Planetene
| Teleskop til salgs! Nytt OPTUS Spiegel- teleskop kun brukt to ganger. Nypris ca. 3000 kr. Selges for 2000 kr. Tlf. 61263399 etter kl. 15.00 |
Solen er en helt vanlig G2-stjerne, en av mer enn hundre milliarder stjerne i vår galakse.
Fakta om solen:
Solen er omternt 1 390 000 km. i diameter. Massen til solen er ca. 1.989e30. Temperaturen på solen er utrolige 5.800 K på overflaten og 15.600.000 K i kjernen.
Solen er det største legemet, og inneholder mer enn 99.8% av totalmassen i solsystemet. (Jupiter inneholder det meste av den resterende massen.)
Solen er personifisert i mange mytologier: Grekerne kalte den Helios, og romerne kalte den Sol (hvor vi har tatt navnet fra).
De ytre lagene av Solen utviser differensiell rotasjon; som her betyr at overflaten ved ekvator roterer med en periode på 25.4 døgn mens overflaten ved polene bruker hele 36 døgn. Denne underlige oppførselen skyldes at Solen ikke er et fast legeme som Jorden, men i stor grad består av tynn gass. Lignende effekter er påvist i de store gassplanetene. Den differensielle rotasjonen strekker seg ganske langt ned i Solens indre, mens det i kjernen er så høy tetthet at den roterer som et stivt legeme.
Forholdene i kjernen til Sola er ekstreme. Temperaturen er 15.6 millioner Kelvin og trykket er 250 milliarder atmosfærer. Gassene i kjernen er presset 150 ganger tettere sammen enn molekylene i vann.
Solens energiproduksjon (3.86e33 erg/sekund eller 386 milliarder milliarder megawatt) skyldes kjernefusjon. Hvert sekund omdannes 700 000,000 tonn hydrogen til 695 000 000 tonn helium og 5 000 000 tonn (= 3.86e33 erg) energi i form av gammastråling. Etterhvert som denne energien beveger seg utover mot overflaten, blir den hele tiden absorbert og re-emittert ved stadig lavere temperaturer, så når den endelig kommer til overflaten, er det meste omdannet til synlig lys (som holder en langt lavere energi). De siste 20% av veien til overflaten blir energien fraktet mer ved hjelp av konveksjon enn ved stråling.
I tillegg til varme og lys sender Solen ut en tynn strøm av ladde partikler vi kaller solvinden. Solvinden forplanter seg utover i solsystemet med en hastighet på rundt 450 km/s. Solvinden ansvarlig for det vakre nordlyset.
Nyere data fra romsonden Ulysses viser at solvinden som stammer fra polarområdene strømmer nesten dobblet så raskt ut (750 km/s) som ved ekvator. Solvinden ser dessuten ut til å være annerledes sammensatt i polarområdene. I tillegg er Solens magnetfelt overraskende uniformt (jevnt).
Solvinden har stor innvirkning på komethaler, og forårsaker til og med målbare utslag på enkelte satellittbaner.
Solens satelliter
Det er ni planeter og et stort antall smålegemer i omløp om Solen.
Avstand Radius Masse Planet (000 km) (km) (kg) Oppdager År --------- --------- ------ ------- ---------- ----- Merkur 57 910 2439 3.30e23 Venus 108 200 6052 4.87e24 Jorda 149 600 6378 5.98e24 Mars 227 940 3397 6.42e23 Jupiter 778 330 71492 1.90e27 Saturn 1 426 940 60268 5.69e26 Uranus 2 870 990 25559 8.69e25 Herschel 1781 Neptun 4 497 070 24764 1.02e26 Galle 1846 Pluto 5 913 520 1160 1.31e22 Tombaugh 1930
Besøkende sonder: Ulysses: Ulysses utforsker polarområdene til solen med instrumenter som bl.a. måler solvinden. Ulysses ble skutt opp fra Discovery i 1992 og fløy først ut til Jupiter for og og bruke tyngdekraften for og komme frem til solen.
