Del I: Antikken og middelalderen

1. Tidlig gresk filosofi

Dette kapitlet omhandler gresk filosofi fra ca.600 til ca. 400 f.Kr. Det er her vi finner de første filosofer innen den vestlige kulturkrets. Disse står for en vending i tenkningen som gjerne betegnes som overgangen fra mythos til logos: En overgang fra tenkning basert på myter og tradisjon til tenkning basert på kritikk og argumentasjon.

Thales regnes gjerne som den første filosofen. Han lanserte teorien om at det er et urstoff som er alle tings opphav. Dette urstoffet mente han var vann.

Ananximenes, Empedokles og Anaximander utviklet slike urstoff-teorier videre, både når det gjelder hvilke stoffer som kan regnes som et urstoff og hvordan urstoff kan forvandles eller kombineres slik at vi får alle de ulike stoffene som vi ser omkring oss.

Heraklit lanserte tanken om at alt er i ustanselig forandring og at det eneste stabile er en form for orden, logos, som hersker i universet.

Parmenides representerte en slags motpol til Heraklit: han hevdet at det egentlig ikke finnes noe som forandrer seg. Fornuften forteller oss at forandring er umulig; det er bare sansene som skaper en illusjon om forandring. Parmenides’ elev Zenon formulerte en rekke argument – paradokser – som skulle vise at forandring er umulig.

Demokrit sto for en atomistisk oppfatning. I følge denne består verden av udelelige og uforanderlige minstedeler, atomer, som kombineres på ulike måter slik at vi får stoffene vi ser omkring oss. Også mennesket består av atomer. Atomene har geometriske egenskaper, men ikke kvalitative egenskaper som f.eks. lukt og farge. Disse er inntrykk som atomene fremkaller i menneskets sjel. En slik teori fikk fornyet aktualitet gjennom den vitenskapelige revolusjon (se del II) på 1500- og 1600-tallet.

Pythagoras og hans elever hevdet at alt er tall. Dette kan sees som et tidlig uttrykk for tanken om at matematikken er nøkkelen til å forstå verden. Dette er også en tanke som får stor betydning under den vitenskapelige revolusjon (del II). Pythagoras’ lære reflekterer den sterke posisjon som matematikken hadde i det greske samfunn.

2. Platon

Dette kapitlet omhandler ikke bare Platon, men også hans lærer Sokrates.

Sokrates sto i opposisjon til ”sofistene”, som tok seg betalt for bl.a. å undervise i talekunst. Sofistene tenderte mot relativisme – det syn at det ikke fins en absolutt standard for riktig og galt, men at slike standarder varierer fra samfunn til samfunn. Sokrates hevdet at det finnes slike absolutte standarder, og at de kan erkjennes gjennom samtaler hvor man forsøker å avdekke (definere) hva som er de allmenne og nødvendige trekkene ved f.eks. rettferdighet. Forutsetningen er at man erkjenner sin egen uvitenhet og ikke på forhånd tror at man har alle svarene.

Sokrates mente at det var en nær sammenheng mellom innsikt og moral. Den som har innsikt i det gode, vil også gjør det gode.

Sokrates ble til slutt dømt til døden, anklaget for å undergrave religionen og ungdommens moral. Dermed begikk folkestyret i Athen en urett som Platon aldri kunne tilgi. Hans skepsis mot demokratiet kommer bl.a. til syne i læren om idealstaten, hvor det er en intellektuell elite (filosofene) som styrer.

Platon er mest kjent for sin idélære. Denne læren kan betraktes som en teoretisk begrunnelse av praksisen som Sokrates sto for (siden Sokrates er hovedpersonen i de fleste av Platons dialoger, kan det være vanskelig å skille mellom de to). Ideene er allmenne, tidløse og perfekte mønstre som konkrete ting etterligner i større eller mindre grad. At det f.eks. er en tidløs og perfekt rettferdighetens idé som konkrete handlinger kan etterligne, garanterer at det fins en objektiv standard for rettferdighet. Platon angir en rangordning mellom idéene. Det Godes idé er den høyeste; den er identisk med ideen om Det Sanne og Det Vakre.

Idéene har en høyere form for eksistens enn konkrete sanseting, og kunnskapen om slike ideer er en høyere form for kunnskap. Matematisk kunnskap dreier seg om tidløse matematiske objekt som er beslektet med ideene.

