Del V 1900-tallet: Noen vitenskapsteoretiske tema
16.
Matematiske modeller i beskrivelsen av naturen: Relativitetsteori og
kvantefysikk.
Inntil slutten
av 1800-tallet fungerte Newtons fysikk som et paradigme. På 1900-tallet ble det
utviklet teorier – kvantefysikk og relativitetsteori – som bryter med dette.
Slike teorier illustrerer hvordan matematikk og erfaring spiller sammen i
utforskningen av naturen.
Fysiske
teorier gjør bruk av matematiske modeller. I seg selv sier ikke slike modeller
noe om naturen – de sier bare noe om forholdet mellom de ulike matematiske
variablene som opptrer i modellen. Men dersom man knytter forbindelser mellom
den matematiske modellen og observerbare/målbare størrelser i den fysiske
verden gjennom korrespondanseregler,
får man en teori som har et empirisk innhold, og som kan brukes til å forutsi
fysiske fenomener. En slik teori kan være rent instrumentell ved at den utelukkende fungerer som et
regneinstrument som gjør det mulig å kalkulere måleresultater. Men den kan også
gis en fysisk fortolkning slik at den
blir en sann eller gal beskrivelse av naturen.
Man kan
studere matematiske størrelser (inkludert matematiske modeller) uten å skjele
til om de kan brukes til å beskrive eller forutsi fysiske forhold. Dette utgjør
ren matematikk. Anvendt matematikk er matematikk som brukes i beskrivelsen av
naturen.
Det fins en
rekke teorier for hvordan ren
matematikk er mulig. De viktigste løsningsforslagene utgjøres av det realistiske, det formalistiske og det intuisjonistiske
løsningsforslaget.
Einstein følger i det
vesentlige Hume i synet på forholdet mellom ”ren” og ”anvendt” geometri. Ren
geometri er studiet av en type matematiske modeller. En anvendt geometri får vi
først når den geometriske modellen gjennom korrespondanseregler og fysiske
fortolkninger knyttes til naturen. Man kan tenke seg fysiske teorier som gjør
bruk av ikke-euklidske modeller. I 1916 lanserte Einstein en teori, den
generelle relativitetsteorien, som gjorde bruk av en slik ikke-euklidsk
geometri i forklaringen av gravitasjonsfenomenet.
Einstein
utviklet også den spesielle relativitetsteorien.
Teorien bygger på at naturlovene må ha samme form uansett hvilket
referansesystem (treghetssystem) de beskrives ut fra, og at dette også gjelder
lyshastigheten – den er den samme uansett hvilket referansesystem den måles ut
fra. Dette innebærer at det ikke fins noe absolutt rom eller en absolutt tid,
slik Newton forestilte seg det, og at fysiske størrelser er relative til
referansesystemet de måles ut fra.
Kvantefysikken er en annen gren av moderne fysikk som bryter med grunnleggende
forutsetninger innen "klassisk" newtoniansk fysikk. Kvantefysikken
reiser bl.a. spørsmålet om det eksisterer en fysisk virkelighet uavhengig av
våre måleinstrumenter, og synes å innebære at årsaksprinsippet ikke gjelder
uinnskrenket. Problemer knyttet til å gi en fysisk fortolkning av de
matematiske modellene som benyttes, har ført til at en del foretrekker å se på
disse som rene regneinstrumenter, altså fortolke kvantefysikken instrumentalistisk.
Samlet
innebærer relativitetsteorien og kvantefysikken en radikal revisjon av
newtoniansk fysikk. Man kan se på det som et eksempel på en vitenskapelig revolusjon.
17. Lover og hypoteser
Naturvitenskapen sikter mot
å avdekke lovmessige sammenhenger i naturen. En rekke vitenskapsteoretikere har
forsøkt å beskrive og analysere hvilke metoder som kan benyttes for å avdekke
slike sammenhenger.
Induktivismen hevder at vitenskapen er basert på induktive slutninger som gjør at
man kan slutte fra observerte enkelttilfeller til hva som gjelder generelt.
Bl.a. empiristen John Stuart Mill forsøkte å beskrive slike induktive
slutninger i større detalj.