SOHO (Solar and Heliospheric Observatory):
SOHO ble skutt opp 2. desember 1995 med oppgave og observere solvinder og solflekker osv. SOHO som veier 2 tonn svever i en avstand fra jorden på 1,5 millioner kilometer.
Merkur er Solens nærmeste planet og den nest minste. Merkur er mindre i diameter en Jupitermånen Ganymedes og Saturnmånen Titan, men mer massiv.
Fakta om Merkur:
omløp : 57,910,000 km (0.38 AU) fra Solen
diameter: 4,880 km
masse : 3.30e23 kg
Planeten fikk antagelig navnet sitt fordi den beveger seg så fort over himmelen.
Merkur har vært kjent minst siden sumerernes tid (3. årtusen f.Kr.). Den ble gitt to navn av grekerne: Apollo som morgenstjerne, og Hermes som aftenstjerne. Greske astronomer visste likevel at de to navnene refererte til samme himmellegeme. Heraklit mente til og med at Merkur og Venus gikk i bane rundt Solen, ikke Jorden.
Merkur har bare blitt besøket av ett romfartøy; Mariner 10. Mariner 10 passerte Merkur tre ganger i 1973 og 1974. Bare 45% av overflaten ble kartlagt, men avstanden til Solen er dessverre for kort til at den kan bli avbildet av Hubble-teleskopet uten å skade instrumentene.
Inntil 1962 trodde man at "dagen" (rotasjonstiden) på Merkur var like lang som "året" (omløpstiden), noe som skulle tilsi at den samme siden alltid vendte mot Solen. Dette ble motbevist ved hjelp av såkalte doppler-radar-observasjoner. Vi vet nå at Merkur roterer tre ganger i løpet av to av sine år.
Dette, sammen med Merkurbanens eksentrisitet, ville forårsake noen underlige effekter for hvis du stod på Merkurs overflate. Ved noen breddegrader ville du se Solen stå opp og sakte bli større og større mens den nærmet seg senit (punktet rett over hodet ditt). I senit ville Solen stanse opp, gå i motsatt retning en kort stund for så å gjøre en ny stopp. Til slutt ville den krype sakte mot horisonten igjen mens den ble mindre og mindre. Imens ville stjernene bevege seg tre ganger så fort over himmmelen som Solen! Observatører andre steder på Merkur ville se andre, men tilsvarende merkelige bevegelser.
Temperaturvariasjonene på Merkur er de mest ekstreme i solsystemet, de skifter mellom 90 og 700 Kelvin. Temperaturen på Venus er riktignok litt høyere, men den er til gjengjeld svært stabil.
Merkurs indre domineres av en stor jernkjerne med en radius som varierer mellom 1800 og 1900 km. De ytre "skallet" av silikater (tilsvarende Jordens mantel og skorpe) er bare 500-600 km tykk. Vi antar at deler av kjernen er i flytende form.
Merkur er ganske lik Månen: Overflaten er full av kratere og meget gammel, og den har ingen platdrift. På den annen side har Merkur mye større middeltetthet. Merkur er det nest mest kompakte av de store legemene i solsystemet, bare forbigått av Jorden. Faktisk er Jordens tetthet delvis forårsaket av gravitasjonen; hadde det ikke vært for dette, ville Merkur har større tetthet enn Jorden. Dette tyder på at Merkurs tette jernkjerne er relativt større enn Jordens, den omfatter antagelig store deler av planeten som sådan.
Merkur har faktisk atmosfære; den er svært tynn og består av atomer som er revet løs fra overflaten av solvinden. Fordi Merkur er så varm, flykter disse atomene raskt ut i rommet. Til forskjell fra atmosfærene på Jorden og Venus, blir Merkurs atmosfære stadig fornyet.
