Jeg har ikke skrevet så mange noveller som jeg leser på gata. Hovedsaklig dreier det seg om Trikkeforelskelse, som er den første novella jeg har her. Jeg har imidlertid skrevet en god del noveller. De fleste av dem er mørke og ganske fæle, derfor den mørke bakgrunnen på denne sida.
Men, la oss begynne med Trikkeforelskelse, ei novelle jeg skreiv etter en trikketur i begynnelsen av åttiåra. Jeg skulle besøke fetteren min.........
Hun har svart hår, runde briller, svarte klær,
og er vakker. Jeg kysser henne hett i
tankene mine. Hun kommer løpende mot meg på ei grønn,
grønn slette i sakte film, i
tankene mine. Jeg elsker henne.
Hun sitter på trikken, rett overfor meg. Har svart
hår, runde briller, og er aldeles praktfullt
nydelig. Hun spiser knekkebrød med geitost, i tankene mine. Små
smuler fester seg til
genseren og leppene hennes. JEG SLIKKER DEM AV!, i tankene mine.
Hun tar frem ei bok. titter lurt på meg over boka.
Jeg på henne. Hun sitter der, rett
overfor meg, og er så SKJØNN!!!
"Lakkegata skole". Hun går av. Men fortsatt
sitter hun der, rett overfor meg, og har svart
hår, runde briller, svarte klær, og er vakker, i tankene mine.
Denne neste er ikke egentlig en novelle. Snarere en beskrivelse av episoder fra livet mitt, og mitt forhold til sykehus. Den er publisert Sykepleien i 1996.
Jeg har sykehusskrekk.
Av en eller annen merkelig grunn har jeg sykehusskrekk.
Jeg kjenner skrekken tar meg hver gang jeg blir skadet eller syk, sånn
at jeg må på
legevakta, eller noe sånt. Hver gang jeg merker at "nå er
det fare for innleggelse".
"Det er sikkert noe mer alvorlig enn alle synes å tro!"
"Sikkert!"
Dette skjer ikke ofte, men det skjer. Og når det skjer, da er hundreogett
ute. Da vakler
verden rundt meg. Nei, den vakler ikke. Den faller sammen. Som et korthus!
Jeg er sykepleier.
Dét går greit, det er å være pasient som ikke går
greit. Da glemmer jeg å puste, jeg
skjelver, føler meg dum, og venter nesten febrilsk på en sykepleierhånd
å holde i. Kort
sagt, jeg blir sånn omtrent fire år gammel, og håper far
skal komme og ordne opp. Eller
mor. Eller noen.
Det var da det begynte. Da jeg var ca. fire. Jeg var syk, veldig syk, og hadde
vært det
lenge. Far og jeg kjørte innover mot Oslo, mot Vor Frues Hospital,
der alle nonnene var
Jomfru Maria, det visste jeg, vi hadde nemlig vært der før. Også
var det mørkt der. Hele
tiden. Far og jeg stoppet på Nesbru, og der kjøpte vi "Elgen
Trampe". Den boka skulle
jeg ha med meg. Jeg kunne lese, og Elgen Trampe var mitt litteraturvalg for
sykehusoppholdet. Om Elgen Trampe het det blant annet at "han gikk som
en prest
innover myrene." Eller noe sånt.
Vi kom fram, det var veldig langt fra Asker til Oslo for en fireåring
som skulle legges inn
på sykehus, men vi kom fram. Til slutt. Jeg husker far holdt meg fast
på fanget mens
de tok blodprøve. Far holdt på å svime av, men han holdt
meg fast.
Så ble jeg lagt inn, på en stue, i en seng med kjempehøye
gitter slik at jeg ikke skulle
komme meg ut, og det var ingen klokkesnor der, så hun som lå i
senga ved siden av
måtte ringe for meg. Hun gikk i tredje klasse. Det var bare det at den
gangen jeg
VIRKELIG trengte at hun ringte for meg, så sov hun. Jeg var en høflig
ung krabat, så
jeg ville ikke rope og vekke de andre på stua. Jeg prøvde å
klatre over gitteret. Uten hell.
Jeg hvisket høyere, og høyere. Ingenting skjedde. Det var natt.
Rommet var i en slags
skumring, og det var stille. Jeg måtte bæsje. Sånn som fireåringer
må. Det kunne ikke
gå bra. Det kunne ikke det! Og det gikk da heller ikke bra. Jeg prøvde
å nå ringesnora.
Uten hell. Jeg prøvde å komme ut mellom sprinklene. Uten hell.
Jeg prøvde å holde
meg. Det også uten hell. Det var da jeg begynte å gråte.
Og hun som til slutt kom inn til
meg, vasket meg og ordnet opp gjorde nok en av sine livs beste gjerninger
tror jeg. Det
var en forferdelig flau fireåring som tasset over gulvet hånd
i hånd med søsteren i hvitt
med hette. Men jeg overlevde. Jeg gjorde dét. Merkelig nok. Jeg fikk
ringesnor også!