Det er etter hvert
alminnelig akseptert at induktivismen ikke gir en tilfredsstillende
redegjørelse for vitenskapelig metode. Et alternativ er å hevde at det sentrale
metodiske elementet i den nye naturvitenskapen er den hypotetisk-deduktive metoden.
Man sier også at den nye naturvitenskapen representerer et hypotetisk-deduktivt vitenskapsideal.
Det hypotetisk-deduktive
vitenskapsidealet rommer flere element. Man kan kontrastere det med det aksiomatisk-deduktive idealet som var
karakteristisk for antikken og middelalderen. Innen begge vitenskapsidealer
vektlegger man at vitenskapens oppgave er å finne generelle lovmessigheter. Men
innenfor et aksiomatisk-deduktivt ideal betraktes disse som nødvendige og sikre
sannheter. Innen et hypotetisk-deduktivt ideal betraktes de som hypoteser som
det kan være mer eller mindre godt belegg for, men som ikke er absolutt sikre
eller nødvendige.
Innen det
aksiomatisk-deduktive vitenskapsidealet legges det vekt på at vitenskapelige
sannheter ideelt skal kunne innordnes i et aksiomatisk
system, hvor visse sikre og nødvendige sannheter er grunnleggende mens
andre er avledet. Motparten til dette innen et hypotetisk-deduktivt
vitenskapsideal er det hypotetisk-deduktive
system. Men her er de grunnleggende sannhetene fremdeles bare hypoteser som kan
vise seg å være feilaktige. At de kan
benyttes til å avlede og dermed organisere en hel rekke sannheter innenfor et
kunnskapsområde, utgjør et ekstra argument for deres holdbarhet.
Et
hypotetisk-deduktivt vitenskapsideal innebærer også et visst syn på hva som
utgjør en vitenskapelig forklaring av et fenomen: Det dreier seg om å vise at
et fenomen må forekomme gitt omstendighetene og etablerte lovmessigheter. Man
kan si at det dreier seg om å ”subsummere” fenomenet under en (antatt) allmenn
lovmessighet. En forklaring som følger dette mønsteret kaller man gjerne en deduktiv-nomologisk forklaring. Der er
en nær sammenheng mellom slike forklaringer og muligheten for å forutsi
fenomener, prediksjon. Siden
prediksjon ligger til grunn for den praktiske anvendelse av vitenskapen, blir
det innen et hypotetisk-deduktivt vitenskapsideal en nær sammenheng mellom
forklaring, prediksjon og anvendt vitenskap (vitenskapsbasert teknologi).
18. Popper og
falsifikasjonismen
Karl
Poppers
posisjon kalles ofte for falsifikasjonisme.
Ifølge Popper kan vitenskapelige teorier verken bevises eller sannsynliggjøres
ut fra erfaringen. De kan bare gjendrives (falsifiseres), og en teori om hva
vitenskapelig kunnskap består i må ta utgangspunkt i dette. Det som
kjennetegner en god vitenskapelig teori er at den både er dristig – i høy grad
utsetter seg for muligheten av falsifikasjon – samtidig som den faktisk klarer
å motstå forsøkene på falsifikasjon. Vitenskapen utvikler seg i et samspill
mellom dristige gjetninger og kritisk etterprøving (forsøk på falsifikasjon) av
disse gjetningene.
Popper var opptatt av å avgrense vitenskap fra
pseudovitenskap. Ifølge ham var det nettopp muligheten for falsifikasjon som
skiller ekte vitenskap fra pseudovitenskap. Ekte vitenskap vil derfor unngå ad hoc-hypoteser, som bare har til
hensikt å beskytte en teori mot mulig falsifikasjon.
19. Thomas Kuhn og
vitenskapelige revolusjoner
Thomas Kuhn skilte seg fra
Popper og tidligere vitenskapsteoretikere ved at han la avgjørende vekt på et
historisk studium av hvordan vitenskapene faktisk utvikler seg. Bare slik kan
man få et realistisk bilde av hva vitenskap faktisk er.
Paradigmer er de grunnleggende
teoretiske og metodiske forutsetningene som et forskerfellesskap tar for gitt
og som det ikke settes spørsmålstegn ved. Vitenskapelige revolusjoner er
kjennetegnet ved at det skjer et paradigmeskifte. Vitenskap som er styrt av et
allment akseptert paradigme kaller Kuhn normalvitenskap.