I tillegg til det kraterbelagte terrenget har Merkur store områder med ganske jevn overflate. Noen er kanskje resultatet av gammel vulkansk aktivitet, mens andre kan skyldes avsetning av oppvirvlet materiale etter nedslag.
En ny analyse av Mariner-data har produsert foreløbige bevis for nylig vulkansk aktivitet på Merkur, men vi trenger likevel mer data for å bekrefte dette.
Utrolig nok har radarobservasjoner av Merkurs nordpol (et område som ikke ble kartlagt av Mariner 10) påvist spor av vann-is i de beskyttende skyggene i enkelte kratere!
Merkur har et svakt magnetfelt.
Merkur har ingen kjente måner.
Merkur er ofte synlig gjennom en alminnelig prismekikkert, eller til og med det blotte øye. Den er dessverre svært nær Solen og er derfor vanskelig å se på kveldshimmelen. Mike Harveys planetkart viser Merkurs (og de andre planetenes) himmelposisjon til enhver tid. Mer detaljerte og tilpassede kart kan lages med egnet programvare, som for eksempel Starry Night.
Besøkenede sonder:
Mariner 10:
Mariner 10 nådde planeten i februar 1974. Kameraene vendte
seg mot Merkur den 29. mars 1974 og begynte og ta 4000
bilder. Bildene var urklare til og begynne med, men etter
hvert ble bildene bedre og bedre.
Mariner 10 er til nå den eneste sonden som har besøkt
Merkur.
Venus er den andre planeten regnet fra Sola, og den sjette største.
Fakta om Venus:
omløp: 108,200,000 km (0.72 AU) fra Solen
diameter: 12,103.6 km
masse: 4.869e24 kg
Venus har vært kjent siden forhistorisk tid. Det er det mest lyssterke legemet på himmelen nest etter Solen og Månen. Som med Merkur trodde man at Venus var to forskjellige objekter; Eosphorus som morgenstjerne og Hesperus som aftenstjerne. De greske astronomene visste likevel bedre.
Siden Venus er en av de nedre planetene, utviser den faser når den observeres fra Jorden. Galileos observasjoner av dette fenomenet var viktig bevis til fordel for Copernicus teori om et heliosentrisk solsystem.
Det første fartøyet som besøkte Venus var Mariner 2 i 1962. Den har siden blitt besøkt av mange andre sonder, mer enn tyve alt i alt. Blant disse var Pioneer Venusog den russiske Venera 7(det første fartøyet som landet på en annen planet). Venerareturnerte de aller første bildene av overflaten (til venstre). Den amerikanske Magellan har produsert detaljerte kart over Venusoverflaten ved hjelp av radar (over).
Venus blir noen ganger beskrevet som Jordens søsterplanet. På noen måter er de nemlig veldig like:
- Venus er bare litt mindre enn Jorden (95% av Jordens diameter, 80% av Jordens masse).
- Begge har få kratere. som tyder på relativt unge overflater.
- Tetthet og kjemisk sammensetning er ganske like.
På grunn av disse likhetene var det mange som trodde at det kanskje kunne være liv under det tette skylaget på Venus. Dessverre har mer detaljerte studier vist at Venus og Jorden er svært ulike på en rekke viktige områder.
I de øvre atmosfærelagene blåser det kraftige vinder (350 km/t), mens vindene ved overflaten er langsomme - bare noen få km/t.
Venus hadde en gang antagelig store vannmasser, som Jorden, men dette har kokt vekk. Venus er i disse dager ganske tørr. Jorden ville ha gått samme skjebne i møte hvis den hadde vært litt nærmere Solen. Vi kan lære mye om Jorden ved å forstå hvorfor den i utgangspunktet like Venus utviklet seg så annerledes.
