Tolleren

Den lille røde retrieveren, aktiv, glad, ivrig og allsidig. En herlig hunderase som passer til mange typer hundesport, jakt og retrieverjaktprøver, agility, lydighet, viltspor, brukssporter, redningshund, freestyle, rallylydighet, flyball, politi- og tollhund.

Med en Nova Scotia Duck Tolling Retriever har du mange aktiviteter å velge blandt. Tolleren trives best om den får bruke både kropp og hode. Det betyr ikke at du MÅ ha ambisjoner om å konkurere og drive på veldig seriøst. Hunden er like fornøyd bare dere kommer dere ut og får jobbet sammen... Jobben kan også bestå i enkle ting som å søke godbiter i hagen, eller trene sitte bamse inne i stua. :-)

Tolleren kan også være en litt komplisert hund å trene, den lar seg ikke presses eller trues til ting. Det gjelder å spille på lag med hunden, men den trenger også grenser så ikke gi den mer spillerom enn den er tiltenkt.

Tolleren er ofte veldig elskelig ovenfor kjente og de kan knytte seg like godt til alle i familien og den nære krets. Det gjør den godt egnet som familiehund. Er den vokst opp med og vant til barn, har den gjerne en deilig måte å være på rundt barna. Men voksne skal alltid overvåke barn og hund som leker sammen, og det er nødvendig å lære spesielt barna noen "spilleregler". Tolleren må også lære å være passiv og slappe av når den blir bedt om det.

Dersom familien har barn i førskole- og småskolealder. Om dagene oppleves som hektiske og til tider kaotiske, og de voksne ikke er vant med å oppdra hund, syns jeg man bør vente med å skaffe seg hund. Den aktive tolleren er i hvertfall ikke rett rase!

Tolleren er gjerne med på skiturer og den kan bære kløvsekk, men pga størrelsen vil den ha begrenset nytteverdi i slike aktiviteter.

Vil også nevne at tolleren gjerne varsler når det skjer noe ekstra, men de gir seg gjerne etter noen få bjeff. Mange mennesker setter pris på dette varslingen, men tolleren vil vanligvis ikke ha mot nok til å gi deg noe beskyttelse.

Rasen har en lettstelt pels, med en pelskvalitet som veldig sjelden lukter eller oppleves som skitten. Men den røyter masse!   

   RASEBESKRIVELSE FOR NOVA SCOTIA DUCK TOLLING RETRIEVER

 

Opprinnelsesland/

hjemland:

Canada.

 

Helhetsinntrykk:

Middels stor, kraftfull, kompakt, harmonisk og muskuløs.

Middels til kraftig benstamme. Meget bevegelig, våken og

besluttsom. Kan ha et lett bedrøvet uttrykk inntil de begynner

å arbeide, da skiftes det til intens konsentrasjon og iver.

Under arbeid har den en hurtig og rusende arbeidsform med

hodet bæres nesten rett ut i nivå med ryggen og med den

kraftige behengte halen i konstant bevegelse.

 

Adferd/

temperament:

Intelligent, lettlært, meget utholdende. Sterk og dyktig

svømmer med en naturlig og intens lyst til å apportere på

land og fra vann, alltid på sprang for det minste tegn på at

noe skal apporteres. Den sterke apport- og lekelyst er

egenskaper som er vesentlige for ”toller”-evnen (tolling =

lokke/lure).

 

Hode:

Renskåret, lett kileformet.

Skalle: Bred, lett rundet. Ikke fremtredende nakkeknøl. Hodet

avpasset etter kroppens størrelse. Hannhunder gjennomsnittlig

14 cm mellom ørene, avtagende til 3,8 cm over

neseryggen. Hodets lengde ca. 23 cm fra snutespiss til

nakkeknøl.

Stopp: Moderat.

Nesebrusk: Avsmalnende fra neserygg til snutespiss. Godt åpne nesebor.

Fargen tilsvarer pelsens, eller sort.

Snuteparti: Avsmalnende i en ren linje fra stopp til nesebrusk. Kraftig,

men ikke fremtredende underkjeve. Snutepartiets underlinje

danner en nesten rett linje fra munnviken til kjevebenets

forkant. Dybden ved stoppen større enn ved nesen. Kort og

fin pels på snuten.

