SOLSTRÅLA VÅR KOM TIL VERDEN!

Fredag kveld 27. April 2001 begynte riene. Kl. 0500 lørdag morgen dro vi på sykehuset. Det var nedtur, for jeg hadde kun 1 cm åpning, og vi ble sendt hjem igjen. Jeg hadde tegning kl. 0900, og tenkte at nå ville det endelig skje noe. Jeg prøvde å sove, men smertene gjorde at jeg måtte gå rundt på gulvet. Søndag morgen kl. 0500 dro vi atter en gang på sykehuset...med samme beskjed... det var fortsatt kun 1 cm åpning. Jeg husker jeg var voldsomt fortvilet, og jeg var så trøtt og sliten. Det hadde ikke blitt mye søvn siden fredagen da det begynte. Jeg ringte på sykehuset igjen søndag kveld. Da fikk jeg beskjed om å komme ned og få noe å sove på, men at jeg måtte belage meg på å dra hjem igjen.

Gleden var derfor stor da jeg hadde 3 cm åpning, og jeg ble tøyd til 4 cm. Da jeg fikk beskjed om at jeg IKKE skulle hjem igjen, kunne jeg ha jublet. Endelig skjedde det noe, og jeg lengtet så inderlig etter å holde babyen i armene mine. Jeg fikk noe å sove på, og fikk endelig to timer god søvn på natten. Riene jeg hadde på sykehuset, var bare "deilige", for jeg visste at det var et spørsmål om tid før vi hadde "Adrian Louise" hos oss. De tok vannet mandag morgen, og da viste det seg at jeg hadde misfarget fostervann. Det ble satt overvåking på babyen, for å se at den hadde det bra! De trodde jeg ville føde om ikke så lenge, for det gikk nemlig fort fram til 9 cm åpning ...der stoppet det. Trykketrangen var voldsom, og jeg hadde problemer med å la være og trykke. Jeg hadde lystgass og fikk også epidural. Jeg synes jeg var i himmelrike da jeg fikk epidural, siden jeg klarte å slappe av.

I løpet av de to vaktene på mandag, var det en jordmorstudent der, Linda, og en sykepleierstudent, Kari Anne. De var fantastiske til å støtte meg, og det var så godt å ha de der i tillegg til Arild.

Solstråla vår så ikke lyset på utsiden før kl. 1948 mandag kveld. Da hadde både hun og jeg kjempet lenge for at hun skulle komme ut til oss. Jeg husker legen i bakgrunnen som begynte å snakke om keisersnitt. De skulle først prøve å få henne ut med vakuum. Jeg tror Louise og jeg samarbeidet bra da vi hørte det ordet, for jenta mi skulle ut uten slike hjelpemidler. Dermed brukte vi det siste vi hadde, og Louise kom endelig ut til oss. Hun måtte ut en tur for å bli sjekket siden hun var så pjusk. Før de gikk avgårde med henne, fortalte de at vi hadde fått en gutt. Jordmor Elisabeth og Kari Anne kom leende tilbake til oss og fortalte at det var ei jente.

Da de kom tilbake med henne og la henne på brystet mitt, kjente jeg med en gang en kjærlighet jeg aldri tidligere har kjent. Hun var så vakker, og jeg kunne ikke se meg mett på henne. Endelig var familien vår komplett. Trøttheten min var som blåst bort, og jeg var ikke sliten...kun lykkelig!

Hvor lenge var Eva i Paradis?   Det gikk to dager før Louise ble flyttet til nyfødt intensiv. Hun var så   blek og pjusk at de fant ut at det ville være det beste slik at de kunne overvåke henne bedre. Jeg følte meg så liten da vi kom til den avdelingen ....mange mennesker, liten plass, masse utstyr og ord vi aldri noen gang hadde hørt om. Det verste av alt var det ubesvarte spørsmålet om hva  som feilte jenta vår. Jeg hadde det forferdelig vondt, samtidig som jeg var overlykkelig over å ha blitt mamma! Fra Louise kom til verden,   var det henne, og kun henne jeg konsentrerte meg om og ga all min kjærlighet til. Jeg håpet på en måte at det skulle gi henne styrke til å kjempe!

Til toppen!

Til forsiden!