Forutsetningen for at vi skal få et paradigmeskifte er at det opptrer
tilstrekkelig mange uoverensstemmelser, anomalier,
som man ikke kan hanskes med innen det etablerte paradigmet. Så lenge
paradigmet fungerer, vil man ikke forsøke å falsifisere det: Paradigmet er de
grunnleggende forutsetninger som man tar for gitt ved utprøving av teorier.
For Kuhn var det ikke noe skarpt skille mellom teori
og observasjon. Observasjon er teoriladet
– hva vi observerer er preget av hvilke teorier vi aksepterer. Dette gjelder
særlig paradigmer. Tilhengerne av forskjellige paradigmer kan oppleve verden så
forskjellig at man kan si at de lever i forskjellige verdener. Det reiser
spørsmålet om ulike paradigmer overhodet kan vurderes mot hverandre – om de
egentlig er usammenlignbare, inkommensurable.
Kuhn har blitt beskyldt for å være relativist. Selv benektet han dette, men
innrømmet at aksept av et paradigme innebærer en slags ”omvendelse” til en
annen oppfatning av virkeligheten.
20. Forklaring og forståelse
i humanvitenskapene
Det kan reises
alvorlige innvendinger mot å se på redegjørelser for handlinger som en type
deduktiv-nomologiske forklaring. Et alternativ er å se på dem som rasjonelle
forklaringer hvor det gjelder å vise at handlingen i en viss forstand er
fornuftig i forhold til aktørens opplevelse av verden. Det fundamentale blir da
å forstå hva slags grunner aktøren hadde for å utføre handlingen. En slik
oppfatning av handlinger har røtter tilbake i Aristoteles’ filosofi, og kommer
også til uttrykk i Platons dialoger.
Rasjonelle forklaringer
forutsetter at man kan si noe om andre menneskers måte å se verden på, og den
kulturelle og historiske sammenhengen de opptrer i.
Dilthey utviklet et generelt metodegrunnlag for humanvitenskapene, hvor
begrepet om fortolkningskunst eller hermeneutikk
står sentralt. Han skiller mellom forklaring
og forståelse, ”Erklären” og
”Verstehen”. Erklären er kausalforklaring, karakteristisk for
naturvitenskapene, mens ”Verstehen” er forståelse ”innenfra”, karakteristisk
for humanvitenskapene. Forbildet for denne typen forståelse er ikke det
naturvitenskapelige eksperiment, men den innsiktsfulle lesningen av en tekst.
Men ikke bare tekster kan tolkes. Også andre kulturfenomener og handlinger kan
tolkes, og humanvitenskapene er karakteristisert ved en generell hermeneutisk fremgangsmåte.
Et
grunnleggende prinsipp innen hermeneutikken er den såkalte hermeneutiske sirkelen. Prinsippet sier at i en meningsfull helhet
må ikke bare helheten forstås ut fra delene; delene må også forstås ut fra
helheten, i en stadig vekselvirkning.
Gadamer utvikler prinsippet om den hermeneutiske sirkelen til en modell for
hvordan vi er i stadig dialog med fortiden. Han kritiserer Diltheys syn på
forholdet mellom språk og tanke, og for ikke å ta tilstrekkelig hensyn til hvor
grunnleggende historisk betinget vår virkelighetsforståelse er. Tolkningen av
en tekst er for Gadamer hva denne gjør med oss når vi tar den på alvor som et
utsagn om verden. Vi tolker en tekst ved å la den utfordre vår egen
virkelighetsforståelse. Sentrale begreper for Gadamer er for-dom,
virkningshistorie og tradisjon.
21. Makt og rasjonalitet
Filosofiske
teorier kan brukes til å analysere og kritisere skjulte maktforhold i samfunnet,
inkludert maktforhold som kommer til uttrykk i tilsynelatende objektiv
vitenskap.
Én teori som
har spilt en slik rolle på 1900-tallet, er eksistensialismen. Eksistensialismen
betoner at mennesket som et bevisst subjekt er grunnleggende fritt. Det kan
imidlertid ligge under for tingliggjørende forestillinger som gjør at det
betrakter både seg selv og andre som passive objekt snarere enn aktive subjekt.