Data fra romsonden Magellans radarinstrumenter viser at store deler av overflaten er dekket av lavastrømmer. Det er flere store vulkaner (lik vulkanene på Hawaii eller Olympus Mons på Mars), som Sif Mons (til høyre). Nyere funn tyder på at det stadig er vulkansk aktivitet på Venus, men bare på enkelte steder. Geologisk sett har det vært relativt rolig i noen hundre millioner år nå.
Det er ingen små kratere på Venus. Det ser ut til at små meteoroider brenner opp i den tette atmosfæren før de når overflaten. Kraterne på Venus ser ut til å oppstå i flokk, som indikerer at de store meteoroidene som virkelig klarer seg gjennom atmosfæren vanligvis stykkes opp i mindre biter før de lander.
De eldste deler av Venus' overflate ser ut til å være omtrent 800 millioner år gamle. Høy vulkansk aktivitet på den tiden må ha visket ut den tidligere overflaten, inkludert gamle kratere.
Venus har ikke noe magnetfelt, kanskje på grunn av den langsomme rotasjonen.
Venus har ingen måner.
Venus er vanligvis synlig med det blotte øye. Den blir noen ganger (feilaktig) omtalt som "morgenstjernen" eller "aftenstjernen". Mike Harveys planetkart viser Venus' (og de andre planetenes) himmelposisjon til enhver tid. Mer detaljerte og tilpassede kart kan lages med egnet programvare, som for eksempel Starry Night.
Besøkende sonder:
Mariner 2:
Mariner 2 var den første
sonden som passerte Venus.
Sonden ble skutt opp 27. august 1962 og kom frem i desember.
Venera 7:
Venera 7 som ble skutt opp 17. august 1970 var den første sonden som landet uskadd på en annen planet.
Pioneer Venus 1 og 2:
Pioneer Venus 1 og 2 fløy til Venus i 1978.
Pioneer Venus 1 ble den første sonden som kartla Venus med
radar
og Pioneer Venus 2 hadde med seg 4 landingssonder som landet
på Venus.
Vega:
De to Vega-fartøyene ble skutt opp i 1984.
I juni 1985 slapp begge ned hver sin landingssonde for og
analysere jordsmonnet
Jorden er den tredje planeten fra Solen, og den femte største:
Fakta om Jorda:
omløp: 149,600,000 km (1.00 AU) fra Solen
diameter: 12,756.3 km
masse: 5.9736e24 kg
Jorden er den eneste planeten hvis navn ikke stammerfra gresk/romersk mytologi. Navnet er germansk, men det er selvsagt hundrevis av andre navn på planeten vår på andre språk. I romersk mytologi var Jordens gudinne Tellus - den fruktbare marken (gresk: Gaia, terra mater - Moder Jord).
Jorden kan selvsagt studeres uten hjelp av romsonder. Likevel var vi godt inne i det 20. århundre før vi hadde kart over hele planeten. Bilder tatt fra rommet er til svært god hjelp, ikke minst i forbindelse med meteorologi og forutsigelse/utvikling av orkaner. Dessuten er de svært vakre...
Jorden er det av de store himmellegemene som har størsttetthet.
De andre terrestriske planetene har antagelig noenlunde lignende struktur og kjemisk sammensetning, men med noen forskjeller: Månen har maks en liten kjerne; Merkur har en svært stor kjerne (i forhold til radien); mantelen på Mars og Månen er mye tykkere; Månen og Merkur har muligens ikke tydelig adskilte skorper; og Jorden kan være den eneste med tydelig adskilte indre og ytre kjerner. Legg forøvrig merke til at vår viten om planetenes indre stort sett er teoretisk, selv for Jorden.
Rundt 71% av Jordens overflate er dekket av vann. Jorden er den eneste planeten hvor vann kan eksistere i flytende form på overflaten (selv om det kanskje finnes flytende etan eller metan på Titan, og flytende vann under den frosne overflaten på Europa). Flytende vann er av største betydning for liv i den form vi kjenner det. Havenes varmekapasitet er også viktig for at holde temperaturen på Jorden noenlunde stabil. Vannet er også ansvarlig for det meste av erosjonen og nedbrytningen av Jordens kontinenter, en hittil unik prosess i solsystemet (selv om det muligens kan ha funnet sted på Mars for lenge siden).
