Åndelig gjennombrudd                                                                                                 Juleferien 1830, kort tid før han fylte 15 år, skjedde det noe. Han kom en dag ned til frokostbordet. På bordet låg det en bok av Pontoppidan "Troens speil". Så sier han: Skal jeg speile troen nå? Han slo opp boken, leste litt i den. "Et menneske kan vise stor flid i sitt arbeid, være trofast i ord og gjerninger. Han kan kjenne hele Bibelen og være enig i alt det som står der, tappert erkjenne den sanne lære, ja, besegle den med sitt blod. Om tilstanden i menigheten fordrer det og Gud vil, kan han gjøre mirakler i Jesu navn. Men likevel kan han mangle Guds barn rette kjennetegn, den rettferdiggjørende og saliggjørende tro og med alle sine dyder gå evig fortapt."   Dette ble en stikk i Rosenius sitt hjerte. Mens han leste dette forstod han at han selv var fortapt, og var fremmed for livet i Gud.
Mens han gjekk på skole i Umeå var han alltid i Säfvar i feriene. Da gjekk han for seg selv ute i skogen, ja opp til flere dager i trekk. Da bad han, leste og grunnet på Guds ord. Der fekk han oppleve og se at frelsen ikke grunner seg på sin egen fortjeneste eller verdighet, men på Jesus ålene, og på hans fullbrakte verk som ligger utenfor meg. Der fikk han oppleve at Jesu rettigheter var hans rettigheter.

Familien                                                                                                                                       1843 giftet han seg med Agatha Ulrika Lindberg. Men det skulle bli en hard tid.          Av de seks barnene de fekk, døde tre. Høsten 1849, døde Johannes 3 år gammel, etter noen dagers sykdom. "Han gikk fra oss til den store barneskaren hos den far som er over alle fedre," skriver han i et brevene. Året etter mistet han nok et barn, Maria Lydia 1 år gammel av skarlagensfeber. Det tapet var veldig stort for Rosenius. Til en venn skriver han: "Mitt hus er et sørgehus, sykdom og død har atter gjestet oss. Jeg skal i dag gi tilbake til jorden støvet av vårt mest elskede barn, vår lille Maria Lydia." Han sier at vi hadde tydelig merket og kjent at vi var vel mye bundet   til Lille Lydia.

Midt oppe i alle anfektelser Rosenius var i den perioden, og tapet av flere barn, var dette veldig tungt for ham. Men samtidig skriver han at han er glad for å merke hvordan Gud ikke lar oss sovne i verdslighet, men tukter og renser oss. I 1.Kor 7,29-31 står det: "Men dette sier jeg, brødre: Tiden er kort! Heretter skal de som har hustru, være som de som ikke har, de gråtende som de som ikke gråter, de glade som de som ikke gleder seg, de som kjøper, som de som ingenting eier, de som bruker verden, som de som ikke bruker den. For denne verdens skikkelse forgår."     På bakgrunn av disse vers sier han, at jeg ikke vet hva jeg skal ønske: Ha eller ikke ha, når en skal eie på den måten som om en ikke hadde - å gjøre dette er vanskelig. Om ikke nok med det.
Senere døde Martin Josua. I et brev skriver han: "Ja, dette har ikke vært liten prøvelse for oss. Det har ganske tatt fra oss håpet om å få noe paradis her på jorden." Da de fikk et nytt barn, skrev han til en venn:    "Det er vel på grunn av         det Gud har gjort i vårt hjem at jeg aldri ved et slikt tilfelle har glede meg så lite     som nå. I dag ser jeg den lille Guds gave. I morgen vet jeg ikke hva som kan skje."