Søndagen var verst, for da fikk ikke foreldrene komme på besøk.
Hviledagen måtte
holdes hellig. Jeg husker jeg lå i fengselssenga mi og håpet at
kanskje, KANSKJE
kommer de likevel. Men nei, hviledagen ble holdt hellig. Det var den ensomste
søndagen i mitt liv.
Hun i tredje klasse og jeg skulle opereres samme dag. Da de var ferdige med
henne bar
de henne inn i rommet. Hun var helt sikkert død, såpass skjønte
jeg. Så var det min tur.
Jeg husker ikke noe etter dette. Etter at de bar den døde niåringen
inn i rommet.
Jo, det slår meg nå, at jeg husker etermaska. En merkelig, godvond
lukt som jeg senere
møtte igjen i min korte karriere som insektsamler.
Etter operasjonen fikk jeg mye is, og det var godt. Og semulegrøt,
som ikke var godt, og
til slutt fiskeboller, som også var godt.
***
Da jeg var ti-elleve år gammel skadet jeg hodet. Jeg fikk en kjempebloduttredelse,
og så
ut som om jeg hadde vannhode. Hodet så ut som ei pære, og jeg
er veldig, veldig lei
meg for at ingen tok bilde av meg! Jeg skulle tappes, og ettersom en elleveåring
har god
hørsel, hadde jeg overhørt at dette var farlig. Legene snakket
en del latin, men jeg var en
fremmelig elleveåring og skjønte hva de sa. Fontaneller og sånn
hadde jeg lest om et
eller annet sted. Først lå jeg en natt på overvåkinga
og det var masse rare slanger
overalt, og så fikk jeg ikke lov til å sove. Jeg var så
trøtt, men fikk ikke lov til å sove. Jeg
fikk "likegladhetssprøyte" før de skulle suge blodet
ut av meg, men ble ikke likeglad. Jeg
husker de trillet meg ut, og til utenfor operasjonssalen. Jeg husker jeg lå
der og skrek og
skrek. Helt aleine. En sykepleier kom bort og spurte hva det var, men jeg
bare fortsatte
å skrike. Så gikk hun.
Jeg husker nåla som skrapte mot tinningen min. Som når man skjærer
i papp. Jeg
husker hender som holdt meg fast. Jeg husker lyden av skrikene mine. De kom
liksom
ikke fra meg, men utenfra et sted. Etterpå fikk jeg klumpete hode. Jeg
hadde mange
besøk fra klassen min, og de fikk lov til å kjenne på hodet
mitt. De sa det var ekkelt å ta
på. Jeg var stolt!
***
Jeg var 26 år gammel og presumptivt voksen. Jeg hadde ødelagt
høyre kne for Gud vet
hvilken gang etter å ha truffet den eneste issvullen på Karl Johan
i desember. Det var én
issvull der, og den traff jeg. Jeg er god til å treffe muligheter for
skade. Jeg datt jo
selvfølgelig (men reddet heldigvis vinen i posene mine ved å
holde dem høyt i fallet).
Noen spurte om de skulle hjelpe meg, men jeg ble bare sint. Fordi jeg var
redd ble jeg
sint. På en eller annen måte kom jeg meg til legevakta dagen etter,
og kneet var dobbelt
så stort som det skulle være. Det måtte, selvsagt, tappes.
Det er da jeg slutter å puste.
Virkelig slutter å puste. Når noe må tappes. Spesielt var
dette tilfelle akkurat den dagen,
og kanskje særlig fordi hun som tappet hadde gjort det én gang
før. Jeg var nesten
svimet av da sykepleieren ba meg om å huske og puste. Du verden som
jeg pustet!
Skjelden har noen pustet tyngre og hurtigere. Jeg tror jeg satte verdensrekord
i pusting
der og da! Uoffisiell sådan. Tappinga hjalp ikke, så det ble en
tur på sykehus. Der
forelsket jeg meg i avdelingssykepleieren, og drømmer enda om henne.
Vel, vel, jeg fikk
i hvert fall styring på firemannsrommet der jeg bodde. Ordnet opp i
i.v.-utstyr og holdt
på. De tre andre pasientene elsket meg, og ettersom alle var gamle spurte
de meg om
hvordan de kunne komme seg til sykehjemmet og avdelinga der jeg jobbet.
***
Sykepleiere er hender. Hender som holder fast, eller hender som trøster.
Sykepleiere er
litt opphøyde. De er liksom litt over meg i menneskehierarkiet. Sykepleiere
er øyne.
Interesserte eller helt likeglade øyne. Noen ganger sinte.
Sykepleiere er stemmer. Stemmer som sier: "husk å puste."
Det er det de gjør nå.
Hver gang jeg ligger der på bordet og det skal gjøres noe med
kneet mitt. "Husk å
puste......................"
Og jeg puster. Så godt jeg kan.
Jeg har sykehusskrekk. Av en eller annen merkelig grunn så har jeg sykehusskrekk.
Lars Poverud -96