Jordens satellitt
Jorden har bare én naturlig satellitt, Månen.
Avstand Radius Masse
Satellitt (000 km) (km) (kg)
--------- -------- ------ -------
Månen 384 1738 7.35e22
Månen er Jordens eneste naturlige satellitt.
Fakta om Månen:
omløp: 384,400 km fra Jorden
diameter: 3476 km
masse: 7.35e22 kg
Den ble døpt Luna av romerne, Selene og Artemis av grekerne, og en rekke andre navn i et utall andre mytologier.
Månen har selvsagt vært kjent siden forhistorisk tid. Det er det nest mest lyssterke objektet på himmelen etter Solen.
Månen ble første gang besøkt i 1959 av den sovjetrussiske sonden Luna 2. Det er det eneste utenomjordiske legemet som er besøkt av mennesker. Den første månelandingen fant sted den 20. juli 1969; den hittil siste i desember 1972. Månen er også det eneste himmellegemet som vi har hentet prøver tilbake til Jorden fra. Sommeren 1994 ble overflaten kartlagt i detalj av det lille fartøyet Clementine.
Det er ingen atmosfære å snakke om på Månen, men data fra Clementine antyder at det kan være is i enkelte dype kratere nær Månens sydpol som ligger i permanent skygge. Dette er nå blitt bekreftet av Lunar Prospector, og vil antagelig ha stor betydning for fremtidig utforskning av Månen.
Månens overflateskorpe er i gjennomsnitt 68 km tykk og varierer mellom nesten 0 km under Mare Crisium (krisenes hav) til 107 km nord for Korolev-krateret på Månens bakside. Til forskjell fra Jordens mantel/kappe er Måne-mantelen bare delvis flytende. Merkelig nok avviker Månens tyngdepunkt fra det geometriske sentrum med omtrent 2 km i retning Jorden. Dessuten er skorpen tynnere på den siden som vender mot oss.
Til sammen 382 kg steinprøver er blitt sendt tilbake til Jorden av Apollo- og Luna-fartøyene. Disse har stått for det meste av vår detaljerte kunnskap om Månen. De er spesielt verdifulle ettersom de kan dateres. Selv i dag, mer enn 25 år etter den siste månelandingen, forskes det på disse prøvene.
De fleste steiner på overflaten ser ut til å være mellom 3 og 4.6 milliarder år gamle. Dette passer tilfeldigvis sammen med de eldste kjente steinene på Jorden, som sjelden er mer enn 3 milliarder år. Månen gir dermed opplysninger om solsystemets tidlige historie som ikke er mulige å oppdrive på Jorden.
Månen har ikke noe globalt magnetfelt. Likevel er noen av steinene på overflaten magnetiske, noe som tyder på at det kan ha eksistert et slikt felt i Månens tidlige historie.
Mars er det fjerde planeten fra Solen og den sjuende største:
Fakta om Mars:
omløp: 227,940,000 km (1.52 AU) fra Solen
diameter: 6,794 km
masse: 6.4219e23 kg
Mars (Gresk: Ares) er krigsguden. Planeten fikk trolig navnet på grunn av den røde fargen (som signaliserer aggresjon); og den blir dessuten ofte omtalt som "den røde planeten". (En digresjon: Den romerske guden Mars var guden for jordbruk før han ble assosiert med den greske Ares. For de som ønsker å kolonisere og terraforme Mars er denne symbolikken kanskje mer tiltrekkende.) Måneden mars har, ikke overraskende, fått navnet sitt fra Mars.
Det første fartøyet som besøkte Mars var Mariner 4 i 1965. Flere andre fulgte, inkludert de to Viking-landingsfartøyene i 1976.