Maja Lisa Söderlund                                                                                                                Den som skulle få bety mest for Carl Olof åndelige utvikling og liv, var Maja Lisa Söderlund. Hun ble født 1794 og døde 31 Juli i 1851. Hun var utrustet med helt uvanlige åndelige gaver.
Hun reiste rundt om i soknet, og leste fra Luther. Sommeren 1834 ble han kjent med Maja Lisa. De skrev flittig brev til hverandre i flere år. Rosenius sa under sine siste år, at ingen har betydd mer for hans åndelige utvikling enn Maja Lisa. Hun lærte han til å feste blikket på det vesentlige. Maja Lisa var en god sjelesørger, og var som en åndelig mor for ham.
I ett brev som han skriver til henne, skriver han hvordan han tror at Maja Lisa skulle svare han i en bestemt sak: Så skriver hun tilbake: "Nå men Carl, hvordan står det til med selve livet?"
Maja Lisa skjelnet skarpt mellom lov og evangelium, og hun viste Rosenius den veien.
I et brev som han skriver til henne, får vi et godt innblikk i hans indre liv. Han strevde mye. Det skyldes som tidligere nemt, en del hans natur. "Jeg har min tilflukt, mitt fristed, min borg og festning i Jesu forsoning. Ja, kort sagt består hele mitt liv i å holde fast på de dyrebare løftene om Guds nåde. Jeg er nå likevel kjøpt - akkurat slik som jeg er! Stundom er jeg lykkelig i denne tro, så jeg må synge: "Salig är jag, himmel og jord må stå eller falla!" Ellers har jeg ikke noen særlig glede av å være her. Så godt jeg kan, får jeg oppmuntre meg med Ordet. Hadde jeg bare vært fri det vonde kjødet, skulle jeg alltid vært glad. Akk ja, om jeg kunne være mer gudfryktig, from og alvorlig! Min lettsindighet er min verste plage. Jeg tror jo at Gud ikke tilregner med det - for Kristi skyld har jeg en daglig syndsforlatelse. - den gjelder alltid. Men dette varer bare en liten stund. Før jeg vet ordet av det, er jeg styrket ved et nådeblikk fra min Frelser, eller iallfall ved et nådeløfte, og det betyr mer enn nådeblikk. Ja, kjære venn, jeg kjenner at ingenting, ingenting annet enn Gud og hans ord kan trøste mitt hjerte."

Kamper og anfektelser                                                                                                           Året 1859 synes å ha vært et år med mye indre kamp og anfektelse for Rosenius. Til en venn skrev han i mai samme år. "I går måte jeg imidlertid tenke meg om ved den herlige teksten i Joh.3,16. Jeg fikk dyp, salig trøst fra Guds uutsigelige gave. Men hvor forunderlig fort kan ikke dette forsvinne, ja, blåses bort av fristelsens uvær! Likevel vil jeg ikke helt forlate den gamle, dyrebare gaven."
Til en fortrolig venn skriver han i 1864, der vi får et innblikk i over 30 års kristendom. Vi hører til stadighet, at vi må komme oss videre i kristendommen, og bli en seirende kristen. Dette tales om på en slik måte, at synden i vårt liv ikke lenger er en plage for oss. For Rosenius var det annerledes. "O, min broder, hvor underlig er ikke dette liv, "det skjulte liv med Kristus i Gud" Ja, jeg arme har hatt èt ønske over alle andre og strebet etter det i mer end 30 år, at jeg skulle bli en from og alvorlig kristen. Men ennå er jeg ikke blitt det, men jeg våkner hver morgen for at gjøre samme sørgelige erfaringer av synd og lettsindighet."
Han opplevde det som alle sanne kristne får oppleve, at en kristen har to naturer. "For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil." Gal.5,17. Med en gang vi kom til troen på Jesus, kom vi inn i en livslang kamp mellom disse to naturer, der utgangen på den ene alltid blir døden.Men så lenge vi lever her på jorden, må vi leve i spenningen mellom disse to naturer.

"Høyst elendig går jeg, Men i Kristus står jeg Dog i hellig skrud. Jeg i dette klede Ren og skjønn kan trede Frem for himlens skrud"

Det var i denne spenningen Rosenius levde i, livet igjennom. "Høyst elendig går jeg" det er bare den ene siden. "Men i Kristus står jeg Dog i hellige skrud" Vi eier en fullkommenhet i Jesus. Han er min hellighet, mitt liv, min renhet. Alt hans er mitt. "Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem" Joh.17,22. Dette skjer ved en tilregning gjennom Ordet.

