Del IV 1800-tallet: Historie og evolusjon

På 1800-tallet gjør et historisk og evolusjonært perspektiv seg i økende grad gjeldende i synet på mennesket og naturen. Historiefilosofene Herder og Hegel er eksponenter for en slik utvikling. Darwin er med sin evolusjonslære eksponent for en liknende utvikling på biologiens område.

Samtidig som man på 1800-tallet ble mer klar over de historiske sammenhengene som formet samfunnet, oppsto det tradisjonskritiske bevegelser, slik som utilitarisme, marxisme og psykoanalyse, som på ulike måter utfordret grunnlaget for normene de vestlige samfunnene bygget på.

Det moderne kjennetegnes ved sitt opprør mot det tradisjonelle. Et slikt opprør finner vi også innenfor kunst, design og arkitektur, som gjerne henter inspirasjon fra marxisme og psykoanalyse.

11. Herder og Hegel: Historiebevissthet og humanvitenskap

Herder er en tidlig representant for historismen. Ifølge historismen må kulturelle og sosiale fenomen forstås ut fra sin historiske sammenheng. Slik forståelse dreier seg ikke om å se fenomener som eksempler på allmenne lovmessigheter, men om å forstå deres egenart og individualitet. Dette betyr at grunnlaget for humaniora ligger i historiske studier. Den historiske forståelsen krever på sin side at man ser fenomenene fra ”innsiden”, fra aktørenes synspunkt.

Hegel hevder at samfunnsformer utvikler seg i et dialektisk mønster, fra tese og antitese til syntese. Syntesen representerer et mer komplett, og dermed mer rasjonelt stadium enn tesen og antitesen hver for seg. Historien beveger seg mot et endepunkt hvor syntesen som kommer til uttrykk i statsdannelsen er så komplett og rasjonell at det ikke lenger er noen mulig antitese som kan drive historien videre. Dette er en form for demokratisk statsdannelse preget av rasjonalitet og frivillighet, og hvor motsetningene mellom enkeltindivid og samfunn er opphevet. Dette stadiet er karakterisert ved at Ånden som på ulike måter kommer til uttrykk i historien, her er kommet til full selvbevissthet.

12. Darwin og evolusjonslæren

Charles Darwins evolusjonsteori revolusjonerte vår biologiske tenkning på lignende måte som Newtons fysikk revolusjonerte fysikk og kosmologi. I følge Darwin har artene vi finner i dag utviklet seg gradvis gjennom en prosess av naturlig utvalg, hvor biologisk variasjon kombinert med konkurranse om begrensede ressurser gradvis resulterer i at nye arter utvikler seg mens andre går til grunne. Artene vi finner i naturen er altså ikke evige og uforgjengelige (Aristoteles). Man behøver heller ikke å henvise til en guddommelig skapelsesakt for å forklare deres eksistens. Det gjelder også menneskearten. Et slik syn brakte evolusjonsteoriens tilhengere i konflikt med kirkelige autoriteter.

Med evolusjonsteorien fikk vi for første gang en god forklaring på hvordan komplekse biologiske funksjoner – organer og atferdsmønstre som vi kan se tjener et biologisk formål – kan tenkes å ha utviklet seg uten at det ligger noen plan bak denne utviklingen. Det som kjennetegner slike formålstilpassede organer og atferdsmønstre er at deres eksistens kan forklares gjennom en gradvis utvikling hvor hvert utviklingstrinn har bidratt til artens overlevelsesmuligheter.

Man kan reise spørsmålet om også mentale og sosiale fenomener som for eksempel følelser, språk og verktøybruk kan gis en evolusjonær forklaring. Darwin lanserte selv en rekke hypoteser om hvordan slike fenomener kan forstås evolusjonistisk.

13. Utilitarismen

Utilitarismen forsøkte å formulere etiske og sosiale problemstillinger på en måte som tilfredsstilte kravene til en empirisk, vitenskapelig behandling. Den så på samfunnet som en sum av enkeltindivider, og moral som et spørsmål om summen av lyst og ulyst (eller lykke) hos enkeltindividene.

Ifølge Benthams utilitaristiske prinsipp er det gode det som bringer mest mulig lykke til flest mulig individer.

Det er opp til forstanden og vitenskapen å kalkulere hva slags lover og institusjoner som er mest i samsvar med det utilitaristiske prinsippet, og dermed legge grunnlaget for et samfunn basert på vitenskap og fornuft snarere enn fordommer og særinteresser. Utilitarismen og det utilitaristiske prinsippet spilte en viktig rolle for arbeidet med sosiale reformer. Bentham arbeidet bl.a. for reformer av straffesystemet.