Platon skiller skarpt mellom kropp og sjel. Sjelen er uforgjengelig liksom ideene, og eksisterer forut for fødselen.. Det er sjelen som setter oss i stand til å erkjenne ideene. Den skuer ideene desto klarere desto mindre den er bundet til kroppen og sanseerfaringen. Når vi er i stand til å gjenkjenne ideene i de sansbare tingene, så er det fordi vi gjenkjenner dem fra vår eksistens før fødselen.

I verket Staten drøfter Platon hva som er det ideelle samfunn. Svaret er at det er samfunn som er rettferdig ved at alle er tildelt en rolle hvor de kan fungere på sitt beste. Dette innebærer at filosofene, som har den klareste innsikt i hvordan den ideelle staten bør organiseres, må styre staten.

Platon, liksom Sokrates, mener at innsikt i det gode fører til at man vil det gode. At de styrende har innsikt i hva som er det ideelle samfunn, er derfor en garanti mot vanstyre og korrupsjon.

I sin naturfilosofi og kosmologi følger Platon i stor grad pythagoreerne. I verket Timaios beskriver han hvordan et guddommelig vesen, demiurgen, former verden ut av et formløst stoff etter matematiske mønstre.

3. Aristoteles

For Platon var ideene det mest grunnleggende. For Aristoteles er de konkrete enkelttingene, substansene, grunnleggende. Substanser oppviser egenskaper eller trekk som gjør at de i større eller mindre grad ligner på hverandre. I motsetning til Platons ideer eksisterer disse trekkene bare i den enkelte substans og kan ikke tenkes adskilt fra denne. Uansett hvor mye substanser ligner på hverandre, så vil de likevel være forskjellige enkeltting. Forutsetningen for dette er at substansene også har et stoff som de er bygget opp av.

Aristoteles skiller mellom trekk som er nødvendige eller essensielle, og slike som ikke er det. De første utgjør tingens natur eller form. Formene er det som nærmest svarer til ideene hos Platon, men hos Aristoteles eksisterer også disse nødvendige trekkene konkret i tingen. Substansene tilhører forskjellige arter, alt etter hvilken form de oppviser. Ikke bare dyr og planter, men også livløse ting tilhører forskjellige arter. Menneskets karakteristiske form, dets sjel, utgjøres av dets evne til å tenke.

Platon fant inspirasjon i matematikken. Verdensbildet til hans elev Aristoteles er i stor grad biologisk inspirert. Det kommer bl.a. til uttrykk i at han ser formålsårsaker både i den levende og den livløse naturen.

Aristoteles formulerer en teori om hva forandring består i. Et allment trekk foreligger først som en urealisert potensialitet for deretter å realiseres, eller aktualiseres. Denne overgangen fra potensialitet til aktualitet er forandring. Forandring forutsetter stoff siden en urealisert mulighet krever et stoff. Aristoteles skiller mellom fire grunnleggende former for forandring: kvantitative og kvalitative endringer; bevegelse, og tilblivelse/tilintetgjørelse.

Mange forandringer er naturlige i den forstand at de følger av at tingene streber mot å realisere sin natur. Slike forandringer utgjør en form for målrettede, eller teleologiske, forandringer. Andre forandringer er tvungne fordi de skyldes påvirkning utenfra. Det vi anser for tyngdekraftfenomen, er for Aristoteles en form for målrettede prosesser.

Aristoteles skiller også mellom fire forskjellige forklaringstyper eller årsaker: Formale årsaker, formålsårsaker, bevirkende årsaker og materielle årsaker. For å forstå verden må alle forklaringstyper/årsaker tas i bruk.

Vitenskap er et spørsmål om å gripe tingenes former og dermed innse hva som er de nødvendige og allmenne trekkene ved dem. Vitenskap forutsetter også at kunnskapen kan ordnes i et aksiomatisk system. De grunnleggende sannhetene i et slikt system kan man innse ved en spesiell form for innsikt, "aristotelisk" induksjon. Andre sannheter avledes logisk fra disse, ved hjelp av formallogikk. Aristoteles ansees som formallogikkens far.

Aristoteles mente at Jorden befant seg i universets senter og at himmellegemene roterte rundt Jorda festet til kuleskall. Han skilte skarpt mellom den sublunare og den supralunare delen av kosmos. I den supralunare regionen er sirkelbevegelsen den naturlige, i den sublunare den vertikale, dvs. inn eller ut fra Jordens sentrum. De fire elementene har hvert sitt naturlige sted, og ting vil prøve å komme dit elementet de er dominert av hører hjemme. Tunge ting tenderer naturlig nedover, lette ting oppover. Den ubevegede beveger er årsak til all forandring i universet. Denne første årsak til alt er selv uforanderlig og evig.