Pietisten                                                                                                                                        Vikan ikke snakke om Rosenius, uten å nevne Pietisten. Den skulle bli Rosenius  sitt viktigste livsverk. Gjennom Pietisten fikk Rosenius stor innflytelse ikke alene i Sverige, men også til det øvrige Norden og videre ut. George Scott var hovedredaktør for tidskriftet og Rosenius var hans medarbeider. Når Scott reiste frå Sverige ble Rosenius redaktør og utgiver.
Gjennom 25 år (1842-67) ble Pietisten for ham en talerstol, der han fekk titusener i tale, til oppbyggelse og lærdom, hver eneste måned. Her er vi inne ved selve hemmeligheten til Carl Olof Rosenius' overveldende innflytelse over kristenlivets utvikling ikke bare i Sverige, men gjennom hele Norden.
Fra 1841 var Rosenius ansatt som forkynner i Stockholm. Slik ble de fleste artikler i Pietisten først holdt som taler i Salen og senere i Betlehemskyrkjan. De ble så skrevet, og hvert ord ble veiet og vurdert før de gikk i trykken; ikke bare av ham selv, men i en krets av hans nærmeste venner. Dette forklarer sikkert mye av den gjennomslagskraft skriftene fikk.
Første nr. kom ut i januar 1842 med 600 eksemplar. Så steg abonnementtallet jevnt og trutt.
I årene 1860-66 kom det en sammenhengende grundig Romerbrevskommentar i Pietisten. Denne Romerbrevstolkningen, som han arbeidet med i syv år, er blitt regnet som kronen på verket.
For å sette Pietisten inn i en sammenheng, kan vi nevne at mens Sveriges største avis "Aftonbladet" låg på 4000 abonnenter, steg Pietisten til over 10 000 abonnenter. Dette viser hvilken utbredelse og innflytelse Pietisten hadde ute blant folk. Det var ikke slik som en kan møte i dag, når det kommer et blad inn i hjemmet. Da kan en si: Er det nå enda et blad? Vi har ikke tid til å lese alt sammen. Så blir det liggende i en aviskorg. Pietisten ble lest. Og mange fekk hjelp i sitt Gudsforhold, og det ble til hjelp og trøst for mange.
Grunnen til at Pietisten hadde den fremgang, sier Carl Olof at "Herren råder for Pietisten. Hans navn er Under." Pietisten kom som sagt ut månedsvis. Men etter at Rosenius var ferdig med gjennomgangen av Romerbrevet, bestemte han seg for å gi det ut kvartalsvis. Grunnen til det var at dette arbeidet tok så mye av hans krefter.

Særdraget i Rosenianismen                                                                                                          Vi kan karakterisere emnet for hele hans virksomhet i følgende: Intet i meg, men alt i Jesus. Hovedsaken i hele Rosenius sitt liv og virke har hele tiden vært: Forholdet mellom lov og evangelium.
N. O. Rasmussen sier at "en sterk og klar fremholdelse av så vel Guds hellige lov og av dommen i dens fulle strenghet som av Guds frie, grenseløse og ubetingede nådetilsagn i evangeliet på grunnlag av Jesu Kristi fullbrakte verk som vår stedfortreder og forsoner - det er noe av det mest karakteristiske og egenartede ved C. O. Rosenius's forkynnelse og i all ekte "rosenianisme" siden"
"For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet." Rom.5,19. "Her forkynner apostelen til oss at det er bare "gjennom den enes lydighet vi blir rettferdige" Så er da dette min èneste rettferdighet: Ikke min lydighet, men hans lydighet. For selv når mitt nye menneske ville være lydig, er likevel den gamle naturen i meg full av ulydighet. Derfor er det nå min èneste trøst at Kristus var lydig for oss." Her er vi inne ved sentrum av Rosenius sitt liv og forkynnergjerning.
Tidleg på våren 1849 reiste Rosenius igjen til Norrland. Han skulle besøke sin gamle mor. I et brev gir Rosenius en levende skildring av sine opplevelser på turen. "Du har kanskje hørt at jeg har vært ute på en lang reise. Den varte i over seks uker, selv om jeg ikke var lenge på hvert sted. Det var en ganske oppmuntrende reise. Det er især den gamle artikkelen om frihet fra loven, som igjen har vært middel til å bringe troens liv og fortrøstning til mitt hjerte, så jeg nå ofte sier til meg selv: Står jeg under loven, skal jeg svare for loven. Da kan jeg ta avskjed fra all tanke på salighet, da er alle troende fortapt, intet kjød blir frelst, og da er Kristus død forgjeves. Er jeg igjen ikke under loven, men Guds Sønn er død under loven for å forløse dem som var under loven, da var det akkurat det loven ikke kunne utrette, som Gud gjorde da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Da er jeg fremdeles i en herlig frihet, da er jeg på en slik plass at ingen synd kan tilregnes meg, der ingenting i meg kan fordømmes. Fra Norrland kunne det visst ære mye å fortelle. Men jeg vet ikke hva jeg skal begynne eller slutte med. Kort sagt: det er herlig i sammenligning med det vi ser på jorden"