Selv om Mars er mye mindre mindre enn Jorden, er overflatearealet omtrent like stort som landmassene på Jorden (som selvsagt skyldes at 71% av Jordens overflate er dekket av vann!).
Den sydlige halvkule består for det meste av gamle kraterbelagte høysletter (til venstre), i likhet med Månen. Den nordlige halvkule består derimot av yngre lavtliggende sletter med en svært komplisert historie. En plutselig høydeendring over flere kilometer ser ut til å finne sted langs grensen. Årsaken til dette er ikke kjent, men noen har foreslått at det kan skyldes et kraftig nedslag rett etter at Mars ble dannet. I det siste har enkelte forskere begynt å stille spørsmål ved hvorvidt denne høydeendringen er reell.
For svært lenge siden var Mars ganske lik Jorden. Som hos oss ble nesten all karbondioksiden omdannet til kalkstein. Men siden Mars ikke har noen platedrift, var Mars ute av stand til å "resirkulere" sin CO2 tilbake i atmosfæren, og kunne dermed ikke opprettholde noen betydelig drivhuseffekt. Overflaten på Mars er derfor mye kaldere enn hva jordoverflaten ville være i tilsvarende avstand fra Solen.
På nattehimmelen er Mars lett å se med det blotte øye hvis forholdene er riktige. Lysstyrken varierer i henhold til avstanden fra Jorden. Mike Harveys planetkart viser Mars' (og de andre planetenes) himmelposisjon til enhver tid. Mer detaljerte og tilpassede kart kan lages med egnet programvare, som for eksempel Starry Night.
Marsmånene
Mars har to små måner som
går i bane svært nær overflaten.
Avstand Radius Masse Satellitt (000 km) (km) (kg) Oppdager Date --------- -------- ------ ------- ---------- ---- Phobos 9 11 1.08e16 Hall 1877 Deimos 23 6 1.80e15 Hall 1877
Jupiter er den femte planeten fra Solen, og den definitivt største.
omløp: 778,330,000 km (5.20 AU) fra Solen
diameter: 142,984 km (ved ekvator)
masse: 1.900e27 kg
Det første fartøyet som besøkte Jupiter var Pioneer 10i 1973. Den ble senere fulgt av Pioneer 11, Voyager 1, Voyager 2 og Ulysses. Romsonden Galileo går for tiden i bane rundt Jupiter og vil fortsette å sende tilbake data i minst to år til.
Det ytterste laget består først og fremst av vanlig molekylært hydrogen og helium i gassform. Atmosfæren vi ser er bare det øverste av dette meget dype laget. Vann, karbondioksid, metan og andre lette molekyler er også til stede i små mengder.
Data fra Galileo-sonden vitner også om at det finnes mye mindre vann enn forventet. Det var ventet å finne dobbelt så mye oksygen (som kombinert med de store hydrogenmengdene ville danne vann) som i Solen. Det ser nå ut til at den virkelige konsentrasjonen er lavere enn Solens. Den høye temperaturen og tettheten målt i de øvre lagene av atmosfæren var også overraskende.
Jupiter og de andre gassplanetene har sterke vinder som er innesperret i brede bånd. Vinder i tilstøtende bånd blåser i motsatt retning av hverandre. Termiske og kjemiske ulikheter mellom båndene gjør at de har forskjellig farge. De lyse båndene kalles soner mens de mørke kalles belter. Båndene har vært kjent ganske lenge, men de komplekse virvlene i grenseområdene mellom båndene ble først sett av Voyager. Data fra Galileo-sonden tyder på at vindene er ennå kraftigere enn forventet (mer enn 600 km/t), og går dypere ned i atmosfæren enn sonden var i stand til å observere - de strekker seg kanskje tusenvis av kilometer innover. Jupiters atmosfære viser seg også være meget turbulent. Dette vitner om at vindene i stor grad drives av varme innenfra og ikke av solvarme, som på Jorden.