John Stuart Mill hadde et mer nyansert syn på hva lykke er, og la større vekt på rettighetenes betydning enn Bentham. Han arbeidet bl.a. for at kvinnene skulle få stemmerett.

Utilitarismen er et eksempel på konsekvensetikk. Ved at den vektlegger konsekvenser snarere enn sinnelag (intensjoner) og lykke snarere enn plikt, står den i skarp kontrast til Kants etikk. Det har ofte blitt innvendt mot utilitarismen at den – i motsetning til Kants morallære – vanskelig kan forenes med at enkeltindividet har ukrenkelige, absolutte rettigheter som ikke kan tilsidesettes til fordel for det felles beste. En variant av utilitarismen som vektlegger regler snarere enn enkelthandlinger forsøker å imøtegå denne innvendingen.

Et viktig aspekt ved utilitarismen er at alles lykke teller like tungt når den samlede nytte av en regel eller handling skal vurderes. Dette har vært noe av forutsetningen for at utilitarismen har blitt brukt i forsvaret av radikale sosiale reformer.

14. Marx og Freud

Marx utvikler en ny form for samfunns- og historieforståelse som kalles for historisk materialisme. Marxismen legger avgjørende vekt på arbeid (bearbeidelse av naturen) og samfunnets organisering av arbeidet i forståelsen av samfunn og historie. Det er samfunnets materielle basis, produktivkreftene og produksjonsforholdene, som bestemmer dets ideologiske overbygning: de religiøse, filosofiske og politiske ideene som gjør seg gjeldende.

Marx benytter seg av et dialektisk skjema som ligner på Hegels, men for ham er det avgjørende hvilke motsetningsforhold som utvikler seg mellom produktivkrefter og produksjonsforhold. Det er slike motsetninger som munner ut i revolusjoner, hvor en ny måte å organisere produktivkreftene på avløser den gamle.

Liksom Hegel så Marx for seg en ”historiens slutt” hvor det ikke lenger eksisterer dialektiske motsetninger som driver historien videre. Marx mente at dette ville være et kommunistisk idealsamfunn hvor arbeiderne eier produksjonsmidlene, og hvor den kapitalistiske utbytting – og den fremmedgjøring som følger med denne – hadde opphørt.

På slutten av 1800-tallet, da psykologien etablerte seg som en eksperimentell og empirisk disiplin uavhengig av filosofien, sto materialistiske og deterministiske oppfatninger sterkt. Ifølge slike forestillinger må man søke forklaringen på mentale fenomener i nevrologiske mekanismer.

Freud var sterkt preget av slike forestillinger, men kom i praksis til å bryte avgjørende med dem, ved å introdusere nye forklaringsmodeller og nye behandlingsmetoder basert på psykologiske mekanismer. Freud gikk imot den gjengse oppfatning at mentale prosesser nødvendigvis er bevisste (Descartes). Ifølge Freud foregår det mentale liv i stor grad i det ubevisste. Han utvidet også området for psykologiske forklaringer radikalt, ved å påvise at tilsynelatende meningsløse aktiviteter kan ha en skjult, ubevisst mening, og at det reelle motivet for handlinger kan være noe annet enn det bevisste.

15. Estetikk og det moderne liv

På 1800-tallet begynte de kunstneriske uttrykkene å endre karakter. Man tok et oppgjør med klassiske idealer for tema og formgivning. Den nye kunsten ble sett på som et uttrykk for kunstnerens egen tid, og fremsto dermed som et oppgjør med tidligere måter å oppfatte virkeligheten på. Den moderne kunsten ble påvirket av hvordan teknologi og vitenskap omformet menneskenes måte å leve på; ulike former for ”maskinestetikk” ble toneangivende, ikke minst innenfor den funksjonalistiske arkitekturen.

Men modernismen rommet også en motsatt rettet impuls: å se kunsten som noe fristilt fra det industrielle samfunnets nyttetenkning. Vi kan kalle det idealet om kunsten for kunstens egen skyld. Dette var konsekvensen av en prosess som hadde startet på 1700-tallet, nemlig en frigjøring av kunsten, som kom klart til uttrykk i Kants filosofi. Ifølge Kant skulle kunstverket bedømmes ut fra rent estetiske kriterier, det vil si, bare ut fra føringer som kunstverket selv legger til grunn og som appellerer til tilskuerens ”interessefrie” vurdering. Dette ledet i sin tur til tanken om at kunstneren ikke var bundet til et tradisjonelt formspråk, men tvert imot hadde som oppgave å utvikle sin egen stil. Noen tenkere har påpekt at nettopp en slik ”autonom” kunst er den mest effektive formen for samtidskritikk, fordi den i sitt formale spillerom virkeliggjør idealet om menneskelig frihet og egenverdi – et ideal som ofte må gi tapt for dagliglivets økonomiske krav.