Gjeldsbrevet                                                                                                                                Det er så frigjørende å lese Rosenius sine skrifter. Han får meg til å vende mitt blikk fra meg selv, og over på ham som har kjøpt meg til Gud med sitt blod. Dette prøvde han å vise i mange sammenhenger, ikke bare fra talerstolen, eller gjennom det skrevne ord.
Oscar Ahnfelt som er den kjente sanger og predikant fortalte en gang, da han var svært fattig, og han trengte hjelp. Rosenius hjalp folk økonomisk når det var nødvendig. En som ofte hjalp Ahnfeldt var Rosenius som var en hans beste venner. En gang måtte han låne ett hundre riksdalar. Det ble undertegnede et gjeldsbrev. En del månader senere får Ahnfeldt et rekommandert brev. Han skjønte at det var pengekravet fra Rosenius. Nei! Det var hans eget gjeldsbrev, og hans egen skrift var strøket over med store streker. Litt lenger nede stod det med en annen skrift fra 43,25 "Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu." "han haver tagit handskriften oss av vägen och naglat den vid korset." - Guds fulla frid vare med dig och dina" Din broder C. O. R-s.
Ahnfeldt forteller senere at dette gjeldsbrevet gjemte han som et klenodium. Når det i anfektelsens tider var vanskelig å tro Guds nåde, minnet det ham om den himmelske kreditor som også er villig til å stryke ut all gjeld. Dette forteller litt om hva som bodde i Rosenius sitt sinn. Det er dette alt dreier seg om. Så benyttet han hver anledning til å vitne om den Frelser som har løst oss ut. "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam." 1.Peter 1,18f.
Når vi taler om særdraget ved Rosenianismen, må vi også ta med de sanger han har skrevet.
Mange av hans sanger kom som regel i Pietisten. Senere ble de utgitt i hefteform av Ahnfeldt sammen med Lina Sandell og Oscar Ahnfeldt. Disse sanger ble også, og er fortsatt til stor velsignelse for mange.

"Sjå, dette er nåden som gjorde meg fri, Sjå, dette er nåden som styrkjer i strid! Sjå, det er Guds nåde for alle som ein:
:/: Han ser meg i Jesus, :/:
Ja, evig i Jesus rettferdig og rein!"

Avslutning                                                                                                                                 Carl Olof Rosenius liv ble ikke så langt. Han ble 52 år gammel. Han ble jordfestet i Johannes kyrka i Stockholm av biskop A.F Beckman den 28. Februar. Etter jordfestelsen talte Biskopen over Åpenb.14,13 "Salige er de døde som dør i Herren fra nå av. Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt besvær, for deres gjerninger følger dem."
Så var hans tid omme. Så kunne han si at "Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag - ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme." 2.Tim.4,7.8.
"Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro." Hebr.13,7.