirken på Kjøtta og der traff jeg de brødre som jeg hadde i Finnmarken og da kom jeg meg til å tale litt med dem, men ganske lite.
Og siden har jeg ikke kunnet treffe dem. Her er nu 7 år siden og Gud vet om dem er i livet eller ikke. Når jeg kom hjem hadde jeg ikke kristelig samfunn med noen. I omtrent fem år gikk jeg ene og ubekjent for mennesker. Men noen ****** meg ret meget for at jeg feilet noe, ti da jeg vil gjøre Guds vilje og dem vil gjøre sin egen vilje kunne vi ikke komme i noget god forståelse med hverandre så det kan enhver tenke seg. Men siden jeg innsatte meg nu i det kristelige samfunn har jeg innsett at jeg tapte meget på denne tid angående det åndelige. Ti det kan en vel tenke seg at like som det kristelige samfunn er en bestyrkelse på troen så må troen forsvekkes når den ikker har midler til sin bestyrkelse, for eksempel om alle nådemidler var utelukket måtte også troen utelukkes hos folk. Men jeg spekulerte mang en gang på at jeg ville åpenbare min tilstand for noen. Men der var kun to mand i den bygd som hadde det ord at de var av disse hellige. Men verden sagde så meget om den at en frykt betok meg så at jeg ikke turde åpenbare meg for dem. Jo det var en forunderlig tid i de 5 år jeg dreves om på en sådan måte og var for forlegen jeg så meg og var ofte jeg søkte enerum for meg selv. Skog og mark hvor liflig den var for meg. Men i besynderlighet engang jeg var med i kirken i Hatfjelldalen da var der til stede en del av folk av de andre der bodde i den nordlige del av den menighet. Nemlig i Nordvandet og dem var oppe på et kammer og sang så liflig men da ble jeg forbauset. Jeg tenkte med meg selv, hvorledes kan dette gå til. Skal jeg være en troende og ikke er i de troendes samfunn og jeg kom meg aldri til å gå opp til dem, og jeg ble rent betenkt over denne sak. Jeg reiste da hjem om aftenen, men jeg var så betenkt derover at jeg var ikke i stand til å spise, ti der var på å komme tvil i meg at jeg ikke var en troende når jeg ikke var i de kristelige samfunn og da satte jeg meg ned og skrev til Johan Ottesen Sundsli om min tilstand. Og han fikk brevet en gang han skulle til kirken. Og han var så velsignet at han kom til meg, og siden denne dag har jeg hatt brødre og venner i Herren. Dem har vært meg mange, mange ganger til oppbyggelse. Og da fikk jeg først smått lære å innse hva jeg tapte på den tid jeg ikke hadde en venn i Herren som jeg kunne tale med om åndelige ting. Derfor vil jeg bede enhver å være bedre forsiktig enn jeg har vært i omvendelsen. Det har gått sakte med meg. Det nye mennesket i meg har vokset sent, men dog skridet frem på den måte som det har vært. Av de gamle vaner å avlegge var banning og sverging den verste for meg. Det gikk lenge med meg i mot min vilje. Når det var utløpet av munnen husket jeg det først og hjertet ble bedrøvet og jeg sukket til Gud om forlatelse. Men nu Gud skje lov, har han hjulpet meg nu, har jeg fått forlatt det stygge onde. Og jeg tror at han vil av sin store nåde hjelpe meg å bli bevaret i det gode inntil min død.
Altså var denne Johan Ottesen den første mann jeg holdt noen samtale med angående det åndelige, og om jeg formår det, vil jeg ære ham så lenge jeg lever for hans broderlige kjærlighet til meg, at han kom til meg og besøkte meg den gang jeg ingen venn hadde. Skjønt jeg fikk tale så lite med ham den gang.
Vi var en stor familie i huset og jeg besatt menneskefrykt, ti troen var så svak og dette merket han vel, ti han var en erfaren mann og kunne nok forstå seg på en nybygger at han hadde lite verktøy. Det første jeg ble oppvokst og lærte Jesum å kjenne, fikk jeg et forsett hos meg at jeg skulle ikke gifte meg før jeg fikk en kristeligsinnet venn og jeg trodde at den ikke var å finne i den bygd som jeg var. Men jeg trået da å oppsøke dem annetsteds og dette forsett har jeg vel ennu. Om det vil lykkes meg jeg formår ingenlunde å tilveiebringe dette. Men jeg håper på min Gud som bor i himmelen at han har hørt på mine bønner, om de enn har vært svake. Det er meget fristende for meg, jeg har en slem feil. Jeg vil gjerne se etter velstand og hederlig stamme. Jeg har gjerne villet hatt det så at jeg skulle få både det ene og det annet, både goder for det åndelige og det legemlige. Men jeg tror at det er en feil. Det er alt for stor begjærlighet. O, Herre, hjelp du meg. Jeg kan snart forgå. Men jeg håper på Herren til han som nu har givet meg trøst og glede i seg, han vil være min ledsager intil vår siste salige ende. Han har således forunderlig hatt hånden med meg at jeg ikke skulle gå fortapt. Så langt som jeg har vært inne på fortapelsens veie og han har reddet meg.
O, hvilken stor glede måtte ikke dette nu være for meg å se! O, hvilken stor kjærlighet han har bevist meg at jeg skulle kalles hans barn. Akk, om jeg har kunnet prise ham derfor. For han har skjenket meg troen på seg. Han har latt meg få glede i ham over alle ting og latt meg ha seg til trøst her i tiden, og siden i evigheten.
Da jeg nu i mitt 27. år i 1867 på en Bergenstur skriver disse ord, og har nu kjempet mot synden og satan siden jeg var i en alder av 20 år har jeg lært forskjellig samt å se hvor bedragelig mitt kjød er. Lært å se hvor ofte et svakt menneskot er hvor snart vi faller. Lært å se hvor ond verden er, lært å se hvor mange ganger jeg har tatt feil. Lært å kjenne hvor elendig jeg er og blir så lenge jeg er et menneske. Lært å betrakte Guds allmakt i mange ting. Lært å se hvor forunderlig han fører menneskene både på sjø og land. Jeg har ikke vandret så lite omkring siden jeg fikk øynene opplatt at jeg ikke har hatt mangen anledning til å betrakte Guds kjærlige styrelse på jorden med menneskene. Lært å se hvor forunderlig han bevarer dem i farer og nød som har sin tillit til ham. Lært å se hvor forunderlig han forsvarer dem i mot all fare og avvender og forhindrer alt onolt*** i fra dem og styrer det så at allting tjener dem til gode som elsker Gud. Lært å innse hvor forunderlig han kan bevare en svak troende i fra besmittelse av verdens bør at han kan beholde troen på Jesum i et sådant sus og dus. Det er rent et stort mirakel som skjer i våre dager. Alt det jeg har oppregnet av jeg har lært det er dog av Guds store nåde og ingenlunde min fortjeneste og ingenlunde vil jeg rose meg derav, ti dette er Herrens , hans virkende kraft kraft og nåde som har utrettet alt godt i meg og alle.
Akk, at jeg måtte kunne igjen se den treenige Gud for sin kjærlighet i mot meg. Gid jeg kunne lovsynge ham både med hjerte, munn og leber at han aldri måtte tape sin pris av meg, for at jeg har en sådan velsignet glede i ham som jeg aldri kan vente å få beholde, men hva vet jeg hva Herrens nåde kunne gjøre. Jeg har i 5 år vært på Lofottur iblant et verdsligsinnet følge, og det gikk bra en tid. Jeg var i høy grad misfornøyd med at dem rodde ut og satte sine garn om søndagsaftenen. Mon så lenge jeg var leiet til Lofoten fant jeg meg i å ro ut med dem. Men den femte vinter, da jeg hyrte meg selv, og det nye menneske vokste til mere og mere, innså jeg at det gikk ikke an å være i et sådant følge og jeg begynte å holde samfunn med Ranværingerne og da ble det splid og forargelse mellom verdens hop og meg og da måtte jeg utfjerne meg fra dette selskap den neste vinter.
Ikke således, jeg har vel fått hatt den rorgjengen, men jeg ville ikke, ti min samvittighet tålte det ikke. Jeg fikk da siden ro med en kristelig mann som hadde fred i sitt nærværende. Og jeg syntes at jeg vant meget på dette bytte i åndelig henseende. Men i verdslig henseende tapte jeg meget, men Herren hjelpe meg at jeg ikke angrer derpå, ti jeg har dog ikke noe å klage. Når jeg blott er fornøyet og ikke skamløs. Det var forunderlig den tid. Jeg var så omringet av verdsligsinnede folk. Jeg var langt mere flittig til bønn den tid enn tildels nu, og derfor er det visst og sant: Nød lærer å be.
Jeg har nu i tre år vært for meg selv til Lofoten. Jeg har dog ikke tapt på dette, skjønt jeg har dog ikke vunnet så meget heller.
Her kan vel finnes vel mange feiler som kan være i denne skrift, men jeg håper at han som leser denne vil nådig være over med meg, ti jeg formår det ikke bedre. Det er alt i stor skrøpelighet av meg og om noen får lov å lese denne skrift, han vil jeg dog be at han ikke vil oppfatte de ringe uttrykk som jeg tildels har brukt og de ringe ting som jeg har talt om, ti det kunne ikke være annerledes da jeg skulle tale om alt hva meg er vederfaret. Om det enn er simpelt så er det dog sannhet, hva jeg har talt om meg selv.
Det vil vel synes overflødig for noen at jeg har skrevet således, men da det falt meg således inn, er det nu en overstått sak, og jeg angrer ikke derpå. Jeg vil ingenlunde ta mine ord tilbake. Skjønt hva feilaktig er, vil jeg dog la meg overbevise av en broder og venn.
De kostelige venner som jeg ikke husker navn på vil jeg ikke oppskrive med nummer, men dem som jeg husker navn på vil jeg skrive nummer på.

No. 6 Johan Ottesen, Sundsli i Hatfjelldalens prestegjeld.

Brev Nr 1.
Et åndelig brev fra Johan Ottesen.

Sundslien den 25 sept. 1863


Kjære broder i Kristo.
Det er intet rosverdig fordelt fra min side at jeg som har mottaget 2 så kjærkomne brev fra deg, har latt deg vente så overmåte lenge uten å mottage så meget som takk fra meg. Det er mulig at åndelig sløvhet har vært med i spillet, men jeg har dog ikke det nu snart forløpne år ikke skrevet så få breve til andre. Mest til sådanne som har vært mere ung og uerfaren i kristendommen og således kunne ha større fordring på veileding og oppmuntring enn du min venn som etter hva jeg har erfart ikke så nylig er begynt å strebe mot vårt felles foresatte mål. Hermed er dog ikke sagt at ikke både du og jeg og alle troende trenger til å oppmuntres og bestyrkes av andre, ti dette ville være å tale imot min egen erfaring, men jeg mener kun at en nyss oppvakt kristen, trenger det ennu mere.
Vi feirer i disse dage vår dyrebare frelsers fødselsfest. En av de gledeligste begivenheter som noensinne er skjedd på jorden, så at selve himlens engler holder det en stor glede. Og den kjære Luther sier at den som rett føle og trodde alt, han kunne vite og tale om hva en rett glede var, ja han kunne få glede nu og i evighet! Jo større troen er. jo gladere bliver mennesket, for medelst denne overfladige nådes erkjennelse. Men den som vel hører dette, men ei finner noen glede derav, han har årsak til å akte seg for et elendig menneske. (Prediken på juledag) Av dette m
nu visstnok enhver av oss føle seg beskjemmet, ti om vi vel synes å glede oss noe over vår frelsers fødsel så er dog denne glede nøyere betraktet, så alt for ringe i forhold til dens årsak at vi ikke kan annet enn blues derover, ja at han som er Guds vesens uttrykte billede av kjærlighet til oss, er blitt vår broder, det er dog noget som er for stort for engle forstand til å fatte. "Ja, vær velkommen du edle gjest for syndens skyld du kommenest, i dette elende her ned til meg, aldri kan jeg fulltakke deg." Gud give nu av sin nåde at disse festens dage som han av sin godhet har skjenket oss, ikke monne blive uten vinning på vårt arbeide for det åndelige liv, men at den rike anledning vi i dem gives til Guds ords betraktning, både man blir benyttet og bære trygt i Jesu navn. Jeg var den 30te november i min kjære søsters begravelse, nemlig Maren Ottesdatter Storbjerka i Ranen. Hun var både i legemlig henseende og i ånde min søster, da hun var litt eldre enn jeg i kristendommen. Hun hadde i sitt siste, bedt å hilse alle kristelige brødre og søstre at hun døde i troen på Jesum, og hennes siste ord var: "Jesu Guds søns blod, rense oss av all synd", og jeg bør tilføye: "Jesu oss den nåde kjenne, i slik en tro vårt liv at ende." Dette tør vi også håpe forsåvidt vi har stått i samfunn med vår frelser her i tiden. Da vil han ikke i døden møte oss som dommer, men som venn, og hva har vi da å frykte for? Det er dog en overvettes Guds nåde at nu i det snart forløpne år, dog noen sjele her av menigheten som vi bør tro, i oppriktighet er innlemmet i de troendes samfund. Vi må også tro at hjertekjenneren har flere. Han styrke i nåde alle dem som allerede er blevne troende og legge i det år som kommer mange flere til det tall.
Hils nu alle kristelige brødre og søstre der omkring, og vær du med denne tilønsket et nyttår, rikt på nåde og forbarmelse her ovenfra.
Din i Kristi tro forbundne broder.

Johan Ottesen, Sundslien.





Brev Nr 2.
Et kristelig brev fra den samme mann.

Sundslien 10de mars 1864.


Kjære broder i Kristo!
Såvel etter oppfordring fra Ole Ruderås, som for mitt eget vedkommende, finner jeg meg foranlediget til å nedskrive noen linjer til deg, min kostelige venn. ****llabetet det vil ikke bli rikt på nyheter, men det skulle dog vel heller ikke være de mange verdslige nyheter hvorefter vi som kristne i særdeleshet skulle hige, men meget mere ha vår tanke og tale henvendt på de ting som tjener til vår samme fred og som kunne være god til fornøden oppbyggelse. Jeg har i dag i Bjerkedals Postille lest erfaringsfull utvikling av de forskjellige fristelser som pleier å møte den troende under hans pilgrimsvandring i verden. Den samme minner meg atter om nødvendigheten av å være iført guds fulle harnisk for å kunne motstå fristerens snedige anløp. Ti vår egen kraft er intet verdt, vi er snart overvunden. Dette stadfester seg dessverre ofte at dersom vi forsømmer bønnen og årvåkenheten, da er vi med vårt beste forsett lett overlistet av en eller annen åndelig fiende. Den vei som troende kristne har å vandre er både trang og smal, og derfor intet under at vi er utsatte for å glide ut av den. Og derfor er det også vår oppgave å venne oss til overbærenhet imot våre åndelige søsken. Ti jeg har bemerket at intet mere svekker og forstyrrer den åndens enighet der skulle bevares i fredens bånd ved at man er for nøie angående med andre troende og for lemfeldig med seg selv. Vi er alle svake og trenger alle overbærelse og det som mere er. Vi trenger også til hverandres oppmuntring og forbønner og alt dette er også betalt i Guds ord ved å frembære andre brødre og søstre i bønner for hverandre. Så styrkes vi også selv idet vi derved mere føler oss som lemmer på det samme legeme, hvis felles hode er Kristus og jo mere vi kunne komme i et levende samfunn med vår frelser dess mere ville vi også i broderlig kjærlighet drages til hverandre innbyrdes, det ene følger av det andre. Søndag septuagesima var jeg med kirken i Korgen og fastelavenssøndag var jeg i Hattfjelddalen. Begge steder traff jeg kristelige venner der var meg til stor upmuntring og dette er også et stort gode som vi bør takke Gud for. Alle levede også vel med hilsen i og omkring Hattfjelddalen da jeg var der. Fru Sjeldrup nedkom med en datter mens jeg var der.
Jeg skulle ikke tenke da jeg 1te søndag i fasten skrev ovenstående stykke av brevet av det ennu den 10. mars skulle være i mine hender. I Bygdåsen er 4 små søsken død av halsesyken. De tilhørte husmann Gabriel Persen og Lisabet Eriksdatter.
Stakkels foreldre. Gud lær dem til å bære det som kristne.
Fra Hatfjeldalen har vi nylig hatt tiende Nekoline Sjåvig har nylig gjort barsel og var dessverre så syk at der var lite håp om hennes liv. Hansine var også meget syk av halsebyld, sånn det meldes.
En gutt Ingebrigt Jakobsen Valli, har beskadiget seg så sørgelig ved på skiløping å støte an mot en annen ski så han fikk et sår vori man kunne se inn på hans mave. Forresten lever alle vel, så vidt jeg vet.

Vær Gud anbefalet av din broder i Kristo, Johan Ottesen.




Ovenstående brev er skrevet til meg i Lofoten til Kabelvåg.

Brev Nr 3.
Fra Johan Ottesen, Sundslien

Kjære broder i Herren.

Dersom jeg var en rett levende Kristen, da ville det ikke blott være en plikt, men en virkelig trang å skrive til fraværende brødre og søstre og således å beskrive åndelige ting med åndelige ord, men på grunn av den vedhengende dårskhet og likegyldighet forekommer det meg ofte ulidelig og vorder således utsatt, tid etter annen. Dog, når skulle jeg være bedre stemt til å begynne et sådant arbeide enn nu, da det er pinsefest. Kristne kirkes stiftelsesdag og vi altså mere enn alminnelig erindres om de helliges samfunn og må føle oss hendraget til dette og innlemmet i samme.
En nylig lest prediken på 1.te pinsedag i Brekkedals pastille, skildrer med usedvanlig klarhet og liv betydningen av de helliges samfunn og hvorledes vi må føle oss som stående i dette så sant vi nemlig er levende lemmer på dette samfunds overhode Jesus Kristus. Da jeg vet at din husbonde er i besiddelse av den nevnte bok, så vil jeg håpe at han er villig til å låne deg den en liten tid. Hvilket jeg vet at du vil ha nytte og fornøyelse av. Merk deg da i sær prediken på 2 den 3 di og 4de søndag i fasten. Pinsedag, juledag, 27de søndag etter trinitates m.fl. (Trinitatis søndag - 1. søndag etter pinse?)
Det er dåg ikke en ringe glede for oss at her er så lett og hyggelig adgang til oppbyggelig bøker til å lese i. Og andre troende til at få opmuntring av, så at om der enn dessverre er mange falske både indre og yttre røster som vil lede oss bort fra livets veie så er der Gud skje lov også mange der kaller oss tilbake, når vi kun får nåde til å besitte samme. Ja, Gud hellige oss til å få bli vår himmelske brudgom tro! Han som først i dåpen gjorde pakt med oss, før vi visste av høyre eller venstre, og siden da vi fór vill fra hans hjerte og han gikk ut i ørkenen og lette oss opp. Ja, selv etter at vi er innlemmet i hans flokk hvor våkent et øye må han da ikke ha med oss, at vi ikke skal løpe fra ham igjen.
Dette må vi ofte erindre til vår skam og hans pris. Jeg lede herved til å tenke på va hint kristelige søster såsant sier så treffende. Ofte er vi her forsagt, føler kun syndens smerte. Dagen ofte er som natt, for det bange hjerte - osv.
Ja det får jeg for min del ofte erfare. Men selv dette er også nåde ti hvor tungt vi ofte må bære på syndens byrde, så er det dåg av Guds nåde at den er blitt oss en byrde, i stedet for en lyst og selv kirkens grunnleggere har måttet drags med den samme pel i kjødet, uten å kunne bli den kvitt. Herren hjelpe da oss å bli stendig i hans samfunn til vår siste ende så er alt godt, det give han av sin nåde, for Jesu Kristi skyld. Amen.
Hils min kjære Knut og Christianna i Bjørnådalen samt flere bekjentere og vær selv hilset broderlig i fra din broder i Herren.

Johan Ottesen, Sundslien 4de juni 1865.






"Jeg må her etter brevet tilstå at jeg ikke har den fortrolighet til denne mann nu som før, ti jeg nu vet at han er en Grundtvikianer, og det er en fravikende sekt."



Brev Nr 4.
Et brev fra skolelærer Klaus Jakobsen som jeg i lengere tid har holdt for en troende. Men nu i den senere tid har jeg hørt et forferdelig rykte om ham. Men hva sannhet er, vet jeg ikke. Men jeg vil dåg innføre hans brev i denne bok blant de andre og overlate saken til Herren.
Brevets begynnelse lyder således:

Kjære venn.

Deres skrivelse har jeg riktig mottatt og sier deg den hjerteligste takk derfor. De sier i brevet at de fant mange brødre i Bergen og sier hvor gledelig det var. Dåg måtte det meget forundre meg da bylivet i alminnelighet langt fra ikke er av den beskaffenhet at det egner seg til det stille rolige religiøse liv. Dåg Herren har mange kraftige midler til å bøye syndere hvor han enn finnes. Det er en kjennsgjerning som ikke står til å nekte og som lenge har forundret meg, den nemlig at legmannspredikanter har virket langt mere til det religiøse liv enn prestene i alminnelighet. Det kan langt fra være tilfelle at disse legpredikantene alle er sanne kristne, ti jeg kjenner og dem der predikanter for egen vinnings skyld, men allikevel har det ikke vært uten innflytelse.
Prestene i alminnelighet er enten alt for meget lærd så de krydrer talen med for megen finhet, hvorved den enfoldige sannhet fordunkles eller de der for lite lærd til å kunne fremsette sannheten i det rene og klare lys. I begge tilfeller unngår det åndelige og rette i talen tilhørerens oppmerksomhet. Det er ett å forstå talen historisk og et annet å forstå talen således at den griper inn i sjel og hjerte, virker til det åndelige liv i Kristo Jesu!
Nå må vi vel fatte og forstå at ånd og liv kan intet menneske meddele det annet. Mennesket har det ikke i sin makt selv om han besidder disse ting, men der er så meget ho****ag i mennesket som kan hindre mottakelsen av disse ting. Derfor sa frelseren til de jødiske lærde at de tillukkede himmelen for menneskene så at de som ville derinn kunne det ikke. Predike-embetet er hellig. Men de som forrette det være ikke alle hellige, heller ikke kan man vente det. Men hvor forretningen skjer retterlig der er ånd og liv og nåde å få gjennom embedet, men ikke fra ham som forretter det. Således kan Herren meddele sin nåde gjennom ****** om selv disse ikke er helligede formedelst troen på Jesum Kristum. Mennesket bør ikke tilsies noen ære eller ros for hva som er Guds, ti det er avgudisk. Heller ikke skal man bygge verken på menneskegunst eller menneskemakt, ti det er agner for vind som så lett bortfeies. Vær nu da hilset fra din skrøpelige broder med ønsket om at vi måtte styrkes og næres til større og større fullkommenhet formedelst Jesum Kristum.

Klaus Jakobsen, Sørdalen den 24. september 1866.







Brev Nr 5.
Et brev fra en seminarist fra Gildeskål til min søster Jakobine Mikkelsdatter.
Han var en troskyldig person.
Brevets begynnelse er således:

Kjære søster i Kristo!
Ofte har jeg lengtet etter å få tale med Dem om det som hører til vår sjels salighet, men aldri kunne jeg oppnå mitt ønske, kjære søster. Jeg nærer det glade og velsignede håp at De er en sjel som oppriktig av hjertet streber etter å være en tro Herrens tjenerinne på livets trange veie. Jeg vil derfor inderlig og av hjertet legge Dem de ord på hjertet, som Tobias sa til sin sønn: "Min kjære sønn. Ha alltid Gud for øye og hjerte." Min kjære søster. Er det nu for siste gang jeg taler til Dem igjennom mitt ringe skrift? O, give Gud at mine ringe ord igjennom disse linjer må alltid være Dem i erindring. Ha alltid Gud for øye, i tanker og hjerte. Akk, hvilken herlig og dyrebar skatt er ikke denne. At å ha Gud i sitt hjerte. O, hvilken glede og frimodighet har ikke den sjel som har Gud i hjertet. Han har jo alt han behøver for sin sjels salighet. Kjære søster. Når synden og syndere låkke eder, da samtykk ikke. Når troen er svak, så bed!
Herre, forøk meg i troen! Kjære, vær rolig og stille om troen undertiden er svak og skrøpelig.. Dersom der er en sann lengsel etter nåden, et alvorlig hat til synden og lengsel om å bli den fri, så er der allikevel tro, om den undertiden er skjult og forborgen, kjære søster! Ha Gud i hjertet hvor De vandrer på livets ubekjente veie. Aldri vet jeg noe bedre råd å gi Dem enn å ha Gud for øye og i hjerte, å elske ham og i ydmykhet å vandre på hans bud-ords veie. Tro av eders gamle hjerte på den herre Jesus, så blir de salig. Men kjære søster: Betenk at den tro der skal gjøre oss salig må være levende og virksom i kjærlighet og gode gjerninger. Til Gud og nesten, troen, bekjenelsen og livet må være overensstemmende med hinannen. O, så la da i Jesu navn også livet være et velsignet vitnesbyrd om at De er en sann og oppriktig sjel for Gud som med ydmyke bønner og troens sukk og tårer kjemper for den evige krone, kjære søster!
Sky mørket, men elsk lyset. Sky mørkets barn, men elsk og hold eder til lysets børn, for at De kunne skinne som lys i verden, midt i blant de onde.
Kjære! La ikke mørkets børn lokke og dra Eder bort fra lysets ånd og lysets veie. Drikk aldri av vellystens kalk eller av syndens beger. Tenk altid på den store og skrekkelige dag når vi skulle gjøre regnskap for vårt liv og høste som vi har sådd!
Kjære søster! Så da her i nådens tid, så skulle de også høste det evige liv av ånden. Ja, vandrer i ånden, lader eder ledsages og veiledes av ånden så at han kan lede eder til de levende vannstrømmer og bo i hjertet med sin åndelige trøst og glede. Ja, til slutning ber jeg Eder i Jesu navn; Ha alltid Gud for øye og i hjerte. Tro på Jesus med en levende sann tro. Stå alltid på troens vakt, vær en tro åndelig stridsmann, inntil enden i Jesu navn, amen.

Bønn:
Akk fromme Gud og kjære fader. Du som av kjærlighet sendte din kjære sønn til verden for å lide og dø for oss arme syndere, for å frelse oss fra mørket til lyset, fra døden til livet. Styrk nu denne din tjenerinne til i troen til å tilegne seg Jesu bud og forfaring for sine synder gjør hennes hjerte og sinn alt mere ydmykt og lengselsfull etter din nåde, trøst og fred.
La det nådelys skinne i hennes sjel, og lyse for henne på lysets og fredens veie, la hennes bønner komme for din trone og hør ethvert rop, anta ethvert ydmykt sukk der utgår fra hennes hjerte.
Akk, fromme fader, la henne aldri savne din trøst, din fred og kjærlighet, men la henne alltid smake og føle trøst likesåvel i sorgen som i gleden, likesåvel i motgang som i medgang. Ja, la henne for Jesu skyld føle den rette forsmak alene her nede, på den fryd og glede som etter døden skal bli henne sjenket og givet for Jesu skyld, når hun i ydmykhet her nede tror på ham.
Akk, kjære Gud, styrk hennes tro, befest hennes håp, og gjør hennes hjerte brennende i kjærlighet så hun deg med bønn fast kan holde, og deg aldri forglemme, aldri forlate, aldri slippe førenn du velsigner henne i det evige liv.
Akk, kjære Gud, styrk og hjelp henne ved din ånd til å stride imot kjødet ,djevelen og verden, og alle syndige tillokkelser som møter henne på livets veier. Gi henne kraft til å lære og med botferdighet og standhaftighet alltid å stå på troens vakt, alltid å være årvåken og flittig til bønnen om din hjelp og bistand.
Akk, kjære Gud, gi henne lyst til det dyrebare ord hvor igjennom du holder synderne til deg hvor igjennom du sjenker alle botferdige trøst og fred og tilsier dem syndsforlatelse og forjettelsen om din evige nåde og kjærlighet. Herre du vet hennes lengsel etter din nåde og etter din salighet, dra henne alt mere og mere nær til deg. Hold din faderlige hånd over henne at ikke ulven forrive henne bort fra deg og styrte henne ned i vantroens mørke og skille henne fra din nåde og salighet, fra din fred og kjærlighet, men ledage henne uskadd og ubesmittet fra synden, uskadd over livets stormfulle og brusende syndens hav og inn i det himmelske Kanan hvor hennes sjel skal overstråles av den himmelske herlighet og mettes ved beskurelsen av din nådes glans.
Ja, kjære Gud, velsign henne i livet, velsign henne i døden, velsign henne med nåde. Herre, velsign henne og lat livets og herlighetens krone vorde hennes lodd og del for Jesu skyld. Amen.
Kjære søster, be også for meg ti jeg trenger til forbønn.

Hans Pedersen, Gildeskål.





Brev Nr 6.
Et brev fra en pike i Hemnes Prestegjeld. Hun er nu i Amerika.

