På 1700-tallet gjør de politiske konsekvensene av
den vitenskapelige revolusjon seg gjeldende med full tyngde. Målet til den
såkalte opplysningstiden var å frigjøre menneskene
fra nød og undertrykkelse ved fornuftens hjelp. To filosofer som fikk stor
betydning i forlengelsen av den vitenskapelige revolusjon og inn i
opplysningstiden er Hume og Kant.
9.
David Hume
Hume utarbeidet en empiristisk kunnskapsteori med stor konsekvens. Alle
våre ideer stammer til syvende og siste fra erfaringen, og all faktakunnskap hviler på erfaring. Vi kan
også ha kunnskap uavhengig av erfaringen, men dette er begrepskunnskap som ikke sier noe om de faktiske forhold i verden.
Hume stilte seg avvisende til filosofiske og teologiske system som innebar at
man kunne ha kunnskap som verken var erfaringskunnskap eller begrepskunnskap.
Et slik syn representerte de såkalte rasjonalistene,
bl.a. Descartes (del II).
Humes radikale empirisme førte til at han inntok et
skeptisk standpunkt i mange sammenhenger. Bl.a. benektet han at vi kunne ha
begrunnet kunnskap om en verden utenfor bevisstheten, om jeget, og om
nødvendige årsakssammenhenger. Han benektet også at det var mulig å begrunne
induktive slutninger. Hume mente at slike oppfatninger beror på vane og
assosiasjon, ikke fornuft.
Men
Hume understreket også at selv om slike grunnleggende oppfatninger ikke strengt
tatt kan fornuftsmessig begrunnes (bevises), så er det heller ikke oppfatninger
som vi kan kvitte oss med. Fra naturens side er menneskesinnet innredet slik at
vi ikke kan la være å gjøre bruk av induksjon, eller forutsette eksistensen av en
ytre verden og kausalitet. Der er heller ingen grunn til å forkaste
vitenskapen, som bygger på og videreutvikler slike fundamentale antagelser,
eller godta en hvilken som helst vilkårlig spekulasjon.
Hume er en av pionerene når det gjelder å utvikle en
lære om menneskets sinn basert på empiriske iakttagelser. To av de
grunnleggende begrepene i hans lære om mennesker (og dyr) er vane
og assosiasjon. Kunnskap om
hvordan sinnet fungerer vil kunne forklare
hvordan våre grunnleggende oppfatninger dannes selv om disse ikke lar seg begrunne. En slik vitenskap om mennesket
(det vi i dag ville kalle psykologi) skulle være en parallell til den type
teori om naturen som Newton hadde utviklet.
Hume mente at matematikk kunne ta form av ren
begrepskunnskap som kan begrunnes uavhengig av erfaringen. Men matematikk som
anvendes på erfaringen, må begrunnes ut fra erfaringen.
I sin moralfilosofi skilte Hume skarpt mellom er og bør, mellom deskriptive og normative utsagn. Moral kan ikke
begunnes ut fra empiriske forhold, siden moral går på normative forhold som
aldri kan avledes fra deskriptive forhold. Moral er forankret i våre følelser
snarere enn vår forstand. Den beror på at vi er i stand til å føle
desinteressert glede eller ubehag ved handlinger, og har en naturlig evne til
innlevelse eller sympati med andre
mennesker.
Kant karakteriserer sin
filosofi som en kopernikansk vending,
hvor bl.a. de skeptiske problemene som Hume hadde påpekt, blir forsøkt løst ved
å ta utgangspunkt i det erkjennende subjektet snarere enn det erkjente
objektet. Vår erfaringsverden er langt på vei et produkt av våre egne
erkjennelsesevner, noe som muliggjør syntetisk
a priori kunnskap. Våre sanseinntrykk skyldes tingen i seg selv, men for at vi skal ha erfaringskunnskap må vårt
sinn også ordne disse sanseinntrykkene. Dette skjer delvis ved at
anskuelsesevnen ordner dem i rom og tid,
delvis ved at forstanden ordner dem under visse grunnleggende begreper, såkalte
kategorier, slik som årsaksbegrepet
og substansbegrepet. Tid og rom utgjør anskuelsens
former, kategoriene forstandens
former.
Den rene fornuft er dypt forankret i menneskeånden,
men vikler seg inn i paradokser ved at den søker kunnskap løsrevet fra
erfaringsverden. Sikker filosofisk innsikt er bare mulig som en kritisk disiplin, slik som Kants egen
filosofi, som undersøker forutsetningene
for kunnskap.
Menneskets fornuft arter seg både som teoretisk og
praktisk. Praktisk fornuft innebærer evnen til å vurdere hva som fra et moralsk
synspunkt er riktig å gjøre. Slike vurderinger går på hva man plikter
å ville, og er uavhengig av handlingenes praktiske konsekvenser. Kants
etikk er derfor deontologisk. Plikt
forutsetter autonomi og valgfrihet. Dette forutsetter igjen at viljen ikke er bestemt
av naturens årsakssammenhenger, men de reglene fornuften lager selv.
Moralloven sier hva vi er ubetinget pliktige til å
ville. Dette uttrykkes gjennom det
kategoriske imperativ, som sier at du bare skal ville det som du også kan
ville blir gjort til en allmenn lov. En alternativ formulering er at mennesker
skal behandles som mål i seg selv, og
ikke som rene midler.
Kants politiske filosofi er i overensstemmelse med
det liberale rettsprinsippet: Et hvert menneske har rett til så mye frihet som
er forenlig med andre menneskers frihet. Dette er forenlig med det kategoriske
imperativ for det gjør ikke noe medlem av samfunnet til redskap for noen andre.
Samfunnskontrakten skal ivareta rettsprinsippet. Når borgerne lager sine egne
lover er de autonome: de styrer seg selv. Kant så for seg en tredeling av
staten i lovgivende, dømmende og utøvende myndighet. Alle voksne,
eiendomsbesittende menn skulle ha stemmerett. Kant var også opptatt av
internasjonal rett, og mente at en global politisk ordning var den sanne
rettslige måten å ordne menneskelivet på.
Kant utvikler også en estetikk. I følge denne skal
man ikke bedømme kunst ut fra dens moralske eller praktiske konsekvenser, og
heller ikke ut fra krav til sannhet i vitenskapelig forstand. Kunstverket skulle
bedømmes ut fra rent estetiske kriterier, det vil si, bare ut fra føringer som
kunstverket selv legger til grunn og som appellerer til tilskuerens
”interessefrie” vurdering. Estetiske opplevelser kan også arte seg som en
opplevelse av det sublime, hvor mennesket konfronteres med grensene for erkjennelsen.