Del II. Den vitenskapelige revolusjon 1500-1700

I løpet av 1500- og 1600-tallet forandret tenkningen seg drastisk. Overgangen var så radikal at den gjerne omtales som en revolusjon – den vitenskapelige revolusjon. Middelalderens verdensbilde, bygget på en syntese av kristendom og aristotelisk filosofi, erstattes av et verdensbilde som er preget av de nye naturvitenskapene og et nytt syn på historien og samfunnet.

5. Det heliosentriske verdensbildet og en ny bevegelseslære.

Den vitenskapelige revolusjonen var ingen isolert intellektuell hendelse, men var knyttet til svært mye annet som skjedde i perioden fra ca. 1450 til 1700.

I denne perioden finner vi bl.a. reformasjonen, de store oppdagelsesreisene, teknologiske nyvinninger, utviklingen av nye kunstneriske teknikker og nye politiske teorier. Den vitenskapelige revolusjon er en del av denne forandringsprosessen.

En vesentlig inspirasjonskilde i denne tiden var den antikke litteraturen som ble gjenoppdaget. Verker som var gått tapt i Europa kom til Vesten fra den arabiske verden. Som følge av den økte interessen for antikken oppsto renessansehumanismen, som særlig fokuserte på studiet av det menneskeskapte: språk, historie, kunst, arkitektur. Renessansehumanismen tok også opp i seg antikke verdier, slik som den positive vurderingen av mennesket. Idealet om dannelse gjorde seg gjeldende, som en vei til personlig utvikling. Renessansehumanismen fører også med seg en forståelse av at historien kan deles i epoker preget av ulike tenkesett.

Inspirert av grekernes teorier skjedde det også en revolusjon i kosmologien. Kopernikus gjenopplivet den heliosentriske teorien. Kepler studerte det store astronomiske materialet samlet inn av Tycho Brahe, og formulerte påstanden om at planetene beveger seg i elliptiske baner med solen i et av sine brennpunkt. Han spekulerte også over hva slags kraft som kom fra solen som kunne forårsake denne bevegelsen. Galileo var den første til å bruke teleskopet i studiet av himmelfenomener. Observasjonene hans bidro til å underminere det aristotelisk-ptolemeiske synet på universet, samtidig som det støttet påstandene til Kopernikus. Han la også grunnlaget for en ny bevegelseslære med sine studier av legemer i fritt fall. Med bruk av eksperiment og matematikk la han grunnlaget for et nytt metodeideal i naturvitenskapen, og for et kvantitativt og mekanistisk syn på naturen.

6. René Descartes

Descartes formulerte et mekanistisk og dualistisk filosofisk system som utgjorde et omfattende og detaljert alternativ til det rådende aristotelisk-skolastiske systemet. Han var blant dem som tok sterkest til orde for at naturvitenskapen ikke måtte benytte seg av teleologiske, men mekaniske forklaringer. Han leverte selv viktige bidrag til utviklingen av matematikk og fysikk.

Descartes var rasjonalist, det vil si at han mente at vi har medfødte ideer som gjør det mulig oppnå sikker kunnskap ved hjelp av en rent forstandsmessig innsikt. Han mente at et absolutt sikkert utgangspunkt for kunnskapen ligger i den viten som hver av oss har om sin egen tenkning. Denne viten kommer til uttrykk i påstanden ”cogito ergo sum”. På dette grunnlag kan man bevise at Gud eksisterer, og at det eksisterer en fysisk verden som lar seg beskrive ved hjelp av matematiske begreper.

Descartes beskrev en rekke metoderegler, hvorav den viktigste er at man ikke kan ta feil dersom man holder seg til klare og tydelige ideer, slik man finner dem i matematikken. Ved å holde seg til slike metoderegler, mente Descartes å kunne vise hvordan det fysiske universet er bygget opp og at fysiologiske fenomener kan forklares mekanistisk. Han mente at alt i naturen kunne forklares med utgangspunkt i utstrekning og bevegelse, men at dette ikke var mulig for menneskets sjel, som har en fri vilje og er styrt av fornuften. Han hevdet således at verden er radikalt todelt og består av to vidt forskjellige substanser: res cogitans og res extensa.