Kjære broder i Kristo!
Endelig taker jeg pennen i min uøvede hand for at tilsende deg nogle linjer. Jeg skammer meg over at det ble så lenge før de fikk svar på det meget kjærkomne brev.
Ti mange hindringer har lagt meg i veien. Mitt sinn er så matt og min tro er svak. Jeg kan ikke ei oppmuntre deg broder. Ja det står i herrens hånd, han føre min penn i denne stund. Det kan måskje glede deg å høre at herren ennu oppholder den søster som er svak i troen og fattig i sitt hjerte. Ja han oppholder meg ennu i sitt samfunn og rettferdiggjort med Gud formedelst troen har vi fred ved vår herre Jesum Kristum og vi har adgang ved troen til den nåde hvor vi står og vi næres av håp om herlighet hos Gud, ja eie det alene, men vi ros**** av trenglserne etter vi vite at trengsler virker tålmodighet, men tålmodighetvirker et prøvet sinn, men et prøvet sinn virker håp, men håpet beskjemmes ei fordi Guds kjærlighet, utløst i våre hjerter ved den hellige ånd som en oss given og det er min trøst at det dødelige skal bli oppslukt til seier at jeg kan oppnå målet for vår tro. Sjelens frelste som herren vil give alle som elsker hans herlige åpenbarelse.
O. salig dag, når vil du bryte frem, når aller Guds børn samles skal for ei å skilles ad. Tenk broder, i himmelen skal broder og søster være tilsammen hos den gode frelser og ei aadskilles mere. Jeg ville vel give deg en fullstendig underretning om de troende her. Jeg kan dåg sie lite, men jeg håper det beste.
Dem jeg vet du kjenner: Nils Johannesen, Fir-bakken og Benjamin Johannesen, Bjerka og Anders Jakobsen, kan jeg med glede si at jeg tror dem lever vel i Gud. Det er de troendes felles glede å høre om sine medbrødres vedgående. Og Guds ord sier, når den ene lem holdes i ære, da gledes alle lemmer seg med, og det samme er det når en lider eller blir bespottet, da lider alle lemmene med. Vi er selv lærte av Gud å elske brødrene og derpå vite vi at vi er overgagne, fra mørket til lyset idet vi elsker brødrene.
Gå alene våre brødre og søstre i Herren, men og alle mennesker. Selv de ugudeligste, så ynkes vi vi over deres jammer og ber for denne vår broder, vi som har sett deres elendighet som lar deres lyster ha tøylene, vi se og i dem et speil på oss selv, hvor fordervet våre hjerter er av naturen og vi har en stor daglig kamp å korsfeste vårt kjød med lyster og begjæring.
Den kjære Jesus: Give deg kraft å stride mot synden og satan som daglig stormer inn på deg. Han lader sin velsignelse lyse over deg.
Jeg venter deg i besøk i julen. Vær herved vennlig hilset med Kristi fred fra din ringe søster.

Olava Johannesdatter, Jerpbakken i Hemnes.





Brev Nr 7.
Et brev fra skolelærer Klaus Jakobsen, Sørdal, mottatt i Lofoten.
Det begynner slik:

Kjære broder i Herren!
Hvor gudsriket får noen tilvekst, der søker djevelen å rive ner, ved sin list og kløkt. Således begynner man nu også blant menigmann å disputere om hemmelighetene som deen menneskelige fornuft ikke formår i kikke inni. For eksempel om dåpen som gjenfødelsesmiddel osv. Fornuftkloke får det nu således til at dåpen med dens formular og trosbekjennelse er alene fra Gud, mens bibelordet er fra mennesket. Samt at dåpens gjenfødende og saliggjørende virkning på ingen måte kan tillegges bibellæren i forbindelse med dåpen, men kun dåpen foruten læren.
Gud hold oss fast ved din tro og ære. Dåpsformularene og dåpsbekjennelsen vet vi jo er rett og kristelig forsi den stemmer overens med Kristi lære, utdragen av denne og var ingenlunde til før denne. Hvem vet ikke da at Frelseren innstiftet dåpen, da innsluttet han både vanndåpen og forsikret at dåpen således skulle komme oss tilgode, når vår rette Kristentro kommer til. Her ser man tydelig hvordan dåpen virker, altså i forbindelse med læren virker den gjenfødsler og troen. I dåpen er derfor nedlagt alle gode ting til saliggjørelsen. Guds ord, ånd og nåde, hvilke ting komme meg tilgode når jeg her ved troen anamme den, men ikke før.
Skal jeg tro, så må jeg opplyse om hva jeg skal tro, og det gjør læren eller ånden ved læren. Hvorledes børn, som du fører de fordrer den kristelige opplysning til tro, komme til opplysning og tro. Det er en hemmelighet som ingens kløkt kan utgrunne. Jeg tenker at lyset er ikke bare i verden, jeg vet ikke annet enn at evangeliglyset også er prediket inn i de dødsrike som i dåpen er meddelt barnet, og som barnet ikke ved egen brøde har forjaget ville kunne enten middelbar eller umiddelbar, her inntre til barns helliggjørelse hvor det ikke kunne skje her i verden. Altså det er ikke mennesket til disputere ting som alene ligger i Guds evige råd, men simpelthen holde oss til nådens evangelium og ikke låne øret til verdens kløkt. Vann kan ikke utrette det, men Guds ord som er forenet med vannet og troen som forlater seg fast på Guds ord som er lagt til vannet. Altså dåp, ord og tro, eller vann, ord og tro.
Gud elske deg min venn.

Sjåvik, den 18. februar 1865
Klaus Jakobsen.




Brev Nr 8.

Et brev fra en aktverdig snekker som jeg virkelig holder for en oppriktig troende. Vi har været et helt år i selskap hos lensmann Hovig og være rett fortrolig i hinannen. Men han var så taus og stille at han ville sjelden innlate seg på noen samtale om det åndelige, unntagen to eller tre. Vi er vel børn, men dog ikke alle like. I dette stykke liknet vi hverandre ikke riktig. Og fordi jeg elsker ham så vil jeg innføre et av hans brev, men som ikke synderlig handler om det åndelige så meget, foruten en anmerkning.

Nyrud, den 27.de februar 1866.


Gode venn Ole Mikkelsen.
Din skrivelse av 12te dennes mottok jeg den 20de samme og jeg vil herved si deg min forbindtligste takk derfor. Så og for den gode påminnelse som det inneholdt. Jeg vet intet nytt å fortelle deg og å tilskrive deg noen påminnelser anser jeg jeg for å være overflødig. Og det av grunn at hva jeg vil si deg, det vet du før, ja endog bedre. Men jeg kan dog ikke holde inne, men anføre et ord, nemlig Kristum Jesum i hu, som er oppreist fra de døde.
Nyheter vet jeg ikke, alt går sin sedvanlige gang. Folk lever vel, såvidt jeg har hørt. Også fra ditt hjem hadde jeg etterretning for fjorten dager siden. Da sto det vel til. Her på gården står det vel til hva sundheten angår foruten bestemor. Hun har vært syk og holdes ennu ved sengen. I denne tid har vi dyrlegen her, og vi har et utmerket godt vær og mange Røsvassværinger er og hernede og har nu beste føre.
Jeg skal hilse deg så meget flittig ifra Kristin Olsdatter og Jakobia Pettersdatter.
I like måte hilses du meget venskapelig ifra meg og jeg ønsker deg et godt fiske.
Lev vel og forlat deg på Herren.



Brev Nr 9.

Andås den 20de januar 1865.

Ærede broder i Herren!
Nåde være med deg og fred fra Gud vår fader og den herre Kristus Jesus. Etter det er så lenge siden jeg har talt med deg, eller hørt om eders tilstand og måskje leiligheten faller så at jeg ikke kan få tale med deg før du reiser til Lofoten, hvilket jeg så inderlig har ønsket, må jeg da benytte den leilighet som tilbyder seg for meg hvor igjennom jeg vil underrette deg om min tilstand i denne tid. Gud være takket i følge hans nåde og barmhjertighet må jeg kreve til å si.
Det står alldeles godt til i denne tid. Ja hans nåde og miskunnhet er særdeles stor over meg, arme, svake, er i bunn og grunn fordervet. Ja hos meg finnes ikke annet enn synd og elendighet, ja når jeg formedelst hans nåde betragter meg selv, da finner jeg ikke annet enn mørkhet, død og fordømmelse! Men på den annen side finner vi alle rikelig liv og helbred. Ja jeg må istemme med David: Herre, hadde ikke ditt ord vært min trøst, da hadde jeg omkommet i min elendighet! Ja det er forunderlig hvorledes enhver synder som vil kjempe seg gjennom denne verdens ørken, kan seire når han blott legger Guds ord til våpen, om enn djevelens verden vårt onde kjød er nokså veldige, må de dog bli tilbake. Ja Herren være lovet som formedelst sin sønns lidelse og død har reddet så mange. Ja måtte ikke våre hjerter springe i oss av glede.
Og våre munne, alltid synge ham en lov og pris. Ak! Et under over alle undre. At jeg, fattige synder er en som har draget til seg og lever av hans ord og ånd, ja av hans blotte nåde og barmhjertighet. Ja herren hjelpe oss alle uskadt fremigjennom denne svikefulle verden, hvor fristelsene er mange og farene så store.
O Gud, hjelp oss til bønn ogårvåkenhet. Ja giv at ingen av oss måtte sove når Herren kommer for å kalle oss ut av tiden.
Ja Herre, hør mine ufullkomne bønner. Jeg vet dog om det er nokså kaldt og elendig, så kom du, O Gud, ikke forskyde dem.
Kjære broder, forglem dog ikke å be for meg, eders arme medforløste, så vel som for alle både kjente og ukjente. Ja, la oss tre frem fra nåde til nåde og stedse mere og mere forbinde oss i kjærlighet, både til Gud og hverandre. Ja la oss alltid være sammen i ånden og i hjertelig fortrolighet og kjærlighet. Frembære hverandre til vår kjære frelser. O kjære, la oss aldri trettes av å stride og å kjempe. La oss kaste blikket inn i det forjettede land, da tror jeg visst vi får en skatt, der ikke er av ringe verd. Ja lykkelig er den som har begynt å feste blikket på den herre Jesus. Ja de som har denne kjentmann ombord han kan med frimodighet seile med sitt lille trosskip over havet og inn på den rette gledesstrand. Ja, lader oss takke den allgode Gud som har gjort så store ting med oss arme. Jeg ønsker gjerne at du ville hjelpe meg å takke Gud for den store nåde han har bevist meg og daglig beviser for meg ennu.
Ak! Gud, hvor sløv og likegyldig er jeg ikke til alt godt. Hvor langt står jeg ikke tilbake i å etterligne vår forløper Jesus?
Ja, skamme meg må jeg å kalles en kristen. Ja herrens nåde og barmhjertighet være oss alle rikelig til del, hør oss av nåde. Amen.
Kjære, unnskyld meg for min stygge skrift og de mange mangler her i disse ord da jeg er tillike så uforskammet at jeg ønsker skrivelse fra deg i vinter, hvis Herren bevarer deg.
Lev vel, ja Herren han følge både meg og deg og alle oss inntil enden. Bed for meg og vær hjertelig hilset ifra meg Karen Marie Andersdatter, Andås.

Denne pike er en aktverdig pike i kristendommen og bør aktes for det så lenge hun bekjenner seg i troen til Jesus, vår venn.




Brev Nr 10.

Dyrekjøpte medforløste.
I håp til Herren, hvilken all god og all fullkommen gave kommer at han vil give meg nåde og kraft å skrive noen ord til deg, ti jeg føler en inderlig lyst til å skrive til deg. Men av oss selv formår vi intet, men ved Guds nåde formår man alt. Ja vi vet at Herren gjør alt på det beste. Herre, hvor mange er dine velgjerninger, du gjorde dem alle, viseligen. O, at vi da måtte overgive oss i Guds hånd. Ti vi vet at han drager så kjærlig en omsorg for oss og gjør alt på det beste. Ja kjære broder i Herren. Lader oss da i åndens samfunn be for hverandre aå at vi kunne treffes på hin side graven, hvor vi aldri mere skal skilles ad, men evig være hos Gud vår frelser. O salige time, ak vore vi der. Hvor ingen brøst og sorg mere er. Ja hvilken glede måtte det dog være for oss om vi fikk høre disse gledelige ord av vår frelser. Kom hit til meg, min faders velsignede og av det rike som eder er beredt, før verdens grunnvoll ble lagt. I skulle alltid være med Herren. Til slutning vil jeg takke deg for det uventede, men kjærkomne brev. Jeg tenkte ikke at jeg hadde fått brev i fra deg mere, fordi jeg skrev et så ubehagelig brev til deg. Jeg syntes det var ufornuftig av meg at jeg skulle skrive så snart før jeg hadde overtenkt dette. Ellers måtte jeg dog ha tålt så meget. Men kjære, du må ha meg unnskyldt og være så snill at du skriver til meg, ti jeg synes det er så godt å få et oppmuntrende brev ifra noen søster eller broder i Kristo, så jeg derav kan få høre hvorledes det står til med eder.
Da vi nu er så langt fra hverandre, og det er så sjelden at vi treffes, så kan her dog vel ikke gives noen leilighet så at vi kan få tale med hverandre, så er det godt å skrive til hverandre når Gud er så god imot oss at han gir oss nåde og kraft dertil. Av oss selv formår vi intet, Amen.
Nyheter har jeg ikke å fortelle deg i særdeleshet. Folket lever vel alle så vidt jeg vet. Jeg skal hilse deg i fra min søster Johanna at vi lever vel og du må hilse Marit og Jakobine og Ane Israelsdatter fra oss. Jeg må nu slutte denne gang. Det er nu leden langt ut på natten og søvnen kommer meg nå i øynene. Vær hvermed hilset ifra meg.

Hansine Dårtea Mattisdatter, Sjåvik.

Du må ikke forglemme å inneslutte meg i dine bønner til Herren. God natt og lev vel i Herren.



Brev Nr 11.
(Et eldre brev. De følger ikke etter alder.)

Andaas den 6. mai 1864.

Elskelige broder i Herren. Nåde og fred fra Gud vår fader og den herre Kristus.
I min store svakhet foretaker jeg meg den dristighet å skrive noen enfoldige ord til deg, hvis Herren av sin store nåde vil gi meg kraft dertil. For det første takker jeg deg så hjertelig for din skrivelse til meg jeg mottok og leste med stor fornøyelse. Jeg syntes jeg ble både rørt, oppmuntret og vederkveget av disse ord. Du skal sannelig tro jeg ventet med lengsel etter dette brev. Jeg ser det var skrevet den 15. februar, men jeg fikk det ikke før den 24. mars og da var det ikke anledning til å skrive tilbake.
Både jeg og Bergitte Johansdatter var meget tilfreds med at du ikke fikk skrivelse tilbake. I den senere tid har jeg hatt den formodning å få tale med deg da du kom fra Lofoten, men det var vel ikke tjenlig denne gang, hvis jeg skal nevne det åndelige liv hos meg da føler jeg meg så svak og rystende som et blad. Men jeg har stor årsak til å takke Gud som ikke har tatt sin Helligånd fra meg, men blir ved å trøste og tukte meg ettersom han finner det tjenlig og vedlikeholder i min sjel en attrå, higen og lengsel etter å komme i en nærmere forening med frelseren.Ja, undertiden har jeg en liflig forsmak av Guds nåde, men atter igjen skjuler mørkets skygge nådens sol for meg, så at jeg føler og fornemmer intet av hans søte nådes nærværelse. Og da synes jeg at jeg har ingen kraft til å stride mot synden og meg selv. Men vi må erfare kraften av Guds ord. Uten meg kunne dere slett intet gjøre. Uten ham blir alt så mørkt og tungt for meg, som om jeg slulle bære byrden alene og således kjemper jeg i avmakt intil han tar meg ved hånden og atter styrker de bevende hender og de rystende kne. Jeg synes jeg blott er en fremmed der har intet blivende sted, men trakter etter fedrenelandet her oventil.
Ja fader, du som har begynt den gode gjerning i oss usle. Du fullføre den og så inntil den dag kommer da du vil hente dine tro tjenere hjem. Ja, Gud hjelpe oss til bønnen, ti jeg befinner at jeg er intet av meg selv. O, jeg elendige menneske. Hva vil skille meg fra dette dødens legeme. Jeg eier ikke annet enn synd og skam i overflod. Kjære broder, be for meg, jeg trenger så meget dertil som ingen. Jeg kan fortelle deg den glede at siden vi talte med hverandre har her lagtes noen sjele til samfunnet.
Gud skje lov, hvilket er oppriktige medlemmer.
O Gud, du beviser en stor nåde imot synderne. Du kan tro når vi kommer til kirken, da er det deilig å se og høre og være omringet av brødre og søstre. Og tillike har vi en så levende en predikant som enhver aldri kan ønske bedre.
Ja, Gud styrke og oppholde oss alle i ordet og troen intil vi dør, intil enden for Jesu Kristi skyld. Jeg må vel slutte denne gang med mine enfoldige ord. Jeg har ikke kommet på de tanker at du skulle fortryde på mine tåpelige ord.
Kjære, hils alle nærværende brødre og søstre, både fra meg og Bergitte. Lev vel i Herren alle og enhver, det ønskes hjertelig. Og, du kjære broder. Motta en meget kjærlig hilsen fra din syndefulleste søster. Kjære, forglem meg ikke med ett brev, hvis leilighet gives.
Deres meget forbundne søster.

Karen Marie Andersdatter, Andås.


Det er virkelig en fortrolig søster i Herren.



Brev Nr 12.

Hjerteligste broder i Kristo.
Da her gives en så god leilighet, så vil jeg sende deg noen linjer og fortelle deg at vi lever vel alle sammen her, hvilket er en stor nåde fra Herren.. At han forunner oss en god helse. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive ti jeg har så kort en tid i dag, men da du spurte meg om jeg var akt så lovet og priset og takket være den kjære Gud som av uforskylt nåde og barmhjertighet har latt meg, uverdige nyte del i den av ham forverde fred og salighet. Han lade meg erfare fred og legedom av hans sår. Ja, han har også latt meg smake nådens første grøde så at jeg på grunn av min frelses fortjeneste han i troens tilegnelse kalle Gud min abåg****.
Kjære fader. Vær nu på det kjærligste hilset fra meg.

Hansine Mattisdatter, Sjåvik

Du må være snill å skrive flere brev til meg.



Brev Nr 13.

Valli, 23 oktober 1864.

Elskede kristelige broder.
Den trofaste Kristi tjener Paulus fant det en gang nødvendig å gi sine omvendte Kolosensere den alvorlige formaning.
Se til at ikke noen gjør eder til sitt rov, ved verdslig visdom og tomt bedrageri etter menneskers setninger. Verdens barnelærdom, og ikke etter Kristum.
Denne formaning er ikke mindre nødvendig for nutidens opvakte og omvendte. Ti der er mange som gir seg av med det åndelige fiskeri, for å fange sjele. Men ikke alle kaster garnet etter Kristi befaling. Det er derfor ikke underlig å høre de mest stridende meninger i blant de såkalte lærere og så ved hvilke er de rette således resonerer man eksempelvis om gjenfødelsen. Noen sier at gjenfødelsen skjer alene i og ved dåpen, og at alle døpte således er gjenfødt.
Andre sier at gjenfødselen skjer for noen ved dåpen, hos andre ved ordet. Ser man nu ikke tydelig verdens børnelærdom, hvor fornuften vil spille mester. Fornuften fatter ikke den guddommelige samvirkning mellom dåpen, ordet og troen.
De rive fra hverandre hva Gud har forenet, og tillegger hver del for seg et eget verd.
Ser man her til Jesu eget ord: "Lærer alle folk og døper dem i navnet Gud fader, sønn og helligånd. Hvo som tror og bliver døpt skal blive salig". Ti så er jo læren, dåpen og troen forbinner**** til en felles ssamvirkning så gjenfødelsesverket ikke skjer formedelst det ene og ikke det annet. Hvor barnelærdommen sier at gjenfødelsen består i Guds rikes oprettelse i menneskets sjel. Når man nu vet hva Guds billed er, så får man at det er noe som begynner og behøver å vokse og endelig når sin fullkommenhet. Det er ikke så med Gud. Billedet at det begynner og vokser og fullkommes på en gang. Altså kan gjenfødelsesverket ikke være fullkomment i den tid mennesket blir døpt. Ved dåpen meddeles ånden til verket. Ved ordet virker ånden, oplysningen virker ånden troen, og ved troen virker ånden gjenfødelsen. ****** ?????
Det åndelige liv som mennesket har anamet ved gjenfødelsen næres og styrkes fremdeles ved ordet og nadverdens nydelse, og den åndelige levende nottaker igjennom disse ting tillike en daglig forlatelse for den synd han daglig begår av skrøpelighet.
Således betraktet er det den hellige ånd som driver verket, ved ordet og sakramentene som derfor kalles nådens midler. Således tror alle troskloke mennesker, men ikke de fornuftkloke. Se nu herav, kristelige broder, hvor lett man kan besnæres av verdens barnelærdom. Og når man er ivrig og nidkjær i denne blir man renset for en sanntroende, uaktet hans tro er den mest forventede. Du forstår nu vel at jeg ikke holder de for en sådan vrangtroende, men vil gi deg et foreløpig vink om ikke å lytte så ubetinget til hva mange selvkloke mennesker vet herom. Prøv undrene, men prøv dem etter Guds ord om deres lærevener. Se også på deres gjerninger om du på dem kan oppdage noen kristelig trosfrykt. Hold fast på klenodiet, at ingen skal ta det fra deg.
Herren være med deg.

Valliden 23. oktober 1864. Klaus Jakobsen.


Jeg syntes både så og så om dette ovenstående brev. Det vil vises så for meg at skriveren vil visst tro at han har den rette trossak, men jeg sier han kan tro hva han vil. Har han ikke kjærlighet, så er all hans tro forgjeves, om han enn flytter bjerge.



Brev Nr 14.


Nyrud 10/3.


Med et glad hjerte og en god fornøyelse griper jeg pennen for å skrive noen ord til deg. Jeg vil først takke deg for det brev som jeg fikk i fra deg den 18. mars. Jeg syntes det var meget godt å høre at du lever godt med hensyn til denne tid. Jeg hører at du har fått brev i fra landbruksskolen og at det vil bli så meget kostbart for deg så du tenker å slutte med det. Du vil viteom jeg skulle bli her til året. Det kan jeg ikke bli. Noe nytt har jeg ikke å fortelle deg som kan være interessant for deg å høre. Du vil så gjerne høre hvorledes det står til med meg. Jeg vil det står til på samme vis som før. Jeg er ikke i noen bedre forfatning enn da du reiste og Gud vet om jeg kan bli noen venn med ham. Du sier at du har noe til overs for meg. Jeg vil si at jeg har meget til overs for deg. For den skyld at du var så god å fortelle meg om det åndelige. Jeg tenker mangen gang på det siste vi taltes om og hva du ba meg at jeg skulle gjøre. Jeg vil hjertelig be Gud at han vil hjelpe meg dertil. Av meg selv er jeg udugelig til mitt kall å passe. Rett tenking er vi alltid svake til. Syndens higen er ofte sterk. Hjertet er så langt tilbake. Legemet for skrøpelig. Jeg i mine tanker døyver sorg og møye. Jeg vil fortelle deg at jeg lever godt til denne tid og det samme ønsker jeg deg i Jesu navn. Intet videre denne gang. Lev vel og vær vennlig hilset fra meg.

Jakobia Pettersdatter, Lindset.


Denne pike hadde vilje til omvendelse, men stor frykt for at det var forgjeves for henne, ti hun så sin ringhet så dypt, men har ikke fått øye på Guds store nåde og kjærlighet. Men jeg håper at Herren vil engang opplyse henne med sitt åndslys.



Brev Nr 15.
Svolvær.
Bjørnåli i Vefsn.

Alltid ihukomne broder i Herren.
Da jeg nu vet at du i lang tid har ventet på brev fra meg, må jeg i denne aftenstund ta pennen i hånden for å underrette deg om hvorledes jeg lever, og jeg må tilsi deg at jeg føler meg dypt bebreidet over min store etterladenhet i å skrive til deg, min hjertekjære broder. Forlat meg det, for vår frelsers skyld. Hva helsen angår, lever jeg Gud være takket, meget godt og er både frisk og rask som før. Men hva skal jeg si når jeg tenker på min arme sjel? Skal jeg da ideligen blive ved å klage eller skal jeg bryte alle hindringer og kun takke Gud for hans store kjærlighet. Ja, dersom jeg skulle spørre mitt hjerte, da fikk jeg nok svar som passet for min elendighet. Men Gud være takket som har sagt: "Jeg er ikke kommet å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse". Vel må jeg daglig alt mere og mere innse min dype fordervelse. Men jeg får også smake litt av hans nåde så jeg med David kan si: "Smaker og ser at Herren er god". Men dog trives jeg ikke godt her i Lofoten. Men hva det timelige angår, har jeg det utmerket godt. Det er utmerket snille folk og er kun to voksne mennesker og ikke børn, så jeg steller med koking og vasking, og dessforuten sitter jeg inne i stuen og syr i lag med madammen. Jeg er hos poståpneren i Svolvær. Jeg vet nesten ikke av å være våt på en fot uten noe særdeles tilfelle. Og lønnen er 12 spesi for året og jeg har fått mange ting til forærings og når hun er borte får jeg arbeide til meg selv og ellers er det som mine foreldre. Sådan omsorg bærer hun for meg. Men du kan da vel tenke, jeg vet nesten ikke av en eneste som kristen og sjelden får jeg komme til kirken.
O hvor jeg savner Vefsn og de kjære brødre. Kjære, du må skrive til meg og fortelle meg om du skal reise til Lofoten i vinter, og hvor du skal ligge til rors, om jeg ikke da kan treffe deg. Kjære, jeg er så glad deri å motta brev i fra Vefsn, men da det blir så kostbart for meg å skrive så mange brev og betale, så kan jeg ikke vente å få brev i fra dem, når de ikke får tilbake like ofte. Kjære, forglem ikke å skrive. Jeg har ikke tid til å skrive mere denne gang, ti jeg har seks brev som skal være ferdige neste aften. Jeg skal sende dem med leilighet med en liten gutt som er herifra som skal reise til Vefsn. Når han reiser tilbake må du skrive. Men du må skrive før, det blir så lenge før han reiser tilbake. Lev nu hjertelig vel i Herren, kjære broder. Glem ikke å be for meg arme at jeg må bli bestandig. Jeg vil og gjerne erindre deg.
Lev vel, hilset fra meg.

Kristianne Larsdatter.


Bjørnådal i Vefsn, men da dette brev var skrevet var hun i Lofoten. En rett elskelig søster i Herren jeg har sjelden så meget tilovers for.



Brev Nr 16.

Sørdalen, den 21. august 1865.

Kristelige broder.
I anledning deres skrivelse den 10. juli d.å.
Deres fortrolige spørsmål angående forlovelsen med piken N vil jeg til svar med oppriktighet anføre følgende: Hva pikens kristendom angår, da bærer jeg nu bedre forhåpning om henne enn for nogen tid siden. Og enn søsterens, hvis kristendom er på leberne, men neppe dypere enn, ti hennes før utviste løshet synes ikke å ha avtatt i minste måte. For øvrigt hva hennes moralitet angår anser jeg henne for et noenlunde husholdningsmenneske. Ikke lat, men noe ustadig i sin handtering.
Snar til brede****, men ikke sjærdaktig*****
Hun utmerker seg fremfor de øvrige hennes søsken med at hun er ikke sladderaktig. Hun har virkelig tilbørlighet for deg så tror jeg at hun vil bli dem en kjær hustru. forøvrig må du beråde deg med ditt eget hjertelag, samt med Gud i himmelen, hvem der der den beste rådgiver. Hva forøvrig betreffer mitt svar på din kjærkomne skrivelse, har jeg innflettet det i innlagte sang.
Kjære venn, la nu din kristendom være alvorlig, så vil du gå frem i fortsatt helliggjørelse og enhver kristelig forbønn vil komme deg tilgode.
Lev i Herren.

Sørdalen, den 21. august 1865,
Klaus Jakobsen.


Her følger den vedlagte sang:
Mel. Jeg vet et evig himmerik.

1
Der bryder frem en veldig flod, av synd og store lyder
Som oversvømme viden jord, ja alle verdens riger.
2
Den bryder frem med veldig makt, hver kristen at oppsluke
Men Jesus bygget har en ark, vil den i sine skjule.
3
Den ark er dåpens dyre pakt, opprettet utav nåde
hvo skjuler seg i nådens ark, han kan ei synden råde.
4
Han svever om på syndens hav, uskadd fra nød og fare
På himlens høye Ararat, han strander jo så tage.
5
Han strander i den himmelhavn, hvor Herren vilde give
i arv det rette Kanaan, til evigt Himmerike.
6
Til nåden avkoms rene slekt, de sanne Jesu venner
Guds børn den sand utkårne, at Guds kirkens rette lemmer.
7
Gud kjenner jo sitt eget folk, han kjendes og av sine
for dem han jo er selv er gått, til korsets død og pine.
8
Han gikk for dem så tung en vei, og bar den største byrde
All verdens synd og kors og spe, han er den gode hyrde.
9
Kom det ihu du Kristivenn, og hav hans død for øye
så tenker han på deg igjen, med nåde fra det høye.
10
Nu da i Jesu farvet blod et tegn på Herrens løfte
som han i dåpen give lod sitt folk til evig nytte.
11
Held da den sjel som inde er i dåpens frelse nåde
han går uskadd i hvor han er til hel og evig både.
12
Så syng og bed meg meg min venn syng Herrens navn til ære
så bede vi dem helligånd han oss vår venn vil være.
13
Han vil oss holde i den pakt vi Gud i dåpen gjorde
inntil at dødens lange natt vil holde oss om borde.
14
Ja selv når døden kroppen tar og sjelen evig strandes
han holder oss i sitt forsvar derom lad flittig bedes.
15
Når evig morgen engang gryr og dødens natt forende
når lyde skal et atter bliv! Da rettferds land vi finde.

Denne sang er uttrykket av de tanker som falt meg inn da jeg gjennomleste den første del av din skrivelse og da nettopp salmen "O sjelehyrde Gud og mann". Kom meg i erindring, følte jeg en uimotståelig lyst til å uttrykke meg i vers, hvorfor versene ble forfattet under ovenstående melodi.

Sørdalen, 22 august 1865, Klaus Jakobsen.


Jeg vil innskrive til erindring noen ord om en kristeligsindet prest som jeg har talt meget med, og hadde en stor fortrolighet til. Hans navn var Glatved og var stiftskapellan den tid jeg lærte å kjenne ham, og det var nemlig på Stene i Lofoten i året 1866 og 67. Ja dette var en merkelig mann for meg og jeg ber den allgode Gud at han vil velsigne ham hver eneste time og bistå ham med sin helligånds kraft til å predike ordet purt og rent for sin menighet, som han nu i det sistnevnte år forfart til Herø på Helgeland.
Ja hjelpe du ham for Jesu skyld.