Lepper: Temmelig stramme, i profil danner de en myk kurve uten å

virke tunge og hengende.

Kjever/tenner: Kjevene sterke nok til å bære en stor fugl. Bløt munn er

vesentlig. Komplett tannsett. Tett saksebitt.

Kinn: Flate.

Øyne: Plassert godt fra hverandre. Mandelformede, middels store.

Ravfargete til brune. Uttrykket vennlig, våkent og intelligent.

Øyelokksranden samme farge som leppene.

Ører: Trekantede, middels store. Ansatt høyt og langt tilbake på

skallen, basis lett reist. Godt beheng bak på ørene, kort pels

på den avrundet ørespiss.

 

Hals: Meget muskuløs, godt ansatt. Middels lang, uten løs halshud.

 

Forlemmer:

Helhetsinntrykk: God benstamme. Rette som to parallelle søyler.

Skulder: Muskuløs. Godt tilbakelagt, tilliggende, med markert manke

som går over i en kort rygg. Skulderbladet og overarmen

omtrent like lange.

Albue: Godt tilliggende, verken inn- eller utoverdreid, beveges jevnt

og sikkert.

Underarm: Rett.

Mellomhånd: Sterk, lett skråstilt. Sporer kan fjernes.

Poter: Middels store, velutviklet svømmehud. Kompakte og runde,

godt hvelvede, tykke tredeputer.

 

Kropp:

Overlinje: Rett.

Rygg: Kort og rett.

Lend: Kraftig og muskuløs.

Bryst: Dypt, rekker til albuene. Godt hvelvede ribben, verken

tønneformete eller flate.

Underlinje/buk: Moderat opptrukket.

 

Hale: Følger kryssets naturlige lett fallende linje. Bred ved basen,

med rikelig og kraftig fane. Spissen rekker minst til hasen.

Kan bæres under rygglinjens forlengelse, unntatt når hunden

er i affekt, da løftes den i en høy bue over ryggen uten å

berøre kroppen.

 

Baklemmer:

Helhetsinntrykk: Muskuløse, brede, med et firskårent utseende. For- og

bakbensvinkler i balanse. Over- og underlår omtrent samme

lengde.

Lår: Meget muskuløse.

Knær: Velvinklete.

Haser: Lave, verken inn- eller utoverdreide. Sporer skal fjernes.

Poter: Som forpotene.

 

Bevegelser:

Kraftige fjærende og flytende, god steglengde i front og godt

driv bak. Verken inn- eller utoverdreide poter, bena føres i en

rett linje. Snorer når farten øker, overlinjen forblir rett.

 

Pels:

Hårlag:

Vannavstøtende dobbel pels, middels lang og myk. Bløt tett

underull. Lett bølget på ryggen, ellers rett. Noen vinterpelser

kan danne lange, løse krøller på halsen. Mykt beheng på

strupen, bak ørene og bak på lårene. Forbena moderate

frynser.

Farge:

Forskjellige nyanser av rød eller orange, behenget og halens

underside lysere. Normalt hvite tegninger på minst en av

følgende steder: Halespiss, poter (ikke lenger enn til over

mellomhånden), bryst og bliss. En god hund må ikke straffes

for mangel av hvitt. Pigmentet på nesebrusk, lepper og

øyelokkrender kjøttfarget tilsvarende pelsfargen, eller sort.

 

Størrelse og vekt:

Mankehøyde: Hannhunder: Ideal 48-51 cm ± 2,5 cm

Tisper: Ideal 45-48 cm ± 2,5 cm

Vekt: Hannhunder: 20-23 kg

Tisper: 17-20 kg

Vekten i forhold til høyde og benstamme.

 

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil.

Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er

i relasjon til rasebeskrivelsen.

− Konkav eller konveks neserygg

− For markert stopp

− Lys rosa nesebrusk

− Nesebrusk, øyelokkrender og øyne ikke av foreskrevet

farge

− Store, runde øyne

− Overbitt

− Sadelrygget, karpelend, slapp lend

− Halen båret lavere enn rygglinjen når hunden er i arbeid.

Halen for kort, med knekk eller buet over ryggen så den

berører kroppen.

− Svak mellomhånd.