7. Isaac Newton

Newton er den første som makter å lage en syntese av astronomi og bevegelseslære. Det gjør han ved å formulere en teori om en universell gravitasjonskraft og en teori om krefter og bevegelse som både gjør det mulig å forklare planetenes bevegelser slik de beskrives i Keplers lover, og bevegelsene til objekter nær jordoverflaten slik de beskrives i Galileis bevegelseslære. Den newtonianske syntesen ble gradvis utvidet og befestet helt frem til 1900-tallet, ved at stadig flere krefter ble beskrevet og innbefattet i rammeverket han hadde trukket opp.

Gjennom Newtons teorier ble et deterministisk og matematisk bilde av den fysiske natur definitivt etablert. Newtons fysikk kom også til å utgjøre et metodisk forbilde for senere vitenskap.

Newtons fysikk rommer flere trekk som både samtidige filosofer og senere vitenskapsmenn har opplevd som dypt problematiske. Det gjelder hans teori om gravitasjonskraften som en type fjernkraft, men særlig hans teori om et absolutt rom og en absolutt tid. Kritikken av Newtons teorier om rom og tid er noe av utgangspunktet for relativitetsteorien (se kap. 16).

Selv om teleologiske forklaringer var bannlyst fra Newtons fysikk, så forhindret ikke dette Newton i å se på naturens matematiske lovmessigheter som uttrykk for en guddommelig skaperkraft. I kjølvannet av den naturvitenskapelige revolusjon ble en slik deistisk posisjon vanlig.

8. Machiavelli, Hobbes, Locke: En ny samfunnstenkning

Parallelt med den vitenskapelige revolusjon utvikles det også nye synspunkter på etikk og samfunn. Et tidlig eksempel på dette er renessansetenkeren Machiavelli. Basert på historiske eksempler gir han i Fyrsten råd om hvilke teknikker herskeren må anvende for å holde på makten. Anbefalingene virker ofte kyniske og brutale. Men de gjelder fyrsten som offentlig person, ikke som privatperson. Styreformen som Machiavelli tar utgangspunkt i har en sterkt autoritær og anti-demokratisk karakter. Men den henter sin berettigelse fra at den tjener folket, og peker for så vidt frem mot en demokratisk legitimering av statsmakten.

Hobbes er grunnlegger av en tradisjon i etikk og politisk filosofi som tar utgangspunkt i begrepene naturtilstand og samfunnskontrakt. I sitt verk Leviathan argumenterer han for at samfunnet oppstår når naturtilstanden, preget av alles kamp mot alle, opphører til fordel for et kontraktfestet samarbeid. Forutsetningen for at denne kontrakten skal fungere er at det utpekes en instans, suverenen, som har maktmonopol og kan garantere at kontrakten overholdes.

Hobbes betrakter samfunnet, og mennesket selv, som en slags maskin. Ved bruk av fornuft og erfaring kan man vise hvordan og hvorfor et samfunn oppstår og hvilke menneskelige behov det tilfredsstiller. Hobbes tenkning er her sterkt preget av den nye mekanistiske tenkemåten som han overfører til moralens og politikkens område.

Også Hobbes forsvarer en autoritær statsform, selv om han finner dens berettigelse i at den tjener folkets behov. Empiristen Locke forsvarer derimot en demokratisk statsform. Hans utgangspunkt er at mennesket som åndsvesen har visse ukrenkelige naturlige rettigheter som samfunnsformen må ivareta. Også Locke benytter seg av begrepet om en naturtilstand, men den er ikke en alles kamp mot alle. Den er allerede regulert av menneskenes naturlige rettigheter og sympati for hverandre. Berettigelsen av samfunnet ligger i en frivillig samfunnskontrakt, og man må sikre demokratiske mekanismer som gjør det mulig å avsette de styrende dersom de ikke oppfyller sin del av samfunnskontrakten.