Brev Nr 17.

Bessedør.

Dyrekjøpte medkristne.
Enskjønt du ei ba meg å skrive til deg, så er jeg enda så skamløs at jeg drister meg dertil. Takket skal du være for de brev som du har skrevet til meg. Du beklager at jeg fikk de dårligste brev som du noensinde skriver. Jeg kan beklage det samme, når jeg skal til å skrive til deg så er alt det som kalles gode tanker bortstrøken.
Men Herren være lovet som gir meg bønnens ånd og troen på den treenige Gud. Den har jeg da, og så vil jeg da være fornøyd.
O, herre Gud, jeg sukker til deg! I denne stund, send din nådes ånd ned i våre tomme hjerter. Kjære medforløste venn, be for meg, du som har større kraft enn jeg. O, at vi bestandig måtte ha våres hjertes lengsel henvendt til deg, O Gud. Så at vi daglig kunne renses for vårt syndige og urene kjød. Vi har i disse dage høytideligholdt vår frelsers lidelse og oppstandelsesfest. Nu må vi også la Kristus oppstå i våre hjerter. Han vil da så gjerne være i våre hjerter når kun vi ikke støter ham fra oss. Men, jeg har et sådant sørgelig kjød. Det vil så gjerne stride i mot den herre Jesus.
O, Herre. Frels min svake dyd, når den er stedt i fare, når lysterne, den falske fred, vil lokke meg i snare, mitt hjerte er så skrøpelig, så lett det kan forraskes. Amen!
Gode venn, jeg syntes det var bra du ikke reiste til Nordvannet den gang du var på veien dertil. Der har vel forskjellig blitt talt derom. Jeg har da ikke tid å skrive mere denne gang. Det er nu tid å gå til kirken. Lev nu vel i Herren og vær hilset fra meg.

Beret Mikkelsdatter, Bessedør.



Brev Nr 18.

Bleikvassli.


Elskelige broder i Jesus.
I min stille ensomhet vil jeg ta meg den fornøyelse å skrive noen ord til deg da du hadde den kjærlighet til den som elsket den herre Jesus. At du kommer oss i hu, ja hva skal jeg si som ingen ting har. Ja herre, lat nu din nåde regne på min sjel i denne stund. Jeg har intet å skrive om i denne stund, ti min sjel er nesten fortørret. Men jeg må da tvert imot bekjenne at meg er barmhjertighet vederfaret, at Guds hånd er ikke forkortet. Ja Jesus står alltid med utstrakte armer og vil omfavne oss. Hva har vi da å frykte for? Når han byr så inderlig så kommer hannem*****. Alle som arbeider og er besværede, jeg vil give eder hvile. O, det er så godt å høre Jesu innbydelse til syndere. Når det er bare å komme hvem som vil. O, gid at vi bare bli flittig å gå til Jesus.Å bli toet i hans blod, der er trøst å finne for en bedrøvet sjel.
Jeg må nu slutte denne gang og hilser deg mangen takk for det kjærkomne brev som jeg fikk fra deg. Det var meg til stor opmuntring. Du melder om at du tenker å besøke Ranen i vinter. Jeg ønsker at du gjorde dette. Jeg ønsker å få treffe dem som er så langt borte. Jeg ønsker til sist et kjærlig lev vel i Kristo.
Hilset til alle som elsker den herre Jesus. Vår herres, Jesu Kristi, nådens Guds kjærlighet og helligånds samfunn være med eder alle. Jeg venter brev fra deg igjen.
Jeg må nu i korthet beklage hvor tungt det er for meg i disse dage fordi fristelserne raser på alle sider, både i meg selv og utenom meg. Og give det Gud, at jeg måtte fullende løpet i en god og salig stund. Da var allting godt, da var allting forglemt.
Kjære broder, du må be for meg at jeg kan bevares i nåde, inntil enden. Ja kjære ,våk og be, ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Lev nu vel i Jesu navn.

Fra din ringe søster i Herren.

Kristine Dortea Gabrielsdatter, Bleikvassli.



Brev Nr 19.

I min hjertens tunghet vil jeg skrive noen ord til deg. Jeg må beklage for deg at jeg har det tildeles meget tungt og svært i mitt indre. It jeg er ofte i tvil om at jeg er ingen kristen, fordi jeg begått så stor en synd. O, kjære medbroder i Herren. Bed for meg at Gud vil opklare mitt hjerte med sin ånd for Jesu KRisti skyld. Jeg hørte når jeg talte sist med deg at du trodde det var Guds vilje at vi skulle komme til sammen. Jeg tror det også under tiden, men når at mørke og tunge stunder kommer over meg, så kommer de tanker for meg at jeg gjør ikke etter Guds vilje, men jeg ville ikke med mitt vitende gjøre imot verken Gud eller mennesket. Jeg vil da være i Herrens makt, min himmelske fader han har meg nu her, han gjør med meg hva han best tykkes. Han skal så gi meg til hvem han synes. Men det vil jeg be min himmelske fader om at han vil ikke gi meg til noen annen enn til en oppriktig kristen. Er det din vilje O Fader så vekk du selv den kjærlighet mellom oss og bevar oss at der ikke kommer noen kjødeliglyst eller urent og forviller oss. Så jeg vil da i Jesu navn slutte min skrivelse og til sist takke deg for det brev som jeg fikk fra deg. Det syntes jeg godt om, ja skriv til meg om ditt befinnende. Vær hermed vennskapelig hilset ifra meg, arme pilgrim. Ett vil jeg si deg. Du sa en gang til meg at du trodde det var best at vi forlovet oss. Men det vil jeg ikke ennu. Det er noe som ikke haster. Er det Guds vilje så blir det vel enda Jeg kan slett ikke si at jeg er bestemt på hva jeg skal gjøre, men allting er i Herrens makt.

Til erindring av tre elskelige søstre i Herren vil jeg innofre noen ord om dem og hvorledes jeg traff dem. I året 1867 var jeg i Bergen den 6te søndag etter trefoldig. Da var jeg gåendes opp på Fløyfjellet. Da traff jeg der tre jomfruer som har smuttet seg opp der i et rum for å holde lesning med hverandre. Så kom jeg gående der. Alene var jeg, ti brødre er så sjelden. Så ble jeg stående og håre på dem en tid da de leste. Men så blåste der en sådan vind hvor de satt. Så tiltalte de hverandre at de skulle forflytte seg på et annet sted hvor det var stille. Da sa jeg til dem, hvis de ville lese så ville jeg høre på. "Vær så god", lød svaret. Glad ble jeg, ti jeg skjønte nok hva folk det var da de hadde lurt seg bort i en sådan avkrok, og hadde bøker med seg. Da leste dem en stund og siden begynte vi å tale med hverandre og det gikk så vi ble inderlige venner før vi skiltes ad.
Om en tid begynte vi å ile ned av fjellet og da vi hadde gått en stund, sa de at de hadde reisemat med, og nu ville de spise. Og da satte dem seg ned der og spiste, og gav meg hos seg. De hadde fine brød, som jeg var var sjelden vant til å spise, tillike vin i flasken. Da vi satte oss ner å spise, ihukom jeg frelseren i anledning av de to ganger han på Bjerget bespiste mange folk.
Ja Gud, han velsigne disse søstre i ånd og sannhet, så de evindelig må bli dine elskelige børn.

Den enes navn var Gjertrud Hermansen, den andres Jensine Jensen, den tredje Pennele Larssen.



Brev Nr 20.

Du elskelige broder i Herren.
Guds fred være med deg og alle sammen. Etter tidens langsomhet vil jeg tilsende deg noen linjer, men det blir ikke mange, ti jeg er så forvendt i disse dage. Ja jeg ser at Herren vil vise meg, hvor bunden jeg er i denne verden. Jeg vil fortelle deg at her er sykdom i vårt hus. Ja, det er den himmelske fader som søker å minne oss om tidens ubestandighet. Ja det er hans store kjærlighet til oss arme. Ja han bruker alt mulig middel for å beholde oss i nåden, at vi skal blomstre for Guds rike. Ja kjære sjel, strid troens gode strid. Grip det evige liv til hvilket vi er kallet. Ja, o give det Gud at vi kunne bli varaktig til å forsake de ting som vil dra oss bort fra Gud. Jeg ser at jeg ofte er så plaget av døden selv og den verden utenom. Gid jeg blott overvant den, Så den ei skadet meg. Men jeg ser i Guds ord så herlige forjettelser når jeg blott bruker nådemidlene. Jeg vil nu ønske deg og alle sanne troende at herrens velgjerninger blomstrer hos dem, her i tiden og hisset i evigheten. Amen.
Hils nu alle, lev vel og be for meg at jeg kan nå klenodiet når striden er tilende. Ha nu takket for det kjærlige brev som jeg har fått i fra deg. Jeg ønsker å få flere sådanne brev fra deg.
Vær nu hilset fra meg.

Kristine Dårtea Gabrielsdatter, Bleikvassli.
Ranen den 6te juni 1865.


Til erindring om en aktverdig prest; Sogneprest Chjeldrup, Hattfjelldalen. Han har jeg talt med flere ganger om åndelige ting, så det håper jeg dog visst og sant at det er en broder i Herren. Og jeg sukker for ham i denne stund at han måtte finnes renset i Jesu Kristi blod på den ytterste dag og besitte evigheten i englenes glede. Amen.



Brev Nr 21.

Dette brev har jeg mottatt ifra min kjæreste i anledning av at jeg ville slutte vennskapet med henne. Med det brev jeg skrev til henne, sendte jeg henne en bok til pant på at jeg ville ikke ta noen ukjærlig avskjed fra henne.

Gode venn Ole Mikkelsen.

Midt i min bedrøvelse griper jeg fatt på min penn for å skrive til deg. Ditt brev av 16. august har jeg mottatt, men den bok som du har sendt den mottar jeg ikke i den hensikt som du har sendt den. Jeg er i det sind nu å holde frem. Ti dersom vi skal være sanne kristne så må vi ikke forvolde noen sorg og vandre således. Men det kan vel være godt enda å lide bedrøvelse her i livet når det er av Gud. Men hvis din kjærlighet til meg var hellig, som du selv sagde, så må den sanelig vedblive så lenge du ikke lar den kjødelige kjærlighet få råde. Det forekommer meg så verdslig dersom vi ikke holder frem. Det er da min vilje å holde frem nu. Vi må ikke nedrive det vi har begynt, det vi tror at Gud har oppbydd, det blir meg til bedrøvelse. Men er det således beskikket at Herren at jeg skal lide kummer og motgang i mine livets dage, så håper jeg at han vil hjelpe meg å bære dem. Han vet dog å venne sorg til glede.
Du sier at du vil vite om jeg er i troen på den herre Jesus? Det er ikke så godt for den som er så svak å si. Jeg har da i allefall en alvorlig lengsel etter troen og den er virket av Gud. Jeg spør deg: Hvorledes kommer det til at du ei skriver svar på mine breve? Det er så tungt for meg i denne tid. Jeg formår ei å skrive mere. Jeg vil da ei lage noen avsky med deg. Jeg har talt alt for lite med deg. Det har vært mest med skriving og jeg synes det blir så usammenhengende på begge sider! O helligånd, vår bistand vær, ti, se vi ere svake så mange farer truer her, så mange mørke dage.
Nu kjød og blod å stride mot i prøvens tid i hård en strid, Gud styrke våre hjerter. Her er sykdom, sorg og nød, synd og savn og plage, der endes min klage. La meg nå snart få komme hjem, inntil det nye Jerusalem.
Vennskapelig hilset fra meg.

Beret Mikkelsdatter, Bessedør




Brev Nr 22.

Bessedør, 26 oktober 1865.


Broder i Kristo.
Jeg har nu atter mottatt brev fra dem og derav ser jeg at du er fryktaktig over at min kjærlighet til deg ikke er oppriktig. Herpå vil jeg svare. Jeg kjenner min kjærlighet er alt for svak, både for Gud og mennesker. Jeg er fryktsom over at jeg ikke skal kjenne all den falskhet som er i mitt syndige hjerte. Derfor vil jeg daglig bede Gud om at han vil opplyse meg med sin ånd og lære meg å kjenne mitt hykleriske hjerte. Jeg har intet å rose meg av ti i meg og mitt kjød bor intet godt. Har jeg jeg noe godt i meg så er det av den levende Jesus han bør ha ære og pris derfor. Det traff således til da jeg fikk det avskjedsbrev i fra deg så ble jeg litt mismodig og under den samme tid skrev jeg til deg. Men dette mismot varte ikke så lenge. Det var kun en liten prøvestund for meg. Jeg fikk da kjenne hvor meget jeg elsket Gud. Jeg overvant da alt med Guds hjelp og ble vel tilfreds med Guds styrelse og nådige vilje. Jeg vil langt ifra ikke tvinge deg til noe, hvis det ikke kan skje med fri vilje og glede. En tvungen tro er ingen tro, bruker man å si. Vi skal til alle tider ha den herre Jesus i sin lidelsesskikkelse for øye.

Hilset fra
Beret Mikkelsdatter, Bessedør.





Troende venners navn


En elskelig søster i Herren som jeg synes det er verdt å nedskrive hennes navn.

Nyborg 2 juni 1870.

Johanna Mattisdatter, sjåvik.
Kirkesanger Olaus Jørgen Nilsen, Slettfjelli.
Hemming Olsen, Nederli, som jeg virkelig tror er en broder i Herren. Men han har tungt for å samtale i det kristelige samfunn.
Pike Kristine Ingebrigtsen, Hattfjelldal. En sjelden troverdig som jeg bare ønsker hun blir bestandig.
Erik Nilsen, Dal, tror jeg dog er en langt bedre enn jeg.
Maren E. Bendatter, Garsmark, som ble uheldig gift med en vantroende, hvilket er et stort kors.



Året 1865


Da tjente jeg hos lensmann Havig i Vefsn. Dette var et godt år. God sommer og en liten snevinter. I juletiden reiste jeg opp til Hattfjelldal og da var det nesten bar mark. Jeg reiste uten ski like til Sirijord, og der nede i Vefsn pløyde dem i mellom jul og nyttår, som om det skulle ha vært i Mai.

Året 1866


Dette året var jeg min egen. Da var jeg oppå Lofoten om vinteren og var til rors med Ole Pedersen i Vefsn. Om våren var jeg en tur i Bergen med Jenssens Jakt. Da begynte jeg å skrive på mitt levnetsløp. I slåttonntiden var jeg hos lensmann Havig mens de hadde fór-onn.
Og siden reiste jeg til Hattfjelldalen. Da var jeg hos Hemming Grorli en tre uker. Siden var jeg hos min moder og laget til ved til vinters. Og så reiste jeg til Vefsn igjen ti jeg oppholdt meg dernede dette år. Jeg losjerede hos Jakob Danielsen, Mosjøen.
Nylig før jul skulle jeg til Tjøtta i skyss med veiinspektøren Christi og da ble vi over der i julen. Mellom jul og nyttår kom vi hjem.

Året 1867


Da var jeg også min egen og jeg var på Lofoten om vinteren og lå til rors på Stene, og vi fisket bra den vinteren. Om våren reiste jeg til Finnmarken til Vardø og der var dårlig fiske den vår. Det var yderst smått. Jeg var der i fjorten dager og fortjente en hel ort. Det var et ualminnelig stygt vær og en sen vår, både i sør og nord.
I sluttningen av mai hyrte jeg meg til Bergen med skipper John Iver Skjervø og vi lå på Skjervø til i juni's utgang, men der var ikke flekkbart enda. Sneen lå like ned til sjøen. Først i juli reiste vi derifra og gav oss på Bergensturen og vi lå lenge på sørturen. Vi gjorde kun en tur og vi kom til Skjervø i sluttningen av oktober.
Denne sommer var et fælt uvær. Sne og regn uopphørlig om sommeren. På Bergensturen fikk vi ofte se landet bedekket med sne og i Finnmarken, ja hele den nordlige del av Norge, ble så dårlig fóring, at folk fikk nesten lite og ikke fór til dyrene.
I Mikelitiden vi reiste forbi Dyrø og trondernes og der sto akeren uhøstet enda. De holdt da på med å avhøste den og la den i hesjen. Men været ble så fryktelig at de fikk den ikke tørr. Det ble ikke nytte for fe engang på mange steder og potetene var ikke lønt å ta opp av jorden. Den var ikke spisende for folk, så små som bær. Derfintest ikke spisendes mat av jordens grøde nordenfor Helgeland den sommer. Da kan man tenke seg at en sørgelig vinter fulgte på, nød og trang, både for folk og fe.
Da vi kom fra Bergen foretok vi oss arbeid der (i Skjervøy), og oppførte en tømring til John Iversen og det stundet vi med til advent. John Risnes og jeg var selskap og før jul reiste jeg sydover igjen. En snartur, men da var det allerede kommet hunger i landet. Folk var mager og tørr å se til. Den tid var en sørgelig tid. Godset i Bergen var dyrt og i det nordlige ble russe-melet for lite.

Året 1868


Straks etter jul reiste jeg til Skjervø i anledning av at jeg har utlovet forskjellig arbeid som jeg og John Risnes skulle utføre. Men hvorledes gikk det - straks jeg kom der, fikk jeg ondt i en tommelfinger så jeg ikke fikk utrettet noe all den tid. Og det arbeidet som vi har lovet ble ett etter annet oppsagt av den grunn at der ble mangel på mat hos folk og der var på visse steder hunger så at folk kalte det et "attenhundreogtolv". Det samme traff også meg dessverre. Jeg hadde ikke arbeide, ikke mat og lite penger og jeg var så nær hungeren at det var en tid så jeg måtte spise bare sirup og brød og litt fisk, og suppe til middags, og det så ut for at det ikke heller ville slå til for meg. Da var det ikke godt. Jeg som var i en fremmed egn, jeg var på en hard prøve. Jeg ba inderlig til Gud min fader. Men til sist ble det dog redning for meg. Vi fikk da begynne og istandsette to jekter. En til John Iversen og en til H.P. Gjæver. Og dette varte en måneds tid. Da dette var gjort, reiste jeg til Vardø by. Underveis traff jeg på en kirkemester som skulle til Vardø og oppføre kirken der, og da kom jeg i akkord med ham. Jeg ble der hele sommeren, så dette år 1868 ble Vardø Kirke oppført og jeg var arbeidsmann der. For det meste var det trondhjemmere som oppførte den og mesteren var fra Åsen i Frosta og hette Erik Naustå.
Vår dagslønn var 3 ort og 12 pr. dag.
Om høsten reiste derifra til Vefsn og oppholdt meg der til jul. Den sommeren jeg var på Vardø var jeg stundom syk og hele førjulsvinteren var jeg syk i en finger.

Året 1869


Da var jeg hjemme om vinteren. Jeg hugde tømmer ved Unkervann til John Larsen. Jeg hadde Erik Nilsen, Dal, til arbeidskamerat. Vi hugde 40 tylfter til sammen.
Om våren reiste jeg ned til sjøen en tur og traff jeg Jakob Nilsen som har påtatt seg å bestille arbeidsfolk til lensmannen i Hattfjelldalen for å oppføre hans gård. Der var jeg hele sommeren. Om førjulsvinteren hugde jeg tømmer til John Larsen ved Rundkjønn 50 tylfter. Johan G.L. Hålmen hadde jeg til arbeidskamerat.

Året 1870


Dette året begynte jeg på skoghugst og drev det hele vinteren til 18. april. Da vi var ferdig med det snekkerte jeg en tid hos lensmannen. En måneds tid var jeg med Elias Gabrielsen, Krutåg, og da vi sluttet der begynte vi på skolebygningen i Hattfjelldalen og der var vi etter Mikeli. Siden for jeg av og til, når jeg ikke hadde arbeid, til Nyborg hvor jeg hadde mitt hjem.
Dette år reiste sogneprest Chjeldrup fra Hattfjelldalen om våren. Han var i Hattfjelldalen i 10 år. Siste forretning var påskehelgen.
En måneds tid etter kom stiftskapellan Jerpesen i hans sted en liten tid. Om høsten kom den rette sognepresten Th. Bræk med sin familie.
Dette år ble min bror Ole Benjamin gift, og Ole Johan.
Dette år ble lensmann Havig valgt til stortingsmann og reiste i juni til Kristiania og hans sønn fulgte med. Da kom Jakob Bensen til Hattfjelldalen på vinterføret om våren.

