|
Frits Larsen var født 6.Oktober 1895 i Allinge
på Bornholm.
Han ble forstander på Luthersk
Missionsforenings højskole (LMH) i Hillerød fra 1923-62.
Hvem var denne mannen som fikk betydning
for så mange mennesker?
Tidligere forstander på LMH, Hans Erik Nissen (1970 - 2003), opplevde Frits Larsen på følgende måte: Han gir
her inntrykk og glimt av denne mannen.
Sterk personlighet
Frits Larsen hadde en usedvanlig utstråling. Når
en samtalte med ham, kunne en fornemme, at her stod en ovenfor et menneske
som var utrolig rikt utrustet. Han kunne sammenfatte en viten, bearbeide
den personlig, og gi uttrykk for den i korte, presise formuleringer.
Han hadde en evne til å nå inn til sakens kjerne, å formidle
den, som var ganske enestående. Dette gjorde Frits Larsen til
en lærer som var helt usedvanlig. Han kunne fengsle elevene,
binde dem, så de satt lyttende, da han formidlet sitt budskap til
dem. Det var fullstendig stille når han holdt bibeltimer og
foredrag. En fekk et inntrykk da han formidlet sitt budskap, at her
møter vi et Ord som det både er livsvisdom og evighet i.
Omsorg for den enkelte elev
Frits Larsen hadde en stor kapasitet i sitt sinn. Han kunne
fange en elev, få et inntrykk av den eleven, og bearbeide det inntrykk.
Han gjorde seg tanker om den enkelte elev, som ble til stor velsignelse
for mange. Han hadde den gave at han kunne si ganske få setninger,
til elev etter elev, som vedkommende kunne bære med seg ut i livet.
Frits Larsen bad for den enkelte elev.
Det var slik da en kom til skolen som elev, ble en kalt opp til
hans kontor, for en kort samtale. Så bad han til slutt for
eleven, at hans opphold ved skolen måtte lykkes. Så fulgte
han eleven. Han overveide dens utvikling. Innimellom kunne
han komme med uttalelser, hjelp, som ble igangsettende for den enkelte.
Han kunne også komme med bemerkninger som kunne såre en elev.
Da kunne han være utrorlig direkte i sin form. Det var en sorg
for ham selv. Det var en skygge i livet hans, når han hadde
sagt noe som kunne såre noen. Da måtte han inntil Gud
med det. Han sa også: "Kan dere være tjent med meg på
dette sted?"
|
|
Misjon
Frits Larsen hadde utsyn. Misjonen var lagt på hans
sinn av Gud selv. Han trodde også selv at han skulle bli misjonær.
Men hans kall skulle bli her hjemme. Han gav sitt sitt liv til Luthersk
Missionsforening højskole, og de oppgaver som Gud la innpå
ham. Men han brente for misjonen. Han levde med i den. Dette
kallet forkynte han til elev etter elev.
Frits Larsen hadde et sterkt syn for Israel. Guds eiendomsfolk.
Han kunne ikke nevne Israel uten at det var en smerte for ham.
Og denne smerte formidlet han videre. Det gjør vondt
alt det jødiske folk har lidd i en kristen kultursammenheng.
|
|
Lekmann
Frits Larsen såg noe stort i lekmannsarbeidet, Guds kall.
Selv såg han på sin ordinasjon da en dødsjuk predikant
bad ham om å komme nær til sengen som han låg i.
Så la predikanten hendene på ham, og velsignet ham.
Frits Larsen var et menneske som i kraft av de gaver, utrustning,
og den innsikt Gud gav ham, var med på å vise lekmannsarbeidet
også fostret mennesker med innsikt og dybde som langt, langt overgår
den mange teologer er i besittelse av. Når Gud kaller og utruster,
går det på tvers av en teologisk embedseksamen.
|
|
Kampens menneske
Frits Larsen stod for den levende Gud med alt. Han lot seg
bøye av Gud. Selv om han var gjenstand for mange menneskers
beundring og hengivelse, ble han stille for Gud, og kom inn i oppgjør.
Oppgjør med hovmod, og store tanker om seg selv, som slet innenfra.
Dette gjorde ham til en fattig, ydmyk og nådehungrende kristen, som
suget til seg evangeliet. Når han steg frem, så forkynte
han det som var liv for ham selv. Det var så friskt, det var
så sterkt. Det var som om Ordet flyttes fra ham selv, og til
ens eget sinn. Han var et øsekar for Guds Ord. Han øste
det inn over sitt eget hjerte, dernest øste han det inn i de enkelte
sine hjerter. Så fant han hvile i det fullbrakte verket som
Jesus hadde utført på Golgata kors. Et uttrykk som han
ofte sa var følgende:
”Du har det så godt med Gud, som Jesus har gjort det for deg.”
Her er vi inne ved sentrum av Frits Larsens liv.
Måtte vi alle gå i hans spor, der Jesus alene, blir
det eneste i vårt liv"
Fra et læremøde 1956. Stående
fra venstre: Johs. Christensen,
Thomas Evald, K.P. Korsholm, Marius Jørgensen
og fru Christa Larsen;
siddende fra venstre Carl Roswall og Frits Larsen
|
