 |
Hjem Meg selv Leif Harald Marie Inge Frei Skatval Halsa Ferietur 2005 Mine dikt Andres dikt Bilder Linker Gjestebok |  |
|
Kjære lille gutten min Kjære lille gutten min, Lykkens solskinn og livets glede, Akk, men livet er ei så, Alt det kjære som gikk i stykker, Kjære lille gutten min, Hvor du ferdes, skal et du minnes Garberg |
LEIF HARALD
Jeg vil gjerne fortelle min historie om hva som skjedde den gangen jeg mistet min lille sønn Leif Harald. Det var mitt og hans pappa - Gunnars første barn. Vi hadde gjort alt i riktig rekkefølge - vi hadde jobber og hadde nettopp kjøpt nytt hus da jeg oppdaget at jeg var gravid. Så lykkelige vi var i den tiden. Det var sommer og fint vær - og nå skulle vi bli foreldre. Terminen var satt til 16. mars 1991. Jeg var lite syk under svangerskapet, bortsett fra bekkenløsning på slutten, og alt så ut til å være slik det skulle. På ettermiddagen den 21. februar, det var en torsdag, var begynnelsen på slutten for vårt lille barn. Jeg hadde vært og handlet, og var på vei hjem. Plutselig ble det så bløtt mellom bena mine - fostervannet var gått. Jeg dro for å hente Gunnar og så bar det på sykehuset. Da jeg kom dit ble jeg undersøkt, men ettersom veene ikke hadde begynt ennå ble jeg lagt i en seng og kjørt inn på et rom. Senere på kvelden begynte veene så smått og vi ble etterhvert kjørt inn på fødestuen. Veeene ble sterkere og sterkere, men jeg måtte ha litt drypp for at de skulle bli sterke nok. Hjerterytmen hadde vært litt ujevn tidligere og lege ble tilkalt. Jeg fikk ikke vite noe om dette før senere, og ettersom det var min første fødsel reagerte jeg ikke på at det var en lege tilstede.Plutselig ble fosterlyden svak og barnet ble forløst med tang klokken 02.54, 22. februar. Det var ikke noe tegn til liv hos gutten. Han var helt hvit i huden, og lege og jordmor begynte straks med gjenoppliving. Barnepleieren gikk straks for å ringe etter barnelege og anestesi. Jeg ble liggende i fødestolen og Gunnar satt ved siden av meg. Vi fikk ikke vite noen ting med det samme, men vi skjønte jo at noe var galt. Ikke skrek han da han ble født og ikke fikk jeg ungen på fanget som flere hadde sagt jeg måtte glede meg til. Noen minutter etterpå ( som føltes som timer ) kom barnelegen og anestesien og tok over ansvaret for ungen. da kom legen bort til oss og forklarte hva som hadde skjedd. Gutten vår hadde navlestrengen rundt halsen, han hadde svelget mye fostervann og han hadde en hjerneskade. Senere fikk jeg vite at han hadde fått hjerneskaden på grunn av at navlestrengen hadde ligget bak og rundt ryggen på han inne i magen slik at han hadde ligget og klemt den under svangerskapet. Dette gjorde at han ikke fikk det oksygenet og den næringen han skulle ha. Jeg ville se på gutten min og jeg sto opp for å gå bort til han. Han var så fin der han lå. Mørkt hår og krøller, mest lik pappaen sin. Jeg la spesielt merke til neglene hans, de var lange og smale etter mammaen sin.Personalet på sykehuset gjorde det de kunne for å redde ham. Ca. kl. halv fem om morgenen ble det bestemt at vi skulle dra til sykehuset i Ålesund. Helikopteret kom og jeg var reiseklar. Leif Harald ble lagt i reisekuvøsen, men da begynte hjertet å slå ujevnt. Vi kunne ikke reise så lenge det gjorde det, men dessverre så greide de ikke å få hjerterytmen stabil igjen. Gutten ble svakere og svakere, og legene gjorde alt de kunne for å prøve å få liv i ham. Dessverre greide de ikke det. Sykehuspresten ble tilkalt og han døpte ungen vår. Han fikk navnet Leif Harald etter hans morfar og farfar.Da dåpen var over tok de ut pustemaskinen og han døde like etterpå. 3 ½ time var hele hans liv sammen med mammaen og pappaen sin. Etterpå satt sykehuspresten sammen med oss i noen timer slik at vi fikk prate og skrike så mye vi ville. Vi fikk holde ham og kose med ham en stund. På formiddagen var vi så slitne at vi måtte få litt søvn, men det var ikke enkelt. Jeg fikk ikke sove, lå bare å tenkte på det som var skjedd og på den stakkars nydelige gutten vår. Jeg husker godt dagens ord i lokalavisen den dagen, som var ganske treffende : "En liten mann er også en mann". På søndagen ble det holdt en minnestund i kapellet på sykehuset hvor sykehuspresten og de som ville av våre familier ble med. Presten sa noen ord og vi sang de same sangene som ble sunget da han ble døpt. Dagene etterpå gikk jeg som i en tåke, alt jeg tenkte på var gutten min. Onsdagen etter var det begravelse. Og dere som har vært gjennom det vet jo hvilken forferdelig opplevelse det er å se sitt lille barn bli senket ned i jorden i den bitte lille kisten. Da var jo alt endelig, alt håp var ute. Jeg vil gjerne rette en stor takk til Fylkessykehuset i Kristiansund for den hjelpen og støtten vi fikk da dette skjedde. Spesielt til jordmor og gynekolog som var med under fødselen og til presten som ble tilkalt for å ha dåp. Den største takken vil jeg gi til Linda og Helge. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart meg uten dem i de syv årene som har gått siden dette skjedde. De har vært til enorm trøst og hjelp for meg, og det håper jeg de vil fortsette med. I dag bor ikke jeg og Gunnar sammen lenger, men vi har fått to nydelige barn etter Leif Harald.Marie er 5 ½ år og begynner på skolen høsten 1998 og Inge er snart tre år og begynner i barnehagen. De er fullstendig klar over at de har en storebror på gravstedet, og hver gang de er å besøker han, krangler de om hvem som skal kose med pip-pipen på støtten. De to gjør livet verdt å leve. Dette er skrevet av Margrete Slettan sommeren 1998
|
|
Jeg sitter der i stille gråt
Jeg sitter der i stille gråt
Marit Irene Jensen
|