Året 1871


Jeg begynte å hugge tømmer på Lanes. Den annen søndag etter Helligtrekongersdag ble Tron Pedersen gift.
Min næringsinntekt dette forrige år var 13 spesidaler.
Uken mellom den 22. og den 28. januar ble det stjålet ved i fra lensmannen.
Lite sne dette år inntil Kyndelsmess. Da ble det meget sne og baketter meget regn. Den 14. mars hadde vi godt veir og godt føre. Da hugde jeg tømmer på Lanes. Siden hugde jeg tømmer på Sirijord til Johannes Jakobsen og litt til min broder Ole Benjamin Mikkelsen.
På tømmerhugst har jeg en hatt en inntekt på 20 spesi og 76 skilling.
For arbeide med ved hos lensmannen 1 spesi.
24. april reiste jeg hjemmefra for tur til Trondhjem for John Ingebrigtsen.
Sendt telegram 30 skilling.
25/4 Reist fra Herringbåtne til Mosjøen.
28/4 Reist fra Mosjøen til Sannessjøen.
30/4 Var jeg i kirken i Sannessjøen og hørte prost Eek. Jeg syntes det var en tørr mand. Hans Moe og hans familie reiste da til Amerika.
1/5 Reiste vi fra Sannessjøen og kom til Namsos.
2/5 Kom vi til Trondhjem. På bededagen den 5. var jeg i Domkirken og den 7. var jeg i Fruekirken.
9/5 Reiste vi fra Trondhjem til Sørvik og derfra til Vefsn og til Forsmo.
14/5 Var jeg i oppbyggelse på Heilfjelhaugen. To oppbyggelser, en klokken 12 og en klokken 4 i ettermiddag. Det var den beste hygge som jeg har hatt på hele turen. Den som holdt oppbyggelsen het Myre fra Trondhjem. Om aftenen fulgte jeg John Ottesen til Myrnes og hadde det nokså hyggelig.
15/5 Reiste til Herringbåtne, fra Herringbåtne til Krutåg og derfra til Hattfjelldalen. Det var Kristi Himmelfartsdag. Så arbeidet jeg i to dager hos lensmannen. 7 spesi og 119 skilling har gått med på turen til Trondhjem.
21/5 Da var jeg i kirken i Hattfjelldal. Elin Olsdatter og Gunnar Dalby ble lyst i dag.
22/5 I dag gjorde jeg opp regnskap med Johan Ingebrigtsen angående Trondhjemsturen. Nu noen dager har han vært godt vær, men nu en lang tid har han vært kaldt vær.
2375 Var jeg hos lensmannen. Utmerket godt vær.
24-25/5 reiste jeg til Sirijord og var i to dager. Utmerket vær.
26/5 Var jeg hos lensmannen. I dag begynte de å så i Hattfjelldalen. Godt vær og vollen er nå helt bar.
25/5 Ble Martin Sparby gift og der var en forferdelig stygg styr.
27/5 I dag var jeg hos Bæk en halv dag og en halv dag hos lensmannen. Dette er pinseaften. Godt vær. Lavlandet er for det meste snebart.
28/5 Pinsedag i dag. Godt vær med litt regn.
29/5 Annen pinsedag i dag. I dag ble Gunnar Dalby gift. Beret Olsen, Elsvand hadde sitt barn til dåpen. Godt vær i dag. Forleden fløtte de tømmer ner gjennom elven.
30-31/5 Jeg var hos lensmannen og så var jeg på Sirijord etter hesten hans Jens Nilsen. Han skulle låne den til lensmannen. Så startet jeg med våronnarbeide på Nyborg. Kaldt vær, ikke sommer enda. Sneen ligger ner til lavlandet.
1-2-3/6 Var jeg hos lensmannen på samme arbeide. Ingen sommer. Kaldt vær. Ennu ikke satt poteter. I år holder Hatfjellmennene på med å istandsette vass-sagen sin. Anders Hammer er formann.
4/6 Var jeg på Nyborg. Det var trefoldighetsfest. Kaldt vær ennu. Folk har ikke gjort våronn ennu. I dag ble Anders Hålmen og Else Pedersdatter lyst første gang.
5/6 Var jeg hos lensmannen på Nyborg. Da satte vi poteter. Om aftenen reiste jeg til Melkarli for å sette poteter der. Meget sne enda, her over landet.
6/6 Satte jeg poteter i Melkarli. Og den dag kom lensmannen hjem fra Vefsn. Kirkesangeren og bjæring var her på Nyborg. Det var første dag jeg hørte gjøken.
7/6 Var jeg min egen og satte poteter hos Mattis Jakobsen. Jeg fikk land hos ham. Dette år ble Remmen prestegård og Mattis Jakobsen drev den. ? Andersen ble handler i Hattfjelldalen.
8-9/6 Disse dager var jeg hos presten Bræk. Ikke noen sommer ennu. Dette år ualminnelig sent an. Det ble gravet til Bentmari.
10/6 Denne dag var min egen. Jeg satte min gulrot og siden gjorde jeg i stand regningen for arbeide på skolebygningen for forrige år og sendte til Elias Gabrielsen Krutåg som nu er i Fårviken og arbeider på en kirke. I dag kommer her folk fra Røsvandet, men de måtte gå på ski over åsene.
11/6 Første søndag etter trefoldighet var jeg til kirken. Da var Inge Johan Olsen til dåpen, sønn til Ole Johan og Oline M. Hattfjelldal. Da ble Bentmari Grede nedgravet.
12-13/6 Var jeg hos presten Bræk i arbeide og flyttet hans hope. Utmerket godt vær. Nu var dem begynt med ********. I dag flyttet Mattis Jakobsen på fårene. Dem hadde prestegården på forpakningen dette år. Godt vær, utmerket.
14-15-16/6 Var jeg hos Bræk.
17/6 Var jeg min egen og reiste hjem. Utmerket godt vær, men sent år. Baklandet ennu ikke avbært.
18/6 Det var andre søndag etter trefoldighet. Da ble Lars Petter og Jakobine lyst første gang.
19-20-21/6 Var jeg hos presten Bræk og skar veggene i kontoret. Det var første gang regn siden sneen gikk. Lite sommer ennu. Arbeide også med loftet i dagligstuen.
22/6 Var jeg syk og ikke utrettet noe.
23/6 Arbeidsdyktig og satte istand verktøy.
24/6 Var jeg hos lensmanen og var i skogen og hugget rivskaft og rivhane. Sankthansdag. Sen vår i år. Røsvandet er ikke roende ennu. I fra Tustervannet må en fare landet.
25/6 Det var tredje søndag etter trefoldighet. Da var her konfirmasjon her i Hattfjelldalen. Det var en hyggelig tid. Her var tyve konfirmanter. 6 gutter og 14 piker. Elen Granli sto fremst og Karen Pedersen dernest. Og Marie Mattisdatter dernest, og så videre. Av guttene var det Jørgen Bjerkas som var øverst. Så Ole Tustervand.
26/6 Det var konfirmasjonsmandag. Kaldt vær og lite sommer.
27-28-29/6 Var jeg hos Bræk sammen med Jørgen Sjåvik og Kristoffer Vesterbukt. De var der og rappet ****** kontoret. Jeg arbeidde på loftet i dagligstuen. I dag har Anders Hammar fått opp mønsåsen på fjøsen hans Mattis Bensen.
30-31/6 Var jeg på Solberg på snekkerarbeide. Ennu ligger her is i Hattfjelldalen ved sagen. I denne tid er her oppgjør på Vefsnmo. Om aftenen reiste jeg til Krutåg. Min broder var syk i Kregden. Dette år var Kregden meget på gang.
2/7 Fjerde søndag etter trefoldighet. Da var jeg ikke med kirken. Jeg kom ikke hjem før aftenen.
3/7 Var jeg hos Bræk og snekkerte. Han var ikke hjemme. Han var i sognebud hos **** gamle lensmannen Nils Ingebrigtsen
4-5/7 Var jeg hos presten i arbeide. Sen vår i år. Her ligger ennu is ved sagen i Hatfjelldalen. På ettermiddagen begynte jeg på en reise til Sverige ifølge med sogneprest Bræk og hans frue og min mosters mand Ingebrikt Johansen, Hatfjelldal, og hans datter Kristine Ingebriktsdatter. Da vi tok hjemmefra kom vi til Krutåg.
6/7 Fra Krutåg til Jovand, 9 timers reise.
7/7 Fra Jovand til Laxnes Kirkeplass. Altså 18 timer trenges dit, når man ferdes smått.
8-9/7 Var vi i Laxnes og det var femte søndag etter trefoldighet. En misjonær holdt prediken. Han het Blomquist.
10-11/7 Reiste vi fra Laxnes til Jovand og fra Jovand til Varvand og fra Varvand til Krutåg og der ble jeg igjen.
13-14/7 Lå jeg på Krutåg. Da var jeg syk.
15/7 Reiste jeg derifra til Sirijord og derifra til Hattfjelldalen. Ole og Johanna var med og hadde sin lille datter med, Oline Marie som ble døpt neste dag.
16/7 Var jeg med kirken. Det var sjette søndag etter trefoldighet. Da ble Johan Granmoen gift. Om aftenen reiste vi til Gran i hans bryllup.
17/7 Var jeg ikke i arbeide.
18-19-20/7 Var jeg hos Bræk og snekkerte. Da var vi i skogen og hugde bjerk. Fruen var med og han selv tillike. Det er vel visst noget sjeldent. Idag ble det nedgravet et barnelik fra Fiplingdal. Tilhørte Ole og Ineborg Anne Olsdatter. I dag begynte Ole Johan med slåttonnen. Nu en tid har han vært godt vær. Gresset er vokset bra.
21-22/7 Var jeg min egen og da reiste jeg til Sortvand på auksjonen der. Jeg kom til Storvassli om aftenen. Så var jeg på Sortvand (Svartvann) på auksjonen og jeg løste to geiter, en sau og en vær.
23/7 Var jeg i Hattfjelldalen. Det var 7. søndag etter trefoldighet. Da ble Lars Mikkelsen, Bessedør lyst for første gang. Og et barnelik ble nedgravet. Hørte Johan Larsen og Maren Bensdatter til.
24/7 Reiste jeg til Krutåg på slåttonn. Den dag var her regn. Ikke tegn til noe godt vær.
25/7 Vi begynte å slå. Ikke høyvær, men ikke regn heller. Magert med gress dette år.
26/7 Da slo vi på Seljeenga. Ikke høyvær.
27/7 Samme engen som forrige dag. Litt regn.
28/7 Da gjorde vi hesjer på andre siden av elven. Vi gjorde syv stykker.
29/7 Vi var ikke ute på arbeide. Stygt vær.
30/7 Var jeg på Krutåg. Det var 8de søndag etter trefoldighet. Da hørte vi at halt-Kjersti var død. Jeg var ikke med kirken. Tre barn var der til dåpen. Ett fra Sørdal. Det annet fra Kjerringnes, det tredje fra Elsvand. Fra Sørdal Ingebrikt Jakobsen sitt, fra Kjerringnes Elias Mattisen sitt og det det fra Elsvand Ole Pedersen sitt. Han som er gift med lappjenten.
31/7 Var jeg på Krutåg. Da slo vi i Lien. Han var torden og regn den dag. Ikke noe godt høyvær.
1/8 Var jeg på Krutåg. Da slo vi i Lien. Regn.
2/8 Samme sted. Da høyet vi. Åtte lass høy. Fem fra Seljeengen og tre i Nerlien. Syv lass fór på Seljeengen. Klart.
3/8 Samme sted. Da slo vi i Lien hele dagen. Ikke klart, ikke regn.
4-5/8 Samme sted. Da raket vi seks lass fór i Lien. Regn og torden den 5.
6/8 Var jeg med kirken og da hørte jeg at Ingebrigt Thomassen Brevik var død. Litt regn. Det var 9. søndag etter trefoldighet.
7/8 Var jeg på Krutåg. Da slo vi på nergården. Skyet.
8/8 Samme.
9/8 Samme sted. Regn. Da reiste Lars Pettersen og skulle få Gustav hit opp.
10/8 Vi gjorde hesjer istand på bortre side av elven i østre joten. Regn.
11/8 Samme sted. Regn hele tiden.
12/8 Samme sted. Vi gjorde hesjer. Natten til denne dag døde Ole Olsen, bestemt, her på Krutåg.
13/8 Var jeg med kirken. Det var 10. søndag etter trefoldighet. Om aftenen kom Bent til Krutåg.
14-19/8 Vi gjorde hesjer og fikk høyet litt. Det har snedd i fjellene. Ellers regn. Siste dag godt høyvær.
20/8 Samme sted. Det var 11. søndag etter trefoldighet. Regn.
21/8 Da slo vi hjemme. Min broder kjørte høy.
22/8 På Krutåg. Da var her prostevisitas her i Hattfjelldal. En tømmermann var her oppe.
23-24/8 Regn. Vi slo på Elveneset.
25-26/8 Vi raket og høstet litt, men lite tørt.
27/8 Var jeg med kirken. Det var 12. søndag etter trefoldighet. Da hørte jeg at Karen Pettersdatter Rynes var død. Da var her en taler som het Erikson. Han var svensk.
28-29/8 Arbeidde på Krutåg. Da flyttet vi til Dalen.
30-31/8 Vi arbeidde i Dalen. Skyet og regn.
1-2/9 Vi raket og høyet ni lass fór i Dalen og Ole raket selv to og et halvt lass i Elveneset.
3/9 13. søndag etter trefoldighet. Da hørte vi at et barn til Elias Kristiansen, Tustervand, var død.
4-9/9 Jeg slo bortenfor elven. Vi høyet 11 lass. Jeg var også i åkeren. Ole kjørte høy i Østerjoten. Skyet og klart av og til.
10/9 Var på Krutåg og det var 14. søndag etter trefoldighet.
11-12/9 Vi var på Sagengen og i Østerjoten. Det var min siste dag i slåtten denne sommer. Det har vært en regnsommer, men gresset så tålig.
13/9 Reiste jeg til Sirijord og der sluttet vi slåttonnen. Han var et fælt vær, sne og regn.
14/9 Var jeg på Uggelvand på kornskjæring. Natten baketter lå der sne over hele marken.
15-16/9 Samme sted, samme arbeide.
17/9 Var jeg med kirken i Hattfjelldalen.
18/9 Var jeg på Nyborg. Da hugget vi tømmer til kjeller, lensmannen og jeg.
19/9 Kjørte vi tømmer. Godt vær.
20/9 Begynte vi å bygge på kjelleren.
21-22/9 Andreas Kjøndbekkmoen var med. Lensmannen reiste på tiendebytte.
23/9 Var jeg min egen. Jeg tok opp mine poteter i Hattfjelldalen.
24/9 Reiste jeg til Krutåg for å ta opp mine poteter der. Det var 16. søndag etter trefoldighet. Da var her messefall. Presten var på tiendebytte i Vefsn.
25/9 Jeg tok opp mine poteter og fikk tre tønner.
26-27/9 Reiste jeg til Melkarli og tok opp lensmannen sine poteter. Om aftenen reiste jeg hjem til Nyborg.
28/9 Var jeg på Nyborg og arbeidde på kjelleren. Litt snetykke.
29-30/9 Samme sted, samme arbeide.
1/10 Var 17. søndag etter trefoldighet. Jeg var med kirken. Så reiste jeg til Valmås etter gjeterne.
2-3-4-5/10 Var jeg på Nyborg og holdt på med kjelleren og la den. Stygt vær.
6/10 Da gjorde jeg ovnfot i kjøkkenet.
7/10 Satte jeg opp ovnen.
8/10 Var jeg med kirken. Da ble Lars Mikkelsen gift. Det var 18. søndag etter trinitalis. Da var her blitt sommer igjen.
9-14/10 Arbeidde jeg hos Ole Johan. Litt regn.
15/10 Var 19. søndag etter trefoldighet. Da ble Andreas Pedersen gift. Jeg var ikke med kirken, da jeg var litt syk. Fint regn. Sådan dårlig sommer.
16-17/10 Var jeg hos presten. Godt vær.
18-21/10 Var jeg hos presten. Jeg arbeidde en vugge.
22/10 Var
20. søndag etter trinitatis. Da ble Lars Petter og Jakobine gift, min søster. Da var jeg i bryllup.
23/10 Reiste jeg til Melkarli for å ha opp gulvet der.
24-26/10 Samme sted, samme arbeide.
27-28/10 Var jeg hos presten og innredde spiskammerset.
29/10 Var 21. søndag etter trefoldighet.
30-31/10 Var jeg hos presten og snekret på kontoret.
1/11 Var jeg på Nyborg og holdt slakting. Så reiste jeg til Sirijord for å skaffe min moder ved til vinteren.
2-3-4/11 Var jeg på Sirijord og hugget ved.
5/11 Allehelgenssøndag. Var jeg med kirken og kommuniserte (gikk til alters).
6-11/11 Var jeg på vedhugst.
12/11 Var 23. søndag etter trefoldighet. Da var jeg med kirken. Reiste til Sirijord om aftenen.
13-14-15/11 Var jeg på Sirijord og hugde tømmer til Ole Benjamin.
16/11 Ble jeg syk og fikk ikke utrettet noe.
17-18/11 Var jeg i arbeide igjen. Jeg arbeidde en slede til Mattis Jakobsen.
19/11 Var 24. søndag etter trefoldighet.
20-21/11 Samme sted, samme arbeide. Så reiste jeg til Nyborg.
22/11 Hentet jeg sleden til Mattis Jakobsen.
23/11 Var jeg på Nyborg i arbeide. Om aftenen reiste jeg til Røsvassholmen og skulle på storsildtur til Hemnes i Ranen.
24/11 Derfra til Bleikvassli. Lars Matias Olsen og Johan Matias Ingebriktsen, Hattfjelldal og jeg var i selskap. De var begge mine søskenbarn.
25/11 Reiste vi til Villmo.
26/11 Derifra til Hemnes. Da ble vi leiet alle for Jakob Johannesens enke på Hemnes. Det var 25. søndag etter trefoldighet.
27-29/11 Var jeg på Hemnes. Vi arbeidde med båtstellet. Vi ble ferdige, og folket var ferdig og skulle reise, men kom ingensteds for styggevær.
30/11-1/12 Samme sted, stygt vær.
2/12 Godt vær, Mange folk startet reisen ut gjennom fjorden.
3/12 1. søndag i advent. Da var jeg med kirken og hørte Brinkmann som før har vært på Leka.
4-5/12 Vi stelte oss for turen og reiste fra Hemnes klokken tolv og kom til Sandvik. Sandviken ligger mellom Utøyvågen og Nordøyvågen på Dønna.
6/12 Derfra og til Lovunden. Godt vær. Der skulle vi ligge til rors på Svinøy.
7/12 Et fælt vær. Søndenvind og snefokk.
8-9/12 Silden er ennu ikke kommen. Vinden nordlig. Meget folk er kommen.
10-13/12 Var jeg syk. Vi har hørt at dem har fått litt sild.
14/12 Var jeg tålig frisk. Da var vi for første gang og satte garn i Byholmsundet. Ikke godt vær. Meget folk forsamlet.
15/12 Da kom silden og det var herlig. Her ble stengt med en 18-20 nøter, men vi fikk ikke noe sild på våre garn, men de andre fikk. Godt vær.
16/12 Folk fikk sild mens dem ville ha, men vi fikk ikke noe ti vi mistet den ene lenken og så hadde vi så lang en vei. Vi kom ikke hjem om aftenen. Vi kom til Bakøykilen. Der traff jeg brødre i kristi Nils Johannesen Tindbakken i Hemnes og der var flere.
17/12 Reiste vi derfra til Lovunden 3. søndag i advent. Dårlig vær. 18/12 Godt vær. Vi var på sjøen og her var sild nok.
19/12 Forferdelig uvær. Ikke folk på sjøen.
20/12 Vi var på sjøen og vi fikk våre garn, og vi fikk ti tønner sild. Her ble mistet en forferdelig masse garn.
21/12 Var vi på sjøen og fikk fem tønner sild. Godt vær.
22/12 Var vi på sjøen og fikk ti tønner sild. Her var et overlag av sild.
23/12 Vi var på sjøen og fikk ti tønner sild.
24/12 Var juleaften. Det var søndag.
25/12 Var første juledag. Her var stygt vær. Det ble mistet mange nøter og meget sild.
26/12 Var annen juledag. Godt vær.
27/12 Vi var på sjøen og satte garn.
28/12 Var vi på sjøen og fikk seks tønner sild.
29/12 Var vi på sjøen. Vi fikk kun en lenke og en tønne sild. Her var et fælt vær.
30/12 Var vi på sjøen og vi fikk tolv tønner sild. Han var et helt uvær.
31/12 Var søndag mellom jul og nyttår. Dette var den siste dag av dette år og så innlater jeg meg på å tale litt om hva år dette har vært. Et nesten mer enn heldig godt år på sjøen. Her er fisket så meget sild på Nordland som ikke har vært i manns minne. Men ustadig med været. I Hattfjelldalen har vært en megen forandring med gifting dette år. I andre måter har det gått som sedvanlig. Rund som inntekt dette år 130 spesi. Utgift 28 spesi.