Aristoteles’ vektlegging av at biologiske fenomener må forstås ut fra det formål, eller funksjon, de tjener, har hatt stor betydning for senere biologisk tenkning. Også denne siden ved Aristoteles’ system ble utfordret under den vitenskapelige revolusjon, bl.a. av Descartes (kap. 6), og senere gjennom Darwins evolusjonsteori (kap. 12).

Aristoteles’ etikk er en form for dygdsetikk. Å være et godt menneske er et spørsmål om å "duge" som menneske. Hans etikk følger av hans menneskesyn: Det gode liv består i å utfolde den særegent menneskelige formen, nemlig tenkeevnen. Dette er også det som gir lykke. Siden mennesket også er et politisk dyr, blir utfoldelsen i samfunnet blant likemenn en viktig betingelse for det gode liv. Tenkeevnen kan utfoldes i ren tankevirksomhet, men også i klok handling. Det karakteristiske for klok og god handling er at man holder seg til den gylne mellomvei. Dette krever skjønn, og utvikles gjennom trening og ved å følge kloke menneskers eksempel.

Aristoteles var mindre fiendtlig innstilt til demokratiet enn Platon. Han mente at erfaringen tilsa at en form for moderat demokrati var det beste.

4. Senantikk og middelalder

I senantikken er det særlig tre vitenskapsmenn som fikk betydning for senere tenkning: Euklid, Ptolemaios og Galenos.

Euklid systematiserte sin tids geometriske kunnskaper i verket Elementene. Verket ble helt fram til moderne tid stående som et forbilde på hvordan vitenskapelig kunnskap kan ordnes i et aksiomatisk system.

Ptolemaios systematiserte sin tids astronomiske kunnskap i verket Almagest. Her utviklet han i matematisk detalj et geosentrisk astronomisk system. Dette systemet besto i hovedsak frem til den vitenskapelige revolusjonen da det ble erstattet av et heliosentrisk. Systemet kunne gi matematisk nøyaktige forutsigelser, men var lite troverdig som fysisk modell for kosmos.

Galenos systematiserte sin tids medisinske og fysiologiske kunnskap i et system som var sterkt preget av Aristoteles' filosofi. Formålsårsaker spilte en avgjørende rolle. Systemet ble under den vitenskapelige revolusjonen utfordret gjennom ”mekanistiske” fysiologiske modeller.

Middelalderens tenkning er særlig preget av samspillet mellom teologi og filosofi. Nyplatonismen er en videreutvikling av Platons tenkning som hadde flere likhetspunkter med den kristne lære. Den kristne tenkeren Augustin grep fatt i disse likhetspunktene og utviklet bl.a. illuminasjonslæren som har sterke tilknytningspunkter til Platons idélære. Men hans betoning av viljens betydning, menneskets syndig natur og totale avhengighet av Gud er fremmed for platonistisk tenkning.

Den mest innflytelsesrike syntesen av teologi og gresk filosofi ble utarbeidet av Thomas Aquinas. Han støttet seg først og fremst på Aristoteles. Syntesen av teologi og aristotelisk filosofi ble det dominerende tankesystemet i middelalderen.

Thomas skilte mellom naturlige og åpenbarte sannheter. Visse sannheter, slik som f.eks. Guds eksistens, var både åpenbarte og naturlige (bevisbare) sannheter. Dersom man brukte fornuften riktig ville ikke naturlige og åpenbarte sannheter komme i konflikt med hverandre Thomas systematiserte og videreutviklet en rekke gudsbeviser.

Middelalderens filosofer var opptatt av statusen til de allmenne trekkene til enkelttingene. Diskusjonen om dette spørsmålet kalles for universaliestriden. Thomas hevdet at formene eksisterer i de konkrete tingene. Andre hevdet at de var allmenne mønstre som eksisterte i Guds tanker. Atter andre, de såkalte nominalistene, hevdet at det allmenne kun består i bruken av generelle betegnelser. Ulike synspunkter på det allmennes status hadde konsekvenser for hvordan man så på Guds allmakt og muligheten for å finne fornuftige sammenhenger i naturen.

Nominalistene er et eksempel på at det i senmiddelalderen fantes nyskapende alternativ til den dominerende aristotelisk-thomistiske læren.