De klare fargene i Jupiters skylag skyldes antagelig kjemiske reaksjoner mellom sporstoffene i atmosfæren, kanskje i forbindelse med svovel - svovelforbindelser er kjent for sine varierte farger. Detaljene her er ukjente.
De ulike fargene indikerer skyenes høyde: De blå er lavest, fulgt av de brune og hvite, med de røde høyest oppe. Noen ganger ser vi de lavereliggende lagene gjennom sprekker i de høyere.
Den store røde flekken har vært observert i mer enn 300 år - men det er vanligvis Cassini eller som får æren av oppdagelsen (eller Robert Hooke i det 17. århundre). Det røde flekken er en ellipse på omtrent 12,000 x 25,000 km, stor nok til å romme to jordkloder. Andre flekker er blitt observert i flere tiår. Infrarøde observasjoner og rotasjonsretningen indikerer at flekken er et høytrykksområde med skytopper som er betraktelig høyere og kaldere enn omgivelsene. Lignende trekk er blitt observert både på Saturn og Neptun. Vi vet ikke hvordan slike strukturer kan holde stand så lenge.
Jupiter er omtrent så stor som det er mulig for en gassplanet å bli. Hvis den skulle ble større, ville gravitasjonen presse den så hardt sammen at den totale radien bare ville øke svakt. En stjerne kan vokse seg større enn dette på grunn av trykket som genereres av den kjernefysiske energiproduksjonen i det indre. Jupiter måtte ha vært hele 80 ganger større for å kunne "antenne" hydrogenet i kjernen og bli en stjerne.
Jupiter har tynne ringer, som Saturn, bare langt mindre. De var fullstendig uventede og ble utelukkende oppdaget fordi to av forskerne i Voyager 1-prosjektet insisterte på at det ikke ville skade å ta en ekstra titt siden fartøyet dere tross alt hadde reist 1 milliard kilometer. De andre involverte mente at sjansene for å finne ringer var essensielt lik null, men det går som kjent an å ta feil. Ringene har siden blitt observert gjennom bakkebaserte teleskoper.
I juli 1994 kolliderte en komet på Jupiter i en storslagent sammenstøt. Effektene var godt synlige selv med små amatørteleskoper. Restene etter sammenstøtet var synlige i nesten et år gjennom Hubble-teleskopet.
Jupiters satellitter
Jupiter har 16 kjente
satellitter,de fire store månene og 12 mindre.
Avstand Radius Masse Satellitt (000 km) (km) (kg) Oppdager År --------- -------- ------ ------- ---------- ----- Metis 128 20 9,56e16 Synnott 1979 Adrastea 129 10 1,91e16 Jewitt 1979 Amalthea 181 98 7,17e18 Barnard 1892 Thebe 222 50 7,77e17 Synnott 1979 Io 422 1815 8,94e22 Galileo 1610 Europa 671 1569 4,80e22 Galileo 1610 Ganymedes 1070 2631 1,48e23 Galileo 1610 Callisto 1883 2400 1,08e23 Galileo 1610 Leda 11094 8 5,68e15 Kowal 1974 Himalia 11480 93 9,56e18 Perrine 1904 Lysithea 11720 18 7,77e16 Nicholson 1938 Elara 11737 38 7,77e17 Perrine 1905 Ananke 21200 15 3,82e16 Nicholson 1951 Carme 22600 20 9,56e16 Nicholson 1938 Pasiphae 23500 25 1,91e17 Melotte 1908 Sinope 23700 18 7,77e16 Nicholson 1914
Verdiene git for de minste månene er omtrentlige.
Jupiters ringer
Avstand Bredde Masse Ring (km) (km) (kg) ---- -------- ------ ------ Halo 100000 22800 ? Main 122800 6400 1e13 Gossamer 129200 850000 ?
Avstandene er målt fra sentrum av Jupiter til ringenes indre kant.