Året 1872


1/1 Nyttårsdag. Her var et fælt uvær.
2/1 Var ikke på sjøen. Her så ut for at han var forbi med fiskeriet.
3/1 Var ikke på sjøen, men vi var til noten og fikk en båt sild.
4/1 Var ikke på sjøen. Vi laket sild. En og annen fikk litt sild.
5/1 Samme arbeide. Endel fikk bra sild. Vi laget oss istand på hjemtur.
6/1 Samme arbeide. Her var enda litt sild. Den største del av befolkningen var ferdig å reise, men ingensteds kom. Her var østenvind.
7/1 Vi var i Lovund og ventet på bør.
8/1 Reiste vi fra Lovund. Vi var på en listerbåt og vi kom til Juløy. Han var et kantra vær.
9/1 Derifra og til Husby. Da fulgte vi med en ottringsbåt. Vi rodde i motvind.
10/1 Da kom dampskipet Helgeland og da steg vi ombordpå ham og da gikk han først til Lovunden om aftenen. Silden var ikke riktig forbi enda, men ikke salt og ikke tre var å få så den var billig. 3 ort pr stk. Folk var riktig mett av sild.
11/1 Reiste vi derifra til Sørvik og der gikk vi på land, ti skipet skulle ligge der og vente på sørdampskipet. Den samme dag passerte vi Åsvær og der var sild i overflod. Dem var da begynt å slippe ut av endel av nøterne ti skipene som dem hadde telegrafert etter ble så lenge. Her kom dampskip og seilskip uopphørlig. Nordavær.
12/1 Var jeg gående fra Sørvik til Hamnes og hørte etter en båt som jeg for noen år siden har satt igjen der. Johan Ingebrigtsen var med.
13/1 Var vi på Sørvik og ventet på sørskipet.
14/1 Reiste vi fra Sørvik med dampskipet Helgeland og kom til Mosjøen.
15/1 Var jeg på Mosjøen. Her var et stygt vær.
16/1 Reiste jeg fra Mosjøen til Myrnes i besøk til John Ottesen som er en broder i Kristo. Johan Ingebrigtsen var med.
17/1 Reiste jeg fra Myrnes til Mosjøen. Her var godt vær.
18/1 Reiste jeg fra Mosjøen til Glugvasshaugen. Godt vær.
19/1 Derifra til Gryteselv.
20/1 Derifra til Hattfjelldalen. Der hadde jeg mitt hjem i denne tid hos lensmannen på Nyborg.
21/1 Var jeg hjemme. Det var 3. søndag etter hellige tre konger.
22/1 Var jeg på tømmerhugst i selskap med Lars Emaus. Vi hugg til Hemming Groli. Vi hugget i Hattfjelldalen.
23-27/1 Samme sted og samme arbeide.
28/1 Var jeg reisendes til Krutåg. Besøkte min broder Ole Benjamin. Han hadde en gårdpart der. Det var søndag septuagesima. Godt vær.
29/1 Reiste jeg derifra til Nyborg. På ettermiddagen var vi i skogen.
30-31/1 Var jeg i skogen og hugget 14 stokker den ene dag og 15 stokker den andre dag.
1-2/2 Samme sted og samme arbeide. Vi hugget 12 stokker og 14 stokker.
3/2 Samme sted, samme arbeide. Vi hugget 12 stokker tømmer. Det var lørdag og den dag kom pastor Lars Lund dit opp for å tale med vår prest og å besøke de overblevne av brødrene. Han var da nylig kommen fra Amerika ti han hadde kaldet, men han var født her hos oss i Vefsn i Eiterådalen. Den aften holdt han oppbyggelse til oss på skolen om aftenen.
4/2 Var jeg i kirken og det var søndag sexagesima. Da ble Beret Mikkelsdatter, Bessedør gift. En pike som jeg har vært forlovet med. Om aftenen reiste vi til Melkarli, ti pastor Land reiste dit. Om aftenen der hadde vi en velsignet aften med brødre forsamlet.
5/2 Reiste jeg fra Melkarli til Røssvandholmen etter en smørdalle. Ikke alt for det, men jeg hadde en søster der som jeg ville tale med før jeg reiste til Lofoten.
6/2 Derifra til Hattfjelldal og til Sirijord.
7-8/2 Derifra til Hattfjelldal og siden hjemmefra til Bjorbekk i Vefsn.
9-10/2 Reiste jeg til sjøen og var i Mosjøen.
11/2 Var jeg i kirken på Dolstad. Om aftenen reiste jeg til Myrnes i selskap med tre av John Olsens barn. Det var en hyggelig tur.
12-15/2 Reiste jeg til Mosjøen og ble syk, og jeg var hos doktoren.
16/2 Reiste jeg til Kulstadsjøen og bøtte mine garn til jeg skulle til Lofoten.
17/2 Var jeg i Mosjøen.
18/2 Var jeg ikke i kirken. Det var 1. søndag i fasten.
19/2 Jeg var i Mosjøen og jeg satte i stand et nytt garn.
20-21/2 Var jeg i Mosjøen og vi reiste ombord på dampskipet om aftenen.
22/2 Fra Mosjøen til Sandesjøen.
23/2 Derfra til Melivær. (Meløy?)
24/2 Derfra til Bodø.
25/2 Derfra og til Svolvær. Det var annen søndag i fasten.
26/2 Derfra til Kabelvåg.
27/2 Var jeg i Kabelvåg og da greide jeg inn mine garn. Jeg hadde min ror med Arnt Johannesen, Hemnes.
28-29/2 Var jeg på Kabelvåg. Ikke fisk.
1/3 Samme sted. Intet arbeide.
2/3 Samme sted, ikke på sjøen, ikke fisk.
3/3 Det var tredje søndag i faste.
4/3 Samme sted. Stygt vær og ikke noe fisk. Nils Johansen, Findbakken satte garn.
5/3 Var på samme sted. Stygt vær. Ikke folk på sjøen.
6/3 Samme sted, samme vær. Her er ikke fisk.
7/3 Samme sak. Noen få på sjøen, men ikke fisk. Jeg må tale om en hendelse: I de to siste år har jeg vært sykelig. Gud vet hva det vel blir av. Måskje det er bud fra døden. Det bedrøver meg nu ikke, ti jeg elsker Gud, jeg vet ingen bedre. Gud er snill og vakker.
8/3 Vi var ikke på sjøen. Men andre satte garn og drog, men ikke fisk.
9/3 Ikke fisk. Jeg var i Svolvær.
10/3 Det var fjerde søndag i faste. Stygt vær. Nordenvind.
11-12-13/3 Samme sak, ikke fisk.
14/3 Vi var på sjøen og satte garn. Det var første gang vi satte garn siden jeg kom til Lofoten. Dem har dratt en gang siden dem kom fra Myken.
15/3 Drog vi garn og fikk 56 fisk og jeg fikk for min del 3 fisk. Prisen var 6,5 spesi. Den største del av befolkningen er reist vest og en stor del reiste i dag, ti i lang tid har fisket pågått for Ure Stene, Stamsund til i land.
16/3 Var vi ikke istand å trekke garn. Han var for sterk. Vi hadde våre garn i æggen. Noen drog, men lite fisk.
17/3 Var 5. søndag i fasten. Sterk østenvind.
18-19/3 Storm av østen. Var ikke på sjøen.
20/3 Var vi på sjøen og seilet, men fikk ikke garn. Sterk vind.
21/3 Var vi på sjøen og trakk garn og vi fikk 76 fisk. Jeg for min del fikk 3 fisker. Garnene hadde stått over i åtte dager i æggen.
22/3 Fikk vi 13 fisker og jeg for min del to.
23/3 Fikk vi 46 i det hele. Jeg fikk 4 av dem.
24/3 Det var palmesøndag. Da var jeg i kirken i Vågan.
25/3 Var vi og satte garn. Godt vær.
26/3 Var landligge. Storm av østen.
27/3 Var uvær. Stor rokk av østen så dem kunne ikke dra garn i Østnesfjorden. Det var noen herfra som var der.
28/3 Var Skjærtorsdag. Storm. Da kom båter fra fjorden som har trukket garn der og hadde meget fisk.
29/3 Langfredag. Stygt vær.
30/3 Var vi på sjø og fikk 242 fisk, og jeg fikk 34 av dem.
31/3 Var 1. påskedag.
1/4 Var 2. påskedag. Da var vi ute og satte garn.
2/4 Drog vi garn, og da reiste vi til Østnesfjorden. Da fikk jeg 4 fisker. En hel del reiste til fjorden. Den natt lå vi i Følstaviken.
3/4 Drog vi garn i fjorden. Jeg fikk 9 fisk.
4/4 Drog vi garn. Jeg fikk 20 fisk.
5/4 Drog vi garn. Jeg fikk 44 fisk.
6/4 Hadde vi ikke garn i sjøen.
7/4 Første søndag etter påske.
8/4 Reiste vi fra fjorden til Kabelvåg.
9/4 Satte vi garn. Her var mange som sylte opp i dag.
10/4 Drog vi ikke garn. Stygt vær.
11/4 Like så. Søndenvind.
12/4 Drog vi garn og da sylte vi opp. Vi fikk 11 fisk og da sløyde de den største del. Vi har fisket. Vi hadde 2,5 tønne lever. Her var ikke noe fiske i Østlofoten i år. I Vestlofoten fiskes godt og for line i Austnesfjorden.
13/4 Var i Kabelvåg.
14/4 Var annen søndag etter påske. Nordenvind, og her reiste mange folk.
15/4 Reiste vi fra Kabelvåg og vi hadde spak en vind. Om aftenen løp vi forbi Bliksvær. Vi seilte hele den natten.
16/4 Vi seilte hele den dagen. Om aftenen var vi trett. Vi seilte forbi Selsøvik. Spak en vind.
17/4 Seilte vi også om natten. Klokken tolv kom vi til Hemnes.
18/4 Var jeg på Hemnes. De var da hjemkommen nesten alle. Jeg var min egen til Lofoten denne gang. Jeg hadde tap. Vi hadde kun 2,5 tønne lever.
19-20/4 Var jeg på Hemnes. Godt vær.
21/4 Det var tredje søndag etter påske.
22/4 Samme sted.
23/4 Reiste jeg derfra til Søvik. Østen vind. den dag.
24/4 Derifra og til Mosjøen.
25/4 Var jeg på Mosjøen. Da kom den siste lofotbåt hjem. Da jeg kom hjem fant jeg bare sorg. Mange av brødrene var reist til Amerika. Presten K. Lund og hele hans familie og flere andre brødre. O Jesu, velsign du dem og la oss treffes i ditt rike. Hjelp meg, og jeg den usleste av dem alle.
26/4 Var bededag. Da var jeg med kirken på Dalstø og jeg traff mange brødre og søstre i Herren og vi var glad over å se hverandre.
27/4 Reiste jeg fra Mosjøen til Herringbotn. Der var også brødre.
28/4 Derifra til Krutå til min broder. Han hadde en troende kone. Det var fjerde søndag etter påske.
29/4 Derifra til Sirijord til min moder. Alt var i samme stand som da jeg forlot det.
30/4 Var jeg der og hvilte meg.
1/5 Reiste jeg til Krutå og var i selskap med min søsters mann. Han flyttet dit og skulle overta en av gårdene der, den part som min broder har hatt. Han tenker på å reise til Amerika. Denne Lars Petter var gift med Jakobine, min søster. Dem hadde et barn Martin Larssen.
2/5 Reiste jeg tilbake til Sirijord.
3/5 Reiste jeg til Hattfjelldalen til Nyborg hvor jeg nu har mitt hjem. Dog et lånt hjem skjønt bra å være. Stille og rolig. Den siste dag vi var i Lofoten hadde jeg det rett hyggelig. Jeg og to andre brødre Nils Finbakken og Anders Solhaug var og besøkte en søster der som kalte seg madam Bø som var en sådan sjelden kristen. Jeg forglemmer aldri henne. Ak, hvor hyggelig vi hadde det da.
4/5 Var jeg hjemme. Da bar jeg inn sepotetene. Om aftenen reiste jeg til Krutå etter poteter.
5/5 Reiste jeg derifra og hjem. Det var 5. søndag etter påske.
6/5 Var jeg hjemme og istandsette mine sko.
7/5 Samme arbeide. Godt vær. Før har jeg holdt regning på mine inntekter og utgifter, men det har jeg sluttet med, ti jeg har i den senere tid vært uheldig så her blir ikke stort tale om næring.
8/5 Var jeg hjeme og pusket med litt til meg selv. Godt vær. Hele volden er bar i Hattfjelldal.
9/5 Kristi Himmelfartsdag. Jeg var til kirken. Et stygt vær om aftenen.
10/5 Jeg var i arbeide hos lensmannen. Den forrige natt kom her ned en halv alen sne. Kaldt vær. Solen vant ikke ta han av idag.
11/5 Var jeg på Groli og fikk gjort en slipsteinås til lensmann Nilsen. Om morgenen døde en liten gutt 4-5 år, sønn av Mattis Jakobsen. Han døde en rolig og sakt død. Måskje Jesus har hørt mine svake bønner for ham, hvem vet. Guds kjærlighet er stor.
12/5 Var sjette søndag etter påske. Da ble Andreas Kjønbækmoen og Karen Larsdatter lyst. Jeg var ikke med kirken. I natt skal jeg gå med posten for første gang.
13/5 Jeg kom til Stabbforsmoen og ble syk og liggende der. Jeg måtte leie en annen nedover med posten.
14/5 Reiste jeg derfra til Bjorbækmo og jeg var syk og knapt nok istand til å gå.
15/5 Derifra og til Nyborg til mitt hjem i nutid. All livets lykke er spilt for meg, ti jeg har mistet min helbred og er lite istand til å arbeide. Intet hus og intet eget hjem. Men Herren min Jesus Kristus han gjør sin vilje. Han ser så godt hva der tjener meg til gode, blått jeg kan få være salig.
16/5 Var jeg på Nyborg og jeg var syk, men dog oppegående. Min sykdom består av et krampetilfelle i magen som jeg nu har hatt i tre år. Nu holder folket på med våronn for det meste.
17/5 Reiste jeg til Sirijord og når jeg kom dit fikk jeg høre at min lille brordatter var død. Et guds barn som jeg elsket, og da reiste jeg til Krutå om aftenen.
18/5 Reiste vi til Hattfjelldalen med den lille. Jeg fikk den glede å bære henne. Hun var meg ikke tung av den grunn at hun engang vil bære meg igjen, tror jeg. Ti der står skrevet: Han ble båret av engler i Abrahams skjød, og da er de troende ikke annet enn engler.
19/5 Var jeg i kirken og det var første pinsedag. Her var kaldt vær på denne dag. Sne så lite, men lavlandet er bart så her var gående til Sirijord ved elven.
20/5 Var 2. pinsedag, og jeg var i kirken og jeg hørte en sådan prediken som jeg måskje ikke får høre mere. Men jeg er sannelig bange for at det er så for dårlig med min mottakelse. Gud vær meg synder nådig og lær meg sine veie, for Jesu Kristi skyld. En sådan prest som Torger Bræk er det uvisst kommer til Hattfjelldalen mer. Broder i Herren og tillike en sådan begavet mann.
21/5 Var jeg i arbeide hos lensmannen. Jeg gjorde våronn. Ganske godt vær. Vind av nord.
22/5 I arbeide hos lensmannen. Jeg kjørte kompost.
23/5 Samme sted. Jeg pløyet og sådde. Et sådant utmerket vær i dag, fint regn. I dag var her et bruderpar som ble gift etter loven. det vat nok det første par som har blitt gitf på denne måte her i prestegjeldet. Folkene var svensker. Ikke sang og ikke klokkelyd.
24/5 Var jeg i arbeide hos lensmannen og satte poteter. Om aftenen gikk jeg til Lanes og skulle se etter bjørnen.
25/5 Var jeg også på Nyborg og kjørte frau.
26/5 Var jeg også hjemme. Det var trefoldighetssøndag. Da ble kirkesanger Benson lyst første gang.
27/5 Reiste jeg med posten annen tur, og da kom jeg til Grane.
28/5 Derifra og til Hattfjelldalen.
29/5 Var jeg i arbeide hos Ole Johan og tømret på et fjøs.
30/5 I samme arbeide hos Ole Johan.
31/5 Samme sted og samme arbeide.
1/6 Samme sted og samme arbeide.
2/6 Var første søndag etter trefoldighet. Da var jeg gående på dalen mens de andre var i kirken. Jeg gikk i et sykdomstilfelle for å hjelpe min syke broder, ja uvedkommende broder.
3/6 Var jeg hos Ole Johan i samme arbeide.
4/6 Samme sted og samme arbeide.
5-6/6 Samme sted og samme arbeide. Varmt solskinn.
7/6 Var vi ferdig med fjøsen og da sluttet jeg ved middag, og da gikk jeg hjem til Nyborg. Da begynte jeg å arbeide på noen trau. Det var torden og regn den dag og gresset vokste så deilig, så skjønt. Ak, den vakre våren. Jeg vil ønske til Gud at det måtte således blomstre i min sjel og hjerte.
8/6 Var jeg hjemme på Nyborg til middags og reiste så til Sirijord.
9/6 Var annen søndag etter trefoldighet. Da ble Andreas Olsen og karen Gryteselv gift. Her var meget folk ved kirken, og jeg traff en del brødre, dem som er mitt beste folk. Nu var Røsvandet roendes og her var bra sommer. I morgen skal jeg reise med posten for tredje gang.
10-11/6 Reiste jeg med posten til Grane og derfra igjen til Hattfjelldalen.
12/6 Var jeg hjemme og da gjorde jeg likkiste til et barn som tilhørte Mattis Jakobsen og Brynhild Olsdatter. De var da i Hattfjelldal.
13/6 Var jeg i arbeide hos Lars Mathias Olsen, Hattfjelldal og tømret på en fjøs til ham.
14-15/6 Samme sted og samme arbeide.
16/6 Var tredje søndag etter heritatis. Da var jeg i kirken og det var en hyggelig dag for meg.
17/6 Reiste jeg til Sirijord og var der. Jeg var på møllen med korn for min moder.
18/6 Da ble kirkesanger Bentsen gift. Jeg var i skogen og hugget sledemeier til meg selv. Om aftenen reiste jeg tilbake til Hatfjelldalen.
19/6 Var jeg på akkordarbeide. Jeg og Johan Matias gjorde port for kirkegården.
20-21/6 Samme arbeide, samme sted.
22/6 Reiste jeg til Krutå og fikk låne min brors hoppe. Jeg skulle ha den ned til sjøen.
23/6 Derifra til Hatfjelldalen. Det var fjerde søndag etter trefoldighet.
24/6 Reiste jeg fjerde tur nedover med posten, helt ned til sjøen.
25/6 Derifra og til Mosjøen. Da var Lars Jensen begynt å slå. Solen brente av både aker og eng.
26/6 Var jeg på Mosjøen.
27/6 Reiste jeg med posten fra Mosjøen til Grane istedenfor Hovik da jeg skulle skysse en tur opp til Fellingfors.
28/6 Kjørte jeg derfra til Mosjøen igjen.
29/6
30/6 Var 5. søndag etter trefoldighet. Da var jeg i kirken på Dalstø. Der var konfirmasjon og konfirmasjon var det i Hatfjelldalen sen samme dag. Jeg angret på dette at jeg var borte denne dag. Om aftenen reiste jeg til Myrnes. Der hadde jeg brødre i Jesus Kristus.
1/7 Var jeg i Myrnes og vi hyppet poteter.
2/7 Likeså. Da slo vi litt omkring husene.
3/7 Reiste jeg derfra til Mosjøen. Markedsfolkene var igjen kommet. Min broder var på markedet.
4/7 Derifra og til Fellingfors.
5/7 Derifra og til Sirijord.
6/7 Derifra til Hatfjelldal. Da hadde vi fått regn. Her hadde ikke vært regn på en lang tid, ikke siden sneen gikk av så her er en sørgelighet å se til. Nede i Vefsn er så avtørret at markene er låvebrun så her er ikke utsikter for fór til kreaturene. sådant tørrvær har her ikke vært i manns minne.
7/7 Var 6. søndag etter trefoldighet. Da kommuniserte jeg.
8/7 Reiste jeg med posten til Grane for femte gang.
9/7 Reiste jeg fra Fellingfors og kom til Nyborg. Her kom opp så forferdelig mange brev fra piker i Vefsn.
10/7 Var jeg hos Ole Johan Hatfjelldal. Da begynte han på slåttonnarbeide. Her var torden og regn så jeg var betenkt.
11/7 Var jeg også ham, og vi hesjet åkre.
12-13/7 Samme sted og samme arbeide. Godt vær.
14/7 Det var 7. søndag etter trefoldighet.
15/7 Da begynte jeg på slåttonn hos lensmannen. Vi begynte ved Fagernebekken. Lensmannen reiste da ner på sesjonen.
16-17/7 Samme sted og samme arbeide. Litt regn.
18/7 Var kirkedag. Her holdes tusenårsfest da Kong Haralds minne ble reist. Sognepresten Bræk som nu er i Hattfjelldalen gjorde en vakker prediken. Han ledet alt her på Guds kjærlighet. Hvor meget han har gjort imot oss i så mange år.
19/7 Var jeg ved Fagernesbekken igjen og onnet, og det var regn.
20/7 Slo jeg i Langjoten. Da var her opplyst, men ikke noe solskinn.
21/7 Var åttende søndag etter trinitalis. Da var skoledirektøren her oppe. Han har vært sogneprest i ******. Jeg var ikke i kirken den dag. Jeg var hjemme, og skrev på et brev til Amerika til en elskelig broder som jeg hadde der. Ja en i Kristo Jesu elskeligste.
22/7 Reiste jeg til Grane med posten.
23/7 Derifra og hjem til Nyborg. torden og lynild den dag, og hagl.
24/7 Var jeg i arbeide hos lensmannen og vi onnet hjemme.
25/7 Samme sted og vi høyet ved Fagernesbekken.
26/7 Samme sted og samme arbeide. Da jeg nu var nedover med posten var dem alt begynt å innhøste åkeren på forskjellige steder.
27/7 Var jeg også hos lensmannen. Da begynte vi å onne i Skrivstendalen. Det var godt vær. Jesus han er alltid snill mot meg. I dag har jeg fått brev fra en søster Marie Pedersdatter, Stene i Bø i Vesterålen. Det er en stor ting for meg å få brev fra en søster eller broder i Kristo Jesu vår herre.
28/7 Var 9. søndag etter trefoldighet. Da var jeg ikke i kirken, ti jeg fikk høre forut at min søster skulle bli lyst med en søring. En skøyer, en dranker, en kortspiller, et for mine øyne et forlorent menneske. Denne forbindelse går meg så til hjertet som ikke mangt annet gjør. Men jeg tror dog at Gud lar seg ikke spotte. Som en sår får man høste.
29/7 Var i Skrivstendalen og her var godt vær.
30/7 Samme sted og samme arbeide.
31/7 Var jeg også hos lensmannen i slåttonnarbeide og her var godt vær.
1-2-3/8 Samme sted og samme arbeide.
4/8 Var 10. søndag etter trefoldighet. Da var jeg i kirken og hørte en sådan prediken som var meget å sette pris på. Måtte den være meg til trøst og ikke til dom på den ytterste dag.
5/8 Reiste jeg til Grane med posten, men jeg gjorde bytte med Anders Olsen dreng, og jeg var der og arbeidde.
6/8 Var jeg i Melkarlien.
7/8 Reiste jeg derifra og hjem til Nyborg og da var jeg i arbeide hos lensmannen.
8/8 Var jeg hos lensmannen og vi var i Skrivsteinjoten.
9-10/8 Samme sted og samme arbeide.
11/8 Var ellefte søndag etter trefoldighet. Da var jeg i kirken, men hørte ikke noe nytt.
12/8 Var jeg hos lensmannen og vi var i Skrivsteindalen. Da har vi gjort fra oss slåtten, men vi hadde fór liggende som vi skulle høye opp, og vi høyet litt.
13/8 Var han regn og vi arbeidde på en høylade.
14/8 Var han godt vær og vi fikk oppraket alt vårt fór som vi hadde der.
15-16/8 Bygde vi på laden.
17/8 Hadde vi den ferdig til middags og så bar vi litt fór i den før vi gikk hjem. Her var utmerket godt vær, så at folk fikk opp meget fór.
18/8 Var 12. søndag etter trefoldighet. Da var jeg i kirken.
19/8 Reiste jeg nerover til Grane med posten, og reiste opp til Bjorbekkmoen om aftenen.
20/8 Derifra til Nyborg på aftenen.
21/8 begynte jeg på slåttonn for meg selv. Jeg fikk land hos Ole Ruderås og jeg hadde Petrine Rynes til breierske.
22/8 Samme sted og samme arbeide. Klubbmyrene Kalles engen.
23/8 Samme sted og samme arbeide. Da reiste jeg til Krutå om aftenen.
25/8 Var 13. søndag etter trefoldighet. Da var jeg ikke med kirken, ti jeg var ikke istand dertil. Min søster ble da gift med en skogbetjent Gundersen. En skøyer, et forlorent menneske etter min anskuelse. Gud vet dog alle ting. Det var rett tungt for meg å se min søster innkvartert i et sådant selskap. Som jeg kunne merke at de hatet meg og alle sådanne! Jeg var ikke i bryllupet, og ikke kunne jeg ta avskjed med henne. Hun reiste da til Amerika. Denne min søster het Beret Jensine.
Jesus, ved alle ting, jeg ber deg kjære fader før henne i den omstendighet at hun må komme deg i hu og omvende seg til deg og forbarme deg over oss alle i Jesu Kristi navn.
26/8 Begynte jeg på onnearbeide igjen ved Bjørkåsmerket. Jeg hadde Johan Ingebrigtsen med og samme foromtalte kvinne til breierske.
27/8 Samme sted og samme arbeide. Da ble det regn, som det nesten ikke har vært i hele sommer. Alle småelver og småbekker nesten tørre så man mangen gang ble møiet for å finne å drikke.
28/8 Samme arbeide og samme sted.
29/8 Likeså det samme. Da gikk vi hjem til Hatfjelldalen og da var min søster reist til Amerika.
30/8 Reiste vi på slotten igjen og da var det blitt klart så vi fikk noe fór.
31/8 var det regn igjen så jeg fikk ikke opp noe høy. Men så var jeg i Skrivsteindalen og hugget meg noen sledemeier.
1/9 Var fjortende søndag etter trefoldighet. Da var jeg i kirken, på den fattige måte det var.
2/9 Reiste jeg nerover med posten, niende tur.
3/9 Derifra til Gryteselv.
4/9 Derifra og hjem til Nyborg. Her var meget regn i denne tid.
5/9 Begynte jeg på en fórlade ved Fagernesbekken til lensmannen.
6/9 Samme arbeide.
7/9 Kjørte jeg tømmeret. Jeg hadde hest fra Groli.
8/9 Var 15. søndag etter trefoldighet. Da var jeg i kirken. Da ble Johanna Dalen lyst med Klaus Jakobsen, en svenske.
9/9 Var jeg og kjørte i sammen noe fór som vi har slått i lag Johan Ingebriktsen og jeg.
10/9 Var jeg og tømret en lade ved Fagernesbekken. Jeg hadde lensmannen med.
11/9 Samme sted og samme arbeide.
12/9 Var jeg hos presten Bræk.
13/9 Reiste jeg til Krutåg i en hemmelig anledning. Jeg elsker et menneske der!!!
14/9 Derfra og hjem. Det var godt vær.
15/9 Var 16. søndag etter trefoldighet. Da var jeg i kirken og her var brødre fra Vefsn fra Herringbotne. Gud styrke dem i en levende tro på deg.
16/9 Var jeg hos lensmannen og lunnet ved.
17/9 Var jeg hos presten og tapetserte barneværelset.
18/9 Samme sted og samme arbeide.
19/9 Reiste jeg til Grane med posten. Tiende tur.
20/9 Fra Grane til Nyborg. Jeg hørte rykte om god sildpris.
21/9 Var jeg hos presten. Her var godt vær.
22/9 Var 17. søndag etter trefoldighet. Da var jeg ikke i kirken.
23/9 Var jeg hos lensmannen og jeg kjørte fór fra Skrivsteindalen. Her var litt sne den dag. Det engelske kompani driver seg stort i denne tid her med meget hugst og kjørsel. Hestene er dyre. opptil ett hundre spesi og smøret til 16 shilling.
24/9 Kjørte jeg ved til lensmannen.
25/9 Laget jeg meg til og skulle på tiendebytte.
26/9 Fra Hattfjelldalen til Grane.
27/9 Derifra til Mosjøen. Jeg hadde hest fra lensmannen.
28/9 Var jeg på Mosjøen og da var jeg og avsa ed som stemnevitne.
29/9 Var 18. søndag etter trefoldighet. Da var jeg i Dolsta kirke. Der var så meget folk i Vefsn som man ikke visste der har vært.
30/9 Var jeg i Mosjøen. Slemt vær.
1/10 Reiste jeg fra Mosjøen og kom til Laksfors og jeg hadde to hester som jeg fikk der nede.
2/10 Derifra til Melkarli.
3/10 derifra til Hattfjelldal etter posten og så til Bjorbekkmoen samme dag. Ellevte tur.
4/10 Derifra til Grane og så til Fellingfors.
5/10 Fra Fellingfors til Bjorbekkmoen. Jeg kjørte med en forferdelig vogn.
6/10 Derifra til Gryteselv.
7/10 Derifra til Hatfjelldal.
8/10 Derifra til Sirijord for å kjøre ved.
9-10-11/10 Samme sted og samme arbeide.
12/10 Reiste jeg til Krutå for å få smidd et jernrep.
13/10 Reiste jeg til Sirijord.
14/10 Var jeg kjørende til Bjerkåselven etter et lass never til skogstuen til min broder.
15/10 Var jeg i arbeide på skogstuen.
16/10 Reiste jeg fra Sirijord til Nyborg, ti neste dag er postdag. Jeg er postfører nu. Her er ennu bar mark og et utmerket godt vær.
17/10 12. gang med posten til Grane. Denne dag er det innvielse på Hemnes, og vår prest er også der.
18/10 Fra Grane til sjøen. Her var godt vær.
19/10 Fra sjøen til Fellingfors.
20/10 Var jeg på Fellingfors og reiste ikke videre. Det var 21. søndag etter trefoldighet. Da var her messefall både i Hatfjelldalen og på Dolsta da prestene var på innvielsen på Hemnes.
21/10 Derifra til Storvassli.
22/10 Var jeg i tømmerskogen der.
23/10 Derifra til mitt hjem på Nyborg.
24/10 Var jeg hjemme og lappet sko.
25/10 Samme arbeide. Et utmerket pent vær. Her har ennu ikke vært sne.
26/10 Var jeg hjemme og hugget ved.
27/10 Var 22. søndag etter trefoldighet.
28/10 Reiste jeg fra Hattfjelldal til Øvre Tralrud for å stevne Søren Mikkelsen. Det var første gang jeg reiste som stevnevitne.
29/10 Derifra til Elsvand. Der stevnet vi Bennet Olsen. Her var godt føre å gå. Det var hard bar mark.
30/10 Derifra til Valmås. Der stevnet vi Tølløv Arnesen. Litt regn den dagen da vi reiste hjem.
31/10 13. gang med posten fra Hattfjelldal til Grane. Når jeg kom til Melkarli ble der sne og da hadde jeg sne til jeg kom frem over høyeste land. Jag var bare til Stabbforsmo da jeg traff poståpneren der.
1/11 Fra Bjorbekkmo og hjem. Godt vær.
2/11 Var jeg i arbeide hos presten. Jeg satte i stand en rulle. Utmerket vær.
3/11 Var allehelgensdag. Da var jeg i kirken. Da holdtes sørgeprediken over Kong Karl den 15., Norges og Sveriges Konge. Det snedde den dag.
4/11 Reiste jeg til Sirijord. Jeg var på Åsene etter et lass høy.
5/11 Var jeg også på Åsene etter fór.
6/11 Var jeg på Sirijord. Jeg gjorde sjæker til støtting.
7/11 Kjørte jeg tømmer. Regn og sludd den dag.
8/11 Samme arbeide. Om natten falt mye sne.
9/11 Lunnet jeg tømmer. Mere sne.
10/11 Var 24. søndag etter trefoldighet. Da var jeg ikke til kirken.
11/11 Reiste jeg hjem til Nyborg med hesten. Johan Matias og jeg hadde den i sammen. Da hørte jeg at Gabriel Andersen, Laksfors var død. En dugelig arbeider, en snekker som var med her og arbeidde på kirken.
12/11 Var jeg hjemme. Jeg var trett.
13/11 Var hjemme.
14/11 Var 14. gang jeg reiste med posten til Grane.
15/11 Derifra til Gryteselv. Det var godt vær.
16/11 Derifra og hjem. Om ettermiddagen hugget jeg ved.
17/11 Var 25. søndag etter trefoldighet. Da var jeg i kirken. Her var lite folk, men en deilig prediken.
18/11 Kjørte jeg til Sirijord for å kjøre tømmer. Utmerket godt vær.
19/11 Kjørte jeg tømmer. Det var godt vær.
20/11 Samme sted og samme arbeide.
21/11 Samme arbeide. Jeg kjørte tømmer i selskap med min broder Ole Benjamin Mikkelsen. Han hadde en skogstue ved elven, nedenfor den østre lien.
22/11 Kjørte jeg fór fra Ruderåsen til Sirijord. Det var godt vær.
23/11 Hadde min søstersmanns hest og kjørte fór, og jeg arbeidde på et sledeørke. Utmerket godt vær denne dag.
24/11 Var 26. søndag etter trefoldighet. Da var jeg ikke med kirken. Da ble Lars Elstensen gift med en pike fra Jovatne i Sverige. Jeg var ikke i Hattfjelldalen den dag. Fint regn.
25/11 Reiste jeg fra Sirijord til Nyborg.
26/11 Var jeg i arbeide hos presten Bræk. Jeg gjorde en vedkasse til dagligstuen.
27/11 Kjørte jeg høy til lensmannen ifra Skrivstendalen. Litt sne den dag som festet til på isen. Her var meget yr.
28/11 Samme arbeide. Et pyntelig vær den dag.
29/11 Var jeg også i arbeide hos lensmannen. Et utmerket godt vær. I dag kom Ole Torstensen heropp for å holde oppgjør på tømmerhugst og kjørsel.
30/11 Arbeidde jeg på noe til presten.
1/12 Var jeg i kirken, og her var kommunikantere, men ble pålyst at det ikke ville bli, dog senere på etteråret.
2/12 Var jeg hjemme på Nyborg.
3/12 Da reiste jeg 15. gang med posten til Grane. Utmerket godt føre og vær. Ikke noe synderlig skiføre enda.
4/12 Derifra til Storvassli.
5/12 Derifra og hjem.
6/12 Var jeg i Sirijord.
7/12 Gjorde jeg nye ski til meg selv.
8/12 Det var annen søndag i advent. Da var jeg ikke med kirken, men jeg kjørte til Hattfjelldal om aftenen da jeg hadde hesten på Sirijord.
9/12 Da var jeg i Sjøtni**** og jeg skjøt fire jerper.
10/12 Det var 16. gang jeg reiste med posten til Grane. Da var her så meget sne at jeg brukte ski til Bjorbekkmoen.
11/12 Derifra til Hattfjelldal.
12/12
13/12 Var jeg hjemme og gjorde stokk på en liten børse.
14/12 Var jeg også hjemme og gjorde noget av samme samme arbeide. Her var godt vær, men noe kaldt - minus 26 grader. de fleste av folket i denne tid er kjørendes til sjøen, og noen er hjemkommen. Alle kjører gjennom Haustreisdalen da der er så lite sne i år.
15/12 Var 3. søndag i advent. Da var jeg ikke i kirken da det var meget kaldt. Her var lite folk.
16/12 Var jg hjemme og jeg var kjørendes til Klubbmyren etter et høylass, og jeg kjørte så vel i knas min høyslede at jeg måtte ha en annen før jeg kunne få lasset hjem.
17/12 Kjørte jeg og lensmannen og Ole Johan og Søren Finsen og Mattis Andreassen ner til Fellingfors. Lensmannen og jeg kjørte til Haugen om aftenen da vi aktet å fare opp gjennom Haustreisdalen.
18/12 Derifra til Sjåvik. Sterk frost så nesene ble såre.
19/12 Derifra til Nyborg. Svært med frost.
20/12 Var jeg hjemme og saget ved til lensmannen. Litt mildere og litt sne. Her har vært 30 grader kulde.
21/12 Var jeg kjørendes til Klubbmyren etter høy til meg selv.
22/12 Var fjerde søndag i advent. Da var jeg i kirken. Her var lite folk den dag. To kommunikantere. Meget kaldt vær.
23/12 Var jeg på Sirijord. Frost og kaldt vær.
24/12 Var 17. gang jeg reiste med posten til Grane. Det var juleaften.
25/12 Var jeg på Fellingfors hos Anders Olsen, og jeg hadde en sådan gledelig jul som jeg ikke før har hatt. Ikke vet jeg om jeg får igjen, så derfor minnes jeg den lenge. Om juledagen var vi på skolen og lærer Stigen leste. Vi kjørte og det var litt regn.
26/12 Var jeg på samme sted. Om natten var her sådant regn at her var meget bar mark når vi sto opp. Glatt, og all mark dekket av is.
27/12 Derifra til Gryteselv, og landet var så dekket av is som jeg ikke vet det har vært noen gang.
28/12 Derifra til Hattfjelldal. Det var riktig sommervær den dag.
29/12 Var søndag etter jul. Da var jeg i kirken. Her var lite folk, men godt vær.
30/12
31/12 Var nyttårsaften. Da kjørte jeg til Sirijord for å kjøre min gamle moder til kirken nyttårdagen.

Året 1873


1/1 Kjørte jeg da til kirken og til Sirijord om aftenen. Så skal jeg innlate meg på å skrive litt om det gamle år hvorledes det har vært. Et makeløst godt vær. En betydelig god sommer. Stadig godt som intet regn så folk nesten ikke kunne huske en sådan sommer. Følgene ble at Hattfjelldalen fikk et godt år i alle måter, men der hvor det var tørrjord ble det lite gress. Vinteren meget god, både foråret og etteråret. Lite sne, så folk fra Susendal ikke kunne kjøre til kirken der øverst i dalen. Et meget heldig år både på sjø og land. Storsildfiskeriet på Åsvær var meget godt. Lofotfiskeriet middels. Sommersildfisket heldig så her har alltid vært god sild å få tak i og de andre matvarer ganske billig.
Kaffen meget dyr - 15 shilling ***** spesi på Mosjøen i vågvis, litt mer og mindre ettersom sortene var.
Det engelske kompani stoppet sin drift i juletiden og det var meget slemt.
Hestene meget dyre, fra 20 til 100 spesi. Ikke sykdom innen våres midte. Smøret 14-15-16 etter omstendighetene. Kjørene fra 12 til 25. Gjeterne fra 3 til 5.
16 ektepar vidde her i prestegjeldet.
En tidlig vår og godt sommervær.
2/1 Var jeg kjørendes til Krutåg og besøkte min søster Jakobine, og jeg kjørte hjem om aftenen. Godt vær den dag. Ikke frost.
3/1 Var jeg hjemme og jeg kjørte høy til kirkesangeren i fra Malmyren.
4/1 Samme arbeide.
5/1 Kjørte jeg ved til lensmannen. Da hørte vi at lensmann Nils Ingebriktsen var død og hans broder Christian Ingebriktsen Tustervand døde om nyttårsaftenen. De står nu i lik. Så skal det engang gå med oss alle.
7/1 Var 18. gang, ubetalt hertil, jeg reiste med posten til Grane og derifra til Fellingfors.
8/1 Derifra til Gryteselv. Det var sne den dag så her var et uføre, ti forrige natt kom her at halvt kvarter sne.
9/1 Derifra til Hattfjelldal. Klapføre, men godt vær.
10/1 Reiste jeg til Elsvand med et skoemne.
11/1 Derifra og hjem. Det var godt vær den dag.
12/1 Var første søndag etter Hellige trekongers dag. Da var jeg i kirken og her var så tålig med folk. Sne og kov den dag.
13/1 Reiste jeg og skulle kjøre ner til sjøen, og jeg kjørte til Bjorbekkmo. Jeg hadde Anders Melkarli og Lars Gryteselv med meg, og her var godt føre.
14/1 Derifra og til sjøen.
15/1 Derifra opp til Laksfors og vi hadde et svært uføre, ti her falt meget sne om natten.
16/1 Derifra til Bjorbekkmo. Føret slemt.
17/1 Derifra og hjem til Nyborg.
18/1 Kjørte jeg til Sirijord med noget som jeg har sjynet**** til min søsters mann Jakob Bensen. Og hjem igjen om aftenen. Det var en hel storm den dag. Da kom dem til Hattfjelldalen med gammellensmannen Nils Ingebriktsen.
19/1 Det var annen søndag etter trekonger. Da var her ikke annen kirkeforretning enn liktaler over lensmann Nils Ingebriktsen og en kone Marit Olsdatter. De ble begravet på samme dag. Det var meget slemt vær den dag.
20/1 Var jeg hjemme. Storm den dag.
21/1 Var 19. gang jeg reiste med posten til Grane. Ikke godt føre og ikke godt vær.
22/1 Fra Grane til Bjorbekkmo. Stor storm.
23/1 Derifra og hjem. Da skjøt jeg tre jerper.
24/1 Reiste jeg til Sirijord til skogstuen til min broder.
25/1 Derifra og hjem og så var vi på Bjerkås, han og jeg, etter noe ost.
26/1 Var tredje søndag etter trekonger. Da var jeg i kirken. Her var ikke meget folk.
27/1 Kjørte jeg fór fra Sirijord til kirkesanger Bentsen. Lite sne. Ikke godt føre.
28/1 Samme arbeide. Der var litt regn den dag.
29/1 Samme arbeide. Klart vær.
30/1 Samme arbeide. Klart vær og nu har jeg kjørt alt fóret til Bentsen, 7 lass. I dag var Sven Spillom og Andreas Kjønnbekkmoen her og satte opp kirkeovner.
31/1 Var jeg hjemme og utrettet ikke noget.
1/2 Var jeg også hjemme. Jeg kjørte høy fra Fagernesbekken. Godt føre og godt vær.
2/2 Var fjerde søndag etter Helligetrekonger. Da var jeg i kirken og da var det første gang vi brukte ovner i kirken. Da hadde Lars Mattias Hatfjelldal sitt første barn til dåpen, og det var Emma Maria.
3/2 Var jeg hjemme.
4/2 Var 20. gang jeg reiste til Grane med posten, og da kjørte jeg opp til Fellingfors om aftenen.
5/2 Derifra til Gryteselv.
6/2 Derifra og hjem. Jeg hadde godt vær hele tiden.
7/2 Var jeg hjemme og gjorde på en slede.
8/2 Var jeg også hjemme, og samme arbeide.
9/2 Var søndag septuagesima. Da var jeg i kirken og her var lite folk, ti her var et slemt føre og vær.
10/2 Var jeg kjørendes til Sirijord med noget mel til Jakob Bensen, min søsters mann, og da hørte jeg at min broder Ole Benjamin har fått seg en sønn.
11/2 Kjørte jeg og skulle over til Øien med en hest som jeg har har hatt til låns, og jeg kom til Bjorbekkmo.
12/2 Derifra til Moe.
13/1 Fra Moe og på Øien og derifra til Mosjøen.
14/2 Derifra til Glugvasshauen.
15/2 Derifra og til Gryteselv.
16/2 Derifra og hjem til Nyborg. Det var søndag seksagesima og da var jeg i kirken. Men her var lite folk og her ble et fælt regn.
17/2 Var jeg hjemme og jeg arbeidde på en slede.
18/2 Var jeg hjemme Da kom posten oppover i fra Vefsn. Her var sådant uvær som sjelden har vært, sne og regn.
19/2 Var jeg hjemme.
20/2 Reiste jeg 21. gang til Grane med posten. Da reiste jeg til Melkali. Det var et fælt uføre.
21/2 Derifra og til Grane og opp til Fellingfors.
22/2 Var jeg på Fellingfors.
23/2 Var jeg på Fellingfors. Det var fastelavenssøndag.
24/2 Samme sted.
25/2 Samme sted. Jeg satte istand noen sager.
26-27-28/2 Samme sted.
1/3 Samme sted.
2/3 Samme sted. Det var første søndag i faste.
3/3 Reiste jeg derifra til Melkali.
4/3 Derifra og hjem.
5/3 Var jeg hjemme. Da var her oppgjør på Vefsnmo.
6/3 Var 22. gang jeg reiste med posten. Da jeg var under Melkali så traff jeg den andre postføreren. Han kom oppover med posten. Så gjorde vi bare et bytte med hverandre. Da reiste jeg til Sirijord om aftenen. Da var jeg natten i skogstuen hos min broder.
7/3 Da reiste vi til Krutåg, han og jeg.
8/3 Derifra og hjem.
9/3 Var jeg hjemme. Det var annen søndag i faste. Da var jeg i kirken.
10/3 Var jeg hjemme og jeg kjørte høy til lensmannen.
11/3 Reiste jeg på Holmen etter møssmør.
12/3 Var jeg hjemme og jeg sagede sønder en del sledemeier, 8 stykker.
13/3 Var jeg hjemme.
14/3 Reiste jeg til Melkali om aftenen for å få min bøsse igjen.
15/3 Derifra til Hallerne**** i Skytni*****, men jeg fikk ikke noget. Men på ettermiddagen var jeg der hjemme i skoven og da skjøt jeg en jerpe.
16/3 Var tredje søndag i fasten. Da var jeg i kirken. Da kom Jakob Sven opp fra sjøen. Han skulle være her og snekkere hos lensmannen. Han var kjørende etter ham.
17/3 Begynte vi med gulvet i stuen.
18-19/3 Samme arbeide.
20/3 Var 23. gang jeg reiste med posten til Grane. For disse turer er betalt.
21/3 Derifra til Melakli. Kladdeføre.
22/3 Derifra og hjem og da arbeidde jeg hos lensmannen siden om dagen.
23/3 Var midtfastesøndag og da var her ikke preken, ti presten var nede i Vefsn og fruen var med. I denne uke er Ole Olsen Elsvand begravet. En samtidig arbeider med min fader.
24/3 Var jeg hos lensmannen og arbeidede.
25/3 Var jeg også hos lensmannen.
26/3 Samme sted. Da lagde vi papp på veggene.
27/3 Var jeg også hos lensmanen og jeg gjorde vinduskledninger.
28/3 Samme sted. Da traff jeg en gammel venn som jeg ble så overmåte glad i. Det var rødmarihanen, den første sommerfugl, jeg hilste ham så vennlig. Og denne uke har her vært et sjeldent og utmerket vær til å take på sneen. Her er alt hull på sneen i Hattfjelldalen. Hele volden står i vann.
29/3 Var jeg også hos lensmannen på snekring. Det var en blank og vakker dag.. Nydelig godt vær. Da kom våres prest hjem fra Vefsn. Hans frue var med. Lars Gryteselv skyssede ham. Så heter mannen som nu er på Gryteselv.
30/3 Var Maria bebudelsesdag. Da var jeg i kirken og her var et brudepar Søren Sørensen Trollerud i Susendalen.
31/3 Var jeg i arbeide hos lensmannen.
1/4 Likeså. Det var et utmerket godt vær den tid.
2/4 Var 24. gang jeg reiste til Grane med posten. Det var godt vær og jeg brukte ikke ski lenger enn til Bjorbekkmo. Siden var det for så mest avbært (bart..) Utbetalt for 24 turer.
3/4 Fra Grane til Hattfjelldalen. Det var svært og tungt føre. Da hørte jeg at Andreas Vollan har solgt sin hest og fikk 120 spesi for den. Således er hesteprisene her nu i anledning av skogdriften.
4/4 Var jeg i arbeide hos lensmann Nilson.
5/4 Samme sted. Her var et behageligt vær og lite sne er igjen. Han har minket betydeligt.
6/4 Var palmesøndag. Da var jeg i kirken.
7/4 Var jeg hos lensmannen i arbeide.
8/4 Samme sted.
9/4 Samme sted. Saget opp vindushull og dørhull i yttre enden av hovedbygningen.
10/4 Var skjærtorsdag. Da var jeg i kirken og om aftenen reiste jeg og en annen arbeidsmann som var her hos lensmannen til Krutåg, ti jeg hadde en søster og en broder der. Men bror var ikke hjemme. Han var reisendes til Sverige på handel som man pleier å drive så ofte her.
11/4 Derifra og hjem til Nyborg. Den dag var her nordenvind og sne fokk så vi nesten tullede oss bort.
12/4 Var jeg i arbeide hos lensmannen. Jeg saget opp vindushull i yttre ende på stuen. Det var nordenvind og sne. En del folk har nylig vært til sjøen. Det er påskeaften i dag. Dem har nu ringt inn høytiden.
13/4 Var første påskedag. Da var jeg i kirken og her var ikke så få fra Vefsn heroppe.
14/4 Likeså. Da var her så meget folk som sjelden pleier å være.
15/4 Var jeg i arbeide hos lensmannen.
16/4 Likeså. Samme sted, samme arbeide.
17/4 Reiste jeg 25. gang med posten til Grane.
18/4 Derifra og hjem. Jeg hadde dårlig føre.
19/4 Lappet jeg mine støvler og så reiste jeg til Sirijord om aftenen.
20/4 Reiste jeg til Hatfjelldalen, men var ikke i kirken. Det var første søndag etter påske. Om aftenen reiste jeg til Sirijord for å hugge tømmer.
21/4 Var jeg i tømmerskogen.
22/4 Samme arbeide på Sirijord.
23-26/4 Samme arbeide og samme sted.
27/4 Var annen søndag etter påske, og var da ikke i Hatfjelldalen. Hele denne uken som har vært har her vært nordenvind og sne. Og i denne uken reiste fra Dalen en hel familie til Amerika. Fader og moder og to døtre og deres menn. Nils Rølløfsen heter mannen. Han var den første som begynte på Dalen. To av hans sønner var reist før.
28/4 Var jeg også i tømmerskogen og da ble vi ferdige med det.
29/4 Reiste jeg derifra og hjem til Nyborg, hvor jeg fortsatt har mitt hjem.
30/4 Var jeg hjemme.
1/5 Reiste jeg 26. gang til Grane med posten. Nu er altså dette året ute for posten.
2/5 Fra skolen til Storvassli. Det var et dårlig føre.
3/5 Fra Storvassli og hjem.
4/5 Var jeg hjemme. Det var kaldt vær og ikke tegn til nogen tidlig vår, og det var tredje søndag etter påske.
5/5 Var jeg hos lensmannen og hugg sagtømmer. Anders Krutnes var med, og han hugg seg i foten.
6/5 Samme arbeide. Det har vært en lang tid som her har vært et ubehagelig vårvær.
7/5 Gjorde jeg tett omkring kirkeovnsrørene.
8/5 Var jeg hjemme. Det var en varm dag. Sneen gikk som skum.
9/5 Var bededag og jeg var i kirken og hørte meget, men lite ble bevaret. Ak, Jesus, hjelp du meg og ta ikke den heligånd fra meg.
10/5 Reiste jeg til Sirijord. Det var kaldt vær.
11/5 Var jeg på Sirijord og det var fjerde søndag etter påske. Det var et sådant snefokk at man kunne nesten ikke komme ut, og nordenvind.
12/5 Reiste jeg til Aakervik og skulle få meg gjort et par komagger.
13/5 Derifra og til Bjerkås.
14/5 Derifra og hjem.
15/5 Begynte jeg på en ny postrute, ti året var da ute.
16/5 Fra Grane til Hattfjelldalen.
17/5 Var jeg hjemme.
18/5 Var 5. søndag etter påske. Da var jeg i kirken og det var en hyggelig dag. Her var mange folk, ti masjonen skulle settes.
19/5 Var jeg hjemme og da arbeidde jeg på et sprinkel ved skolen for legemsøvelser.
20/5 Samme arbeide.
21/5 Samme arbeide. Da kom her en ny pike til lensmannen, nordenifra.
22/5 Var Kristi Himmelfart, da var jeg i kirken. Det var et godt vær den dag.
23/5 Arbeidde jeg ved skolen.
24/5 Utrettede jeg ikke noe.
25/5 Var sjette søndag etter påske.
26/5 Annen gang med posten til Grane. Jeg reiste ikke selv. Jeg fikk den andre postføreren til å ta den med seg. Jeg var i arbeide hos presten og gjorde våronn.
27-31/5 Samme sted og samme arbeide.
1/6 Var pinsedag. Her var ikke mange folk til sammen.
2/6 Var annen pinsedag. Da var her et brudepar - Ole Balsta og Else Hansdatter fra Ørjedal.