− Sprikende poter, tynne tredeputer

− Åpen pels (ikke tilliggende, løs)

− Manglende substans hos voksen hund

− Størrelse over eller under 2,5 cm av idealstørrelsen

 

Diskvalifiserende

feil:

Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske

defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.

− Sommerfuglnese

− Overbitt større enn 3 mm

− Underbitt, skjevt bitt

− Manglende svømmehud

− Hvitt på skuldrene, rundt ørene, på halsens overside, over

rygg og sider.

− Sølvgrå, grå, eller sorte felt i pelsen

− Annen farge enn rød eller oransje nyanser.

− Enhver skyhet hos voksne hunder

OBS

Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldende FCI-standard.

Norsk Kennel Klub, 18. mai 2000

 

Tollerens Historie

  (Fra Retrieverhåndboka)

Historien forteller at det satt en gang en andejeger godt skjult ved en strand i Maryland. Tålmodig ventet han på at endene som svømte ute på vannet skulle komme nærmere. Plutselig merket han at endene løftet hodet og svømte mot land. Deres nysjerrighet var vekket av en rev som lekte i strandkanten. Reven viste seg i en kort periode for så å forsvinne, deretter spratt den frem igjen - og slik holdt den på. Endene svømte langsomt nærmere full av undring over revens oppførsel. Nysjerrigheten kostet dem livet, og gav to rever en andestek å fylle maven med. For indianere var det ikke nytt at rever kunne lokke til seg ender og gjess på denne måten. Mic-Mac indianerne i Nova Scotia hadde lenge observert denne litt fiffige måten å jakte på. Antageligvis var det flere som syntes jaktmetoden var interessant, og ideen om å utvikle en rase som kunne oppføre seg som revene på stranden var oppstått.

Tolleren er den eneste av retrieverrasene som systematisk og bevisst er utviklet i Canada. Det er da flere teorier om hvordan den ble utviklet som rase, og den vanligste og mest troverdige teorien er, at en Mr.Allen i 1860 krysset en leverfarget flatcoated retriever tispe med en labrador lignende hannhund. Tispene fra dette kullet ble så krysset med en brun cocker spaniel. Senere ble det avlet inn irsk setter og forskjellige gårds- og gjeterhunder, hvis opprinnelse antagelig gikk tilbake til røde decoy hunder. Decoy betyr lokke eller forlokke og kan nok passe godt som beskrivelse på tollerens arbeidsmåte.

En annen type hund som også regnes blant tollerens stamfedre er en liten mungolignende hund. Mungo er et lite langstrakt rovdyr, intens og ivrig i sin jakt på rotter og slanger, hos oss kan den best sammenlignes med dyr tilhørende mårfamilien. Denne type hunder er også kjent som "pipers" - hvis oppgave var å lure ender og annen fugl inn i nett som jegere hadde satt ut. Før skytevåpen kom i bruk var bruk av nett en vanlig jaktform. Både decoy hunder og ?pipers? var mye brukt som jakthunder i England på 1600-tallet. Byen Yarmouth regnes for tollerens opprinnelsessted. Tidligere var dette en viktig havneby, og det er langt fra utenkelig at noen av disse engelske jakthundene fulgte med skipene over og var med på å danne grunnlaget for den rasen vi i dag kjenner som nova scotia duck tolling retriever.Sannsynligvis ligger det også breton, golden og chesapeake bay retriever bak rasen. En kjent oppdretter i Canada mener også at det er litt terrier blod innblandet. Tollerens iherdighet når den søker etter apporten eller sporer en såret and er opphavet til den siste teorien.Uansett hvordan rasen ble utviklet er resultatet blitt en reveaktig hund med de ønskede jaktegenskaper. Den ble kjent som little river duck dog. Senter for rasens utvikling er distriktet Yarmouth County i Nova Scotia.Etter flere generasjoner med oppdrett uten innblanding av andre raser ble den anerkjent av den Canadiske Kennel Club i 1945. Da ble 15 individer registrert.

F.C.I. anerkjente den som rase først i 1982. Til Danmark kom rasen allerede i begynnelsen av 1980-tallet, Sverige fikk sin første i 1984 og i 1986 satt den første toller sine labber på norsk jord.

home.online.no