Ulike maktstrukturer i samfunnet, for eksempel mannens herredømme over kvinnen
i et patriarkalsk samfunn, eller kapitalistens kontroll over arbeideren,
opprettholdes gjennom slike tingliggjørende forestillinger hvor den ene part
forstår seg som det ”egentlige” frie subjekt, mens den andre part betraktes som
– og forstår seg selv som – en slags ”ting”, fanget av sin natur og
omstendighetene.
Den fremste
representanten for fransk eksistensialisme er Jean-Paul Sartre.
Postmodernistiske tenkere har stilt spørsmålstegn ved begrep som fornuft, sannhet og
moral. Innenfor den moderne tankegangen som fikk fotfeste under den
vitenskapelige revolusjon blir fornuften, sannheten og moralen sett på som
absolutt og allmenngyldig. Postmodernistene knytter disse i stedet til en
bestemt måte å se verden på, for eksempel i forbindelse med en språkbruk eller
ideologi. Fornuft, sannhet og moral blir dermed relative, politisk ladede
størrelser, på lignende måte som Karl Marx beskrev dem i sin analyse av samfunnets
basis og overbygning.
En pioner
innenfor postmodernismen er franskmannen Michel Foucault, som har analysert den
moderne oppfatningen av erkjennelse og vitenskap ut fra et maktperspektiv.
Ulike måter å organisere kunnskap på representerer ulike maktstrukturer og
dermed varierende samfunnsformer.
Postmodernismen
har påvirket oppfatningen av hva en tekst er innenfor litteraturvitenskapen.
Teksten har sin egen ”logikk” som fungerer til dels uavhengig av forfatterens
intensjoner, eller kanskje til og med på tvers av dem. Ulike og motstridende
tolkninger av en tekst kan derfor være like ”sanne”. Postmodernistene er
spesielt opptatt av å dekonstruere teksten for å avdekke et meningsinnhold
”mellom linjene” og på siden av forfatterens uttalte intensjon. Man vil da
nærme seg tekstens politiske og ideologiske forutsetninger, som ligger like mye
i tekstens logikk som i forfatterens bevisste oppfatninger. Ideen om et
ubevisst innhold i teksten er delvis inspirert av Freuds psykoanalyse.
Feministiske tenkere har
benyttet seg av både eksistensialistisk og postmodernistisk filosofi for å
analysere kvinnens situasjon. Simone de Beauvoir er den viktigste eksponenten
for den første tilnærmingen.
Man har også
benyttet seg av postmodernistisk språk- og litteraturteori for å analysere de
kjønnspolitiske føringene som ligger i tekster. En tekst som ikke uttaler seg
direkte om kjønnsroller, kan likevel indirekte forutsette noe om dem. Disse
forutsetningene kommer til syne i systematiske forskyvninger i språkbruken. Et
klassisk eksempel er bruken av uttrykket ”han” i sammenhenger hvor man egentlig
burde referert til begge kjønn. Språkbruken indikerer en underforstått og
muligens ubevisst verdistruktur hvor det maskuline oppfattes som det primære,
og det feminine som det sekundære.
Feministisk litteraturteori
reiser spørsmålet om det er forskjeller i en mannlig og kvinnelig måte å
oppfatte virkeligheten på. Feministisk epistemologi undersøker
problemstillinger innenfor erkjennelsesteorien ut fra et kjønnsperspektiv.
Postmodernismen
har igjen aktualisert spørsmålet om hvorvidt objektiv kunnskap – hevet over
maktforhold, kulturforskjeller og særinteresser – er mulig. Det gjelder særlig
på etikkens område. Habermas
har argumentert for at det i den språklige praksis ligger implisitte normer som
det ikke er mulig å sette til side, og som kan danne grunnlaget for en
fellesmenneskelig, ikke-relativistisk moral. Habermas legger vekt på at man må
skille mellom teknokratisk kalkulasjon og politisk diskusjon. Det siste er en
forutsetning for et demokratisk samfunn, og kan ikke erstattes av det første,
like lite som verdirasjonalitet kan
erstattes av formålsrasjonalitet.