Og så skal jeg skrive litt om hvorledes her pleies å holde bryllup her i tiden. Dem pleier å få en og en halv tønne brendevin, og så drikker dem og slåss mens det varer. Danser og spiller kort mens brendevinet varer så det er en gru for en kristen å se og høre på de mange eder og forbannelser som her øves. Det er mitt største ønske at en sådan tid snart må få en ende.

3/6 Var jeg i arbeide hos presten.
4/6 Likeså. Det er en sen vår i år. Her er ingen mat for kreaturene ennå. Men det tar nu på å bli bart så man kan gå gårdimellom.
5/6 Var jeg hos presten i arbeide. Da holdtes her på med tømmerfløting og dagpengene er 4 ort, 3+12 og så videre, og alle folk er opptatt i den anledning.
6/6 Var jeg hjemme. Da var her slutt med bryllupet som jeg før omtalte, og da ble her borte en kårmann. Til elven er han kommen, men hvorledes han er kommen der vites ikke. Enten nogen har slått ham ihjel og kastet ham i elven, eller han har forgjort seg selv vites ikke. Gud vet det! Her er en sørgelig tid hos oss nu. Når skal den ha sin ende? Gud vet.
7/6 Var jeg hjemme.
8/6 Var trefoldighetssøndag.
9/6 Reiste jeg tredje gang med posten til Grane. Da var det så vidt jeg slapp å bruke ski.
10/6 Derifra og hjem.
11-12/6 Var jeg hjemme.
13/6 Var jeg i skogen og gjorde meg en dråg.
14/6 Reiste jeg til Krutåg for å få en hoppe hos Lars Petter, men kunne ikke få den for is i vannet og elvenes flom.
15/6 Reiste jeg hjem igjen. Det var første søndag etter trefoldighet.
16/6 Var jeg på auksjonen på Elsvand og der ble solgt 2 kjør og en 7-års hest og 2 geder og 3 sauer. Hesten ble 87 spesi og kjørene 28 og gederne 4 spesi og sauene 3. Således er priserne nu.
17/6 Reiste jeg etter se-havre til presten i Fagerlidalerne. Der er to skogstuer i denne tid.
18/6 Derifra til Hatfjelldalen.
19/6 Var jeg hjemme og gjorde ferdig gymnastikkapparatet ved skolen.
20/6 Var jeg hjemme og jeg var i skogen og hugg noe bjerk som skulle tørres, og det var godt vær.
21/6 Var hjemme.
22/6 Var 2. søndag etter trefoldighet.
23/6 Reiste jeg 4. gang med posten til Grane. Da skysset jeg ned til sjøen jomfruen som har vært hos lensmannen og ikke befant seg der.
24/6 Fra Mosjøen til Fellingfors, ti jeg hadde hest derifra.
25/6 Derifra til Alsgård.
26/6 Derifra til sjøen.
27/6 Var jeg på Halsøen og fikk oppgjort for noe over ett hundre spesi.
28/6 Var jeg på Mosjøen og lavede meg på markedsturen. Natten til søndag ventede vi på dampskibet, men det kom ikke før om morgenen.
29/6 Fra Mosjøen til Bjørns marked klokken 4 ettermiddag.
30/6 Var vi på marked. Intet nytt hendte. Alle ting er dyrt.
1/7 Var første markedsdag. Meget folk.
2/7 Var annen markedsdag, men jeg reiste den første om aftenen med dampskibet og var den dag i Mosjøen.
3/7 Derifra til Fellingfors.
4/7 Derifra til Gryteselv.
5/7 Derifra til Hatfjelldalen.
6/7 Var jeg hjemme. Det var fjerde søndag etter trefoldighet. Da var jeg ikke i kirken.
7/7 Reiste jeg 5. gang med posten til Grane, og da ventet jeg presten våres på skolen der. Han skulle ner og kjøpe hest, og jeg skulle være med ham. Mottaget betaling for 31 turer.
8/7 Derifra til Nyrud.
9/7 Fra sjøen til Fellingfors.
10/7 Derifra til Gryteselv.
11/7 Derifra til Hatfjelldalen.
12/7 Flyttet jeg fra Nyborg til Remmen i Hattfjelldal.
13/7 Var 5. søndag etter trefoldighet. Her er nu mange folk borte til Hemnes på et kongsmøte. Oscar den annen var i Hemnes og besøkte sine folk og han var like opp i Finnmarken og Lofoten som ingen av de andre konger har gjort.
14/7 Var jeg hjemme.
15/7 Var jeg hjemme, og da var jeg i skogen og hugg yrke til en slede til presten Bræk.
16/7 Reiste jeg til Sannes og skulle ro en tømmerflåte nerover til Tustervand.
17/7 Reiste vi fra Sannes.
18/7 Kom vi til Tustervand.
19/7 Reiste vi derifra og kom hjem til Hatfjelldal. Da var biskop Vaaslet kommen og prosten Timmermand kommen for å holde visitas her. Noen var begynt med slåttonnen, og nu har dem funnet den mannen igjen som kom bort i bryllupet i pinsehelga. Han fantes igjen i elven. Og doktoren var og overså ham i anledning om nogen skulle ha slått ham ihjel. O Gud, for et stell her i våre dage. Herre Jesu, bevare enhver av oss!
20/7 Var jeg i kirken og hørte på visitasen.
21/7 Reiste jeg 6. gang med posten til Grane og da ventede jeg presten der for å ta hesten oppover. Han skulle på amtformannskapet.
22/7 Derifra til Gryteselv.
23/7 Derifra til Hattfjelldal. Da var jeg hos presten på ettermiddagen.
24/7 Var jeg hos presten og vi var fire mann og jeg ble idømt å være formann.
25/7 Samme sted, og her var sådant et godt vær.
26/7 Likeså. Utmerket vær.
27/7 Var 7. søndag etter trefoldighet, og her var ingen preken.
28/7 Var jeg hos presten og onnet.
29/7 Likeså. Da slo vi på Vefsn-nessene.
30/7 Samme sted og samme arbeide. Det var regn den dag.
31/7 Samme sted. Da fikk vi rake litt hjemme og slått på Vefsn-nessene. Vi var delt mannskap. Prestens søster og en annen pike og jeg var på Vefsn-nessene.
1/8 Var jeg også hos presten og da slo vi fra oss på hjemjorden.
2/8 Samme sted, samme arbeide. Da slo vi på Bruneset.
3/8 Var 8. søndag etter trefoldighet. Da var jeg hjemme.
4/8 Var 7. gang jeg reiste med posten til Grane.
5/8 Derifra og hjem. Jeg hadde hest fra Nils Svensa.
6/8 Var jeg hjemme. Her har vært regn en lang tid.
7/8 Var jeg også i arbeide hos presten, og her var sådant regn. Ikke tørt fór å få.
8/8 Samme sted og samme arbeide. I dag har dem gravet til gammel Anders Ingebriktsen Holmen.
9/8 Drev vi på og slo, men regn.
10/8 Var 9. søndag etter trefoldighet. Da var her forretning i kirken. Ti presten vvar da kommet fra amtformannskapet. Jeg var ikke i kirken, men var hjemme og besøkte min mor.
11/8 Var jeg hos presten igjen. Da slo vi det siste ved elven.
12/8 Var jeg til Groli og fikk Hemming Paulsen til å gjøre et spjell i muren, og jeg var der om natten.
13/8 Var det godt vær og vi raket etter og fikk meget fór. Vi var 12 rakere og presten og frue var også med.
14/8 Var vi på Valmås og gjorde hesjer. Her var meget regn.
15/8 Samme arbeide. Det var regnvær.
16/8 Var det klart, og vi raket og kjørte inn 13 lass fór.
17/8 Var 10. søndag etter trefoldighet.
18/8 Reiste jeg 8. gang med posten til Grane.
19/8 Derifra til Hattfjelldalen og jeg hadde presten sin hest den gang.
20/8 flyttet vi til Fagervoldene på slåtten.
21/8 Var vi der, og det var regn.
22/8 Samme sted og samme vær.
23/8 Var det klart og vi høyet 7 lass fór.
24/8 Var 11. søndag etter trefoldighet.
25/8 Reiste vi på Fagervoldene.
26/8 Var vi der og det var ikke høyevær.
27/8 Var vi også der, og da raket vi opp 30 lass fór. Endel av folket gikk hjem.
28/8 Var vi også der tre av oss. Vi hadde lite å rake.
29/8 Var vi der tre av oss, og vi kjørte inn fór.
30/8 Var vi igjen bare to av oss og vi vant ikke bli ferdig.
31/8 Var 12. søndag etter trefoldighet.
1/9 Reiste jeg 9. gang med posten til Grane.
2/9 Derifra til Melkali.
3/9 Derifra og hjem og siden slo vi på Sirijordenge, kirkesangeren og jeg.
4/9 Var vi også der og da slo vi fra oss.
5/9 Var jeg på Fagervollene og høyet opp 10 lass fór der, og de andre hesjet grønnfor.
6/9 Var jeg hjemme og stelte med grønnfóret og de andre var på Sirijordengen og raket opp der og deet var det siste. Denne sommer har vært en alminnelig sommer og må regnes for en god sommer. Folk får både korn og poteter og bra gress på marken, både i fjell og bygd.
7/9 Var 13. søndag etter trefoldighet. En merkelig begivenhet var her da. En David Jakobsen som har vært på Misjonsskolen har vært borte i snart fem år og var nu hjemme en shoptur og snart skulle reise til misjonsmarken. Han holdt et foredrag her i kirken, og det var en rørende tid for oss. Her var visst ikke mange som ikke gråt. Tenk, han som var oppvoksen her iblant oss. Hva dette rørte både han og oss.
Han var født på gården Sjellmo i Røsvassbygden.
8/9 Var jeg hos presten og vi arbeidde med grønfóret.
9-10/9 Samme sted og samme arbeide.
11/9 Var jeg os ham til middags, så sluttet jeg.
12/9 Var jeg ved Fiskløselven og så oss ut skogteig, for jeg skulle drive på halvt med hans hest.
13/9 Var jeg hjemme.
14/9 Var 14. søndag etter trefoldighet. Da var jeg i kirken.
15/9 Var jeg på Vefsnmo og tok akkord på 130 tylfter tømmer.
16/9 Reiste jeg 10. gang med posten til Grane.
17/9 Derifra til Mosjøen og opp igjen til Alsgård.
18/9 Derifra til Grane.
19/9 Derifra til Tvilen til sæteren hans Jørn Sjåvik. Jeg fór over Storapfjellet med en vogn og en plog.
20/9 Derifra til Hattfjelldal.
21/9 Var 15 søndag etter trefoldighet. Da var jeg i kirken og her var meget folk til stede.
22/9 Var jeg hjemme og lappede til meg selv.
23/9 Reiste jeg og skulle bygge skogstue til meg på Lista.
24/9 Var jeg der og gikk hjem om aftenen.
25/9 Var jeg og Anders Krutnes og stevnet noen lapper til vitne i en brennevinsak. Vi var på Apfjellet.
26/9 Reiste jeg til Sirijord for å hugge ved til min mor.
27/9 Var jeg der, og det var umåtelig stygt vær. Sne og regn til sammen. Det var tiendebytte i Vefsn.
28/9 Var jeg også på Sirijord. Det var 16. søndag etter trefoldighet. Her var messefall, ti presten var på tinget.
29/9 Var jeg der en tid av dagen og så reiste jeg hjem. Da var her sne over det hele land.
30/9 Reiste jeg 11. gang med posten til Grane.
1/10 Fra Grane og hjem. Dårlig føre, meget sne.
2/10 Var jeg og arbeidede på skogstuen på Lista.
3/10 Likeså, samme arbeide.
4/10 Var jeg på auksjonen på Røsvassholmen, og jeg løste en dyne og to par sko. Der var 25 nye reinshuder til auksjons.
5/10 Var 17. søndag etter trefoldighet. Da var jeg i kirken. Her var ikke meget folk.
6/10 Kjørte jeg tømmeret til stuen på Lista.
7/10 Var vi og tømret på stuen på Lista.
8/10 Var vi også der, og det var uvær.
9-10/10 Likeså.
11/10 Likeså. Da reiste vi hjem til Hatfjelldal.
12/10 Var 18. søndag etter trefoldighet, og jeg var i kirken.
13/10 Var jeg på Lista og arbeidede på skogstuen.
14/10 Var 12. gang jeg gikk med posten til Grane. Skjønt jeg gikk ikke selv. Jeg fikk den andre postføreren til å gå med den. Jeg reiste den morgen til Susendal for å stevne. Vi var til Øvre Tralrud og reiste til Øjedal på nerveien igjen.
15/10 Derifra og hjem og så til Sirijord igjen.
16/10 Var jeg på Lista igjen og arbeidede.
17/10 Likeså. Da kjørte jeg never dit.
18/10 Skulle vi tække, men han var et sådant uvær at det ble ikke noget av. Jeg kjørte et neverlass dit.
19/10 Var jeg hjemme og det var 19. søndag etter trefoldighet.
20/10 Reiste vi til Lista, men fikk ikke opp ovnen den dag.
21/10 Var vi også der, og da fikk vi den så vidt at vi kunne flytte inn. To av huggerne ble da der om natten.
22/10 Reiste jeg dit igjen og var der til lørdagskveld.
23/10 Var jeg der og lunnet to tylfter tømmer.
24/10 Var jeg også der og lunnet seks tylfter.
25/10 Samme arbeide og jeg fikk sammen tre tylfter.
26/10 Var 20. søndag etter trefoldighet. Da var jeg i kirken, og her var meget folk.
27/10 Var jeg på Lista og da fór jeg hjem om aftenen i anledning posten.
28/10 Reiste jeg med posten 13. gang til Grane. Skjønt, jeg fikk den andre postføreren til å ta den med. Jeg kjørte til Lista samme dag.
29/10 Var jeg også der. Det var fælt vær med regn den dag.
30/10 Samme sted og samme arbeide.
31/10 Samme sted og samme arbeide, tømmerkjørsel.
1/11 Reiste jeg hjem og jeg kjørte to tylfter tømmer.
2/11 Var allehelgensdag. Da var jeg i kirken. Gud være takk.
3/11 Kjørte jeg til skogstuen og var der hele uken.
4/11 Var jeg i Lista og lunnet tømmer.
5/11 Samme arbeide.
6/11 Samme arbeid. Jeg lunnet, ti det var ikke sne enda.
7/11 Begynte jeg å kjøre til elven.
8/11 Kjørte jeg også til elven, og jeg har fått fire tylfter.
9/11 Var 22. søndag etter trefoldighet. Da var jeg i kirken. Her var ennu bar mark, for så vidt.
10/11 Kjørte jeg høy fra Sirijordenge. Dårlig føre på grunn av lite sne.
11/11 Var 14. gang jeg reiste med posten til Grane.
12/11 Derifra til Gryteselv. Dårlig føre.
13/11 Derifra og hjem og så til Sirijord om aftenen.
14/11 Fra Sirijord og hjem den dagen.
15/11 Var jeg i Lista og kjørte tømmer.
16/11 Var jeg i kirken, og her var ikke mange folk.
17/11 Reiste jeg til Lista for å være hele uken.
18/11 Kjørte jeg tømmer der.
19/11 Utmerket godt vær, og samme arbeide.
20/11 Samme arbeide. Da var det regn. Ingen videre sne ennu.
21/11 Samme sted og samme arbeide.
22/11 Reiste jeg hjem til Hattfjelldalen. Da sluttet huggerne hos meg. Da skulle dem reise på storsildtur til Åsvær.
23/11 Var 24. søndag etter trefoldighet. Da var jeg ikke i kirken.
24/11 Var jeg hjemme og kjørte høy fra Sirijordenge.
25/11 Var 15. gang jeg reiste med posten til Grane. Men da traff jeg Per Jonsen som er postmann på vei oppover. Da byttet vi, og jeg fór hjem.
26/11 Reiste jeg til Lista for å kjøre tømmer.
27/11 Var jeg der og hadde samme arbeide.
28/11 Likeså.
29/11 Kjørte jeg hjem. Og det var en hel del sne kommen.
30/11 Var første søndag i advent. Da var jeg i kirken.
1/12 Kjørte jeg til Lista og da var jeg der hele uken.
4/12 Var her et fælt uvær. Snefokk og storm så fælt.
6/12 Kjørte jeg hjem.
7/12 Var annen søndag i advent. Da var her lite folk i Hatfjelldalen på grunn av slemt føre.
8/12 Var jeg så dødelig syk.
9/12 Var 16. gang jeg skulle reise med posten til Grane, men måtte leie for meg.
10/12 Var jeg også syk og kunne ikke være oppe. Da var her et fælt uvær og uføre. Her har da vært oppgjør og bestyrerne skulle nedover, men det var ikke kommende med hest. Deres tøye måtte bæres på ski, enda et fælt vær.
11/12 Var det heller så meget vær at man knapt kunne komme ut. Snefokk og storm.
12/12 Kjørte jeg ved fra Svean. Dårlig føre.
13/12 Kjørte jeg høy fra Enge og det var så meget vann på volden at jeg har nesten ikke kommet frem.
14/12 Var tredje søndag i advent. Da var jeg hjemme.
15/12 Var jeg og Lars Matias og Johan Matisen og kjørte opp et stykke på bygdeveien, og gjorde bro over Fagernesbekken.
16/12 Kjørte jeg høy fra Sirijordenge.
17/12 Likeså. Også tre ved-vendinger.
18/12 Var jeg hos presten og vi saget ved.
19/12 Var jeg også hos presten og arbeidde med tørrved til jul.
20/12 Var jeg hjemme og arbeidde til meg selv.
21/12 Var 4de søndag i advent.
22/12 Var jeg hos presten.
23/12 Reiste jeg 17. gang med posten.
24/12 Fra Grane til Hattfjelldal, og dette var juleaften. Det var et dårlig føre.
25/12 Var juledag. Da var her lite folk i kirken.
26/12 Var annen juledag. Dårlig vær.
27/12 Reiste jeg til Sirijord.
28/12 Reiste jeg til skogstuen til min søsters mann, men jeg gikk hjem til min moder om aftenen.
29/12 Reiste jeg til Krutåg og besøkte min bror.
30/12 Derifra og hjem til Hatfjelldal.
31/12 Var jeg hjemme, og det er nyttårsaften. Nu er det gamle året til ende, og Gud være lovet for dette. Fra først i slåttonnen og inntil nu har her vært et dårlig vær. Svært ustadig, sne og regn om hverandre. Elver og bekker er ikke ennu sammenfrossen. Prisen på alle ting har vært dyre.
Hestene har vært til 100 spesi.
Kjørene til 26 spesi, gederne til 5.
Smør til 16 skilling. Det engelske kompani driver seg i det store med skogdriften.
Intet sildfiske i Åsvær denne vinter for medelst uvær vil montro var årsaken hvorfor den ikke kom. Det engelske kompani driver sitt bruk i det store. Arbeidsfolkene er dyre. 2 ort om dag, og kosten for vintertiden. Og matvarene er dyre."



(Denne erindringsbok er skrevet i perioden 1866 til utgangen av året 1873.
År 1886 starter han med en ny bok, og gjør sine notater frem til år 1910.
Skrivingen avtar etterhvert, og det tar slutt i nevnte år. Som det vil fremgå av dette, kan det være en vurderingssak hvor dagbøkene bør oppbevares fremtidig, I Vefsn eller i Ofoten. Bøkene bør iallefall ikke skille lag, etter min mening.
Døde i 1932.)



Her er dagboken utskrevet, og Ole Mikal stopper sannsynligvis skrivinga. Det er ihvertfall ikke funnet etterlatte papirer som tyder på fortsatt skriving. Derfor savnes detaljer fra årene 1873 til 1886. I løpet av disse årene (40 år gammel) har han funnet seg en livsledsager, "en sypige fra Kvalfoss" ved navn Marie Pettersen, datter av Petter Moe. Etter 4 1/2 års samliv fikk de en sønn, men Marie døde dessverre bare 8 dager etter barselen. Sønnen ble døpt Ole Matias. Han ble født 3. juledag 1883. I året 1884 flytter Ole Mekal til Elvegård i Skjomen, Ofoten etter at Marie døde og Ole Matias blir tatt hand om av Maries søster som er gift med Stasius Mosling, Elvegård, handelsmann og gårdbruker. Det går bra med Ole Mekal, og han gifter seg på nytt med Berit, og han kjøpte seg en liten jordflekk og i året 1890 har han tømret sin egen stue.



Da Ole Mekal fortsetter sine noteringer i 1886, starter han med å fortelle om egen slekt og familie. Disse opplysningene antas å være av interesse i sammenheng med Hattfjelldal - Vefsn, og erindringene fra Elvegård i Skjomen tas derfor med i denne boka. Om mulig vil det bli utgitt som eget skrift, og evt også dagboksblad fra en av Ole Mekals sønner som ble fangstmann på Svalbard, og tilsist omkom i Vesterisen.



År 1886, den 23. november i Ofoten på Elvegård, skrevet av meg Ole Mekal Mikkelsen, Sirijord, født i Hatfjelldalens Prestegjeld i Nordlands Amt, Naarge.

Til erindring av min familie. (denne del er forsøkt gjengitt så eksakt så mulig etter boka.)

"Min faders familie var opprinnelig fra Skarland i Vefsn. Der bodde min bestefader Anders Andersen som havde 3 sønner og 2 døtre.
Sønnene Mikkel Andersen og Arnt Andersen og Benjamin Andersen. Datteren Marta Andersdatter, som bodde på en plats kaldes Fustroden i Vefsn, og den anden datter Karen Andersdatter som bodde i Alstahaug. Hun hadde 2 døtre som jeg ikke har nogen bekjendskap av. Måskje siden, nærmere opplysninger.
Marta Andersdatter havde sønner og døtre. Måskje senere kan opplysninger gives om dem.
Benjamin Andersen døde barnløs. Arnt Andersen derimot, boende på gården Veset i Vefsn og var gift to ganger, men havde kun en sønn fra sitt første ægteskap. (Det er muligt jeg tar feil at nævnte ikke var gift mer enn en gang.) Sønnen Mikael Arntsen reiste til Amerika ved Stillehavskysten. Formodentlig var min fader den eldste av dem. Mikkel Andersen flyttede oppover til Hattfjelldal og giftede seg med en datter av Ole Olsen Ruderaas, Karen Sofie Olsdatter. Disse var mine foreldre.
Og dem ryddet opp gården Sirijord av en øde skog og det var omtrent i året 1836. Og Herren sjenket dem 6 børn, 2 sønner og 4 døtre, hvilke alle ennu lever og har oppholdt seg i Hattfjelldalen.
Mine foreldre Mikkel Andersen og Karen Sofie Olsdatter var særdeles enige med hverandre, og det lykkedes dem og så de ble omsider formuende folk og aktet og æret blant sine naboer.
Det første barn som de havde, var en pige. Ingebaar Johanna Mikkelsdatter, som ble gift i en alder av 18 år med en Johan Kristian Nikolaisen, Kjønnaas i Vefsn, og hun fikk halve gården Sirijord hos min moder, som ble enke. Min fader døde i året 1853. I 1839, den 15. juni, ble jeg født og fikk navnet Ole Mekal Mikkelsen.
Og etter meg en søster Marit Andrine Mikkelsdatter og deretter Jakobine Marie Mikkelsdatter. Og etter henne en gutt Ole Benjamin Mikkelsen og etter ham en pige Beret Jensine Mikkelsdatter. Hvilke alle ennu lever og er friske og raske alle.

Min moders fader, Ole Olsen Ruderaas, havde 6 børn, 3 gutter og 3 piger.
Den eldste av dem, Jakob Olsen som havde gården på Ruderaas og etterlot seg ikke børn, men var 3 gange gift, og jeg kjente til begge de siste konene. Den første kan jeg ikke mindes noget av.
Og den dernest av de søskende,var en pige, Marit Olsdatter og bodde på gården Agervik i Røsvassbygden og havde sønner og døtre og var gift med Daniel Nilsen fra Herringbaatnet i Vefsn. OG de havde 3 gutter og 5 piger som var mine søskende børn. Og de to eldste av de gutter druknede på Røsvandet Anders og Ole Danielsen. De omkom ved sjøiteløbning. Nils derimot, fikk halve garden etter sin fader og bodde på Agervik og havde sønner og døtre.
Den eldste av de pigerne hete Berit Danielsdatter og ble gift til Vefsn på en gard kaldes Herringbaatnet og bodde i nedre gård der, og hun havde mange børn. Og Daardi Danielsdatter fikk halve gaarden der hjemme på Agervik, og var gift med Daniel Johansen fra Skaland i Vefsn. Og de havde mange børn. Og den tredje pige var Brynhild Danielsdatter og bodde på en gaard ved Røsvandet, kaldet Vesterbugt, og var gift med Kristaafer Hendriksen fra Breivik i Røsvassbugten. Og de havde baade sønner og døtre. Og den 4de pige var Elen Danielsdatter, som var gammel pige naar hun giftede seg saa jeg ved ikke naar hun giftede seg saa jeg ved ikke om de havde børn. Hun var så nylig gift da jeg reiste til Ofoden.
Den 5te av de pigerne var Ingebaar Danielsdatter, som var ugift da jeg reiste derfra.
Alle disse vare mine søskende børn og var tilstede i Hattfjelldalen alle i 1885.
Den annen datter av Ole Olsen Ruderaas var Karen Sofie Olsdatter som var min moder. Hun er nu flyttet til Amerika og bor i Barron County i Cumberland i Visconsin. Hun var gift med Mikkel Andersen fra Skaland i Vefsn, og de havde 6 børn, 2 gutter og 4 piger.
Den eldste gutt var jeg Ole Mekal Mikkelsen som ble gift 40 aar gammel med en sypige Marie Pedersen fra Kvalfaas i Vefsn. Og vi bodde i Hattfjelldalen i 4 1/2 aar. Saa fikk vi en liden søn og saa døde hun bort naar den var kun 8 dager gammel. Saa ble jeg igjen med denne lille som fikk navnet Ole Matias, ti vi kalte oss selv opp da vi skjønte og forsto at vi ikke fikk laav til at være lengere sammen. Og dette skede i vinteren 1884, strags etter jul. Tredje juledag 1883 var hans fødselsdag.
Den anden broder var Ole Benjamin, som ble gift med en pige fra Krutaag i Røsvassbygden, og fik gaarden med hende. Og de har mange børn som jeg siden skal opføre navnene paa, ti nu kan jeg ikke huske dem; jeg må hente opplysning.
Og den yngste af disse Ole Olsens døtre er Beret Olsdatter, som blev gift med Ole Andersen, Hattfjelldal, som da var enkemand og med ham havde hun 9 børn. Og så blev hun enke og blev igjen gift med Ingebrigt Johansen, Almdal i Vefsn, og med ham havde hun 5 børn, og disse vare mine søskende børn, hvilket jeg skal opnævne nogle af dem.
Den eldste søn med forige mand het Andreas Olsen, og som reiste til Amerika og bor der i Minnesota, og forleden vinter var han i Hatfjelldalen paa besøg, men da var jeg reist til Ofoden så jeg traf ham ikke. Og den anden gut heder Lars Matias Olsen som bor på Fagerli i Vefsn, og har en del børn. Den eldste av pigerne er Marit Olsdatter og boede på gaarden Faarsmoe i Røsvassbygden. Og de havde mange børn, og den dernest bor på Kløvimoe i Vefsn og hun havde 14 børn.
Og den dernest hede Ingebaar og bor paa Tustervand i Røsvassbygden, og de havde pgså mange børn. Og den dernest var Brynhild Olsdatter og boede på Sørdal i Røsvassbygden. Og de havde mange børn og 3 af de søskende ere døde.
Så kommer vi til den som hun havde med siste mand. Den eldste at dem er Ole Johan Ingebrigtsen som bpr paa gaarden Hatfjelldalen, og er gift med jordemoderen Oline Marie Larsdatter, og de har mange børn, og i vinteren 1888 var jeg sydover og da var jeg hos dem. Og deres børn er Inge Olsen og Lars Olsen. Susie Olsdatter og Bernt Olsen og Marie Olsdatter og Nikoline Olsdatter og så vidt jeg vet skal der være en liden søn til Jakob Olsen som visst er opkalt efter vaar morbroder Jakob Olsen Ruderaas.
Så er det atter en søn, Johan Matias Ingebriktsen, en av mine dyrebareste venner. Han er handelsmand og bor på Kjerksta i Hattfjelldalen og er gift med Lorense Pedersdatter Ørjedal fra Susendalen, og de har 3 børn; Berntine, Daarlea og Ingebrigt, da jeg var hos dem i vinter.
Så er det atter en sønn Olaus Anton Ingebrigtsen som er seminarist og er skolelærer på Tjøtø, og er gift med Karen Pedersen, datter til en skovbetjent Pedersen. Og de har 2 børn, 2 gutter Ingebrigt Olausen og Hans Olausen som er min gudsøn.



Her slutter Ole Mekal sin beretning om sin familiebakgrunn, og går over til dagboksopptegnelser fra sitt levnetsløp i Ofoten. Om mulig vil dette stoffet bli tatt hand om og utgitt i eget skrift. I forbindelse med sin første kone Marie Pettersens familie tas med ett brev skrevet av Ole Mekal til sin sønn fra første ekteskap Ole Matias. Brevet er forsøkt gjengitt eksakt etter originalen.

Ole Mekael giftet seg på nytt i året 1890, og fikk 5 barn, 3 gutter og 2 piker med sin andre kone.

Min eldste sønn er Ole Matias, født 27 desember 1883 på Hattfjelldalens prestegaard, og hans faddere er sogneprest Ole Tobias Olsen og hans frue og Ole Johan Ingebrigtsen og hans kone Oline Marie og så gaardbruger Nils Ingebrigtsen Brennmo og hans kone Ingeborg Isagsdatter, alle fra Hattfjelldal prestegjeld.

Den eldste søn af siste ægteskab er føt aar 1889, den 7. oktober og har navnet Mekal Christian Peder Olsen. Hans fadrer Andreas Jensen Haukvig og hans kone Kornelie Knudsdatter Sandvig og Vilhelm Axelsen Elvegaard og hans kone Peroline Nilsdatter Slætjord.
Mekal ble gift og fikk en datter, men omkom selv i en unnsetningsekspedisjon i Vesterisen før datteren ble født, i året 1923.

Så en pige Marie Elisabet Matea Olsen, født aar 1891 den 19. oktober. Og hendes fadere er handelsmand Stasius Mosling Elvegaard og hans frue Petrine Mosling fra Kvalfoss i Vefsn, føt Pettersen, og Petter Nilsen Slætjord og hans kone Antonæte Gabrielsdatter Slætjord, føt i Beisfjord og Nils Knudsen Sandvig og hans kone Antonette Johnsdatter Sandvig, føt Andersjord i Rombaken, alle boende i Ankenes.
Marie ble gift, men ble tidlig enke og døde barnløs i året 19**.

9. oktober 1893 en sønn Konrad Johan Olsen.

Det femte barn ble en gutt. Han ble 9. august 1896 og døpt Knut Peder Lind Olsen. Han emigrerte til Amerika, og bodde de fleste år av sitt liv i Alaska. Han levde som fangstmann og gullgraver og utførte også uranleting for USA.
Han døde barnløs i året 19**.

1898, 12. desember fikk vi en liten datter. Hun ble døpt i juli 1899 og fikk navnet Oline Berntine Olsen. Hennes fadere er handelsmann Stasius Mosling og frue, og bager Eiede og hans frue, hennes broder Ole M. Mosling og maler Øievin og pige Marie Johansen Elvegaard og Eline Larsson Elvegaard.
Oline døde ugift og barnløs.



Elvegaard, 31. august 1890.


I vinteren 1890 og sommeren tillige arbeidede jeg paa min egen stue. Saa idag den 31. august sider jeg i mit eget hus og skriver disse ord, og nu har jeg bodd i den omtrent 6 uger. I aar har det været en utmerket sommer saa i høst bliver meget korn og poteter.
I sommer har Johanes Larssen, Einrum fra Vefsn været her på besøg i ferierne. Han er på mesionsskolen i Stavanger. Han er en søstersøn af min forrige kone. I dette aar har det været et udmerket aar baade på sjø og land. Her i Ofoden har været et gaat sildfiske i Herjangen og Rombaken. Men en stor ulykke er hent da her faldt en uhyre sterk storm og jorde saa stor skade paa fartøy, baader og folk saa har ikke havt lige paa Norges land. Kulde saa ualmindelig at fartøie og baader sank ner af isbedækning, ti folket var rømt i land. Jeg havde en brodersøn som var der i den tid Johan Olsen fra Krutaag i Hattfjelldalen. Han var med et nodlag fra Bodø. I dette aar blev jeg atter gift med en pige her fra Ofoden som jeg nu opholder meg, og 8 dage efter helgemesse holte vi bryllup paa gaarden Elvegaard i Sjomen hos Stasius Mosling som da var handelsmann da vi vare svaagrer, ti den forrige kone som jeg havde var en søster til madam Mosling.

Ole Mekael Mikkelsen.

Side 14

Fra Amerika har jeg fått underrætning fra mine søskende og min moder, og alt står vel til. Jeg har 4 søskende i Amerika og min moder. Dem bor i Cumberland i Barron County i Visconsin. Saa har jeg vel ikke mere at skrive om denne gang om dette aar. Jeg er frisk og ved gaat mod og ikke manglet nogen ting. Dette er store ting fra vor Herre og Gud laavet og takket være dig derfor du levende Gud det er stort og beundringsverdigt at naar et helt fullt aar er gaaet at vi da kan sive laavet være Gud vi har ikke manglet noget i nogen maade, jeg vil vel ønske at det kommende aar maatte være og blive et saadant nåådens aar, men jeg kan ikke vente det, men jeg vil daag at din kraft O God er stor. Jeg har ingen afgud at holde mig til.

Side 15

Aar 1891, den første januar.
Nu har vi faat et nyt aar. Kom og være med os in i dette kjære herre Gud og vær vor beskytter lige som i det gamle aar. Velsign os herre Gud. Velsign os i Jesu navn.
Aarets intægt i skovhugst til Stasius Mosling: 9,- kost 5,50
Skovkjøring til Edvart Fransen: 6,- kost 2,50
Nu er januar maane gaaen med et forferdeligt uveier. Sne og storm og regn i massevis.
For kjøring hos Stasuis Mosling 1,25 - kost 50
For hugst paa 15 tylfter tømmer 2,25 pr = 33,75
Nu er det paaske og vinteren hidtil har gaat ganske godt. Nu er jeg i marken og bygger paa en stue til Lars Hendrigsen og jeg har Martin Karlsen til modstander.
April den 20. var vi ferdig i marken med den stuebygning. 12 alen lang og 7 alen bred og 6 alen høie og den havde vi akaard 7 øre pr alen. 85 kroner og kost. 50 dager arbeidede for 1 mand 24 1/2 dag for 2m paa min halvedel 42,50 - kost 13,-
For tømmerhugst til mig selv i almendingen 12,-
En arbeidsdag hos Stasius paa sagen 1,50 - kost 50
Samme aar optømrede vi en fjøs til Ole Olsen Stangebakken som er saalt til Nygaard. Aaret har været almindelig gaat paa landet her i Ofoten og endel sild er opfisket i høst fra Liland ind til Rombaken.
Tømmerhugst hos Vilhelm 15 tylfter 33,75
For fjøsbygningen hos Ole Olsen Bakken 34,75 - kost 9,50
Paa Øieord hos Hans Lornsen for arbeiede 17,50 - kaast 13,-
Opsalling på en stue 3,- kaast 6,-
For arbeiede i Snavig paa veien 4,-
En kiste 2,-
For arbeiede paa Sletjord 65,20 - for kost 20
Olai (H. Jakob) Johan Olsen 1,13
Hans Axelsen 3,44
Næring for dette aar 300,50 - for kaast 20,- for skovhugst 5,-

Side 17

Opgave for aar 1892.
I føste tilgang smaat om fortjeneste, intet skovsarbeiede.
En haar vindter. Fraast og storm. I vinter har jeg ikke været borte paa arbeiede noget større. Jeg har været i arbeiede hos Mosling 6 dage. 7,20 - kost 3,50
Til Edvart Forselv har jeg arbeidet 7 dage 10,60 - kost 3,50
En lang slede 12,-
Et par stoler 6,- intet for arbeide.
Et par vævstoler 12,-
En handelskasse 5,-
En slæde 6,-
2 par vannbøtter 4,-
2 tebord 5,-
4 gardinstaakker og et spanskrør 2,70
Et større tebord 6,-
Et bagsterbord 5,-
3 skamler 4,50
En liden skammel 1,-
En rubank og en oxhøvel 7,- og forskjellige andre smaahøvler 5,- og nogle sager 2,-

Side 18

Sjypenger fra Elvegaard til Ballangen mæd skovbetjendten 5,-
En paasttur for kafteien Bølling 3,50
doe en paasttur til Fagernes 7,50
Sjys med samme kaftein til Liland 5,-
Denne kaftein Bølling er her i Sjomen og stikker op den paatengte jernbane til Sjangli.
Nu er kirkemuren ferdig til den paatengte kirke. Det skrider lit frem her ogsaa. I fjor fik vi paastaabneri her, daag bare baadpost. I vinter er arbeiedet veie igjennom Stiberg Haugen, og i fjor blev byget broe over Storelven til almendingen i anledning prøvedriften paa Sjangli.
I dag er det den 16. juni, og her er ingen mad til kreaturene ennu. Det er nu nætop saa at løvskoven skiller seg fra den anden. Nu er siste Finnmarkbaaden kommen hjem. Et almindeligt gaat fiske paa Finnmarken.

Side 19

Men paa Lofoden sjeldent daarligt saa største delen blev skyldig.
Arbeiede paa en ligkiste til Ole Olsen Elvegaard 4,-
For arbeiede til Hans Lornsen Øieord paa en bryge 40,- kost 12,15
En ligkiste til Hans Erlansen 17,-
En ditto til Anna Harder Strømsnes 17,-
Slaatonarbeiede til Hans Lornsen 6,- kost 2,15
Til forering et kvart sild 1,50

August den 21. 1892

Nu er taarnet reiest paa kirken og nu er en mengde sild ankommen i Ofoden, i Herjangen og Rombaken og Sjomen. Udmerket fed og god sild. I siste dage af august var jeg hos Vilhelm i to dage.
Slaataand 3,- kost 1,-

Den første september frøs kornet her i Sjomen og poteterne saa det bliver ikke mange bygekakerne i dette aar.

Side 20

Hos Wilhelm Axelsen for arbeiede 2,-
En tur til Lengernes 2,-
Et deietraug 1,-
Insatt vindu 10 stykker ovenpaa. 6 kr pr stykk = 60,-
Paa sildfiske 2,-

November den første. Nu er di svenskarbeiderne kommen ner i fra Sjangli. Di har haft en haar sommer der i aar. Sne og regn sjiftesvis.
I gaar reieste skovbetjent Nilsen opover til almenninge.
Arbeiede hos Christen Jensen Elvegaard udvendig paneling paa stuen 4 1/2 dage - 1 krone og 25 pr dag = 11,87.
Listverk i stuen til mig selv 4,-
Et par sji 2,50

Altsaa nu er det velsignede aar 1892 gaat af gaarden. Gud være laav og tak, men det har været et magert aar for faalket. Det har ikke baaret vel verken på sjø eller land og merkverdig nok sild har det været allestes i ver en fjor, men verdiløs. Aldeles ingen pris saa det var ikke tale om kjøb eller salg, men det var jo gaat til eget brug, men i pengeveien ingen jelp.

Side 21

Daarligt paa landet. Ikke korn og potetes og ogsaa daarlig til for arbeidsfaalk. Handelsstanden gaar over slank en for anden over det hele land. Her i Ofoden har vi jort statslaan paa 10.000,- kroner bare i Ankernes.

Side 22

Vad min egen drift og næring angaar for en stor del været meget daarligere enn i fjor. Lidet kontantarbeide. Jeg har haft en intægt for aaret 317,43.

Vad 1893 vil inbringe....
Arbeiede i Sanvig først 2 dage 2,80 - kost 1,-
Doe 5 1/2 dag 7,70 - kaast 2,75
Doe 4 1/2 dag 5,50 - kaast 2,75
Paa favnevedhugst 10 dage.
Et par sji til Hanssen 2,50
Et par til Lars Hendriksen 1,50
Et par tennarsji til meg selv 5,-

Mars den 12te i dag og fraast og kulde har vedvaret bestandigt siden i høst. Nu nætop i mars lit sne her, men paa andre steder meget. I mars var jeg paa Slætjord 3 dage 4,20 - kost 1,50.

Side 23

I Klubvig var jeg i 4 dage og holt kjøring 1,40. Pr dag 6,- - kaast 2,-
I Klubvig lever ennu en gammel kirkesanger som er oprindelig fra Trondhjemskanten. Han forteller at for 4 aar tilbage da han kom her til Ofoden i Ankernes var her kun 11 mennesker som kunde skrive sit eget navn og vi som nu er nylig kommen søndenfra synest at Ofoden ligger ennu minst 40 aar tilbage mot vaares tid sødre paa. For os ser mange ting bagvent ud.
Den 25. februar var en orkanaktig staarm vor skede mange store ulykker paa sjøen i Lofoden og forskjellig andre fiskevær. Et baadmanskab herfra Ankernes, Olai Gabrielsen fra Beiesfjord sporløst forsvunden total.

Side 24

Arbeiedet til mig selv en kjelke 3,-
1. mai 2 dørre til Læt 8,-
4 dørre til Lars Nilsen 24,-
En til mig selv 6,-
Et tebor til Kristian 3,-
Et klafbor af bjerk til Kristian Karlsen 13,-
23. mai i dag, men ingen sommer. Di holder nu saa smaat paa mæd vaaraand. I disse dage har vi ting paa Liland.

4 par sjie 10,-
En kuffert til Petter Salamon 8,-
4 tebor 12,-
Et falbor 13,-
Et fag vindusramer 1,-
8 vinduskarmer til Læt 10,-
Juli den 17de 1893 har vi invielse paa den nye kirke.

Side 25

Et par sji til Jakob Haugbak 4,-
Et do til Martin Stiberg 4,-
Et dito til Moegutten 2,20
Et par do til Normann Eilertsen (Erlentsen?) 3,-
Et dito til Ole Matias 2,-
Et buhaalke 2,-
Et par bogtre til Martin Karnel 2,-
En slæde til Johan Dalseng 8,-
Slaat 20 høns do 5,-
Ve til Bernhart Klubvig 27,-
Ve til J. Dalseng 10,-
Ve til S. Mosling 28,-
Ve til Petter Eriksen 3,50
Sild hos Bernhard for ve 3,-
En fjøs til meg selv 100,-
Saa ved jeg ikke af mere intægt dette aar.

Den 9. October dette aar fik jeg mig en Søn. Forresten har dette aar været et trangt aar for Arbeidsfaalk

Side 26

da her inggen fortjenneste har været. En daarlig pengetid da firskerierne har slaat feiel i nogle aar baade paa Lofoden og Finmark.

2 dørkarmer til Læt, 70 øre pær styke 1,40
og paa landet har det været et halt daarligt aar. Lide poteter og korn tillige.
Silfiskerierne aldeles daarlig af den grund at kvalitet er verdiløst, men sild har her været i mangfaaldighet.
Vad min bruttoinntægt har været 359,70.

Side 27

1894. Opgave paa intækten og forskjelligt.
Sjys mæd presten Andersen 4,-
Et par vevstoler til mig selv 4,-

Søndag etter nytaar havde vi vaares lille søn til daaben, som fik navnet Konrad Johan og hans fadre var Jentaaft Christensen og hans kone Amalia Teodor Elvegaard og Junius Christensen og hans søster Engebaar Anna Christensen og Nils Pettersen Moe og pige Adrianna Bertelsen Elvegaard.
Barnet er født den 9de October 1893.

En vefavn til Stasius Mosling 7,-
27/1 En liten bomme til Martines 1,50
1. februar en og en 1/2 favnve til Mosling 9,50
Februar den anden begynte jeg paa favnevehugst i Prestslaatfjeldet og jeg stavede i 14 dage og saa har jeg arbeiedet 5 dage paa fremdriving og veiearbeide.
Vepenger fra Klubvig 60,-
dito hos Mosling 100,-
For arbeiede til Jakob Lorns Norgaard 35,-
Ditto 2,- For kaast 13,-
En kuffert til Petrine 5,-
Et par sji til Stiberg 4,-
En master til Stasius 4,-
Vindusrammer til L. Nilsen 5,-
En skammel til mig selv 1,-
Da jeg laag syg i sommer en tid saa er det noget mæd den minste inntægt jeg har haft paa flere aar omtrent. 260,- kro.

Side 30

År 1896 den 1. Januar
Denne vinter havde jeg favnevehugning i Præstslaatfjeldet. I Rombagen har jeg været på arbeiede i sommer hos Hans Hansen og Olai Hansen. Brødre di toe og der var jeg baade før og efter slaataanden. Den 10. august dette aar blev føt os en søn som fik navnet Knud Peder Lind, opkalt efter sin morfar og sin morbroder Peder Knudsen og sin mormoder som heder Lisabet. Hans fødselsdag var paa søndag den 10. efter trefoldighet. Hans fadre er bager Charl Nygaar og Ingebrigt Magnusen Elvegaard og Andreas Vilhelm Axelsen Elvegaard og kvinderne Anna Johanna Nilson Elvegaar og Petreka Karlsen Gamnes og Hanna Karlsen Gamnes. Alle disse opholder sig i Ankernes Hæred i Ofoden saa nær som bageren har vist ophaalsted, men har da sin familie her i Ankernes.
Men saa skal jeg herved oplyse at jeg har 3 børn som ikke er alder og fødseldato opført paa i denne bog. Det vil jeg nu jøre for at di kan faa se det naar di bliver stor.
Den eldste søn er Ole Matias Olsen føt aar 1883 den 27 desember paa Hatfjeldals Prestegaard og hans fadre er saagneprest O.T. Olsen og hans frue og Ole Johan Ingebrigtsen og hans kone Oline Marie Larsen (jordmor?) og gaardbruger Nils Ingebrigtsen Brenmoe og hans kone Ingebaar Isagsdatter, alle fra Hattfjeldals prestegjeld.
Mekal Chrestian Peder Olsen. Den eldste søn af siste ægteskab føt aar 1889 den 17 oktober paa Elvegaar i Ankernes. Og hans fadre er Andreas Jensen Haukvig og hans kone Kornelie Knutsdatter Sandvig og Lorns Nilsen Slætjord og hans kone Axelie Knutsdatter Sandvig og Vilhelm Axelsen Elvegaard og hans kone Peroline Nilsdatter Slætjord.
En pige Marie Elisabet Matea Olsen føt aar 1891 den 19. october og hendes fadre er handelsmand Stasius Mosling Elvegaard og hans frue Petrine Mosling fra Kvalfaas i Vefsn, føt Pettersen, opkalt efter min forrige kone og min bestemor og hendes mormor.
Og Petter Nilsen Slætjord og hans kone Antonæte Gabrielsdatter Slætjord føt Beisfjord og Nils Knutsen Sandvig og hans kone Antonætte Johnsdatter Sandvig føt Andersjord i Rombagen, alle boende i Ankernes.

Side 33

I aar har jeg kjøbt mig en koe og betalt mæd 50 k. Fik den om olsaak. Videre har jeg ikke at skrive om en jeg og min familje har været frisk og rask. Jeg har haft skrivelse fra min fødebygd Hatfjeldalen. Der er mange død i dette aar og paa Ruderaas har en kone føt 3 børn som er alle frisk og rask. Jeg kjender baade manden og konen.

Side 34

I dette aar har været nøtid paa sild saa man kan sige at det har været gaat saa frit heri Sjomen. Is fraasen til Længgenes og det var jort paa et par døgn og i anledning af den smaasild som var her inde var her valfisk som jerne følger den smaafisk og da fjorden frøs samen blev Qvalen under isen og blev saaledes fortumlet saa at naar han en gang vant sig ut om den ismasse saa var han saa fortumlet at her var 2 stykker som rente paa land paa Hillervig og heldig nok sjøen fælte saa folk fik dem fast og di var just ikke saa smaae. Der ble tappet 5 tønder tran bare av ver tunge.

Side 35

Aar 1897 den 1. janu.
I dag begynder vi et nyt aar og siger tak for det gamle aar som har været et gaat aar paa landet, men paa sjøen et daarligt aar. Vi har isvinter i aar fremdeles, og den bliver vist ligende til solen tar den bort.
Februar 5. I denne tid reieser folk paa Lofoden herfra. Paa 20 ar tidligere var Sjomen tilfraaset som den nu er mæd den forsjel at da laag den hele vinteren til Lenggenes, men nu liger den bare til Slætjord, ti uveiret har brægt af den saa meget, i det første laag den lige langt som forrige gang.
April 30 reieste isbjerget udijennom Sjomen som har nu været en stor plage hele vinteren. Dette aar er fiskeriet i Lofoden været daarligt. Agnsilden svert dyr paa grund af misligt sildfiske paa Nordland.
I dette aar har vi faat en tidlig vaar saa her paa Elvegaard begynte St. Mosling at saa i siste uge af april.
Mai den 1. havde vi dampskibet paa havnen ijen for første gang dette aar.
Oppgave paa hvor lengge vi arbeiede paa en en sommerfjøs til St. Mosling og vor mange mand. Begynt en onsdag og var 4 mand. I anden uge begynt tirsdag og var 3 mand hel dag og 4 mand den anden halv dag. Onsdag torsdag fredag og lørdag 4 mand.

Side 36-37

1898. Dette aar har gaat som sedvanlig.
Jeg har ********* kreaturene og arbeidet for i sommer, og saa har jeg været i Beiesfjord for og efter slaataanden og tømret på en stue til Christian Gabrielsen.
I dette aar i Ofoden har det været en stor omveltning i anledning at det blev besluttet i Stortingen at banen skulde bygges fra Ofoden til Luelaa. Det er så fabelagtigt vad her er betalt for enkelte landstykker som er saalt til grund ferselen og af forsjellige spegulanter er betalt uhyre summer for visse jordstykker, for smaa gaarparter er betalt 5200,-. Pengger ser ut til at være betragtet som (sjid mog). I dette aar blev min eldste søn Ole Matias Olsen konfirmeret paa Ankernes og fik i konfirmasjonsgave af sin onkel Stasius Mosling Elvegaard hans navn saa at nu er det hans navn Ole M. Mosling for eftertiden.
Desember den 12 1898 fik vi os en liden datter. Aaret har været gunstig til fór og kornavl. Sjønt sist paa sommeren noget fuktigt og vaat.
I høst har her intet sildfiske været og ikke paa andre steder heller. At give navn paa silden er op til 22 krone tønden.
Nordenifra Hammerfest og der har den været saalt for 15 kroner.

Side 38-39

Aaret 1899.
Dette aar begynte med en sver kulde og har nu holt ud hele vinteren saa nu idag er det den siste april. Men han er lige kold og en hel mængde sne saa det bliver rent spetakkel for kreaturføde. Jeg for min del er nu gangske fri. I vinter har det Svenske Compagni arbeiedet paa banelinjen, og en stor del naarsker har været i arbeiede paa kjøring og sneskofling og saadant.
Men bevare os det har været en haard vinter for de faalk og hester saa jeg tror ikke alle di hører gjøken galer.
I dag er det den 22. mai, men det har ikke været en dag godt veier. I gaar aftes sneede det en skoe sne ig ligedant i aften er det bare tørrsneen saa vorherre ved naar det bliver sommer. Fórmangel i det største.

Side 40

Jeg har en gang faat brev fra Amerika fra min søstermand L.P. Larssen vor han paa oppfordring av mig tilkjendegiver navnene paa sine børn som nu er 8 i tallet.
Den eldste er Martin Larssen og ditto Karl Berg. Pige Christin Maria og Olaus Bæk og Albert Christian og di som er føtte i Amerika er Lina Jakobina og Otar Marius og Karen Saafie Larsson.
Forleden paast fik jeg brev fra en broderdatter som er gift i Herø og bor på gaarden Slapø. Hun heder Karoline Olssen, føt paa en gaard i Røsvassbygden, heder Krutaag i Hattfjeldalen.

Side 41

I dag er det den 4de juni og vi har ikke ennu haft en vaardag ant fraast og kulde. Ingen poteter er sat i jorden ennu. Kornet er vel for det meste saaet. Forleden nat var jeg i Laxelven, men storelven er saa tør at en mand kan vade over i smaastøvlerne. Landet er bart, men ikke en eneste grornaal er at se.
Juni den 9. I aften er det den første sommeraften saa om man saa kunde mand hærest at gaa sig en tur.
Den 7de og 8de var jeg hos Andreas Eriksen og tømrede og det var saa koldt at det var saa vit jeg klarte mig uden vaatter. Folket holder paa saa smaat mæd vaaraand. Poteter er ikke sat ennu. Kreaturene kan ikke finde nogen mad ennu saa di som har noget at give dem maa stille fremdeles.
Juni den 10. I dag er det gaat veier, fint gaat rægn, men saa er det og første gang vu har haft gaadt rægn dette aar. Det har været snesklette og beblandet med litt rægn.
I gaar den 9de miste jeg 2 sauer som har gaat sig i leieret i Kjikadalen. Det var sørgeligt for mig at misse dem saa kaastbart som det falder for mig at fore for kreature. Jeg grunder paa vorledes det kan komme seg at lykken skal være saaledes for en del mennesker. Nu har det været saaledes en lang tid en og to og tre kreature ver eneste vaar. Man maa da tabe modet paa en saadan maade og vad galt har jeg jort ved ikke jeg. Det staar saa at den ugudelige har mange plager, og det er vel saa. Det er saa besynderligt, gaar de ikke i leieret saa gaar de paa havet, og jør di ikke det saa tar bjørnen dem og er det ikke saa, saa kommer di sporløst bort saa der serest ikke verken haald eller haar. Jeg vil ønske at saadant maatte tage en ende en gang.

Side 43

14 og 15/6 havde vi ting holdt i Narvig. Den 14de var jeg hos Nils Petter og anlagde en liden stuebygning til ham og var der de dage til søndagen. Den 16. kom emiser Larssen flyttende mæd sin hel familie til Elvegaard. Han bygger seg stue på Faarnes. I dette aar er her kommen 3 huseiere og boesat sig her paa Elvegaard. Bestyrer E.G. Lundqist og bjergarbeider Olaus Jonsen og emiser Larssen. Det er bra invandring paa et aar foruden di løse faalk.
Den 15. dennes fylte jeg mit 60ende aar og jeg har nu været i Ofoden siden 1889. Men saa sen en vaar har ikke været siden jeg kom her. I dag er det den 18de og det er nu saa vit skoven skifter farve.

Side 44

Juni den 21. 1899.
Den 19 og 20 var jeg i Sandvig og satte poteter saa alle faalk var vist ikke ferdig mæd poteterne enda og i disse dage har det været varmt gaat veir saa bækker og elver er i stigning og saa se mand nu forsjel paa skoven. Naar jeg har jort vaaraanden ifra mig reiste jeg til Beiesfjord og bygede paa en stue til Christian Gabrielsen aa saa var jeg der til slaataanden. Men det er saart at i sommer har hundedagene været saa ensformig saa de hører til sjeldenhed. Di gik in mæd syddvest og regn og det holt de ut med nesten vær dag saa det var ikke rart at faa fór for kreaturene. Jeg styrede langt udpaa før jeg reieste jem og ventede paa en forandring av veieret, men fremdeles regn.

Side 45

I juli maaned havde vi vaares lille datter til daaben, som blev født den 12. desember i fjor 1898, og hun fikk navnet Oline Berntine Olsen og hendes faddere er: Handelsmand St. Mosling og frue og bager Eiede og hans frue. Ugifte personer Ole M. Mosling hendes bror og maler Øivind og pige Marie Johansen Elvegaard do. Eline Larsson Elvegaard. Et daarlig udarbeidsveier var det hele den sommeren saa at byen Narvig har visst ville formere sig langt mere har det været gaat veier. I dette aar (1899) er intet særdeles hent, alt har gaat sin sedvanlige gang og jeg for min del har været almindelig frisk og er fremdeles paa Elvegaarden i Sjomen.

Side 46

I dette aar skriver vi 1900 aar efter Christi fødsel.
Over dette aar har jeg ikke skrevet stort. Vorledes det er fat ved jeg ikke, jeg antar mest sløvhed. Men saa meget erindrer jeg at det har været en ualmindelig kold sommer. Sne og koldt veier og rægn saa det var en vanskelighed at faa fór for gaardbrugerne og korn og poteter blev det lidet af, og paa de fleste steder intet at give navn.
Og Lofodfisket var yderst daarligt, iveier og ingen fisk og sildfiske var her ingensteds uden i Finnmarken fiskedes lit sild og det vilde vel ikke forslaa stort heri Ofoden var frit for sild saa det var dyrt at leve. Man maatte betale 25 øre per kilo. Og et aar med svære ulykker paa sjøen, i ser paa det sørlige Norge, ti silden stod saa langt til hvas og derfor blev saa meget faalketab.

Side 47

I dette aar skriver vi 1901 efter Christi fødsel og nu har vi altsaa feieret hundreaarsfesten i vor kirke over det hele land. Dette er altsaa en merkelig tid at skrifte et aarhundrede og det aarhundrede som er gaat har vel været saa upaaklageligt. Ikke saa forferdelig megen krig, men saa lit af og til i dets begyndelse var det svært ulagligt til 1813 og 14. Saa blev det da bedre tider og siden den tid har her været gode tider i landene. Tiden har skredet meget frem i sjøfart og handelsforrætninger. Jeg for min del kan nu ikke opvise saa stor forandring. Jeg var føt i 1839 og er nu snart 62 aar saa jeg har nu opplevet noget og set mange forandringer. Det første jeg kan minde var her ikke dampskibe som gik her paa Nordland. Jeg var vel omtrent

Side 48

6 aar gammel, jeg husker det saa vel som det var i gaar. Min fader var kjørende ner til sjøen. Og talte han om da han kom jem om den store faalkemasse som var samlet til Halsøen i Vefsn i festlighed at modtage dampskibet for første gang i Vefsenbunden. Og vor mange aar forud di gjik den faste leie forud var vist ikke saa lenge og det var den naarske stat som har kostet 3 dampskib som gjik i rute mellom Bergen og Hammerfest og fra Vadsø til Hammerfest gjik posten med rensjys over fjeldene om vinteren. Men om sommeren gjik di damper østhavet til october jeg kan huske siden jeg blev saa stor at jeg fór til Finmarken var det saaledes. Den som ikke reieste sydover den siste october maate vintre over i Finnmarken til neste sommer og di samme stadtenbaatene gjik lenge ikke oftere en ver fjortendag det første.

Side 49

Saa blev det da 8te dagstur den ene af dem hede Norkap og det andet Finnmarken og det tredie Prins Gustav. Det var juldamper, et stort jul paa ver side. Jeg husker saa vel engang vi gjik over Østhavet. Paa Norkap fik vi uveier. Sver sjø og storm paa siden. Saa vilde ikke det jul til luvert naa i sjøen saa maatte alt folket kommanderes over til luvert, men blev da enda for lidet saa havdes ombord store mengder malm laad*** som da bares over til den side for at bæge jul skulde driver frem.
Mand skal troe at det var ikke varmt alle gangge at reiese fra Lofoden og staa paa dækket til man kom til Vardø. Saa de store baaderne

Side 50

di tog gjerne tur østover havet først i april. Men nu er det meget anderledes. En juldamper er ikke at se og overbygget er alle store og de smaa for en del. Dette er et stort fremskritt, saa at reiese nu for en dekspassasjer er som at tage sig bag i mod den første tid jeg reieste. Og saaledes er det i alt muligt. Det taaler ikke sammenligning mæd den første tid af dette aarhundrede. Vis det skulde være tilfelde at Naarge skulde gjøre saa stort fremskritt i mange ting det kommende aarhundre som i det forløbne saa vil det se rart ud da og saa nu i begyndelsen ar 1900 var her ikke mange dampskib, men nu er her en uhyre masse flere privatselskab som bygger skib for skib saa at sieilfartøyene er for en stor del aftaget, men i min første tid maatte der være minst 3 af 4 til og mere bygde som jægter, som i ver bygd skulde skaffe fra og til Bergen 2 ganger i aaret det tiltrengte. Jeg kan huske i Vefsn var ikke mindre en 7 av disse. Jeg var en gang som mand til Bergen

Side 51

paa en af disse som hede Opreisninggen i 1866, men da holt det da paa at minke af. Di var store en del af dem. Di kunde være dræktig for en 14 hundrede tønder og der maatte være en 12 a 14 mands besætning. Og saa skal jeg nævne et fremskrit som jeg mange ganger har tegnt paa. I det første jeg reieste paa Finmarken var jeg omtrent 19 aar og da fantes ingen husbaad. Vi havde intet andet ly om natten enn seilet at spile det op i fræmskaatten for at bjærge sig natten over og vor haardt det var at være sjømand i denne tid. Ikke at faa kogt sig en kaffekjel mindre du kom dig op i fjerren paa et eller annet sted.

Side 52

Nu derimod har en ver sin husbaad og koger sin mad og kaffe naar di vild og naar veieret er almindeligt gaat saa kan en være ude og styre baad og di andre er inde i huset og koser sig. Dette er ogsaa et stort fremskrit i mine dage. Jeg husker saa godt den første husbaad jeg saag var i Støt paa Helgeland da Hemnesværingerne kom sammen med os der. Saa har vi fundet op dette tjenlige, saa det var i Ranen det blev opspegulert og da gik det saa fort at det paa nogle faa aar saa var det gode spredt over det hele land, og i sær paa Nordland og Finmarken. Dette var et fremskrit og bare i min tid er her tusinder og atter tusinder af saadanne. At nævne i alle rætninger paa sjø og land. Min første tid og nu taaler ikke sammenligning.

Side 53

Den 22 januar 1901. I dag var en forferdelig stor flod saa at sjøen gjik saa høit som ingen af di som nu lever kan huske saa høiet vand. Her paa Elvegaard rant di sammen i mellom Lillejord og Heimigard saa at en mand knabt kunde springe over der det var lavest. Men intet uveier har gaat veien her. Men andre steder iser i Lofoden er megen skade jort. Og her mistede man meget ned ved stranden. Favneved og tømmer og handelsmand Mosling fik skade paa meget varer. Di gamle siger at for en lang tid siden sirka 20 aar, skal vandet ha været omtrent i same maal, men ikke saa høit, men da var det et saa forferdelig uveier at det var et saadant drag at det derigjennom tilsyneladende gjk høiere o, men i grunden var ikke floden saa stor.

Side 54

Januar den 27. 1901.
I nat har vi faat lit sne en halvanden tom, men intil nu har landet her været saa bart som sommerdag. Lit sne af og til imellom, men strags har det regnet saa at det har været lige bart.
Februar den første begynte det at blive sne. Den 10. har det lagt meget sne saa hele denne tid har det været nordenvind, og i nat havde vi en staarmful nat.
Februar den 24.
I dette tidsrum har det været sne og vinterveier saa her er nu bra sne i Sjomen ogsaa.
Nærvefeberen reser i Rombagen. 2 handelsmenn er døde og en hel del ligger syk. Det maa vel være den svære kulde sin skyld.
Februar 25. skede her en forferdelig ulykke paa gaarden Aspevig. Et stort sneskred kom ned fra Sanvigfjeldet og førte mæd sig en forferdelig masse snø og tog bort hovedbygningen og nøstet. 2 store og pene hus. Lykke mod all ulykke at intet folk var tilstede i husene, ti det var om dagen klokken tre paa ettermiddag.. Kaarmandens stue som gik fri stod lenger ind mod berget. Det er nu tredie gang at den gaar paa samme gaard paa et tidsrum af 5 aar. første gang tog den fjøset og kreaturene og alt som fantes i den. Og anden gang tok den sommerfjøset og alt gjik paa havet i lag med en stor masse sne og is. Denne gang var det en forferdelig skade. Hovedbygningen med inboe og løsøre maatte koste en 6000 kroner og nøstet - et nyt hus og 4 baader og sjøbørnskab og en del f\or og mange diverse ting som kanske kunde anslages til en 4000 kroner. Og alt blev saa smaat at det kunde bæres paa armen. Det som fantes ijen og aldeles ødelagt og laag strød ved fjæren lige til Elvegaardselven.

Side 56

Dette var en forferdelig tilgang og et forferdeligt skue. En Gudsstraf, ti paa denne gaard har hersket megen ugudelighed i mange ting. Og det forunderligste av alt er at det viser ikke spor av at der har nogen tid gaat sneskred og ikke findes i folkesagnet at saadant har hendt. Men Gud lader sig vise ennu for at vi skal omvende os. Dette er ikke bare for dem, men det er for os alle.
Mars den 24. Alt gaar sin sedvanlige gang. Men i denne tid har vi haft et forferdeligt uveier og for det meste fra nord og sydlig og et stort snefald saa det er just ikke ligen til nogen tidlig vaar. Her er saa meget sne i Sjomen saa det har det ikke været paa lengge.

Side 57

Mars den 31. Vi har i dag et kaalt veier saa det ennu fryser på vinduerne og meget sne. I denne uge fik jeg brev fra Amerika fra min søster Jakobines mand hvorav jeg ser at det er andre tider. I begyndelsen af mars har de sluttet alt vinterarbeide og di har ikke havt mere en 14 tommer sne i vinter og af dette brev ser jeg meget nyt og det nyeste at alt er at min gamle moder lever ennu og er frisk og rørig. Jeg er ikke så sikker paa hvor gammel hun nu er, men jeg tror at hun skal være 96 aar, ti jeg er nu snart 62 og hun var 30 aar da hun giftede sig og jeg er ikke den eldste av børnene. 2 var eldre enn jeg. Hun var 78 aar da hun reieste til Amerika, men jeg kan ikke sige bestemt vad aarstal dette var. Men omtrent 1879 vil jeg troe. Og i dette brev var mange nyheder for mig at se om di forskjellig bekjentere fra Hatfjeldalen som er kommen til Cumberland i disse siste aar.
Og en brordatter af mig Jensine, en som jeg ikke har nogen større erindring af, hun var vist ikke til den tid jeg reieste fra Hatfjeldalen, og jeg fik høre om flere, ti min søsters mand har været paa besøg i Cumberland forleden sommer, ti han bor nu i Baifield County og dette er i Barron County, bægge i Visconsin.
I denne sommer har jeg været i Beiesford paa arbeiede paa en stue til Christian Gabrielsen før og etter slaataanden. I slaatten var jeg jemme. I denne sommer har det været et udmerket aar paa Nordland saa folk fik poteter og korn og fór i overflod. Og sildfisket var det saa taaligt med, men mest i Herjangen og Rombagen.

Side 59

Aar 1901. Paa byen i Narvig bygges der saa fort di kan og den har formertes hurtigt saa efter nytaar tager de eget styre og skiller sig fra landet. Og vad mig selv angaar saa har jeg været frisk og arbeidsdyktig saa det er forferdeligt meget at takke Gud for saa gammel som jeg nu er 62 aar. I sommer reieste min eldste søn paa middelskolen i Vaaldens Prestejeld. Vor lengge han bliver der ved jeg ikke.

Side 60

Aar 1902.
Denne vinter har begynt mæd et haart veier, fraast og kulde. Askeonsdag begynte Petter Johan og jeg at bygge paa en fjøs til St. Mosling og den var vi ferdig mæd til paaske og 8te dage efter paaske reieste jeg til Beiesfjord og begynte paa en stuebygning til Peder Hansen. Da var jeg der til pinse. Saa reieste jeg hjem en tur for at se om jeg kunde faa jort vaaraand, men fremdeles var det kolde veier.
I dag den første juni fremdeles kaalt veier og sne i elingerne lige til sjøfladen saa ennu har det ikke været en rigtig goeveiersdag siden vaaren kom.
Resten i dette aar var jeg i Beiesfjord paa arbeiede den tid jeg var borte. Dette aar har det været en kaald og daarlig sommer.

Side 61

Aar 1903 den 1. januar.
Vi skal nu altsaa begynde et nyt aar. Vad det vil bringge os ved vi ikke. Gud ved det. Vinteren begynte som almindeligt mæd ustadigt veier. I denne vinter har jeg været jemme og drevet mit sedvanlige haantverk. Liden rørelse og liden betaling. I dette aar har jeg faat oplysning om at min søsters mand L.L. Gundersen er afgaat ved døden. I fjor vinter var han i Alaska eller Klondike paa gulgravning. Han var gift mæd min yngste søster Beret Jensine. Hun og nogle av børnene var tilstede ved dødsleiet. Den eldste søn Johannes var ikke tilsted, ti jeg har hørt at han har tat sig farm der i Amerika.
Jeg har ikke greie paa meere en 4 børn af dem som nu er vaaxne alle. Jeg har ikke haft brev fra hende og ikke heller har jeg hendes eller deres adresse og ikke heller ennu kunnet forskaffe mig den.

Side 62

Denne L.L. Gundersen har prøvet mange ting og havde livserfaringer paa mange ting. Han kom som ung mand til Hatfjeldalen og Vefsn, ti hans fader var en af bestyrerne i det Engelske brug som foregik i Vefsn og Hatfjeldalen og da faderen sluttede var sønnen kommet sig saa meget at han fik faderens plads og hans tarv var mest i Hafjeldalen. Og saaledes kom han til at finde min søster og da vi hendes brødre ikke syntes rigtig gaat om denne svaager, grundet paa dette at han var en lætsindig fyr saa var vi bange for at søsteren ikke skulde faa det bra, ti hun var elsket meget af os.

Side 63

Og dette var vist aarsag for at di blev at reiese til Amerika. Men han var ganske heldig. Da han kom derover kjøbte han et styke land og stragst etter han har kjøbt landet blev det beaarnet at der skulde anlæges en by Cumberland. Saa fik han selge ud landet i tomter og tjente mangge penger saa han fik at jelpe sig med og saa kom han sig til at blive en anset mand og saa blev han da paastmester i Cumberland, og til sist blev han invalt i Kongressen (Stortinget) og var der nogle aar. Og saa var han agen for 2 emigrantlinjer og saaledes havde mange penger omhender. Og til og med drev han et sagbruk og handel ved siden af og saaledes drev han en 12-13 aar og havde midler omhender og saaledes var aarsagen at min moder reieste til Amerika og 2 af mine andre

Side 64

søstre Jakobine og Marit og deres børn og de ble at boe i nærheden av Cumberland og han hjelpte dem vist med pengger paa turen.
Men saa gik det med ham som det gaar for mange. Begjærligheden blev saa stor saa rømte hanfra det hele med flerfoldig tusinde dollars og da fór han omfarkendes et par aar før di fik fat paa ham. Men kapitalen fik di ikke fat paa. Saa fik han fengsel et og et halvt aar og naar han da blev løslat slog han sig vist ned i Miniapolis vor han da fik stifte et selskab og reieste over til Alaska for at grave guld og drive handel. Og vad jeg har hørt skulde det gaa godt for ham. Han havde gode kunskaber og en virksom aand. Og der fant han sin død saa denne Gundersen har forsøgt meget. Ikke eldre en 54 aar, der han endte sin vandring.

Side 65

1903. Denne sommer har været taalig saa at her i Sjomen fik vi taaligt aar. Høe blev ikke meget, men korn og poteter blev det saa almindeligt. Vinteren kom tidlig straks efter Mekeli og da var det fraast en fjortendage. Saa blev det levær og rægn saa at det blev ingen sne hele adventen og juletiden var det aldeles bermark. Litt sne engang imellom, men en liden tid saa var det bert ijen. Denne sommer var min eldste søn Mikal paa Stiberget og var jeter og Konrad var jeter i Moslinggaarden.
I denne sommer døde min svigermoder Lisa Nilsdatter Sandvig ok kom til sit vilested. I denne sommer kom min søn Ole jem av middelskolen som den gang var i Vaalden paa Sunnmøre. Han har været heldig i sin examen. Tredie dag jul var han 20 aar og da var vi i gebursdagfesten hans alle sammen. Alle syv, han selv den ottende.

Side 66

Den 1. januar 1904. Dette aar oprinder mæd et milt gaat veier, frit for sne. I aar har vi merke af de gamle at det skal blive et fruktbart aar, ti julenatten var skogen overhengt mæd sne saa at kvisterne bugnede og i adventstid var ofte skogen overhengt mæd sklætsne og det betyder et gaat aar paa landet. Siger de gamle.
Januar 21. Begynte det at sne og da kom her bra sne, men saa blev det rægn og sne og rægn om verandre til idag den 24. som var 3de søndag efter hellig trekonger. Da hadde vi preken i Sjomen af presten Landmark.

Side 67

I dag den 14. februar. Nu har vi haft sver kulde i fjorten dage saa det har nesten ikke været bletlende*** ude. Jeg tømrer paa en bygning i Moslinggaarden, men bliver det ikke ende paa denne kulden saa ved jeg ikke vordant det skal gaa. Nu har vi faat krig mellom Japan og Rusland. For 3 uger siden nedbrente byen Aalesund, de 2 trediedeler af byen. Det var en sørgelig begivenhed mit paa vintersdag, saa mange mennesker husvilde. Den første af stormagterne som ilede til mæd jelp for di nødlidende var Keiser Vilhelm af Tyskland og efter ham fulte der mange af fremmede lande.
I juli havde vi 3 naarskamerikanere her. Johan Mosling og hans søster Elisabet og hendes mand.

Side 68

Den 12. august nu i sommer reieste min elste søn Ole M. Moen til Amerika. Han blev i følge mæd di som var her fra Amerika. Og for 3 uger siden blev min søn Mikal Sirijord konfirmeret i Ankernes kirke og paa konfirmasionsdagen var jeg og Marie og Konrad. Gamle præst Andersen hold konfirmasion og havde den tegst i Skriftetalen: Jeg beder ikke at du skal tage dem ud af verden, men at du vil bevare dem i verden, rigtig gaat udlagt. Jeg husker saa vel da min elste søn Ole blev konfirmeret da var gruntægsten den i skriftetalen: Saa har Gud elske verden at han gav sin søn den elskelige paa det at ver den som tror paa ham ikke skal fortabes, men have et evigt liv.
September den 2den. I denne tid har jeg haft brev fra Lars P. Larsen vori han siger at det er 24 aar siden han reieste til Amerika

Side 69

og han skriver blant andet at min gamle moder lever ennu, som var 78 aar da hun reieste til Amerika og efter dette skal hun nu være 102 aar ved Sankthanstid i aar. Dette er og hendes egen mening, men hun er ikke saa ganske sikker paa sin alder. I første tid havde jeg flere brev fra min søn, men om høste reieste han bortover til Stillehavet og da fik han en usikrere adræse saa det blev lengere i mello jeg fik brev fra ham. Jeg skal anføre at sommeren har været ualmindelig god paa korn og poteter. Vaaren var sen og kald, men en god sommer ligevel efter.

Side 70

Aar 1905 var vinteren urolig, ustadigt veier ikke meget fraast. Sneen blev kastet i tien mark. Gode gamle merker i skoven og snefaldet paa en god sommer som og forblir vaaren sen, men sommeren ualmindelig god. I slaataanden var jeg jemme, men før og efter var jeg i Beiesfjord hos Peder Hansen og i høst blev jeg ferdig mæd den store bygningen hans som jeg nu har tømret alene. Hun er 20 alen (12,5m) lang og 12 alen (7,5m) bred. 2 stuer og 2 kammers, kjøken og gang omtrent alen høie (5m). Saadant er storbondehus.
I dette aar blev unionen opløst mellom Naarge og Sverige den 7de juni. Saa nu er Naarge et eget kongerige og vi har alt faat en ny konge Haakon den 7de. Saa lenge har vi levet i fred og gode dager i forening mæd Sverige siden 1814. Gud ved vor lenge det nu vil holde sig. Naarsken er et stribart faalk og svenskerne er et listigt faalk.

Side 71

1906. I aaret 1906 var jeg i Beiesfjord hos Peder Hansen og opførte en fjøs og var der til slaataanden. Saa var jeg jemme en liden tid. Saa reieste jeg did ijen efter slaatten og var der til advent - omtrentlig. Om høsten innredede jeg paa fjøsen og frauekjelderen.
Om vaaren vant vi ikke mere en at faa laden ferdig saa di kunde faa fodret bjerget.
I aaret 1907 var jeg paa Slætjord hos Petter Nilsen og arbeiede paa en fjøs og jorde fjøs at laden, ovenpaa stenfjøsen.

Side 72

Da dreves der stenbrut i Kjerringnes og førtes sten til Narvig og den sommer var jeg der, høst og vaar.
Aar 1908 var jeg i Beiesfjord hos Kristian Gabrielsen og tømret bysslag og spiskammer for stuen og inrede kjelderen mæd døre og vinduer og da reieste jeg jem til slaatten og efter slaatten var jeg jemme og da havde jeg taket af stuen saa jeg var ikke borte den høst, noget for den skyld at veieret var saa ustadigt at vi fikk ikke foret inn i rætte tid. Dette aar som er gaat har været et prøveaar for mangge. Sygdom og ulykestilfelder paa faalk og kreaturer og ubehageligt veier, daag avlingger saa taalig.

Side 73

Aar 1909. Nu har vi alt paabegynt et nyt aar vad det nu vil bringe os ved vi ikke. Men han er fremdeles mæd samme veierforhold som han har været. Rægn og sne om hinanden.
Janu 24. Samme veierforhold. Ingen vinter ennu. Lit sne og saa ræner (renner) den af i jen saa her har ikke været almindeligt kjørføre ennu.
April 25. I vinter har det været en forunderlig vinter, ikke fraast og ikke nogen sne. Men naar vi fik april saa blev det fraast og det til gangs og det er fremdeles og kanske holder ud denne maane. Fisket har været daarligt paa Lofoden, men arter sig bedre i Finnmarken. Gaat kjørføre paa Elvegaardselven saa her er kommen ner en hel masse ve og tømmer.

Side 74

Intægt for vinteren 1908 og 1909 i fra høsten:

1 trægtut paa fjøsen til Olaus 1,50
Et par sjie til Axel Johan 5,-
Et par til Otelie Sandvig 5,-
Et børtre til Martin Karlsen 1,-
I desember 1908 et rundbord til mig selv 12,-
En kjelke til Knut Sandvig 3,-
Et børtre, et par sji og et par aarer 5,50
Et børtre til Simonætta 1,-
Et par sjie til Einar Pedersen 3,-
Et vaskebræt og et par aarer til Peder Hansen 2,-
Et deietraug til C. Gabrielsen 2,-
Og et par aarer 1,50
Til Johanna Hansdatter et bagsterbord og et traug 4,50
Til Christæn Hansen to deietraug og to børtre 6,-
Til Hans Christensen et børtre 1,-
Sum 59,50

Side 75

Aar 1909

En slede til Julius Karlsen 12,-
Mai 2 en ditto til Julius Høiebakken 12,-
Et børtre til Ole Abrahamsen 1,-
Et øskar til Peder Hansen 0,25
Paa en reiese til Beiesfjord
1. april solte jeg aarer til handelmanden 5,-
Og i Sjomen leverede jeg tre fag til Rones 5,-
5 dreietraug 4 enkr 0,50 6,-
Og et til 1,20
4 vaskebræt a 50 ø 2,-
6 børtre 1 k styket 6,-
12 øskar a 25 øre 3,-
For arbeiede paa ve til Sven Bakken, Klyvig paa 3 1/2 favn og en dags skovhugst 3,95
Sum 52,40
Transport 59,50
Til april maanes udgang 111,90

Side 76

I dag den 2den mai blev barnejemmet inviet her paa Elvagaard af biskopen og kapelan Skaar som har været her en 3 aars tid, men som nu skal flytte sør. Han holt sin afskesprægen idag.
Mai den 10 reieste jeg til Forsaas for at bygge paa en fjøs til Anton Aronsen.
Mai den 25 var jeg der det var gaukdagen, men vi har ingen gjøg hørt enda for aaret var svert sent og kalt veier og sne hele tiden saa marken var snedækket af nysne snart ver en nat.
Mai 30 var Pinsedag da var jeg jemme. Det var den første sommerdag saa vi kunde have til hyge af at gaa en liden tur. Ved jemreisen erholt jeg hos Anton kroner 20,-

Side 77

1909 Juni den første begynte jeg at arbeiede paa at sætte poteter.
Juni 5 havde jeg halvsæt, ti jeg maatte spade opp landet, her var ikke hester at faae. Sent igaar. Skogen er ikke ennu grøn og sneen liger ennu ubevægelig i fjeldene.
I denne uge betalte jeg gamle Marte paa Punslætten kroner 3,- paa en saue som vi har faat. Og Jentoft betalte jeg kroner 1,- paa frauekjøring.
Juni 9 blev jeg ferdig mæd potetesen. Saa tungvint har ikke jeg været mæ og jort potetesaand. Fik ikke hest verken at pløie eller harve. Maatte ta de mæd faalkemagt saa vi var alle samen saa klar naar det var gjort at det var felt. Spade op land til 3 sæker poteter er mere en mand tror.

Side 78

Juni den 8 sente jeg brev til min søn Ole som er i Takoma. Nu er veieret gaat saa maaske det kan blive lit i aar og saa hart arbeiede har det været, jeg og Mekal og Lina og Marie og Knut, ver dag han kom fra skolen saa vi har nu fåt potetesen i jorden - 3 sekker.
Juni den 12 reieste jeg til Faarsaas ijen og 14. begynte jeg at tømre paa den sege materialen ijen.
Juni 15 var min fødselsdag, saa fylte jeg 70 aar.
Juni 17 sente jeg brev til Amerika til min søstermand L. P. Larsson mæd portræt af Elvegaard. Anton Aronsen skulde læge det ind paa Kongsbakken, han var reisende til Narvig.
Juni 20. I dag er det søndag og her er præket paa Elvegaard, men jeg er ikke der paa Forsaas.

Side 79

Naar jeg har vert paa tungt arbeiede hele ugen saa er jeg træt og trenger at vile.
Juni 21 sente jeg brev til Alaska til min søster Beret Jensine, inlagt åaa Elvegaard af Anton Aronsen. Om det finder henne er usikkert.
Nu har vi haft gaat veier i nogle dager og nu først tægner det sig til sommer.
Juni 24. Sankthansdagen var jeg paa Forsaas og da jik jeg op ijenem landet der i selskab mæd Bernt og saag beligenheden.
Juni 27 var Sankthanshelgen og da reieste jeg jem i tanke om at saae mig lit grønfór der paa Elvegaard.
Juni 29 kjørte jeg fraue. Jeg havde hest fra Sven i Bakken, ti di andre hester var paa Sjangli mæd Lindkvist.

Side 80

Juni 30 saade jeg grønfóret, men da var det et felt veier, sneet og føg opi fjeldet saa en kunde antage at der sneet en to alen sne. Men rægn og sklæte i lavlandet og da var ikke potetesgræset kommen sig mere en lit opijennom saa vit en kunde sjelne raderne og en del var begynt at grave lit, saa sent var dette aar.
Juli 2 reieste jeg til Forsaas for at byge ijen.
Juli 4 har vi faat gaat veier ijen saa i dag er det rigtig varmt veier og til nu har den sneen liget som kom den 29 og den 30 juni. Fjeldene er alt vite ennu af vintersneen.
I ugen mellom den 4de og 10de har det været rigtig gaat veier, solskin og varm fortreffelig.

Side 81

Juli den 19 var jeg og Anton Aronsen paa Kaangsbakken og da mottog jeg kroner 25,- og saa fik jeg 33 kilo korn hos ham der jemme.
Idag 25 søndag er jeg ogsaa paa Faarsaas og da var jeg gaaende op i Kvanta og saag mig om efter gres.
Ogsaa i dette aar har jeg nu skrabet og aannet lit. Noget paa Tommasjord og noget i Ytre Sandvig og Mikal og Knut har aannet paa Elvegaardslemmen som sauerne ødelagde for os saa vi blir at kjøbe meget fór.
Denne høst var jeg hos Anton Lindgren og sæt op en bygning som skal være sue*** stavverk under og tømret aavenpaa.

Aar 1910
En forunderlig vinter iaar. Ikke sne saa det har været lidet at faalk har faat kjørt. I aar har jeg jort andragende om brugs og boliglaan og har kjøbt et stykke land fra Pundslætten.
Juli 2 reiste min søn Konrad til Bodø paa bagerskole.
I vaar var Mikal paa Findmarken, men veieret var daarligt saa det blev liden forrætning, men i Vardø var bra fisk.
For 8te dage siden var jeg paa Ankernes mæd Knut Olsen til konfirmasionsskolen."



Her slutter "Ole Mekal Mikkelsen Sirijord i Hatfjeldalens prestejeld i Nordlands Amt i Naarge" sine noteringer i sin erindringsbok. Han var da 71 år gammel....


tilbake

Skrevet på PC i tiden mars-april 2002.

Odd Helge Tustervatn
Yttermoveien 17
8530 Bjerkvik.